Det er ikke bare ved skilsmisse barn tar et utvidet ansvar for å følge opp sine foreldre. Det skjer like mye blant foreldre som bor sammen. Barns viktigste motiv er å redde foreldrene for å opprettholde sin egen eksistens. Drivkraften bak hos barnet kan, dersom dette blir intenst, nærme seg ansvarsmønstre drevet av overlevelse. I dette innlegget vil jeg se litt på årsaken til at det oppstår og hvordan man kan formidle til barn at man er i stand til å ta ansvaret for seg selv. 

Enten du lever sammen med din partner, er i skilsmisse/samboerbrudd eller har gjennomført dette og har barn så er den utløsende faktoren for dine barns omsorg for deg den samme. Det utslagsgivende er din adferd og hva den er drevet av. La meg ta et eksempel:

Dagene er preget av rutine og stress, du er mye sliten og har kort lunte. Bebreidelsene dine går som regel ut over din partner i barnas påhør. Om bebreidelsen er ledsaget av aggresjon eller ikke varierer fra dag til dag. 

Adferden din er for eksempel drevet av lav energi kombinert med daglige skuffelser, illusjoner som brister. Skylden for skuffelsen havner hos omgivelsene fordi du ikke er i stand til å se at det er du selv om har ansvaret for at illusjonen har oppstått. Uansett så går barn i ansvar og vil forsøke å rette opp for begge foreldre. De trøster den som bebreider og strekker seg for å hjelpe til. De gjør det samme overfor den som utsettes for bebreidelsene. Alternativ adferd er at barn tar ut sin frustrasjon over at de ikke klarer å fikse situasjonen med aggressiv adferd som fort kan gå ut over søsken eller andre. Viktig da å kunne formidle til barnet at det ikke er hans/hennes ansvar å ta vare på deg og din partner. Her kommer et eksempel på en slik tydelighet.

Når du kommer og trøster meg etter at jeg har bebreidet din far/mor
og ser hvordan det forstyrrer den leken du var i gang med, så skjønner jeg at min oppførsel og manglende evne til å ta vare på meg selv
er en viktig grunn.
Det er jeg glad jeg skjønner.
Jeg må bli bedre til å ta vare på meg selv slik at omgivelsene ikke tror de må gjøre det for meg.

Vent deretter en stund og vær stille i den hensikt å sjekke ut om barnet fikk med seg det du sa. Se om du får noen reaksjon og vurdér om du skal spørre hva barnet tenker om det du sa. Husk at barnet trenger tid til å tenke seg om, så du må være tålmodig. Følge opp adferden over litt tid, mens du legger om din egen adferd mer i retning av å ta vare på deg selv i stedet for å pålegge andre å gjøre det med bebreidelser. Ta opp temaet med jevne mellomrom og varier tydeligheten din etter situasjon. 

Snakk om deg selv og ikke instruer barnet på hva det skal gjøre og ikke gjøre. Det skal barnet finne ut selv. Ta tiden til hjelp.