Stikkordarkiv: barn

Påføring av skam – destruktivt for selvfølelsen

I møte med mennesker har jeg stilt spørsmål om de av og til kjenner på skam. Det var det forbausende få som gjorde. Kan være flere årsaker til det. I denne sammenheng forteller det noe om at følelsen skam har mange fasetter som folk forholder seg veldig forskjellig til. Samtidig er skam en følelse alle har, som de ikke ville ha klart seg uten.

Skam er en svært ubehagelig følelse. Den kan oppstå der og da i en situasjon eller i ettertid når man har fått tenkt seg om. Enten fordi det man har sagt eller gjort avviker fra det man står for og den man vil være, som i selvsvik. Eller trigget av omgivelsenes reaksjon på noe man sier, gjør eller hvordan man ser ut. Dette er bare noen av mange eksempler. 

Den konstruktive skamfølelsen oppstår helt naturlig og som en nødvendig korrigering. Skammen som omgivelsene trigger derimot, gjør at personen opplever seg å være feil, ikke være bra eller god nok, ikke strekke til eller være mindre verdt enn andre. Kritikk, korrigering, et olmt blikk, krenkelse og kjeft er eksempler som kan trigge skam. Smerten skam utløser en trang til å gjemme seg og gå i dekning. Den kan skjule seg bak mange ulike uttrykk. Taushetflink pike/guttraseriselvskading for å nevne noen. Skammens uttrykk er forskjellig fra både person og situasjon, men grunnleggende er opplevelsen av å være feil, dum eller mislykket. Trigges skam for ofte og over tid påvirker den selvfølelsen.

Å bevisst påføre skam som strategi i oppdragelsen av barn, er destruktivt for barnets selvfølelse. I denne artikkelen i Utdanningsnytt.no skriver artikkelforfatteren om hvorfor.   

Hanne Svenkerud Frydenlund,
Frydenlund Dialog
Kognitiv terapeut/Reg. Homøopraktiker MNLH

Adopsjon som terapeutisk tema i lys av egenerfaring og dermed erfaringskompetanse del 2

Følelsen av å komme til verden, og bare bli gitt bort av den som skal elske deg mer enn noe annet, har gjort meg svært sårbar

De fleste barn som kommer til verden er høyt ønsket, og allerede fra første stund har de et sterkt bånd til sin mor. Men det er ikke alle mødre som, av ulike grunner, er i stand til å ta vare på barnet sitt. Slik det var for min mor. Hun forlot meg rett etter fødsel.

Én ting er at du ikke ligner på noen, men jeg tror også at savnet etter å kunne speile seg i noen, er tilstede hos mange. Det er slike ting andre naturlig nok tar for gitt.

I  intervjuet gjort av bladet KK forteller jeg om min reise, min reise til å forstå hvem jeg innerst inne er og hvordan jeg gjennom kognitiv prosess i Dialoggruppen har endret mitt liv. Et liv med mer indre trygghet, bedre selvfølelse og egenkjærlighet.

Les hele artikkelen i KK fra 2017

KK 2017 (Trykk på lenken for å lese artikkelen)

Adopsjon som terapeutisk tema i lys av egenerfaring og dermed erfaringskompetanse

Som en oppfølger til at vår terapeut Jorunn Eid Fuglu henvender seg spesielt til adopterte og foreldre til adopterte i forrige innlegg, så finner vi det riktig å presentere noe av historien bak at hun i dag velger å tilby behandling spesielt rettet til denne gruppen. Dette i tillegg til de andre terapeutiske områdene hun dekker.
Jorunn Eid Fuglu har i løpet av sin prosess frem til terapeut vært gjennom en omfattende emosjonell og kognitiv reise. Hennes erfaringskompetanse er høy og tilegnet gjennom mange år med egenterapi og terapi for andre med og uten samme bakgrunn. Hun besitter derfor viktig innsikt i hvordan en optimal terapeutisk prosess kan se ut for adopterte og foreldre for adopterte.
I samarbeid med dere som velger å gå inn i en terapeutisk prosess ligger derfor forholdene godt til rette for å skape resultater til deres beste.

I en serie over noen uker følger noen beskrivelser og lenker. Dersom dere føler behov for å kontakte Jorunn så finner dere kontaktinfo på forrige innlegg og på kontaktsiden. Jorunn har selv skrevet innledningen.

Intervjuer og NRK TV med Jorunn, tema adopsjon

Min biologiske mor, – Tore på sporet

Som adoptert har jeg alltid og naturlig nok vært interessert og nysgjerrig på mine røtter og aller mest på min biologiske mor som ga meg fra seg rett etter fødselen.

Spørsmålene har vært mange.

Hvorfor så jeg ut som jeg gjorde? Var det noen der ute jeg lignet på? Har jeg noen søsken?Lurte min biologiske mamma på hvem jeg var, hvor jeg var, hvordan jeg så ut, om jeg hadde det bra? Savnet hun meg? Var hun lei seg for at hun hadde gitt meg bort?Hadde jeg noen evner jeg ikke visste om? Hvem var jeg egentlig?Hvorfor var jeg så sårbar og selvavvisende, redd for å bli avvist og forlatt?

I 2013 oppdaget jeg en 1,5 år gammel etterlysning fra Tore på sporet som ønsket kontakt med desom kjente eller visste noe om Åse Marie, Rocke- lill.

Jeg sendte Tore Strømøy en mail og fortalte at Åse Marie var min biologiske mor.

Min søster hadde sett det samme blogginnlegget og tatt kontakt noen uker før meg.Hun visste ikke at hun hadde en søster.

Dette resulterte i et Tore på sporet program som ble vist på NRK i 2015.Programmet viser hvordan livet som adoptert kan være og vår reise for å finne ut mer om vår biologiske mor og livet til Norges første kvinnelige rockesanger som ga bort sine 4 barn.  

Her kan du se Tore på sporet programmet

Tore på sporet 2015: Mysteriet Rocke Lill (Trykk på den røde lenken for å se programmet.)

Skolevegring – «Nederlag setter spor i hjernen»

Her er en lenke til en interessant og viktig artikkel i VG som omhandler et, dessverre, stadig økende symptom i skolesammenheng; skolevegring.

Skolevegring har flere definisjoner. Her er to;

«Når eleven viser vansker med å komme på skolen, assosiert med sinne, gråt, protest,«vondter», frustrasjon, angst og depresjon.» Kilde: Ås kommune «Forebygging av skolevegring».

 «”Vegring initiert av barnet mot å gå på skolen eller bli der hele skoledagen, eller en kombinasjon av begge” (Kearney& Silverman1996) –atferdsfokus» Kilde: PPT Oslo «Skolevegring en heterogen gruppe?»

