Tid for å ta ansvar for seg selv?

Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning. 

Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt? 

I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon? 

I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av. 

På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger? 

Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning. 

Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening? 

 

Del dette innlegget:

Facebook
Twitter
LinkedIn