Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning.
Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt?
I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon?
I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre.
Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av.
På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger?
Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning.
Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening?
Dialoggruppen 
Det som er problematisk med å la eleven ta ansvaret selv (som nå) er at de ikke i særlig grad må ta konsekvensene. For Fylkeskommunene rundt landet ligger det stor prestisje i å ha høyest mulig prosent gjennomført og bestått for fylkets elever, noe som i sin tur setter press på den enkelte skole og lærer og fører i prakisis til at det er elevens faglærere som bærer ansvaret for å sørge for at eleven får hverdagen tilrettelagt i så stor grad at han eller hun får en karakter i faget selv om eleven ikke i særlig grad har møtt opp til undervisning, arbeid i felleskap med andre og prøvesituasjoner. Før terminslutt er det hektisk aktivitet på lærerfronten for å sørge for at elever har karaktergrunnlag i alle fag mens elevene selv ofte har en avslappet holding til det hele – for «det ordner seg jo». Og det har de rett i. Med dette gjør vi ungdommene en stor urett, synes jeg, idet vi sender dem ut i et studie- eller arbeidsliv med en opplevelse av- og tro på at det ordner seg for dem uavhengig av egen innsats og oppmøte og at om de selv slipper ballen, så vil noen andre sørge for å plukke den opp.
Jeg tenker at den friheten elevene skal ha i forhold til videregeående opplæring ligger i hvilken linje de skal velge og om de evt. skal legge inn et år med jobbing eller noe annet før- eller under skoleløpet. Når de først har fått en skoleplasse og blir del av et klasse- og læringsmiljø er det underlig om de skal ha frihet til å velge bort undervisning og deltakelse i individuelt- eller fellesarbeid med klassekamerater. Om man velger bort å komme på jobb fordi det var mer fristende å sove eller velger bort å stille opp på frivillighetsarbeid man har påtatt seg ansvaret for på fritiden, så vil man ikke kunne fortsette i jobben eller som trener for håndballgruppa, f.eks. Er det urimelig at man forplikter seg til å møte opp og delta når man har takket ja til en skoleplass og er det urimelig at det er rammer for hvor lite man kan være tilstede om man skal kunne få et vinemål eller fagbrev etter endt skolegang? Jeg tenker ikke at det å ikke få karakterer eller vitnemål eller å ikke få beholde skoleplassen ved et høyt fravær (som ikke skyldes sykdom eller en vanskelig livssituasjon) er en straff. Jeg synes det er en helt rimelig konsekvens av å ikke å oppfylt sin del av avtalen – skolen plikter å gi god og relevant undervisning, elevene plikter å delta.
Takk for innlegget. Ønsker flere velkommen med sine synspunkter.
Hovedpoenget mitt er at jeg er helt enig i at elevene må ta ansvar og bære konsekvensene selv mtp egen skolegang i vgs.
I dag er det imidlertid slik at det i stor grad er lærere og skoleadministrasjonen som bærer ansvaret og tar konsekvensene når elever lar være å møte opp. Jeg opplever ikke et minstekrav for oppmøte som «tvang og kontroll». Jeg opplever det som en høyst rimelig ramme for en elev som har fått en skoleplass. I skoleloven står det et elever har plikt til å delta i undervisningen. Men i praksis, får det i dag ingen konsekvenser om de ikke møter til store deler av undervisningen.
I dag er de med andre ord helt frie – frie til å la være å ta ansvaret, uten å måtte ta følgene.
Om et minstekrav til oppmøte ble innført, ville de også vært helt frie – frie til å ta egne valg mtp oppmøte – men de ville også måtte ta følgene (manglende karakter i fag med liten deltakelse).