Hva er årsaken til et stadig økende antall såkalte skolevegrere? Det omtales og ses gjerne på som noe en person har/er, en egen tilstand, noe som bidrar til at en ofte setter for mye fokus på elev og symptom og glemmer de underliggende årsakene. Fokus og tiltak rundt symptomer gjør sjelden noe med årsaken. Hva om problemstillingen heller defineres som et symptom, en naturlig følge av en årsak, og heller går inn i dybden på årsaksbilde for å finne løsningen? Kan med stor grad av sikkerhet si at barn i utgangspunktet ikke er født skolevegrere. Skolevegring har som regel mange, sammensatte og komplekse årsaksbilder. 

Nedenfor følger utdrag fra en artikkelserie «SKOLESVIKET» i VG (ref. lenken innledningsvis): «Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress».Mestring, empati og indre motivasjon er viktige faktorer for læringsutbytte. Hva skjer når elever stadig møter nederlag og følelsen av mestring uteblir? De elevene som har vansker som for eksempel dysleksi er ekstra utsatt. 

Sitat start:

Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress…

Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak. «Nils» (10) fikk sterke smerter etter langvarig mistrivsel på skolen.

Da Nils blir henvist til tverrfaglig utredning ved Barneklinikken på Rikshospitalet, møter han barnepsykiater Stein Førde, i tillegg til barnelege, spesialpedagog, psykolog og smertelege. På møtet kommer spørsmålet: «Hvordan har du det egentlig på skolen?»

Reaksjonen er voldsom. Gutten nærmest klapper sammen foran dem. Niåringen viser med hele kroppen at temaet er nesten umulig for ham å snakke om.

Når barn opplever langvarig belastning, kan symptomene «sette seg i kroppen» og bli kroniske.

Vi ser at mange utvikler stressymptomer, fordi de ikke henger med i fagene og opplever gjentatte nederlag, selv om de anstrenger seg til det ytterste.

Nederlag setter spor i hjernen
Opplevelse av mestring er nødvendig for å opprettholde nysgjerrighet og lærelyst. Gjentatte nederlag setter spor i hjernen som er vanskelig å fjerne siden. Hvis du hver dag kjenner at du ikke klarer å konsentrere deg så lenge det er krevet, svekkes følelsen av at du er en som får til noe. Og hvis man opplever dette over tid, formes noen baner i hjernen som gjør at slike situasjoner også senere vil oppleves som truende.

– Får følelsen feste seg, er det vanskelig å snu den, for avlæring krever at gamle veletablerte koblinger i hjernen skal fjernes og erstattes av nye. Du mister troen på at det i det hele tatt nytter å gjøre en innsats hvis du aldri har opplevd å lykkes, forklarer hjerneforskeren.

Han understreker at trygghet er bunnplanken i all læring. Hvis man ikke føler seg trygg, er det vanskelig å lære. Selv moderat utrygghet i en læringssituasjon gjør at vi slår på «autopiloten for overlevelse» fremfor å være åpen for å ta inn noe nytt og ukjent. 

Sitat slutt.

Hanne Frydenlund
Kognitiv terapeut
Medlem av Dialoggruppen

Sommerkvelder og alkohol

Det er lyse kvelder med høy temperatur og de fleste voksne synes det smaker godt med en kald øl, vin, drink eller lignende. Husk da på at kroppen tåler mindre alkohol når det er varmt. Dels på grunn av lavere veskenivå, men også på grunn av den høye temperaturen.
Stemningen blir raskt deretter og kan bli tildels veldig høy for noen. De som overdriver drikkingen i disse situasjonene gjør ofte det også i andre situasjoner som involverer alkohol. Det er summen av alle disse gangene som medfører skader. Ikke den ene gangen det ble litt høy stemning.

I min praksis har jeg ofte pasienter som har hatt ubehagelige opplevelser med alkohol i ung alder. De forteller om akkurat slike situasjoner som beskrevet over og foreldre som ble i overkant beruset. Opplevelsen har satt seg som en sårbarhet i kroppen og følelsene og får utslag når det bli varmt. Den ekstra belastningen for et sensitivt barnesinn har etter en del år blitt til overbelastning og sykdom.

Årsaken til at det går slik er som regel den løsningen barnet velger for å gjøre belastningen på seg selv minst mulig. Med det menes at barnet, delvis bevisst og delvis ubevisst, velger den løsningen som der og da kan virke som mest dempende på sin egen følelse, enten den er frykt eller en eller annen smerte eller sorg.
Strategiene varierer. Under her følger noen eksempler på de vanligste delpersonlighetene og strategiene:

  • Fortrengning for å ikke kjenne på vanskelige følelser
  • Skjuling for å ikke utløse negative reaksjoner hos foreldrene
  • Smiler for å unngå negative kommentarer og kritikk
  • Ansvar for yngre søsken eller dyr slik at de ikke blir berørt negativt
  • Tilpasning i form av å bli med på festen
  • Utagering for å tiltrekke seg oppmerksomhet slik at drikkingen stopper
  • Flukt for å få en eller begge foreldre til å komme etter og avbryte drikkingen

Variasjonene er mange og ofte er det kombinasjoner av flere av disse som er vanlig.

Felles for alle disse strategiene er at de krever mye energi

Over tid medfører det at energilagrene tappes og nivået av stresshormoner i kroppen øker. Sårbarheten, som nevnt innledningsvis, blir større på situasjoner som ligner på den situasjonen som opprinnelig ble opplevd som utrygg og skremmende. Samtidig settes kroppen fort i alarmberedskap og kan bli værende der i lange perioder. I eksempelet med varme sommerkvelder er det vanlig at varme i seg selv kan sette i gang kroppens beredskap med påfølgende energitap og stresshormoner.

Tenk to ganger ekstra på om det er verdt et glass til å ta sjansen.

