Stikkordarkiv: barn

Født negative for å overleve?

Negativitet, skepsis, tvil, pessimisme. Kjært barn har mange navn er det noe som heter. Hvorfor er dette en dominerende egenskap hos mange og hvorfor blir dette personlighetstrekket forsterket når noe eller noen manipulerer nettopp på dette området. Tenker da på situasjoner som handler om for eksempel sykdom, media som dekker nyheten om epidemier intenst og bedrifter som ser sitt snitt til å tjene ekstra på folks reaksjoner i negativ retning.

Personlighetstrekket handler om overlevelse og er sterkt nettopp fordi det gjennom århundrene har handlet om å overleve. Å bli klar over livsfare tidlig har vært nødvendig for å overleve og sitter derfor dypt i oss fra langt mer utrygge tider enn vi har i dag. Hos noen har personlighetstrekket blitt beholdt sterkere enn hos andre. Mye har med genetikk å gjøre og mye har med miljøet man har vokst opp i å gjøre. Noen blir deprimerte av dette trekket og ser negativt på alt mens andre tar lettere på livet og ser lyst på fremtiden.

Hva så hvis du synes du har for mye av denne tendensen til å være forberedt på det verste til enhver tid? Hva hvis dette tar mye energi fra deg, ødelegger livskvaliteten og gleden over livet og begrenser deg med tanke på ting du kunne tenke deg å gjøre i livet ditt? Hva kan du gjøre med det?

Det er ikke så lettvint som mange skal ha det til, at det bare er å tenke positivt.

Optimisme er det samme som pessimisme, de to egenskapene har bare motsatt fortegn. Begge handler om fremtiden og om forventninger og kontroll. Du bruker dermed det samme nervesystemet til begge deler. Det nervesystemet som er frykt og smertestyrt. Slitsomt!
Slik sett handler begge deler om noe som vi i nuet veldig sjelden har kontroll på fullt ut. Livet handler jo om at det er uforutsigbart på en rekke områder. Det motsatte av både pessimisme og optimisme er å vente og se. Glede seg i nuet hvis man ønsker det og ellers forholde seg relativt nøytralt og avslappet til det meste.

For komme i kontakt med denne avventende holdningen til det meste så må negativiteten slås av. Noen av-bryter finnes ikke, så eneste løsningen er å akseptere at du har dette personlighetstrekket såpass sterkt som du har det. Grunnlaget for aksepten ligger i logisk forståelse for at det har utviklet seg som det har gjort, at du har blitt såpass negativ som du er. Se på opphavet ditt, omgivelsene, miljøet du lever i og hvor mange ganger tanken om at noe kan gå galt har kjørt på repetisjon i hjernen din. Hvis du ut fra det kan forstå at det har forsterket dette personlighetstrekket og kjenner at du logisk forstår det så er det på tide å akseptere.

Vær helt sikker på at du mener at det er greit at det negativiteten finnes i din hjerne akkurat nå. Klarer du å mene det vil du kjenne at det skrur seg av.

Deretter kan du ved hjelp av viljen trene på å vente og se. Husk at du da skal trene opp noe som er nytt. Vær tålmodig. Det kan ta tid.

Lykke til!

Avdekke problemer, synliggjøre utfordringer og ansvarliggjøre barnet

Ovenstående ordrekke handler om det aller meste, for mange, og foregår daglig, mange ganger om dagen uten at vi nødvendigvis tenker over det. Et enkelt eksempel på det er følgende:
«Det snør og er kaldt, jeg drar vekk gardinene og sier det  til barna og tar ansvaret for at jeg selv kler meg og barna godt så vi ikke fryser når vi går ut.»

Mange tar ansvaret for barna i de enkle situasjonene. Små barn gjør nødvendigvis ikke den koblingen, ei heller eldre demente personer. Sagt med andre ord så er forutsetningen for at vi skal kunne ansvarliggjøre barna at de har evnen til refleksjon om hva vi ser og hva som er en adekvat løsning i den situasjonen. At barna er modne for oppgaven.

Poenget mitt med å ta dette enkle eksempelet som utgangspunkt er å overføre dette til situasjoner som er langt mer krevende å stå i nettopp fordi vi mangler kunnskap og dermed evnen til en fullstendig refleksjon rundt tematikken. Løsningene blir deretter og kan ramme oss selv og omgivelsene relativt nådeløst dersom området er viktig nok. Jeg vil forsøke å gi dere noen konkrete verktøy for å kunne gjennomføre de tre trinnene på en muligens mer optimal måte enn i dag.

AVDEKKE PROBLEMER
Å avdekke gjør vi hele tiden gjennom at vi bruker sansene. I de tilfellene jeg spesielt tenker på med barn så handler det om at det du avdekker ikke nødvendigvis er hele sannheten.
Barn og unge kan være tydelige, men det varierer veldig med i hvilken grad de er tatt av en situasjon og omstendighet. Hvor mye offer de er. Er de i offer blir det de uttrykker og viser med tale og kroppsspråk vanskelig å forstå uten videre. Hva har du da avdekket?

Du har avdekket at noe foregår, men at du ikke vet hva.

Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er den virkeligheten du opplever akkurat da. Ikke begynn å gjette eller forsøk deg på tolkning. Risikoen for at du tar feil er relativt stor og vil dermed fort medføre ytterligere frustrasjon hos barnet. Forhold deg inntil videre taus og passiv såfremt barnet ikke går løs på omgivelsene eller deg. Fortsett gjerne å observere for å se om du kan fange opp mer informasjon.

SYNLIGGJØRE UTFORDRINGER
Neste punkt er å synliggjøre hvor du befinner deg slik at det blir klart for barnet at du ikke forstår hva som foregår. Det må du gjøre ved å være tydelig for eksempel på følgende måte.

Jeg hører og ser at det er noe som irriterer deg siden du gjør som du gjør. Jeg forstår bare ikke hva det er? Er her hvis du vil snakke om det.

Du synliggjør dermed nøyaktig det du avdekker og trekker ikke inn noen flere momenter eller subjektive fortolkninger. Barnet har dermed større mulighet til å forholde seg til at du ikke forstår og er der hvis det vil snakke om saken. Ved å ikke trekke inn flere momenter unngår du økende frustrasjon.

ANSVARLIGGJØRE BARNET
Barnet er dermed ansvarliggjort. Det vil si at det nå er opp til barnet å komme videre i situasjonen ved egen hjelp eller ved å dele med deg. Det kan ta litt tid før det går opp for barnet og det er viktig at du venter tålmodig i den situasjonen eller bare fortsetter med dine gjøremål.

Å bli tildelt ansvar betyr at barnet blir motivert for å ta ansvar for seg selv samtidig som det lærer at det ikke har ansvaret for andre i tilsvarende situasjoner.

La barnet vokse med ansvaret og bruke tid. Hvis du synes det går tregt kan det bety at du har være for ansvarsfull og løst for mye på forhånd for barnet. Barnet må da få bygge stein for stein på veien mot selvstendighet.

Det må barnet gjøre selv uten ubedt hjelp.

Lykkelige skilmissebarn – finnes det?

Spørsmål fra leser:
Jeg lurer på hvordan skilsmissebarn EGENTLIG har det, hvordan to-hjemsproblematikken og dermed rotløshet påvirker dem, og hva som kan gjøre barnas situasjon best mulig.
Lurer også på i hvor stor grad barn bør være med å styre samværsløsninger. De skal jo høres i forhold til loven, men jeg tenker at de også kan komme i en konflikt mellom lojalitet og å være ærlige med seg selv og egne behov om de opplever at de styrer dette selv.
Tenker i utgangspunktet på skilsmissebarn der foreldrene har et bra/ok samarbeidsklima.

SVAR:
Dette er et tema som jeg antar kan ha interesse for mange enten de er i starten av en mulig skilsmisseprosess, midt i en pågående eller allerede har gjennomført en. Vil med utgangspunktet i spørsmålet fra en leser se på forskjellige elementer knyttet til tematikken før jeg mer direkte svarer på selve hovedspørsmålet. Prosessen som bestemmer hvorvidt et barn kan være lykkelig med skilte foreldre inneholder mange faktorer og er en komplisert prosess. Her kommer en oversikt over noen av de viktige områdene og hva man kan og bør tenke over.

SJOKKET
Som tidligere omtalt i innlegget om sorgprosessen så vil barn som opplever skilsmisse i større eller mindre grad oppleve sjokk. Graden av forberedelse vil som regel være bestemmende for graden av sjokk. Opplevelse av sjokk bestemmes også av grad av fortrengningsevne og det er dessverre slik at barn som vokser opp med foreldre som er i konflikt over tid i forkant av skilsmisse i stor grad fortrenger virkeligheten. Den dagen skilsmissen er et faktum vil de aller fleste få sjokk i større eller mindre grad.
Det betyr at uavhengig av hvordan barnet agerer i etterkant, om det blir stille og innesluttet, reagerer med aggresjon eller prater om det som har skjedd så er som oftest barnet i sjokk. De nevnte typer adferd sier mer om i hvilken grad sorgprosessen er i gang og hvor effektiv den er.

Noen tenker kanskje at det kan være lurt å forberede barnet på bruddet? Det forandrer neppe sorgprosessen. Det bare forskyver oppstarten av denne. Det er også en fare for at barnet kan bygge håp om å kunne reparere og bruker mye energi på noe som vil vise seg å være en illusjon senere.