God sommer.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Ungdommelig bekvemmelighet som utarter, tiltak og tydelighet

SITUASJONSBESKRIVELSE
Utgangspunktet for dagens innlegg er en ungdom som har funnet det betimelig, under visse omstendigheter, å lage seg egne rutiner på det meste. Dette er en typisk situasjon for mange foreldre som med stigende uro ser at tiden ved skjerm, med spill og usunn mat øker. Tid som tilbringes ute i aktivitet går ned og naturlig nok så blir helse og sunnhet en bekymring. Kanskje får det også utslag på vekt. Kanskje går det utover lekser og skole.
Det er fort gjort at det blir en ond sirkel.
Ungdom liker å bestemme selv og det er viktig at de får bestemme selv i størst mulig grad. Imidlertid er det slik at det er ikke gitt at de ser konsekvensen av egne handlinger på lang sikt. Som foreldre har man en klar plikt med hensyn på å ivareta sine barns beste. Det er da viktig at disse samtalen blir tatt, men uten å kjøre over ungdommen. De må respekteres og det er viktig i få til så mye refleksjon som mulig.
Grenser og medbestemmelse bør gå hånd i hånd.
Hva skal så foreldre gjøre når ungdommen, som her omtales som han, har funnet ut at måltider, som er stort sett junkfood, inntas når det passer ham, på rommet, foran skjermen? Når det å legge seg hører natten til og morgener strekkes, noen ganger utover skoletid? Når helgene består av spilling om natten og soving om dagen? Det å ta denne samtalen tidlig i ungdomstiden kan vær viktig. Det blir langt verre når ungdommen blir 16-17 år. 12-13 årsalderen er en passe tid.
DETTE KAN GJØRES
Hva gjelder grenser og medbestemmelse så er ovenstående et veldig relevant og viktig tema. Han drar det nok så langt han kan og føler naturlig nok stor komfort med det. Samtidig synes han nok at han fortjener det i sin situasjon gitt at han nå er ungdom. Kan fort bli mye bekvemmelighet og dermed stor skuffelse når dere prøver å bryte den rutinen. Det er viktig at dere som foreldre på forhånd er enige. For eksempel om følgende (Ingen fasit dette, bare eksempler. Pass på at de er objektivt målbare så de ikke kan strekkes):
  • Måltider spises på kjøkkenet og i stua på fredager og lørdager og sammen med oss andre til faste tider
  • Hele familien spiser samme mat
  • Junkfood begrenses til en gang i uken
  • Godteri en dag i uken
  • Skjermtid er begrenset til 1 time hverdager og 2 timer i helger. (Lekser på skjerm unntatt).
  • Ikke skjermbruk/spill etter kl.19 alle dager. TV til en halvtime før leggetid. (Viktig for å senke adrenalinet tidsnok til leggetid.)
  • Leggetider på hverdager er senest kl.9. I helgen kl.10.
  • Maks sovetid i helger til kl.10

Husk på eksempelets makt og tenk over egne rutiner på tilsvarende områder

For å vite hva han skal kunne ta ansvar for selv så  kan det sjekkes med følgende tydelighet (Forutsetter at dere begge er der. Hvis du tar det alene så bytter du ut vi med jeg):
«Med den situasjonen som er nå så ser vi at hva du synes er ok og hva vi synes er ok er ganske forskjellig. Vi tenker da på måltider, leggetider, søvn og skjermtid spesielt. Det er viktig for oss at du får bestemme mest mulig selv. Samtidig er vårt ansvar som foreldre å passe på at du gjør det som er best for din helse og sunnhet. Vi har behov for å ta en prat om hva du tenker at du kan bestemme selv samtidig som helse og sunnhet blir tatt vare på. «
Hvis han svarer at det vil han ikke snakke om så si følgende: Alternativet til å ta en prat om det er at vi bestemmer der vi synes du ikke gjør det som er best for helsen din. (Dette er en konsekvens og ikke en straff. Hvis han synes det er straff så si at det er en naturlig konsekvens og ikke straff fordi det er deres plikt som foreldre.)
Sier han ja med en gang så hopper dere over tydeligheten over. Prøver han å trekke seg unna så gjenta tydeligheten over og sett en frist for samtalen, ellers vil dere bestemme.
Blir reaksjonen sterk så la han tømme ut sin frustrasjon i fred. Ikke si noe, bare vær der. Vent en stund etterpå og se om han kommer tilbake. Gjenta etter en stund hvis han ikke kommer tilbake til saken.
Hensikten med denne pausen er å sette i gang en prosess hos ham. Vær tålmodig.
Neste tydelighet blir som følger:
«Vi er glade for at du vil ha denne samtalen med oss. Vi har blitt enige om hva vi synes er passe for en person på din alder hva gjelder de temaene vi nevnte.
Vil du høre om det så kan vi se hvor langt fra hverandre vi egentlig står?»
Her er det viktig å vente på et ja. Konsekvensen ved nei er samme som over. Etterlys et svar til dere får et ja eller nei.
Når dere presenterer listen så kan det gjøres slik det står formulert over. Avslutt med å spørre: «Hva tenker og kjenner du når du hører hva vi synes?»
La han komme med sine meninger uforstyrret og vent til han er helt ferdig før dere sier følgende: (Forutsetter her at dere står ganske langt fra hverandre)
«Når vi hører din mening så ser vi at det er en viss avstand mellom oss. Det er lite å forhandle på her, så det er fint hvis vi får vite hva du kan ta ansvar for å følge opp selv og hva vi må følge opp ganske snart.»
Bruk igjen stillheten og vent så lenge som nødvendig til tilbakemeldingen kommer.
Når dere har fått ham til å forstå at det blir slik blir det å prøve det ut. Brytes reglene så kan følgende tydelighet brukes:
«Vi ser at det vi ble enige om ikke følges. Hva tenker du er passende konsekvens når disse reglene brytes?»
Ikke så lett å finne på konsekvens her så det er mulig det må innføres straff. Det viktige da er at han er med og setter denne slik at han får eierskap. Insister på at han kan bestemme hva det skal være, samtidig som dere har synspunkter.
Eksempler på slike kan være:
– Innlevering av Ipad
– Stengning av nettverkstilgang
– Innlevering av mobil
– Innetid om kvelden
Nøkkelen er at dere hele tiden snakker om hans beste og sak. Det blir vanskelig å angripe dere på. Pass på at dere ikke går over i instruksjon, men snakker om noen grunnregler som er til hans beste. Pass på å ikke trekke frem eksempler på ungdom som er tatt av spill, mat og skjerm osv. Bruk taushet og la den jobbe for dere. Han vil lettere kunne fylle det rommet da. Hvis han spør om hvorfor dere gjør dette så begrunn det med helse og sunnhet.
Vær tålmodige på gjennomføring og det vil uansett skje noe med ham hva gjelder innsikt på områder som berøres. Slik læring tar tid og dere må uansett være gode eksempler, eller så blir det vanskelig. Øvelsen kan med fordel gjentas med jevne mellomrom og også på andre temaer.
Det er ikke sikkert dere får takk der og da, ei heller senere. Trøsten får være at dere gjorde et forsøk som kanskje bidro til en kursendring.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Mine behov for jul og romjul

Nok en gang har vi fått tilsendt et innlegg fra en leser som skriver om sine refleksjoner rundt egne og andres behov i tilknytning til jul og romjul. Forsåvidt også om andre situasjoner hva gjelder egne behov og tilpasning til andre. Håper det kan være til inspirasjon for dere alle i romjulen og utover vinteren. 