INFORMASJON
Barn trenger ærlig informasjon. Det beste er at begge foreldre er enige om hva de skal si, likeså at de er enige om samværsdeling, hvorvidt barna skal tas med på råd, hvem som skal flytte ut og hvor vedkommende skal bo. Viktig er også når utflytting skal skje og hvordan planen for det ser ut. Jo mer informasjon som kan klarlegges jo bedre. Usikkerhet og avgjørelser som ikke er tatt samt uenigheter vil kunne skape uro hos barnet.
En god regel kan være å informere om det man er enige om og så være ærlig på hva man enda ikke er enige om og at man arbeider med saken og vil komme tilbake med informasjon så fort man er enige.

LOJALITET
Barn er lojale. Tildels fordi de er avhengige og tildels fordi de er glad i begge foreldre. Det medfører at barn har lett for å innta meglerrollen dersom foreldrene er uenige og viser uenighetene på en lite hensiktsmessig måte. Foreldre som omtaler sin partner på en nedsettende og kritisk måte vil fort utløse en lojalitetskonflikt hos barnet. Denne konflikten legger seg oppe på den sorgprosessen som er i gang og vil i de fleste tilfeller kunne utsette og forsinke sorgprosessen.
En god regel er derfor å holde konfliktene for seg selv og ikke dele de med barna. Pass spesielt på overleveringer og andre treffpunkter da barn spesielt da forsøker å fange opp stemninger.

SORGPROSESSEN
Barn er og blir ofre i en skilsmisse. I hvilken grad de selv opplever seg som ofre er individuelt  og bestemmes av hvor sårbare de er. Med sårbarhet menes om de har andre opplevelser og smerter i seg som kan forsterke offerreaksjonen. Graden av offerreaksjon vil være bestemmende for hvordan sorgprosessen forløper og hvordan man bør agere som foreldre. Eksempler på andre smerter kan være opplevelser på skole eller i barnehage, dødsfall i familien eller nabolaget, sykdom, hendelser i mediene og verden rundt. Kort sagt så er mulighetene mange for at barnet allerede kan være i en sorgprosess fra før.
Fase 1 av sorgprosessen er sjokkfasen. Som beskrevet ovenfor så er det store individuelle forskjeller. Et felles trekk er imidlertid at du ikke kan forsere denne delen for barnet ditt. Denne fasen må forløpe på barnets premisser og vil som regel gå raskere uten innblanding enn med.

Det viktigste er at du sier at du står til rådighet hvis barnet vil snakke om noe, samt at du viser det i praksis med fysisk og mentalt nærvær.

Det betyr at du etter at bruddet er et faktum er mer til stede for barnet i hverdagen slik at barnet kan oppleve at det er plass til å snakke når behovet er der.
Hvis du selv sliter med bruddet kan dette være krevende og det vil påvirke barnets prosess.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet vil komme dårigere ut, men som oftest at prosessen vil utsettes inntil du har det bedre.

Fase 2 av sorgprosessen er erkjennelsefasen hvor barnet som oftest begynner å sette ord på det som har skjedd. Fasen kan også medføre øket aggresjon, gråt, taushet eller en mengde andre varianter helt avhengig av barnets personlighet. Overgangen fra sjokkfasen er gradvis og barnet kan svinge frem og tilbke. Som forelder er eneste muligheten å vente mens du stadig står til rådighet.

Gradvis går barnet videre inn i fase 3, aksept. Uttrykksformen vil da endre seg og det blir lenger mellom trekkene nevnt i forrige punkt. Gradvis klarer barnet å konsetrere seg om andre ting, se fremover samtidig som det glir over i fase 4 som handler om fornyelse og livet videre.
Hele veien er det av stor viktighet at barnet opplever deg som tilgjengelig uansett situasjon.

I alle faser er det viktigere å lytte og respektere enn å løse. Pass deg for å komme med trøstende ord som kan inneholde nye illusjoner, type det blir nok bedre snart eller andre lovnader som du vanskelig kan holde. Fortell barnet at det tar tid å komme over slikt og vær til stede med hele deg.

PS! Det å være tilgjengelig betyr ikke å være selvutslettende. Det er like viktig for barnet at du tar vare på deg selv som at du stiller opp for samtaler. Pass på å være tydelig hvis det ikke passer og gi barnet en alternativ mulighet for det som skulle tas opp.

KONFLIKTNIVÅ
Konfliktnivået mellom foreldrene er en meget viktig faktor. Høyt konfliktnivå i forkant og ettertid av skilsmissen vil som regel forsterke barnets sjokkfase og forlenge den ved at barnet hele veien går på nye illusjonsbrister. Barnet håper hele tiden på at foreldrene skal finne tilbake til hverandre og bli venner igjen. Illusjonen om at dette skal skje er seig og vil være der i lange tider, ofte i mange år etter bruddet. Det betyr at skuffelsene kommer tett ved at det oppstår konflikter hyppig. Skuffelsene og avmakten barnet derved kjenner vil øke sårbarheten og barnet er inne i en ond sirkel.
Den viktigste årsaken til et høyt konfliktnivå er at en eller begge foreldre selv sliter med høy sårbarhet og store illusjonsbrister i forbindelse med et brudd. De blir ofre for situasjonen og tas dermed fort av større eller mindre muligheter for konflikt, som ofte utgjøres av bestående uenigheter som ikke er løst.

TO BOSTEDER
Å flytte mellom to bosteder og pakke hver uke er slitsomt for barn. For små barn og for barn og unge med overutviklet omsorgsevne så medfører lojalitet og ansvarstagen for foreldrene at de fortsetter å bo to steder selv om det går utover dem selv. Det finnes en rekke undersøkelser hvor barn og ungdom uttrykker dette. Det viser seg derfor ofte at ettersom barna blir større velger de ett hovedbosted.
Mange foreldre velger å bli enige om ett hovedbosted for å unngå belastningen det er for barna med ukentlig flytting. Dette medfører imidlertid mange andre forhold som setter enigheten på prøve og viser seg ofte å være krevende å få til i en ofte konfliktfylt situasjon.

BARNS MEDBESTEMMELSE OG LOJALITET
Barn bør slippe å velge mellom sine foreldre fordi det stiller dem i en lojalitetskonflikt. I den grad barn skal være med å påvirke samværsdeling så bør det helst være på barnets initiativ. Dersom den ene forelderen reiser spørsmålet overfor barnet vil det sjelden være at barn i yngre alder sier hva de helst vil. Det er ikke sikkert de engang har hatt mulighet, tid og rom til å tenke over det rett etter at de har fått vite om skilsmissen.
I tilegg er barna spesielt sårbare i en slik periode og lett påvirkelig til å si ja hvis en forelder spør, mens tvilen først kommer etterpå når den andre forelderen blir skuffet osv.
Kort sagt så bør yngre barn holdes utenfor slike valg. Hvis barna er eldre og over 12 år så skal de høres som det heter. Om de gir ærlige svar og er i stand til å velge kommer veldig an på det enkelte barn. Uansett vil dette være vanskelige avveininger for et barn uansett alder.

Forøvrig er lojalitetskonflikter krevende uansett hva det handler om. Høytider og ferier spesielt hvor det går med mye energi til å tenke på den forelderen som ikke har samvær. Barn tar ansvar. Unngå derfor konflikter, ha klare avtaler og pass på å ikke sutre over ensomhet og mangel på samvær overfor barna eller andre mens barna hører på.

Snakk aldri nedsettende om den andre forelderen mens barnet hører på. Spør åpent hvordan barnet har hatt det og ikke fisk etter feil og mangler ved samværet hos den andre parten. Barnet vil fort kjenne på lojalitetskonflikt.

ANSVARSTAGEN OG FREMTIDEN
Barn tar som nevnt ansvar og det er viktig å være klar over at det for noen barn kan bli for mye å bære. Antall barn og unge som lider av depresjon øker uten at man har klare årsakssammehenger å vise til. Det som uansett er viktig er at man som forelder er våken på sine barns reaksjoner og møter disse optimalt. Hvis barnet ser ut til å slite kan det være lurt å oppsøke hjelp eller snakke med kompetent helsepersonell tilknyttet skolene.
Har tidligere skrevet et innlegg som omhandler dette mer generelt. Her kan du lese det innlegget.

NYE PARTNERE
Som jeg har nevnt flere ganger i dette innlegget så er det viktigste at foreldrene har det bra slik at barnet kan komme gjennom sorgen uten at de ekstrabelastning og dermed videre med sitt liv. Mange lurer i den forbindelse på når det er riktig å introdusere nye partnere og kjærester.
Det er vanskelig å tidfeste når det vil være riktig, men man må rett og slett kjenne etter dersom man skulle havne i en situasjon som tilsier en introduksjon. Kjennes det riktig ut, eller er for tidlig? Er barnet fortsatt i sorg eller har det kommet videre. Bruk intuisjonen og vær ærlig med deg selv, ta hensyn til at barnet trenger tid.

Min erfaring med slike tilfeller er at et halvt til ett år er en nødvendig tid før et barn kan klare å ta inn nye mennesker i sitt liv. Selv da vil barn kunne reagere med fiendtlighet overfor den nye partneren og oppføre seg deretter. Mye kommer an på hvor langt barnet har kommet i sin sorgprosess.

Igjen handler det om hvordan du har det. Ser barnet at du er lykkelig sammen med den nye personen kan det være gunstig at relasjonen er der. Fanger barnet opp trekk hos den andre som kan true ditt velvære vil de instinktivt reagere negativt. Igjen er det mange faktorer som spiller inn. Du vil ha god bruk for din egen intuisjon i slike tilfeller. Stol på den og lytt til dine barn og innholdet i det de sier.

Muligheten for at barnet igjen skal kjenne lykke etter en skilsmisse bestemmes i stor grad av hvordan du som forelder har det.
Er du og din ekspartner lykkelige er som oftest barnet det også.
Vær tålmodig med barnet. Det kan ta lang tid før barnet blir lykkelig igjen etter et brudd.

TVIL
Ikke så rart om du tviler på om barna vil tåle en skilsmisse, eller du selv for den saks skyld. Så er det da heller ingen enkel beslutning du tar i løpet av en kveld eller to. Det er lurt å bruke tid hvis du kan det og planlegge godt for egen del slik at ting er så gjennomtenkt som mulig, når beslutningen tas og barna skal involveres.

Å bli i en nedbrytende relasjon kan også ha store skadevirkninger på barna, så det er ikke noen optimal løsning. Sørg for å gå den veien du kjenner du må gå og gjør det i kjærlighet til deg selv. Det vil på sikt gavne barna også. Vanskelig å se mens det står på fordi du ikke får svaret på hvordan barna kommer ut av det før mange år senere.

…og for å svare på spørsmålet om hvordan barna egentlig har det i en slik prosess:
De færreste barn har det bra i en slik prosess. Flere kommer godt ut av det enn før og noen får det mye bedre enn før skilsmissen. Du kan gjøre mye for at dine barn skal havne i siste kategori.

Ønsker alle dere som er i en slik prosess lykke til.

Familiedilemma

En leser sendte nylig inn følgende spørsmål:
Min gamle far, på 85, har blitt svært dårlig det siste året. Vi tre barna er der så godt vi kan med praktisk hjelp, samvær og omsorg. Delvis via å kommunisere med hverandre om hvem som gjør hva, delvis uten.
 
Relasjonen mellom storesøster og storebror har lenge vært litt anstrengt. Hun synes han er sarkastisk og regner sjelden med han i familiesammenhenger. I motsetning til storesøster og jeg som har et veldig nært søskenforhold. Det er vondt å se når hun dytter han ut ved å unngå å involvere han i forhold som gjelder særlig mamma og pappa. Dette tror jeg bidrar til at han også slenger litt skarpe kommentarer til henne. Jeg opplever ikke at han er sånn mot meg. Han kan være sosialt krevende, men ikke direkte mot meg. Så tenker jeg at storebror på flere måter ikke har vært så heldig i livet. Der vi to søstrene har fått vår dose av oppmerksomhet gjennom jobber og liv har han mer vært den anonyme storebroren. Men i kulissene ser jeg at han besøker mamma på sykehjemmet ofte og lenge. Han besøker pappa ofte og lenge, men hverken med å poste det på facebook eller fortelle om det. Så til livet nå:
 
Pappa har denne uken bestilt et 3 ukers opphold på rehabilitering i Spania for å hente krefter og varme i februar.
Storesøster spurte pappa om han ønsket besøk og det ville han veldig gjerne. Så spurte hun om jeg ville være med nedover og det vil jeg også gjerne. Når jeg da sier at det vel er naturlig at vår bror også blir spurt, vil ikke hun det.
Selv tenker jeg at det der og da er fint for oss som familie (uten hverken samboere eller barn) å ha noen dager sammen. I et litt lengre perspektiv er det å vite at vi stod sammen for og med pappa i hans sist leveår ev verdi i seg selv.
 
I samtale med pappa om reisen og en mulighet for besøk av sine barn reagerte han veldig positivt. Han hadde nok ikke sett det som en mulighet, men gjentok flere ganger at det hadde vært fantastisk. Så er han for gammel til å ta del i dette søskenforholdet og vil nok ikke skjære gjennom og si at han vil ha besøk av alle sine tre barn om de vil og kan.
 
Så kommer jeg til ubehaget der jeg står foran følgende valg:  Storesøster ringte meg i går kveld og sa klart og tydelig at dersom storebror blir spurt om å bli med vil hun ikke reise. Da får han og jeg reise ned på et annet tidspunkt enn henne og hun reiser uansett sier hun. Hun sier hun er voksen nok til å stå opp for seg selv og fire dager med spydigheter vil hun ikke utsette seg selv for.
 
Jeg har noen alternative valg som alle innebærer tap:
1. reise med storesøster og ikke spørre storebror. Han blir da stående utenfor et prosjekt eller få høre at han i praksis ikke er velkommen.
2. la være å reise i lojalitet med storebror. Da reiser storesøster og mottar alles applaus som den rause datteren som besøker far på rehabilitering.
3. reise med storebror og la storesøster stå for sitt valg. Da  vil det bli en skikkelig test på søsterforholdet.
 
Uansett hvilket valg jeg tar er det tapere; pappa taper et fellesskap med sine tre barn,  storebror taper om jeg reiser med min søster, som taper om jeg velger å spørre storebror og reise med han. Min integritet taper om jeg ikke står opp for broren min.
Etter en grublete natt og en god prat med min samboer har jeg kommet frem til at jeg må stå opp for meg selv og det jeg ønsker å stå for. Jeg har et nært forhold til min søster og det kommer til å bli ubehagelig. Men er det nært tåler det vel det? Så er det samtidig så stusselig å gjøre dette uten å stå samlet som søsken. Alt dette vet jeg jo at hun også vet og ser.
 
Selv vet hverken pappa eller min bror om dette dilemmaet -ennå. Men det vil vel komme frem uansett hvilket alternativ som velges.
Hva tenker du at jeg bør gjøre?
Svar:
Å stå i slike dilemmaer kan for mange være krevende, nettopp fordi ingen alternativer synes å være optimale. Noen vil kunne bli såret og valget blir ofte derfor mellom flere onder, i en situasjon som i utgangspunktet skulle være noe positivt.
Det gode i situasjonen blir ofte lidende under enkeltmenneskers uhensiktmessige tankemønstre. Så også her hvor du står overfor en bror og en søster som viser tydelige offermønstre versus hverandre.
Det som er viktig å ha i bakhodet er at offermønstre og sårbarhet bygger på avhengigheter og uforløste smerter. I så måte så er dine søsken i selskap med veldig mange andre. Situasjonen er således klassisk og svaret på hva man kan og kanskje bør gjøre kan følge samme mal hver gang. Jeg vil med bakgrunn i ditt dilemma gå gjennom hvilken prosedyre du kan følge for å komme frem til hva som er riktig for deg å gjøre.
  1. Først og fremst er det viktig å kjenne etter hva ditt egosistiske behov er rent personlig. I dette tilfellet vil jeg tro, som du også sier, at det er å besøke din far i Spania og ikke minst ha det hyggelig mens du er der slik at ditt samvær med ham blir best mulig for dere begge.
  2. Neste skritt er å kjenne etter hva slags holdning du har overfor mennesker, her dine søsken, som ikke klarer å forholde seg til hverandre på en voksen, respektfull og avklart måte. Hvis du når du kjenner etter, og klarer å unngå å selv bli et offer for dine søskens uoverenstemmelser, kjenner avsky og/eller empati så har du i utgangspunktet fått kontakt med viktige ståsteder for å bestemme hva du gjør videre.
    ————————————————————-
    De to foregående punktene er grunnlaget for hva du gjør videre, Hvilken av dine søskens adferd, med strek under adferd, du kjenner avsky for og hvilken av dine søsken du kjenner empati for forteller noe om hva du intuitivt vet om dem. Avsky forteller om at vedkommende burde ha evne til å vite bedre og endre adferd, mens empati trekker i retning av at vedkommende ikke er i stand til det i særlig grad. Uansett hva du kjenner av de to alternativene så har du muligheten til å la begge vokse på sitt ståsted. Deres utgangspunkt er imidlertid forskjellig. Du har muligheten til å velge utfra en totalkunnskap om hva de er i stand til å håndtere på en for dem hensiktsmessig måte.
    ————————————————————
  3. Det valget du har tatt allerede er i tråd med ovenstående behovsøvelse og dekker opp begge nivåer. Sannsynligheten for at det blir nærmest det du ønsker for opplevelsen er relativt stor. I dette punkt 3 er det allikevel viktig å gå innom hva du skal si til dine søsken om saken hvis du skal si noe når de tar det opp, eller om de ikke selv tar det opp. Dersom du blir enig med deg selv om å si noe må det formuleres tydelig og empatisk slik at du kan inspirere til kanskje å møte hverandre på en mer optimal måte.

Øvelsen jeg skisserer kan med fordel brukes på det meste. Klarer du å være ærlig med deg selv så ender du som oftest opp der du gjorde. Valget ditt stemmer godt med bakgrunnen du redegjør for. Masse lykke til og godt tur!

Glede og selvavvisning

Skrev i juli et innlegg om savn og selvavvisning hvor jeg viste sammenhengen mellom å savne noe og ta sorgen over å ikke få det man savner, på forskudd.

Mennesker som har vokst opp under vanskelige forhold har ofte problemer med å kunne tillate seg å kjenne glede. En viktig årsak til dette er mønsteret som handler om selvavvisning.
For det første så blander disse menneskene som de fleste andre sammen lettelse og glede og derav fortolkes lettelsen som glede. Lettelsen forsvinner fort, ikke bare fordi omgivelsene tilfører ny smerte, men også fordi lettelse i seg selv er flyktig og kortvarig. Når lettelsene historisk sett både var sjeldne og ikke varte spesielt lenge så ble det en sannhet at glede og gode følelser ikke varer.