Den siste tiden har jeg vært såpass heldig at jeg har fått mulighet til å bruke mye tid på å utgrunne spørsmålet «hvem er jeg egentlig?». Dette har nok vært underliggende for meg så lenge jeg kan huske og mange av mine behov, spesielt etter at jeg fikk barn. Noen sentrale stikkord her er behov for ro, stillhet og alenetid. Når dette så i stor grad er oppfylt merker jeg at forventningene til høytider har endret seg. Behovene er mindre «krevende» til andre og mindre forventningsfulle.

På bakgrunn av dette er mine viktigste behov: Glede og nærhet (særlig til barna). Dette er behov som i veldig stor grad avhenger av egen væren, i alle fall hva gjelder nærhet. Tiltak som er sentrale for å i størst mulig grad legge til rette for dette er:

Nærhet:

  • Å gi mine barn nærhet fysisk (jeg har tidligere ikke kunne fylle dette behovet hos dem på grunn av egne sårbarheter samt at mine barn krever mye nærhet da de er både sensitive og sårbare).
  • Å være sammen med barna mine på deres premisser (dette har til tider vært vanskelig for meg fordi jeg forbinder barna mine med alt annet enn ro, stillhet og alenetid og det har satt seg en automatikk på at å leke med barna=sliten)
  • Undersøke om jeg kan slippe mannen min nærmere (har holdt en avstand i flere år fordi jeg har hatt «nok med meg selv»).
  • Ovennevnte tiltak krever at en ganske sterk automatikk slipper taket. Jeg vil undersøke om viljen, som har vokst i styrke, kan brukes også her. Altså; anerkjenne og bruke viljen.

Legge til rette for glede:

  • Tydelighet 1: Har allerede gjort det klart for mannen min og svigerfar at glede for meg ikke innebærer lange «romantiske» skiturer i et oppkjørt spor sammen med 100 andre skientusiaster i rød, hvit og blå slimfitdress og deres engelske setter på stram line over skisporet (dette ble sagt med en dose humor). Jeg lager gjerne mat, graver snøhule eller akebakke med barna, tar en tur på truger på kvelden for å se etter dyr sammen med barna eller alene. Dette har jeg tidligere trodd var barnslig og litt «merkelige» aktiviteter for en voksen kvinne så tradisjonen tro gikk jeg tomils turer med overentusiastiske mannfolk og litt sutrete barn. Det var av og til ganske energitappende og jeg brukte energi på å grue meg.
  • Tydelighet 2: Jeg stiller ikke i slalombakken i år! Siden jeg selv drev aktivt med snowboard for 20 år siden har det vært en forventning at jeg også skal synes det er gøy å stå i kø i skiheis og kjøre opp og ned en preppa bakke sammen med tre barn med hjertet i halsen. Mannen min har spilt hardt på at dette må vi gjøre fordi barna elsker det. I år tar mannen min de alene. Det føles godt bare å skrive det!
  • Undersøke hva som skjer når jeg gjennomfører ovennevnte aktiviteter. Skaper dette ekte glede eller vil det snike seg inn dårlig samvittighet eller følelse av skyld? Det blir spennende å se og det ligger ingen voldsomme forventninger her.

A.L.T


God romjul!

 

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Illusjonsbrist 3

VI har tidligere lagt ut innlegg med samme overskrift. Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for bidraget og for at vi får legge det ut på vår hjemmeside.  

Jeg skjønner at jeg har blitt lurt av min optimist til å tro at i alle familier så bryr vi oss om hverandre. Alt fra min egen familie til nå når jeg har startet på et nytt parforhold med dine og mine barn, har min optimist trodd at man automatisk blir tatt i mot og inkludert, for det ligger i ordet familie ikke sant? Det kan jeg tilgi meg selv at jeg har blitt lurt av min optimisten min til å tro.

Min godtroende optimist omfavner alle i en tro på at alle mennesker ønsker hverandre godt og er opptatt av at alle skal føle seg velkommen. For det er noe jeg er opptatt av, men på seg selv kjenner man ikke alle andre. Min sårbarhet for avvisning er stor da jeg har opplevd mye avvisning opp gjennom tidene. Jeg husker så godt hvordan jeg i barndommen alltid følte at jeg ikke hørte til og at jeg var i veien for at andre skulle være lykkelige. Derfor har jeg alltid forsøkt å være minst mulig synlig og mest mulig til hjelp. På den måten har jeg blitt et takknemlig offer. Hun som alltid ordner opp og som ikke trenger noe tilbake. Alltid med denne stemmen i bakhode som forteller meg at jeg ikke skal tro at jeg fortjener noe annet.

Mitt behov har vært å bli inkludert, og å bli elsket uten betingelser. Jeg kunne ønske jeg kunne starte en relasjon bare fordi jeg har lyst, uten og være redd for å bli avvist. Jeg har aldri klart å ta en plass i en relasjon, jeg ikke har blitt tilbudt eller invitert til. Jeg har aldri klart og stå opp for meg selv når jeg blir urettferdig behandling, jeg har bare akseptert at det er noe jeg må tåle. Jeg stiller villig opp gang på gang for andre, men jeg har ikke klart å stille opp for meg selv. Jeg har gått på kompromiss med mine egne behov veldig lenge. Det er vanskelig å endre.

Jeg har begynt å sette grenser. Det kjennes godt, men jeg er også sint på meg selv fordi jeg ikke har gjort det før. Det ville ha spart meg for mye smerte.
Å bryte et mønster man har hatt hele livet krever tid. Jeg vil helt sikkert bli tatt av omstendighetene igjen. Men velger å være raus mot meg selv, forsøker å ta det som det kommer og akseptere at livet skjer.
Jeg vil aldri slutte å bry meg om andre og ønske at andre skal ha det godt, men det er ikke lenger på bekostning av meg. Jeg ser min egen verdi og jeg er glad jeg forstår. Jeg skal behandle meg selv med like mye omsorg og omtanke som jeg behandler andre. Jeg vil tilgi meg selv, så mange ganger jeg trenger før jeg kan stå rett i alle sammenhenger hvor min gamle sårbarhet kommer og tar meg.

G.P.

Løsning på arbeidsfordeling med en herlig vri fra en klok gutt og hund

Viser til innlegg om høsten og alskens aktiviteter som skal i gang. Kan bli mye for en mor som skal koordinere dette i tillegg til å fange opp alt som ikke går etter planen. Her kommer en kort historie om en mor og hennes sønn som handler om hvordan oppfølging av dette kan løses på en glitrende måte.