I disse førjulstider så er det mange som ikke klarer å glede seg til jul. Ovennevnte gruppe er en slik. Med en gang julegelden uttrykkes av omgivelsene og gleden sniker seg på fordi den smitter, slår selvavvisningen inn og sier at det ikke er noen vits i å glede seg til det som kommer fordi det sikkert blir en dårlig opplevelse. Slik sett blir førjulen og julen gledesløs og det blir gjennom flere år med gjentagelse en tradisjon at det skal være slik. Det er frykten for den gamle smerten som styrer dette og dermed er behovet for å være forberedt utløst hvorpå selvavvisningen kobler inn fordi det er tryggest å være forberedt.

Å løse opp et slikt mønster handler om å skille lettelse og glede. Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen av mønsteret over og kjenner at det stemmer for deg så er tiden inne til å erkjenne at det har vært slik. Neste punkt er å akseptere at du ikke har forstått at glede er noe du må velge.  Viktig at du klarer å mene at det virkelig er greit. Hvis du får til denne selvaksepten vil du sannsynligvis utløse en del restsmerte og vemod over at det har vært slik.

Neste punkt er å kjenne etter, som jeg skrev om i God Jul?, hva du egentlig har lyst til å bruke høytiden og fridagene til. Jul er et eksempel på selvavvisning som er spesielt tydelig nå om dagen. Mange av de som kommer og snakker med meg begynner med å grue seg allerede når sommeren er over. La meg ta følgende eksempel fra gutt på 10 år som har en kronisk sykdomm som medfører kontinuerlige smerter og bekymringer. Han sa følgende nylig:

Jeg gleder meg ikke til jul fordi jeg som regel får vondt når det bli kaldere. Jeg burde egentlig reise et sted som er varmere på denne tiden av året.

Når jeg spør om han har sagt dette til sine foreldre så sier han følgende:

Nei, da ville de bli lei seg. Jeg lager gavekalendere til mamma og pappa så de ikke skal merke at jeg gruer meg…

Tankevekkende er ikke et dekkende ord. Selvavvisning i praksis fra et ungt menneske som mentalt har modnet raskt på grunn av sin sykdomsopplevelse. 10 åringen vil minst av alt påføre omgivelsene sin smerte da han opplever at de har mer enn nok og at han opp gjennom sin korte historie ofte har vært til belastning. Som oftest fordi omgivelsene på en eller annen måte har gitt uttrykk for det. Mye skyld å bære for en ung mann. Vanskelig å velge glede på tross av disse omstendighetene. Lite tradisjon å støtte seg på.
Selvavvisningen finnes og mange har det i større eller mindre grad. Det å våge å kjenne og definere sine egne behov, si de høyt og avvente omgivelsenes tilbakemelding krever mot.

Kanskje er det julegaven du skal gi deg selv i år.

God jul?

Hvorfor feirer vi jul egentlig? Eller sagt på en annen måte, hvilke følelser og behov får oss til å kjøpe gaver til hverandre, pynte og stresse for denne langhelgen som julen er? Hvorfor i all verden skrive om julen i starten av november?

Julen er tema for veldig mange allerede fra 1.november, for mange lenge før det.

Dette omfatter ikke bare de som synes julen er vanskelig. Også de som gleder seg til jul havner i denne gruppen. I min jobbhverdag treffer jeg dog flere av første kategori.

Det å få gaver er et symbol, og har til alle tider vært det, på at vi er verdsatt av andre. Med andre ord en bekreftelse på at vi er inne i varmen. Trygghet gitt oss utenfra i en gavesymbolikk i stedet for eller i tillegg til gode ord. Dette er vel og bra og kanskje bare et tegn på at vi er mennesker som trenger disse bekreftelsene med jevne mellomrom.

Størrelsen på gavene sier imidlertid mye om giverens motiver. Hvis motivet var å glede så skulle det egentlig ikke så mye til. Hvorfor da kjøpe så dyrt og så mye som vi gjør. Joda, som du kanskje allerede har tenkt. Det handler om å være størst og flinkest. Penger er det fremste symbolet på makt i vår kultur og dermed vil en dyr gave gi giver en bedre posisjon enn en billig gave. Vi kjøper oss med andre ord posisjon hos mottaker.

Hvem er nå jeg som skal være en slik gledesdreper da. Jul er jo bare koselig og høytiden over alle høytider? Hvorfor helle malurt i begeret?

Poenget er ikke noen av delene. Det jeg ønsker med å skrive dette er at du som begynner julestresset allerede nå skal tenke gjennom hvordan du aller helst kunne tenkt deg å ha det før jul og i julen. Hva ønsker du deg av gaver og hva har du egentlig lyst til å gi til andre. Finn det ut på egen hånd og pass på at du kjenner på behov, uten å tenke praktisk og realistisk i denne omgang. Lag deg ditt eget ønskebilde.
Når det er gjort kan du ta en runde med dine nærmeste og høre hva slags jul de ønsker seg. La de beskrive det fritt og bruk det du hører kun som informasjonsgrunnlag for å se hvor langt fra hverandre dere egentlig står. Er avstanden stor så er det grunn til ettertanke på årsakssammenhenger og historikk. Du skal ikke se bort fra at du kan ha vært med på å lage visse tradisjoner hos for eksempel dine barn. Legg spesielt merke til en ting når de er ferdige med å beskrive sin ønskejul:

Om noen spør deg om hva slags jul du ønsker deg?

Hvis de gjør det så vet du at noen faktisk er interessert i dine behov også, og det er jo hyggelig. Hvis ikke så er jo spørsmålet hva årsaken kan være til det?

God jul!

Straff og konsekvens for barn og voksne

Enten det er snakk om voksne eller barn , mennesker eller dyr så er det viktig å skille mellom straff og konsekvens. Hva er så forskjellen?

Mine definisjoner er som følger:
Straff er det man påfører andre i kraft av at man setter seg til doms over noen eller noens handling. Straff kan gjennomføres selv om man ikke har vært vitne til handlingen. Ofte er det snakk om brudd på opptrukne kulturelle eller moralske normer og regler.

Konsekvens er noe som følger naturlig av en handling noen gjør. Konsekvensen gjennomføres av de involverte der og da eller senere, eventuelt av andre, som en følge av handlingen vedkommende gjorde.

Som jeg tidligere har skrevet om så er det viktig at følgen av handlinger gir læring. Spesielt for barn, men også for voksne som ofte har mye å lære når de går inn i nye relasjoner etter for eksempel en relasjon som er havarert. Det er samtidig ikke gitt at noen tar til seg læring og kobler følgen av handlingene til hva de selv har gjort.
Slik er narsissismens natur og instinktivt vil vi søke å legge smerten bak oss og gå videre, ofte uten å ha lært noe som helst. Det å lære forutsetter nemlig en vesentlig handling som er forskjellig for barn og voksne.

Voksne må spørre selv hva de har gjort som får de følgene det får.
Barn må forklares hva som er en naturlig følge av det de har gjort.

Straff har liten læringsverdi. Det er bare å se på alle de som soner dommer og etterpå går ut og gjentar sine handlinger. Liten eller ingen læringseffekt. Der det finnes læringseffekt så er det gjort en kobling til konsekvens av de handlinger den enkelte har gjort.

Hvis du som voksen kjenner deg igjen i at du ikke har spurt så er tiden inne til å gjøre det. Dersom du spør på riktig måte og er ydmyk for svaret og ikke går i forsvar så er muligheten stor for at du lærer noe. Du må sannsynligvis sortere ut det vesentlige, men uten motangrep så kan selv den mest utydelige etter hvert snakke mer eller mindre tydelig uten å gå for mye i offer.

Likeså må barn gis mulighet til læring gjennom at du spør hva de tenker om at handlingen de har gjort får den konsekvensen den får. Når du har spurt må du gi barnet god tid til å tenke seg om mens du gjennomfører det som er en naturlig konsekvens av barnets handlinger. Pass på at du ikke går over i straff!
Får du ingen reaksjon fra barnet så må du inntil videre stå i den naturlige konsekvensen. Kan hende at barnet er vant med at det meste ordner seg etter hvert og sklir tilbake til det gamle…

 

Flinke barn

 

I det siste har det vært flere kronikker, artikler og debatter rundt samfunnets krav til perfeksjon, hva det gjør med oss og hva det fører til. Eksperter kommer med råd og tips til hvordan du som forelder skal forholde deg til dine barn med tanke på dette, og stiller spørsmål rundt hva vi som samfunn må gjøre for å få en slutt på det.

Ett av disse rådene går ut på at du ikke bare skal rose når noe er best eller langt over normal prestasjon, men heller rose når noe er ”sånn helt ok”, for at barnet skal forstå at det er greit å være middels god. Men et barn som får beskjed om at det har vært flink, er ikke nødvendigvis i stand til å bedømme hva du som forelder eller samfunnet for øvrig anser som helt middels godt, eller langt over forventet. I verste fall vil de føle seg holdt for narr hvis noe de har fått ros for blir slaktet av alle andre, og derfor oppleve tap av tillit til forelder. Dessuten er det å få ros en ytre motivasjonsfaktor, og den må opprettholdes over tid. Den er som et stimuli, der effekten avtar over tid og barnet vil etterspørre større og kraftigere doser med ros for å ikke føle seg utilstrekkelig.

Så hva skal man gjøre for å gi barnet sitt en god selvfølelse?

Barn har i utgangspunktet ikke behov for ros utenfra. Når vi roser barnet vårt, så roser vi helst fordi vi ønsker at barnet selv skal ta til seg budskapet og kjenne på det innenfra, i tillegg til at vi vil at barnet skal føle seg oppmuntret og elsket, selvsagt. Når det er sagt, så gjør det mer skade enn gagn å si ”så flink du er”.
Så hva skal vi si? Jeg vil ta i bruk noen eksempler på samtaler mellom barn og voksne, der man oppmuntrer og vedlikeholder barnets evne til å hente en motivasjon i seg selv for sine handlinger.

Barnet kommer inn med en blomsterbukett. ”Denne er til deg, mamma!”. Mor snur seg og ser blomsterbuketten. ”Har du plukket blomster til meg? Tusen takk, det setter jeg kjempestor pris på!” Hun gir barnet en klem, og setter blomstene i en vase på kjøkkenbordet eller liknende. Si gjerne at det var en flott bukett.

Barnet har tegnet og kommer til sin far og sier: ”Se, jeg har tegnet en tegning til deg”. Far tar imot tegningen. ”Har du tegnet til meg? Tusen takk, den var flott!”

En litt mer vrien situasjon: Et litt eldre barn/ungdom har jobbet med å lese til en prøve, og kommer til deg med karakteren. Se an barnets fremferd. Er barnet selv fornøyd, misfornøyd, eller er det vanskelig å si? Er det fornøyd, så si ”gratulerer!” Så moro for deg! Hvis du er usikker på hva barnet synes, så kan du si ”Er du fornøyd med resultatet? Hvis ja, se forrige reaksjon. Hvis nei: ”Det var leit.” Hvis barnet er ute etter råd, så spør om h*n har en plan for å endre det. Hvis barnet er misfornøyd, så si det samme.

Hvis du og barnet ditt er uenige om hva som er et godt resultat kan det være vrient å forholde seg til resultatet. Og du har lov til å ha en mening. Men å ytre din mening om andres handlinger/resultater uten å ha blitt spurt er noe du bør unngå. Ut fra hva jeg har skrevet over, så kan det se ut som om jeg motsier meg selv. Forskjellen er at i de tidligere eksemplene har du fått en gave. Og hvis et barn kommer for å vise deg kjolen sin, leken sin eller liknende, så er det ikke sikkert de forstår at de skal si ”hva synes du om denne?”, og de sier i stedet ”se!”. Det betyr i hovedsak det samme, og her må man bruke litt skjønn. For blir du bedt om en mening, så kan du gi den.

Man kan også bruke denne metoden på barn som er vant til å få ros om egen person. Men det kan oppleves sjokkerende når et barn som er vant til å få direkte ros fra mor og far, slutter å få det. I tillegg er effekten fra andre arenaer i samfunnet så stor, at det kanskje ikke vil ha ønsket effekt. Det kan derfor være lurt å forklare situasjonen for barnet, ved å for eksempel si:

”I mitt ønske om å bygge opp din selvtillit og tro på egne evner, har jeg gitt deg ros. Jeg forstår at det har gjort at du ikke har fått mulighet til selv å bedømme det du står for og gjør. Det beklager jeg.”

 Da vil du gjøre barnet ditt oppmerksom på at det kommer en endring, og det vil være lettere å omfavne endringen og forstå at den skjer. I samme situasjon kan du gjerne forklare hva du sikter til, gjerne med eksempler. Vær obs på at du ikke bruker eksempler som kan få barnet til å føle at det har feilet.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Det indre/sårede barnet

På forespørsel kommer her et innlegg om det indre/sårede barnet. Begrepet brukes i flere sammenhenger og inneholder et utall definisjoner og betydninger. Det jeg skriver her er således en definisjon av flere.

OPPHAV
Begrepet brukes om personlighetstrekk hos oss som stammer fra tidlig barndom. De som har et såret indre barn har som regel blitt sviktet tidlig i livet. Ofte i flere omganger og over tid. Når barn opplever mye smerte over kort tid eller smerte som strekkes ut over lang tid bygger det seg opp et følelsesmessig underskudd. Dette underskuddet oppstår som en følge av at man ikke møtes som barn på de behov man har til enhver tid.
Hvilke smerter som skaper det indre/sårede barnet er forskjellig. Ofte er det snakk om svik fra foreldrenes side. Andre ganger kan det være mye fysisk smerte over tid. Begge deler kan hver for seg eller sammen forårsake at det bygger seg opp et underskudd av selvfølelse.

SÅRBARHET
Hvor mye smerte den enkelte har opplevd er utslagsgivende på graden av sårbarhet. Dersom man som barn har opplevd mye smerte øker graden av sårbarhet proposjonalt med mengde smerte.
Ofte fortrenges mye av denne smerten fordi den er for tung å bære for et barn. Dette medfører at det på et senere tidspunkt med for stor belastning kan utløses psykisk og/eller fysisk sykdom.
Viktigheten av å ikke fortrenge denne smerten kan neppe understrekes nok. Mange flere enn meg mener at en primær årsak til sykdom hos mange mennesker i dag er fortrengning og dermed stress. Svakheten kulturelt her i Norge og mange andre steder i den vestlige verden er at det er forbundet med skam å vise sårbarhet…

INDIKASJONER
Tegn på at man har et indre/såret barn er at man fort blir rammet av offer. Sagt på en annen måte tar man seg da mer nær av mange ting. Man blir rammet av omstendighetene. Som omskrevet tidligere så er triggeren ofte at illusjoner brister. Ofte handler det om illusjoner skapt av et gjentatt håp om at morgendagen skal bli bedre enn dagen i dag. Den ble som regel ikke det i barndommen og nye skuffelser i tillegg til andre smerter fortsatte å bygge seg opp. Graden av sårbarhet økte og offertilstanden slo inn hyppigere og hyppigere. Resultatet ble ofte at man anstrengte seg mer og mer for å please andre/foreldrene.
Dette fortsetter ofte i voksen alder ved at man strekker seg for å få verden til å bli slik man ønsket i barndommen. Noe som ofte viser seg umulig. Allikevel løser man og fikser andres problemer uten evne til å se at det er bortkastet energi.
Når omgivelsene så ikke responderer som ønsket er skuffelsen et faktum.
De som har hatt det traumatisk nok rammes ofte av posttraumatisk stress-syndrom og asteni/ME.

LØSNING
Løsningen på situasjonen er ofte vanskelig gitt at årsaken er sammensatt og ofte fortrengt. Ofte trenger den som er rammet lang tid i terapi for å rense systemet for fortrengt smerte. Mange illusjoner skal ryddes av veien for å skape den nødvendige indre styrke til å møte en virkelighet man som barn ikke klarte, ønsket eller var i stand til å ta innover seg.
Samtidig som man avdekker det indre/sårede barnet frigjøres den voksne styrken som skal til for å kunne stå alene uten»foreldre» i noen form.
Denne nye tilværelsen er ofte ensom i utgangspunktet og mange opplever en form for tomhet som man selv må fylle. Denne tomheten er egentlig frihet, som samtidig forplikter og gjør at ansvaret ikke lenger kan overføres til andre enn deg selv.

Til deg som opplever å ha en høy grad av sårbarhet vil jeg med dette si at det er fullt mulig å bygge opp din egen indre styrke. Den er der. Det er bare snakk om å sette den fri.

Superkvinnen, en illusjon?

Følgende artikkel i dagens Aftenposten setter søkelyset på noe vesentlig. Ikke fordi hypotesen er ny, men fordi det endelig kanskje kan startes seriøs forskning på fenomenet. Forleden var det i NRK’s brennpunkt en debatt om seks timers dagen. Denne debatten er kanskje den viktigste helsemessige debatt som pågår for tiden.

Kvinner har vært dobbeltarbeidende en god stund nå, men trenden med økende forskjell i sykefravær mellom kvinner og menn fortsetter oppover. At det kan skyldes faktorer som at kvinner har fått et stadig høyere stressnivå har vært kjent lenge, men ikke vært forsket på.

Den typiske kvinnelige pasient har ofte flere av følgende symptomer:

  • Lav energi
  • Tankestøy
  • Svekket korttidshukommelse og konsentrasjonsevne
  • Dårlig søvn
  • Magesmerter
  • Trykk i brystet
  • Spenninger i nakke og skuldre
  • Hodepine
  • Uro
  • Hetetokter
  • Fryser lett
  • Konstant dårlig samvittighet
  • Bekymringer
  • Nedstemthet
  • m.fl. 

Prosentuelt sammelignet med menn så består min pasientkrets av 95% kvinner. Menn har sjelden symptomer av lignende art og grad som nevnt over. Menns grunn for å oppsøke hjelp er som oftest av praktisk og konkret art knyttet til et problem, mens kvinners grunn er generell og sammensatt av mange flere elementer og ofte basert på mange ubehagelige symptomer som nevnt over. Ofte har legen sagt at problemet er stress og bedt dem oppsøke meg. 

Min oppfatning er at store deler av dette handler om «arvesynd» som tidligere omtalt. Med det menes at kvinner i langt større grad enn menn tar ansvar for mer enn de strengt tatt burde. Med økende «krav» til barnas fritid og eget fritidsliv så tar mange kvinner det meste av dette arbeidet og dermed er overbelastningen et faktum. 