«Avtalen var at sønnen skulle gå tur med hunden etter skolen, men i farten så er det fort gjort å glemme for en gutt med mange jern i ilden. Siden konsekvensen av å ikke gå tur med hunden går mest ut over hunden og mor så fant mor ut at hun skulle spørre sønnen hva han tenker om saken. 

Hun spurte hva han tenker kan være passende straff for ikke å gå tur med hunden, hvorpå han går bort til hunden og spør den hva den synes er en passende straff hvis han ikke går tur med den?
Etter en liten stund så vender gutten seg mot mor og sier at hunden sier at en passende straff er to dager uten Ipad. Mor spør om de da har en avtale om det og sønnen bekrefter.»

Dette er et skoleeksempel på hvordan man kan ansvarliggjøre barn samtidig som man fremmer selvstendighet.

Å fortelle sønnen hva han skal gjøre og hva straffen er for å la være skaper ingen forpliktelse som kommer innenfra. Adferden blir fryktstyrt.

Å la sønnen lage en avtale med seg selv, og hunden, blir en indre forpliktelse drevet av integritet og selvstendighet.

God høst og lykke til med ansvarsdeling i familien.

PS: Hvis du vil lære mer om forskjellen og viktigheten av å skille på straff og konsekvens så les vårt innlegg om straff og konsekvens

 

Kloke ord fra en ung jente med perspektiv

En mor sendte meg dette som omhandler hennes datter. Teksten er uredigert.

BAKGRUNN FRA MOR
Hun har hatt en tøfT skoleår med mye drama i jentegjengen, som jeg har forstått at det ofte er. Lærerne sier i hvert fall det «sånn er det bare, jenter er jævlige i den alderen». Hun forsvant her en dag rett før ferien, og ble borte i timer. Da hun kom tilbake, hadde hun skrevet teksten under. Hun virket lettere etter det, selv om hun fortsatt er fortvilet over venninner som selvskader, sulter seg, baksnakker og utestenger. Over lærere som ikke forstår, men later som, og venner som nekter å snakke med voksne. Det tok tid før hun viste den til meg, men det ble utgangspunkt for en god prat.

DATTEREN SKRIVER
«Du tror du har det så vondt. Tenk på alle de fattige barna i Afrika. Du tror du er så spesiell. Tenk på alle de som har gjort det du gjør, 10 000 ganger før. Du tror du vet alt. Tenk på alt det andre du ikke har peiling på.

Så kanskje du ikke er så spesiell. Du er ikke så unik som du trodde. Nei, ingen har opplevd akkurat det samme som deg, men alle er glad i noen, alle har noen som er glad i dem. Alle har det vondt, alle er lei seg, alle smiler. Alle er sjalu, sint, trist, deprimert og hjelpeløs. Alle tror på de høyere makter: Gud, Allah, Einstein, Donald Trump, Erna Solberg, mamma. Alle mister noen i livet sitt de har elsket høyere enn de elsker seg selv. Alle syns synd på seg selv. Alle har opplevd noe de ikke vil snakke om. Alle får venner, mister venner, får nye venner. Alle har «fiender», bestevenner, dem du stoler mer på enn andre. Alle svikter og blir sviktet. Det er derfor du stoler på en person mer enn den andre og det er derfor du forteller ham eller henne mer. Og det må være lov. Sier jeg bestevenn, tenker du på én person, sier jeg svik, tenker du på en person og det er ikke uten grunn. Alle har mareritt. Alle har drømmer. Alle er flinke til noe og dårligere til noe annet. Noen har det bedre enn deg og noen har det dårligere. Alle har hatt det bedre enn de har det nå og alle har hatt det verre.

Dette vet jeg. Dette vet jeg, en 13 år gammel jente, at alle har det. Og har du det ikke nå, kommer det til å skje. Så jeg spør deg: Hvorfor er du så redd for å dø? Dør du, kommer det noen andre som opplever akkurat det samme som deg. Du kommer jo til å dø en gang uansett.

Det jeg prøver å si er at hvis du ikke er Barack Obama, Saroo Brierly, Mchael Jackson eller Nelson Mandela, så klapp igjen. Vi klarer faen meg å ødelegge en hel planet fordi vi ikke «har det bra nok». Så slutt å angripe andre folk, slutt å synes så forferdelig synd på deg selv. Du veit ikke om personen ved siden av deg er på det stadiet at han eller hun har det jævlig akkurat nå. Kanskje du har det jævlig akkurat nå. Det er du ikke alene om. Så slutt å tråkke på andre: Alle her er egentlig like, så tenk deg om; kanskje noen har det akkurat som deg akkurat nå? Mislykkes du en gang og sårer noen, da ber du om tilgivelse og gjør det ikke igjen.

Nå får du noen sekunder til å tenke over alt dette… og så tenker du deg om en gang til. Kanskje den matteprøven ikke er så viktig?»

 

Takk til mor og datter for de kloke ordene og for at vi får legge ut dette på våre nettsider.
Ytterligere kommentarer er overflødige, foruten at du finner mye på våre nettsider om offermekanismen og hvordan den kan løses opp.

God helg.

Ansvarsfordeling og høstens aktiviteter

Med høsten og skolestart så starter også alle andre aktiviteter som en familie med barn og/eller ungdom er involvert i. Kabalen skal gå opp og ting skal planlegges. Det klassiske er at ansvaret for denne kabalen havner i fanget på en av de voksne i familien.

Det er lettere å løse det selv enn å involvere flere i gjennomføringen.

Dette oppgis som den vanligste årsaken til at man sitter igjen med ansvaret for å få den daglige kabalen til å gå opp. Dette får flere sekundære virkninger.

Man gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste ved å
signalisere at barna ikke trenger å gjøre det selv

Med det menes at ved å kortsiktig spare energi ved å unngå frustrasjoner over at ting ikke fungerer og kabalen ikke går opp, så kan det på sikt føre til at:

  • Barna blir vant til at noen ordner opp for dem
  • Barna sliter med å ordne opp selv når de blir så store at de må det
  • Oppgaver som krever energi og tid går på bekostning av egen tid
  • Du blir bebreidet den dagen kabalen ikke går opp
  • Ingen tar tak i situasjonen hvis du ikke er der
  • Ingen takker deg for at du gjør det, men tar det som en selvfølge

Sagt på en annen måte så mates barnas avhengighet av at noen ordner ting for dem. Det kan fort bli til skuffelser når det viser seg at omgivelsene forøvrig ikke gjør det.

er et godt tidspunkt for å gjøre endringer på dette området.