Slik ser en typisk hverdag ut for en en typisk kvinnelig pasient:

  • Klokken ringer kl.6
  • Håret må vaskes og fønes og sminke må legges
  • Rakk ikke å ordne med barnas tøy dagen før så det må legges frem
  • Barna vekkes 6.45 og følges på badet, i dusjen, lages frokost til og kles på
  • Egen frokost tas i farten mens matpakker til barna smøres
  • Ytterklær tas på og barna kjøres til barnehage og skole
  • Reise til jobb med litt jobbing underveis
  • Full dag på jobb med mye ansvar og for liten tid til alle arbeidsoppgaver, kort lunsj på farten til neste møte
  • Henting i barnehage og på skole
  • Innom butikken for å handle noe som mangler samt det som trengs for kaken hun skal ha med på møte i kveld
  • Hjem og lage middag samtidig som det ene barnet settes i gang og hjelpes med lekser
  • Middag og opprydding
  • Skulle trent litt, men rekker ikke i dag, dårlig samvittighet
  • Svaring på noen eposter før kjøring på ettermiddagsaktiviteter for barna
  • Baking av kake og sette over en vaskemaskin før avreise til kveldsmøte hvor hun er klassekontakt fordi ingen andre ville ta jobben
  • Hjemme kl.10 fordi noen ville snakke om ting som må tas opp etter møtet og hun ikke klarer å si nei
  • Enda noen eposter har kommet som bare må tas
  • En rask kikk på kveldsnytt mens de besvares
  • i seng kl.24, men sovner ikke før kl.03 fordi tankene surrer og går
  • Våkner kl.05.30 og kjenner uro og angst

Overdrevet? Nei, dessverre ikke. Ikke rart at statistikken ser ut som den gjør.

Til forskjell fra kvinner så har menn med seg en kultur fra sine fedre og bestefedre som handlet om at barn og hjem var kvinnens ansvar. Den flyter mange menn på enn så lenge. Hvor lenge det vil holde seg er et åpent spørsmål da trenden er at menn begynner å gå i kvinners retning og ta på seg mer og mer ansvar. Et annet relevant spørmål er hva man lærer sine barn ved slik adferd. Viktig å tenke over.

Det er ditt ansvar å ta vare på deg. Ikke vent til det er for sent!

Tid for å ta ansvar for seg selv?

Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning. 

Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt? 

I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon? 

I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av. 

På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger? 

Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning. 

Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening? 

 

Barn og tydelig kommunikasjon

Mangelen på tydelig kommunikasjon med barn er utbredt. Har tidligere skevet om hva som er tydelighet. Ved å skrive tydelighet i søkefeltet oppe til høyre så får du opp aktuelle tidligere innlegg.

I praksis så handler tydelighet om noen grunnregler som forsåvidt er det eneste du behøver å huske og trene på:

Snakk om deg selv.
Bruk bare pronomenet jeg.
Ikke bruk du, deg og vi.
Snakk sak.
Still åpne spørsmål. (Da kan pronomenet du brukes.)

Vanskelig? Ja, det krever trening og atter trening samt, som jeg har skrevet om tidligere, at du er i kontakt med din egen sannhet og deg selv. Artiklene jeg henviser til her og her handler om uhensiktsmessig kommunikasjon og hva slags påvirkning skyldoverføring på barn kan ha. Skylden forårsaker skam som blir smerten som driver frem aggresjon. Pass deg for perfeksjonismen i dette. Det er lov å snuble bare du klarer å be om unnskyldning etterpå.

Send gjerne inn spørsmål på epost  med konkrete eksempler som du trenger hjelp til så svarer jeg i et innlegg.

Svar til en fortvilet mor

Dette er dessverre en situasjon som mange kjenner seg igjen i. I min praksis så treffer jeg mennesker med barn som opplever lignende og har løpende utfordringer med barna opp gjennom forskjellige alderstrinn. Det er for det meste slik at det er den mannlige part som har aggressiv adferd. Der kvinner utgjør den parten som er i ubalanse er forløpet som oftest noe annerledes. Velger å dele svaret mitt opp og starter med å si noe om bakgrunn for at ting blir som de blir. Dernest kommer jeg med eksempler på hvordan man kan forholde seg hensiktsmessig til eks og barn samt seg selv.

  1. Når en mann agerer aggressivt og går til ytterliggående skritt for å beholde omsorg og kontakt med eget barn så er det smertestyrt. Når en mann er i smerte så blandes fortid og nåtid og adferdens styrke blir en respons på en blanding av dette. Uten at en situasjon i dag behøver å være spesielt alvorlig kan reaksjonen og aggresjonen bli uforholdsmessig sterk fordi fortiden er traumatisk, smertefull og langt fra forløst.
    Å oppdage slike menn på forhånd er ofte vanskelig, da det ikke er smertetriggere til stede i en tidlig utgave av en relasjon. Det er først når konfliktene eskalerer og det er snakk om barnefordeling at smertetriggerne utløses. DET HANDLER SOM OFTEST OM BITTERHET SOM IKKE ER FORLØST.
    Fars aggressive adferd viser seg ofte i smått og stort og i samværet med en sønn kommer dette til uttrykk automatisk og ubevisst. Sønnen plukker det opp og bruker den samme adferden i situasjoner hvor han kjenner egen bitterhet. Sønnen er selv i smerte over foreldrenes brudd og konflikter og rives mellom lojalitet begge veier. Far agerer som offer og sønnen kopierer. KOPIERINGSEFFEKTEN I SLIKE SITUASJONER ER STERK.Sønnens kopieringseffekt slår ut i diverse situasjoner som beskrives i situasjonsbeskrivelsene i forrige innlegg. Kombinert med det er sønnens utvikling i en viktig fase og adferd testes ut på smått og stort for å sjekke ut om det fungerer. BRISTER DET DA EN ILLUSJON, STOR ELLER LITEN, SÅ UTLØSES BITTERHETEN OG OFFERADFERDEN SOM I DETTE TILFELLET BLIR AGGRESJON.

    Som mor er situasjonen fortvilet og avmakten er påtagelig stilt overfor slike krefter som det her er snakk om. Det er selvklart at det blir voldsomt og belastende over tid. Opplevelsen av å stå alene blir også stor da det offentlige hjelpeapparatet har begrenset mulighet til å gå konkret inn i situasjonen. I tillegg er manipulerende menn i offerrollen utløsende på andre menneskers ansvar og omsorg hvorpå det ofte er mannen som inntar den rammedes rolle sett med hjelpeapparatets øyne. Det kreves høy kompetanse og mye erfaring for å håndtere slike menn og den kompetansen og erfaringen er dessverre begrenset. Kravene til underlag for vedtak er strenge, slik de bør være, og det begrenser  også mulighetene. AKSEPTARBEID ER DERMED I MANGE TILFELLER ENESTE MULIGHET FOR Å UNNGÅ Å SELV BLI ET OFFER.

  2. Det å ikke gjøre noe er ingen god løsning. Hva kan så gjøres?Hva gjelder eksen så er det lite hensiktsmessig å gå til motangrep. Reaksjonen da blir som oftest en eskalering og krigen er i gang. Resultatet blir mer smerte for barnet og enda sterkere manipulering og påvirkning på barnets personlighet i form av lojalitetskonflikt og budbringerrolle mellom krigende foreldre. Den sterkeste påvirkningen utøves ved at du står høyt i i deg selv og ikke lar deg manipulere. Husk at din eks sine marginer for bitterhet er ørsmå, så du har veldig lite å gå på. Energien din trenger du til å ta vare på deg selv og din sønn.
    HOLD DEG DERFOR PÅ DIN EGEN BANEHALVDEL SÅ MYE SOM MULIG OG LEV DITT LIV MED DIN SØNN DEN TIDEN DU HAR MED HAM MENS DU JOBBER SELVAKSEPT PÅ DINE SMERTE OG AKSEPT PÅ AT SITUASJONEN ER SOM DEN ER.

    Når et barn er aggressivt så kommer det av en grunnsmerte som i dette tilfellet kan skyldes bruddet og situasjonen som sådan samt illusjoner som brister i nåtid. Regelen over gjelder også her. Som du skriver så ble han rolig med i butikken når du snakket tydelig, om deg selv og dine behov og lot han få håndtere sin skuffelse over at dere ikke kjørte rett på hytta. Så fort han får beskjed om at det er leggetid utløses en ny skuffelse da han nok hadde en illusjon om at hjemmerutinene ikke gjaldt på hytta og at han kunne være lenger oppe. Å da begynne å instruere øker bitterheten og aggresjonen øker.
    Han trenger tid for å ta innover seg virkeligheten og illusjonen. Den tiden må han få gitt at marginene er så små som de er. Det kan derfor være lurt å informere tidlig om tidspunkt uten å snakke om ham. Eksempel: «Siden vi er på hytta så er det naturlg at leggetiden er en annen enn hjemme. Er det ok for deg om det er klokken ni i dag?» Vent deretter og sjekk ut reaksjonen. Gi ham tid og lytt til motargumentene. Er de gode så respekter de og inngå en avtale. Når tiden nærmer seg så ikke si at han nå skal legge seg snart. Si heller; » Nå er klokken ti på leggetiden vi ble enige om i sted.» Vent før du sier noe mer.
    Når han etter å ha bitt deg endret adferd så handlet det om at han fikk tømt ut smerte og avreagert samt at din reaksjon var tydelig og du trakk deg unna i stedet for å eskalere. Taushet er det rette der akkurat slik du gjorde fulgt opp av vennlighet når han kommer med boka og vil leses for. TYDELIG KOMMUNIKASJON ER DET ENESTE SOM FUNGERER. GOD TID OG RESPEKT FOR HANS SMERTESITUASJON ER EN FORUTSETNING.