For å stimulere barnas egen evne til å løse slike oppgaver så kan du for eksempel forsøke å si følgende:

«Når jeg ser over alle aktiviteter som skal foregå fremover så ser jeg at det kan bli utfordrende å få organisert og gjort alt sammen. Før har jeg brukt mye tid og energi på å få alt sammen til å fungere.
Jeg skjønner at jeg dermed har gitt inntrykk av at det er min oppgave.
Det er jeg glad for at jeg skjønner / sint på meg selv for at jeg har gitt inntrykk av. (Si en av de eller begge)
Heretter har jeg ikke tenkt å ta på meg den oppgaven. »

Vent og se om du får noen reaksjoner eller om noen tilbyr seg. Hvilke reaksjoner du får forteller deg noe om i hvilken grad barna og kanskje også ektefellen har noen tanker om at du faktisk har gjort dem en tjeneste før og at de dermed bør ta over oppgaven. Blir det bare helt stille så tyder det på at ingen føler seg hjulpet av deg eller kallet til oppgaven.
Da har du to alternativer:

  • Det ene er å la alt være opp til de andre og bare vente å se hva som skjer. Du bare lar saken ligge.
  • Det andre er å sette i gang de andre med å lage en plan for hvordan de forskjellige aktivitetene kan løses i tiden fremover. Husk at du primært skal være tilskuer gitt det du sa i avsnittet over.

I begge tilfeller vil de bli nødt til å finne måter å få det til på. Det blir god trening i planlegging og problemløsing. Står de fast så vent med å gripe inn til de spør om hjelp. Begrens hvor mye du hjelper til, til å si noe om hva du ville gjort. Ikke instruer de i hva de bør gjøre. Valget skal ligge hos dem.

Belønningen for dem er at de vil føle mestring og tilfredshet over å ha løst det selv.

Belønningen for deg er at du sparer tid og energi som du kan bruke på deg selv.

Lykke til med oppstart av høstens aktiviteter.

OBS: Pass på at du ikke går inn og fikser når det skjærer seg. Det er da læringspotensialet er størst for de som eier problemet.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Skolens forpliktelser overfor elever utsatt for mobbing er strammet inn

Det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø

Skolen er snart i gang igjen. Mange barn og unge gleder seg til å se igjen vennene sine, finne tilbake til hverdagens rutiner og lære noe nytt. Men ikke alle ser frem til å komme tilbake til skolehverdagen. Et betydelig antall gruer seg. Elevundersøkelsen fra 2016 viste at om lag 50 000 som går i grunnskole og videregående utsettes for mobbing en eller flere ganger i måneden.

Vi i Dialoggruppen opplever jevnlig hjerteskjærende møter med mennesker, barn, ungdom og voksne som ikke har hatt eller har det trygt og godt på skolen, og blir utsatt for krenkelser og mobbing.

Gjennom flere studier om mobbing er det kommet frem at mobbing rammer tilfeldig. Å fortelle at man blir mobbet er ikke lett. Når elever forteller og ikke blir tatt på alvor er det med å gjøre situasjonen verre, for i det å fortelle ligger et håp og en forventing om at det gjøres noe med situasjonen. Dersom mobbing ikke håndteres riktig hjelper det lite med pålegg fra Fylkesmannen når skoler ikke innretter seg etter pålegget som er gitt. Dette sammen med at det ofte tar for lang tid før tiltak settes inn, er noen av årsakene til at det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø.

Fra 1. august ble de juridisk rettigheter for elever i grunnskolen og videregående styrket i nytt kapittel 9 A i opplæringsloven. Dette er elevenes arbeidsmiljølov. Den regulerer deres skolemiljø.

En av de viktigste endringene er aktivitetsplikten som erstatter enkeltvedtak. Det innebærer at hvis en elev varsler om mobbing og det går en uke uten at skolen har gjort noe, så kan eleven eller foreldrene gå direkte til Fylkesmannen. Fylkesmannen kan da bestemme hva skolen må gjøre. Hvis de ikke gjør jobben sin, kan skolen få bøter.

Dette er blant det som er nytt:  

  • Nulltoleranse mot mobbing er nå lovfestet
  • Aktivitetsplikt i tråd med beskrivelsen over
  • Dokumentasjonsplikt. Det må dokumenteres hvilke tiltak skolen planlegger å gjennomføre gjennom en aktivitetsplan, og hva de har gjort for å følge opp pliktene i hver enkelt sak
  • Informasjonsplikt til elever og foresatte
  • Nye strafferegler ved overtredelse. Skolen kan ilegges dagsbøter for ikke å reagere på mobbing

Lovendringen gir press på skolene til å besørge at ALLE barn og unge opplever skolen som trygg og god. Den skal sørge for at de skal få oppfylt sine rettigheter i praksis og ikke bare på papiret. Dette er den viktigste årsaken til at det er innført en plikt for skoleeier og skolen til å informere elever og foresatte om de rettighetene de har. Plikten trer i kraft fra første skoledag skoleåret 2017 – 2018. Fra oppstart, som for mange er til uken, skal skoleledere, SFO-ledere og alle ansatte i skolen være godt kjent med endringene i opplæringslovens kapittel 9 A.

Denne lovpålagt informasjonsplikten skal være med å gi både elever og foreldre kjennskap til hva som kan kreves av skolen, og hvordan saken kan tas videre dersom skolen ikke oppfyller sine forpliktelser overfor eleven.

 

Vi i Dialoggruppen som møter de som er eller har vært rammet av mobbing har hatt og har en rekke slike saker. Viktigst er å hjelpe den rammede til å få tilbake troen på seg selv og sitt eget liv. Sekundært og paralellt arbeider vi aktivt overfor skolene, kommuner og fylkeskommuner med å gjennomføre konkrete tiltak der vi ser det er helt nødvendig for å få endringer, Resultatene er som regel gode, men det tar tid og er et krevende arbeid.

Ikke nøl med å gjøre tiltak dersom du opplever eller hører at ditt barn blir mobbet.

Mulighetene til å få gjort noe med saken er med den endringen som beskrives her enda bedre enn før.

Godt nytt skoleår!

Mer informasjon finnes på nettsidene til Fylkesmannen:  https://www.fylkesmannen.no/Nyheter/Nulltoleranse-mot-mobbing-i-skolen/

dialoggruppen-ragnhild-c

Ragnhild Dekke
Spesialpedagog og kognitiv terapeut

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

  • Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
  • Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
    • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
  • Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

ME og gjeldende regelverk for helsepersonell

For alle dere som har symptomer på ME så er det nå kommet en ny veileder for helsepersonell. Med helsepersonell omfattes også NAVs rådgivende lege. Både fastlege og NAVs lege plikter å følge denne i sine vurderinger.