    Hva gjelder deg selv og dine følelser så er de naturlige, men krevende å leve med. Gitt at du får til selvaksepten på avmakten og fortvilelsen så vil du komme i kontakt med fornyet styrke til å stå i dette for din egen og din sønns skyld. Agerer du ryddig og respektfullt så er muligheten for at din sønn utvikler seg i den gode retningen langt større enn om du ikke gjør det. Alternativet er at hans fars adferd vinner gjennom. Det er ikke dermed gitt at han blir som sin far da han også på et tidspunkt kan velge å ta avstand. Din evne til å vise ham en alternativ adferd over tid som består av de verdiene du står for er derfor eneste farbare vei. Husk at du so eksempel er langt viktigere enn din instruksjon. Det finnes imidlertid ingen garantier for hvordan ting vil utvikle seg, men du har et valg for egen del. Lykke til.

Dette innlegget berører mange tidligere omtalte temaer som psykopat, offer, parasitt, bitterhet tydelighet etc. Søk på begrepene og finn mye mer tilgrensende tematikk.

Barn som tar ansvar for voksne

Det er ikke bare ved skilsmisse barn tar et utvidet ansvar for å følge opp sine foreldre. Det skjer like mye blant foreldre som bor sammen. Barns viktigste motiv er å redde foreldrene for å opprettholde sin egen eksistens. Drivkraften bak hos barnet kan, dersom dette blir intenst, nærme seg ansvarsmønstre drevet av overlevelse. I dette innlegget vil jeg se litt på årsaken til at det oppstår og hvordan man kan formidle til barn at man er i stand til å ta ansvaret for seg selv. 

Enten du lever sammen med din partner, er i skilsmisse/samboerbrudd eller har gjennomført dette og har barn så er den utløsende faktoren for dine barns omsorg for deg den samme. Det utslagsgivende er din adferd og hva den er drevet av. La meg ta et eksempel:

Dagene er preget av rutine og stress, du er mye sliten og har kort lunte. Bebreidelsene dine går som regel ut over din partner i barnas påhør. Om bebreidelsen er ledsaget av aggresjon eller ikke varierer fra dag til dag. 

Adferden din er for eksempel drevet av lav energi kombinert med daglige skuffelser, illusjoner som brister. Skylden for skuffelsen havner hos omgivelsene fordi du ikke er i stand til å se at det er du selv om har ansvaret for at illusjonen har oppstått. Uansett så går barn i ansvar og vil forsøke å rette opp for begge foreldre. De trøster den som bebreider og strekker seg for å hjelpe til. De gjør det samme overfor den som utsettes for bebreidelsene. Alternativ adferd er at barn tar ut sin frustrasjon over at de ikke klarer å fikse situasjonen med aggressiv adferd som fort kan gå ut over søsken eller andre. Viktig da å kunne formidle til barnet at det ikke er hans/hennes ansvar å ta vare på deg og din partner. Her kommer et eksempel på en slik tydelighet.

Når du kommer og trøster meg etter at jeg har bebreidet din far/mor
og ser hvordan det forstyrrer den leken du var i gang med, så skjønner jeg at min oppførsel og manglende evne til å ta vare på meg selv
er en viktig grunn.
Det er jeg glad jeg skjønner.
Jeg må bli bedre til å ta vare på meg selv slik at omgivelsene ikke tror de må gjøre det for meg.

Vent deretter en stund og vær stille i den hensikt å sjekke ut om barnet fikk med seg det du sa. Se om du får noen reaksjon og vurdér om du skal spørre hva barnet tenker om det du sa. Husk at barnet trenger tid til å tenke seg om, så du må være tålmodig. Følge opp adferden over litt tid, mens du legger om din egen adferd mer i retning av å ta vare på deg selv i stedet for å pålegge andre å gjøre det med bebreidelser. Ta opp temaet med jevne mellomrom og varier tydeligheten din etter situasjon. 

Snakk om deg selv og ikke instruer barnet på hva det skal gjøre og ikke gjøre. Det skal barnet finne ut selv. Ta tiden til hjelp.

Stress hos barn

Følgende artikkel sto i VG forleden. Forskningen som omtales er viktig da det faktum at det er en sammenheng med foreldres stressnivå og barnas immunforsvar har vært kjent lenge innenfor helserelaterte alternative behandlingsmetoder. Mange foreldre har et alt for høyt tempo og alt for mange egenpålagte oppgaver som over tid kan medføre diverse stressrelaterte lidelser. Barna er avhengig av foreldrene og kopierer dermed denne adferden i tillegg til at de tar ansvar for foreldrenes helse og bruker mye energi på det. I tillegg er det ikke bevist at barn fanger opp uhensiktsmessige stemninger og følelser fra sine foreldre og andre nærstående, men mer og mer tyder på at det er slik.

Mitt poeng er at det er viktig for egen del å ta stilling til hvorvidt egen adferd er hensiktsmessig for en selv og omgivelsene. Kanskje ikke så lett å finne svaret på i et hektisk liv, men vel verdt å kanskje bruke noen minutter på en eller to dager. Her følger en oppskrift på hvordan du gjør en slik sjekk.

  1. Start med å stoppe opp og slå av alt av telefoner, pc’er etc.
  2. Sørg for at du kan være litt i fred en stund, helst helt alene.
  3. Kjenn etter hvordan energinivået ditt egentlig er. Vær ærlig.
  4. Aksepter at energien er der den er og kjenn at du mener det.
  5. Den følelsen du får i kjølvannet av den selvaksepten er viktig og starten på resten av denne timeouten. Kan ta litt tid å kjenne og definere. Vær tålmodig.
  6. Se om du kan finne årsaken til at du kjenner akkurat den følelsen du gjør. Bruk god tid og vær så grundig du kan.
  7. Aksepter at det har blitt slik og at følelsen er som den er og kjenn at du mener at det er greit.
  8. Dersom du på dette tidspunkt har klart å finne en ro eller et vemod så er tiden inne til å gå videre. Hvis ikke så starter du på pkt 1 igjen. Dette krever trening.
  9. Forutsatt en del ro så kjenner du etter hva du aller helst kunne tenkt deg akkurat nå. Ikke i fremtiden, men akkurat nå.
  10. Gjennomfør det behovet du finner i foregående punkt.

Lykke til.

Barn og tvang

Når skal man egentlig tvinge noen til noe? Hvor går grensene for sunn og usunn tvang? Når der det hensiktsmessig å gå til slike skritt? 

I dette innlegget vil jeg skrive om det i relasjon til barn, som rett som det er finner ut at de vil helt andre ting enn det omgivelsene vil. Det kan handle om treåringen som ikke vil kle på seg eller spise maten som blir servert. Niåringen som ikke vil legge seg tidlig eller komme inn. Tenåringen som ikke vil stå opp så tidlig eller være med på tur. Eksemplene er mange og de fleste kan nok kjenne seg igjen i noen av disse situasjonene.

Ofte kan disse situasjonene utarte fordi foreldre tvinger barn inn i en uønsket situasjon. Begge parter hisser seg opp og det kommer utsagn som kan såre og krenke begge veier. Kort sagt, en lite ønsket utvikling som er klart uhensiktsmessig. Uhygge oppstår og begge parter drar med seg den dårlige opplevelsen videre. Over tid er det risiko for at dette blir et mønster som kan være krevende å bryte ut av. 

I utgangspunktet skal ikke tvang brukes hvis det ikke er rimelig å tro at den det gjelder kan skade seg selv eller andre ved at du ikke griper inn. Lovgivningen vår bygger også på dette prinsippet som i seg selv er strengt fordi den enkeltes integritet ikke skal svekkes. I praksis kan det bety at man ikke skal gripe inn overfor barn dersom det ikke er slik fare som nevnt over. 
Prinsippet kan brukes på barn i de fleste tilfeller, men det krever at du som forelder gjør en realitetsorintering på om tvang egentlig er nødvendig og riktig. 

Hva da med treåringen som ikke vil spise maten du serverer, som eksempel. La meg ta et eksempel på hva du alternativt til tvang kan gjøre.
Realitetsorientering: Barnet spiste frokost og lunsj, det er ingen livsfare ved at barnet ikke spiser, det kan være en god grunn til at barnet ikke vil ha, det kan handle om noe annet. Ikke godt å vite, men nyttig å tenke gjennom.
Aksept: Slik er det akkurat nå og det er helt greit. Kjenn at du mener det og se om du kan finne roen. Får du det ikke til der og da så la barnet være i fred, spis maten din og rydd av bordet som om ingenting har skjedd.
Sannsynlig scenarier: Barnet begynner å spise fordi du ikke responderer, dvs at pressmiddelet ikke virket. Barnet spiser ikke fordi det er en eller annen grunn til at det ikke har lyst på mat. Hvis barnet da er tilsnakkelig så kan du spørre om vondt i magen og slikt. 
Konklusjon: Barnet opplever en rolig respons som gir plass til å være i sin virkelighet akkurat da. Det kan i seg selv gjøre at barnet uoppfordret deler årsaken med deg. 

Eksempelet er relativt lite krevende, men allikevel relevant. Ta en test og kjenn etter hvordan det kjennes ut. Sjekk om du sparer energi og om stemningen endres. Evaluer og se om du kan gjøre det til en god tradisjon. Lykke til.

Barn som pårørende

I Aftenpostens Si,D spalte sto nylig følgende innlegg. Det å være barn og pårørende kan være krevende. Selv for voksne er det vanskelig i mange tilfeller der det forekommer psykiske problemer.

Nøkkelen er informasjon. Informasjonen må være tydelig og bør være kort og saklig og innenfor det barnet på sitt alderstrinn kan forstå. Igjen ønsker jeg derfor å minne om reglene for tydelighet som er omskrevet på siden her flere ganger. 

Viktigst er at du som voksen ikke bruker følelsesord som lei deg eller redd overfor barn. Her følger et eksempel på hvordan du kan formulere deg:

Jeg har i det siste grått en del og sovet mye samtidig som jeg har vært mye stille og for meg selv. Jeg skjønner at det kan se rart ut siden jeg før var til stede og med på alt som foregikk. 
Jeg har rett og slett helt glemt å hvile over mange år og i stedet brukt opp alle kreftene mine samtidig som jeg stengte alle følelser inne i meg.

Det er jeg glad for å forstå.
Derfor hviler jeg mye mer samtidig som jeg lar følelsene mine komme frem. Jeg trenger tid for å bli meg selv igjen.

Et nøkkelord her er ordet GLAD. Alternativt til det kan du bruke at du er sint på deg selv for at du har sviktet deg selv. Kjenne etter hva som passer for deg. Behovet til slutt forteller barnet at du er io stand til å ta vare på deg selv. Det er det viktigste for barnet ditt. Når du har sagt ovenstående så vent og hør om barnet har noen spørsmål. Svar ærlig, men som sagt, pass deg for ordene lei deg og redd. 

Husk at du kjenner ditt barn best. Stol på din egen magefølelse og intuisjon på når og hvor mye du skal informere. Lykke til.

Utfrysing blant barn

Følgende artikkel sto nylig i Aftenposten. Den omhandler et barn som fryses ut av andre barn og ender opp med å si at «jeg kan leke med min egen skygge, jeg». 

Vanskelig å ikke bli berørt av en slik historie. De fleste med en grad av sosial intelligens forstår at noe er fundamentalt feil når slike ting skjer. Det skjer imidlertid, i barnehagen, på skolen, i arbeidslivet, i sosial omgang, i idrettslaget, kort sagt over alt hvor mennesker omgås sosialt. Har tidligere omtalt parasitt-offer fenomenet som er en del av dette. For voksne så kan det være innenfor rekkevidde å arbeide seg ut av dette, men for barn er det nærmest umulig uten bistand fra en voksen. 

I tilfellet med barnehagen så er det de voksne, i dette tilfellet i barnehagen som må og skal ta ansvar for å involvere alle. Hva som ligger til grunn for at det ikke skjer her står det ikke noe om, men det krever både kunnskap, energi og tid for å håndtere slike situasjoner for at de skal løses på en god måte for alle parter. La meg redegjøre for hvilke to parter det handler om og hva som sannsynligvis foregår.

  1. Den eller de som forårsaker utfrysingen er typisk ledet av en person som inntar parasittrollen, dvs bruker resten av de som deltar som ofre og næring som bekrefter egen posisjon. Ved å fryse ut de individene som blir ansett som truende mot egen posisjon skapes status i gruppen og posisjonen styrkes. Det å fryse ut eller plage andre blir dermed en nødvendighet for å opprettholde posisjon. Tipper at du kan kjenne deg igjen i store deler av arbeidslivet her. Se forøvrig mitt innlegg om fryktbasert ledelse.
  2. Offeret som fryses ut behøver ikke være en svak person. Tvert i mot kan vedkommende være sterk og sånn sett utgjøre en trussel. I tillegg er ofte de som fryses ut åpne og sosiale individer som klarer seg godt sosialt inntil de blir rammet av parasitten. Fra det øyeblikket endrer energien seg for vedkommende og sårbarheten øker proposjonalt med synkende selvfølelse. Vedkommende finner alternative strategier og velger ofte isolasjon.

Ovenstående kan være scenariet som foregår i en barnehage, men det er ikke sikkert det var slik i dette tilfellet da variasjonene er mange. Hvordan kan så dette gripes an? Her er et eksempel på strategi.

Den som skal ha all oppmerksomhet innledningsvis her er offeret og ofrene. Parasitten skal i første omgang ikke straffes eller forfølges gitt at vedkommende i utgangspunktet bærer på en egen smerte som driver for adferden. Ved å støtte offeret og sammenføre vedkommende sosialt med de andre ofrene gjenopprettes en viss balanse. Parasittens eventuelle reaksjoner overses eller møtes med grensesetting. Når offeret slippes inn i gruppen under påsyn og begynner å fungere sosialt igjen er det på tide å følge opp parasitten. Om mulig få til en dialog og avdekke hva bakgrunnen for adferden kan ha vært. Dette må gjøres riktig og tilnærmelsen må være respektfull og skånsom. Prosessen kan ta tid og kan innebære samarbeid med foreldrene og fagfolk. Det primære er å skape grunnlag hos parasitten for at den smerten som har ført til dette ikke forårskaer dette igjen på et senere tidspunkt.

Overdiagnostisering av barn?

Innlegget handler om et tidligere innlegg i Dagens Næringsliv. Her er originalartikkelen den bygger på.

Har i min egen praksis sett utallige eksempler på at barn blir tillagt diagnoser uten at foreldrenes påvirkning har blitt vurdert. Ser i kjølvannet av at foreldre endrer egen adferd at barna også gjør det, som regel til det bedre.

Det er et faktum at våre barn preges av oss som foreldre. De kopierer eller kompenser for vår adferd i langt større grad enn at de hører på hva vi sier. Barns adferd bygger primært på to hovedfaktorer; genetisk arv og miljøpåvirkning. Når økningen i medisinering av barn har økt såpass mye de siste årene, så tyder det på at enten så har mange tidligere vært syke og ikke blitt oppdaget eller så har terskelen for å medisinere blitt lavere. Artikkelen det henvises til over antyder det siste.

Mitt utgangspunkt er at andre metoder bør forsøkes før det stilles slike diagnoser og medisineres. Kognitiv terapi av barn og/eller foreldre kan ha god virkning. Min erfaring er som nevnt over at når foreldrene endrer adferd gjør også barna det. Mye behandling kan derfor gjøres via endringer hos foreldrene og omgivelsene. Noen bør dog ha medisinering og vil med det få god hjelp til å starte en kognitiv prosess på egen hånd eller sammen med sine nære.

God lesning.

Innlæring av adferd og egenskaper/delpersonligheter

Innlæring av adferd starter den dagen vi blir født, om ikke før. Det er flere faktorer som påvirker.

  • Genetikk i form av arv er viktig
  • Følsomhet er forskjellig sannsynligvis påvirket av fosterlivet og genetikk
  • Miljø er en betydelig faktor

Genetikken skaper sammen med følsomheten en forutsetning med muligheter som bestemt av mijøpåvirkning gir et sett med egenskaper. Egenskapene testes ut og skapes ved gjentatt påvirkning spesielt fra foreldrene.

Barn enten kopierer eller kompenserer. Dersom barnet ikke finner noe hos den ene forelderen, som er egnet, leter man hos den andre. Eksempelets makt er stor. Eplet faller sjelden langt fra stammen er det noe som heter, hvilket betyr at kopieringseffekten er betydelig. Gutter kopierer far og jenter mor. Barn gjør sjelden det foreldrene sier, ofte det foreldrene gjør. Over tid kan man se flere trekk like dem man selv har. Disse viser seg i ung alder og blir mer utpreget etter hvert.

Den viktigste årssaken til kopiering er behovet for å unngå avvisning. Det er skjebnesvangert for et barn å miste posisjon hos sine foreldre. Det vil derfor strekke seg langt for å bli inkludert og likt. Mye handler om å unngå de fire viktigste smertene; skyld, skam, ensomhet og savn. Om du nå kjenner at det å være foreldre er krevende så er ikke det så rart. Fortvil ikke. Slik må det være for både foreldre og barn. Uten denne erfaringen ville vi som mennesker rett og slett ikke overleve. Det følger ikke med bruksanvisning når vi får barn. Grunnen til det er rett og slett at du har den i deg. I selvet ditt ligger all den bruksanvisning du trenger. Igjen så betinger dette at du er ærlig med deg selv og stoler på deg selv. Vær selektiv på hvilke råd du tar imot fra andre, enten det gjelder fagpersoner, venner eller dine egne foreldre. Du kjenner om rådene er gode eller dårlige hvis du lytter til deg selv.

En god grunnregel er å være god mot deg selv. Ta vare på energien din, gjør noe egoistisk minst en gang om dagen, hvil mye og ta deg den plassen du fortjener og trenger, også i relasjon til dine barn. Det lærer dine barn å være gode mot seg selv. Til sammen fører dette dem i retning av å sette seg selv fri og bli uavhengige, trygge og selvstendige mennesker. Resultatet blir at de klarer å elske andre mennesker ubetinget og dermed bidra der behovet for hjelp er størst.