Her er lenken til veilederen.

Hvis du vil lese den i kortform så kan du bruke denne lenken om ME i ABC Nyheter.

Når jeg velger å skrive om dette her så er det fordi dette i hovedsak er prinsipper vi i Dialoggruppen har brukt i snart 15 år nå. Vår behandling har vært basert på det de innenfor helsevesenet nå har funnet som sannsynlige årsaker og gunstige virkemidler.
Viktigere enn det er at du som møter motstand hos fastlege eller NAV kan henvise til publikasjonen som de som nevnt plikter å kjenne til og forholde seg til. Det kan gjøre det vanskeligere å avskrive din situasjon som noe annet enn det den er uten ytterligere undersøkelser.

Lykke til videre med reparasjon av din ME. Husk 70% prinsippet som du kan lese mer om her hvor du får konkrete tips til hvordan du kan overholde dette og gi kroppen sjanse til å bygge seg opp igjen.

Minner for ordens skyld også om vår utvidede kapasitet med nye behandlere med inngående kjenneskap og erfaring med ME-utfordringer i forskjellige aldersgrupper fra barn, via ungdom til voksne. Du finner dem under vår kontaktlenke.

Forskjellen på kjærlighet og forelskelse

Mulig du har tenkt på akkurat dette temaet. Og kanskje kommet frem til et svar også? Uansett så er temaet spennende fordi de kanskje er de to største og kraftigste påvirkningene et menneske kan bli utsatt for. Disse tilstandene eller følelsene som de også kan kalles kan til og med overvinne frykten for døden i mange situasjoner. Historien er full av slike historier. Sanne og usanne. Temaet er omtalt og brukt i et uttall situasjoner.

Innledningen på en relasjon starter som oftest med forelskelse. Hvor mye innslag det er av avhengighet og kjærlighet varierer. Den variasjonen bestemmer i stor grad hvordan forholdet utvikler seg videre. Her vil jeg forsøke å gi noen tanker på hva som er hva. Fasiten er det ikke, men hvis det kan hjelpe noen å sortere og hvis andre kan få forklaring på noe så er hensikten oppfyllt.

FORELSKELSE
Forelskelse er først og fremst en tilstand som er biologisk betinget av hvilke endorfiner og hormoner som utløses i kroppen. For mange så blir denne miksen av hormoner til en tilstand av ekstase og eufori med store svingninger mellom lykke og ulykke alt avhengig av hvordan man når gjennom til den man er forelsket i. Kjønnshormoner blomstrer i en slik tilstand og mange par blir som kaniner og har seg både titt og ofte. Her spiller alder ingen rolle. Når tilstanden er til stede fungerer igjen kroppen som i ungdommen og både blodmomløp og muskler styrkes. Mange klarer å gjøre ting de ellers ikke klarer, når de er forelsket. Det er fristende å tenke at vi er utstyrt med forelskelse som mekanisme fordi vi skal forplante oss og overleve via mange barn. I såfall fungerte det utmerket helt til prevensjonen kom.
Hvis man samtidig finner match i interesser og avhengigheter så forsterkes samhørigheten og forelskelsen ytterligere. Grunnlaget er der for at par kan holde sammen lenge uten at man nødvendigvis elsker hverandre. De aller fleste relasjoner er i denne kategorien og fungerer utmerket. Det er ofte først når barna flytter ut og man bare har hverandre og forelskelshormonene har vært slått av i mange år at man våkner og oppdager at det ikke er så mang bindinger igjen. For en stor del er utroskap og skilsmisse en løsning. Noen velger av praktiske grunner å holde sammen, mens andre rett og slett ikke tar sjansen på å skille lag. Variasjonene er mange.

KJÆRLIGHET
For noen par så er det til stede kjærlighet i tillegg til forelskelse og avhengighet. Disse parene er de som holder sammen livet ut uansett utvikling og faser, sykdom eller friskhet. Det sier ofte at kjærligheten tåler alt. At den tåler livet. Det er i de fleste tilfeller sant.

Hva er da kjærlighet?

Kjærlighet er en langt dypere og sterkere kraft enn alle andre krefter. Følelsen overlever død, svik og adskillelse. Om forelskelsen falmer så holder kjærligheten seg. Kjærligheten binder to mennesker sammen på et dypere plan. Tenk bare på kjærligheten til dine egne barn. Den er sterk. Det samme er avhengigheten, men den må vike for kjærligheten når dagen kommer hvor dine barn må slippes fri og forlate deg for et annet menneske.
Kjærligheten er mellom to menneskers indre og handler hverken om utseende eller egenskaper. Tiltrekningen til egenskaper og utseende handler om avhengighet og preferanser. Kjærligheten setter deg fri fra dette og gjør deg i stand til å se forbi det ytre. Den gjør deg i stand til å se det indre og elske det til tross for at det ytre ikke alltid er like sjarmerende. Kanskje handler det om tiltrekning til den andres sjel. Hvem vet?

For å kunne elske må du derfor være fri fra både forelskelse og avhengighet.
Det er en krevende øvelse.

Kanskje vil du da kunne få økt innsikt i kjærligheten gåter. Kanskje kan du da oppleve ekte frihet og dybde i din relasjon. Med mer kjærlighet vil hver enkelt uansett få et bedre liv. Veien dit er den samme for alle. Via mange selvaksepter og tilgivelser av deg selv. Via raushet og omsorg for deg selv kan du sette deg fri fra dine egne avhengigheter. De som er i nærheten av deg vil merke det og inspireres til frihet for seg selv. Sammen kan to mennesker forsterke en slik frihetsutvikling og rausheten overfor hverandre blir uendelig.

Det er kun via kjærlighet til deg selv du kan sette deg fri nok,
til at du kan vise andre kjærlighet nok til å sette dem fri.

Overgrep mot barn og voksne

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Unge og frafall i skolen – årsakssammeheng og tiltak

Det har vært mye debatt og det har vært gjort tiltak gjennom lang tid for å senke antallet elever som dropper ut av skolen, spesielt på vderegående trinn. Effekten av tiltakene er minimal, mange steder har det faktisk blitt verre. Vil i dette innlegget skrive noe om hva som kan være årsakssammeheng og hvilke tiltak som muligens kan hjelpe slik jeg ser det.

BAKGRUNN FOR FRAFALL
Til alle tider har det vært et frafall fra obligatoriske plikter. Utdanning er en av de. Jobb er en annen av de. Utskifting og endring skjer hele veien. Menneskers veier har vært og vil alltid være forskjellig.

Når dette nå har fått det fokus som det har så handler det nok mest om at nå er det målbart på en helt annen måte enn før. Det som muligens er et problem blir dermed synliggjort på en helt annen måte og kan dermed brukes bevisst av poltikere blant annet til å slåss om hvem som har gjort best og mest i sammenheng med dette.

Når det er sagt så er det klart at det til alle tider og fortsatt er slik at det er utfordrende å være tenåring. Å skulle velge, å skulle holde seg motivert, å skulle nå opp til forventningene rundt seg og ikke minst egne forventninger er krevende. I tillegg, og det er et nytt moment, så er sosiale medier på en helt annen måte med på å til enhver tid skape et bilde av hva omgivelsene tenker og gjør. Ofte en usann virkelighet, men de fleste kan ikke unngå å bli tatt av sin egen utilstrekkelighet når de hører om alle som får til både det ene og det andre. Her kan det ligge en forsterkende faktor. Faktoren er ikke ny, men flere eksponeres tettere og oftere for denne enn før. Hva har egentlig skjedd i tillegg til dette?

Personlig tror jeg ungdom er ærligere med seg selv enn før
fordi det er mer rom for det.
Sannheten er derfor mer tilgjengelig, smertefull som den kan være.

Sagt med andre ord så gir kanskje ungdom en mer ærlig tilbakemelding på kvaliteten i skolen og hvor lite den egentlig er tilpasset hver enkelt elev. Før kunne nok skammen slå hardere og terskelen for å skille seg ut og si det høyt være høyere.

TILTAK
Hva kan man så gjøre? Hva sier «ekspertene» og hva sier historien om riktig og galt. Hva er voksne lært opp til å tro på og hva koster det samfunnet i kroner og øre å møte ungdom der de er til enhver tid? Ikke nødvendigvis så mye. Tiltakene kan være enkle og virkningsfulle samtidig.

Start med å lytte til ungdommen!

Still spørsmål i stedet for å instruere. Vil i denne forbindelse ta frem en pasienthistorie om en ungdom som hele veien hadde slitt med tilpasning på skolen. En dag fikk han en lærer som satte seg ned med ham og snakket med ham og ikke til ham. Det gjorde hele forskjellen. Ungdommen fikk ikke særbehandling, men fikk selv evaluere og vurdere hele veien hvordan hans egen virkelighet så ut. Hver dag tok han og læreren en fem minutters prat og ungdommen evaluerte og sa noe om hva han tenkte videre. Ettter hvert var et blikk nok mellom ham og læreren. Han ble sakte, men sikkert selvgående, opplevde mestring og kunne gjøre valg, hele tiden innenfor de rammene som skoleverket satte. Verre er det ikke, men dog så vanskelig i praksis fordi de fleste «voksne» og autoriteter har en bedrevitermentailtet som de ikke klarer å holde for seg selv. Derfor lyttingen.

Ikke gi ungdom råd uten at de spør etter det!

Klarer de nevnte personene å følge opp disse to grunnreglene så kan mye være gjort. Prøv på din egen ungdom eller forsvidt mindre barn og se hva som skjer. Vær blid og vanlig imøtekommende underveis mens du følger reglene. Lykke til!

Foreldres oppførsel og påvirkning på barn

Spørsmål fra leser: Ser veldig forskjell på reaksjonen hos mine barn på en og samme situasjon. Den ene tar til tårene mens den andre tilsynelatende gir blaffen. Situasjonen jeg tenker på i dette tilfellet er når jeg bebreidet dem for å krangle. Hva er det som har gjort de så forskjellige gitt at de er jevnaldrende og har like oppvekstvilkår? (Spørsmålet er redigert)

Det er mange faktorer som påvirker hvordan barn reagrer på situasjoner. Vil i dette innlegget gjøre rede for noen faktorer som kan være medvirkende når det gjelder reaksjonsmønstre.

GENETIKK
Barn har forskjellig genetikk. Søsken og til og med tvillinger. Avhengig av mors og fars genetikk, så kan barna få med seg genetikk som legger grunnlag for at de får forskjellige reaksjonsformer. Det jeg her primært tenker på er hvordan vårt endokrine system er satt sammen genetisk. Hvilke nivåer av hormoner har barnet i utgangspunktet hva gjelder stresshormoner og beroligende hormoner. Hvordan er belønningssenteret satt opp og hvor solid er immunsystemet og kroppen i den forbindelse. Mange faktorer som tilsammen utgjør en grunnstamme som påvirkninger opp gjennom barndommen skal forme ytterligere.

MILJØ OG OPPVEKST
Barn som vokser opp i hjem som er gjenomsnittlige og relativt harmoniske med et A4 liv hvor det er stabilitet økonomisk og sosialt, hvor det finnes besteforeldre og øvrig familie vil med en solid genetikk kunne bli tykkhudede, det vil si tåle mye før de reagerer. Den miljømessige påvirkningen har gitt tilstrekkelig eksponering for mindre traumer og barnet har ikke opplevd det som livstruende på noen måte og funnet ut at det ikke gjør noe om noen blir sinte eller lei seg.
Barn med en mindre solid genetikk, det vil si mer stresshormoner og mindre beroligende hormoner, vil kunne bli stikk motsatt med samme oppvekst. Gunnen er at følelsen de kjenner i storfamilien når noe ikke er bra ofte setter seg i magen som en smerte og/eller uro og slår seg på hver gang noe ikke er bra. Evnen til å fange opp ubalanser i omgivelsene trenes opp og behovet for å kontrollere omgivelsene øker. Som de fleste forstår så er det umulig å kontrollere en hel families følelser for ett barn. Barnet forsøker allikevel og energimarginene synker. Barnet blir gradvis mer tynnhudet, med synkende energi, og vil dermed reagere mer enn sin bror eller søster som har tykk hud og dermed ikke reagerer.

Barn som vokser opp med en eller flere dysfunksjonelle familiemedlemmer og foreldre er utsatt for et massivt press. Har barnet svak genetikk så kan dysfunksjonaliteten gå i arv og slå ut i personlighetsforstyrrelser. Alternativt blir barnet et såkalt løvetannbarn som klarer seg tross vanskelige oppvekstvilkår. Et tredje alternativ er at barnet tidlig utvikler psykisk sykdom og ender i rus og behov for hjelp av tredjepart gjennom store deler av livet. Mulighetene og utslagene er mange. Genetikken og miljøet påvirker hverandre gjensidig. Er det ille nok kan også genetikken påvirkes av miljøet og forverres.

FØLSOMHET/SENSITIVITET
Noen barn er mer sensitive enn andre. Definert som at de får med seg mye mer. De fleste mener at dette sitter i genetikken, mens andre er overbevist om at dette er et tegn på en høyere bevissthet i en eller annen form. Siden vitenskapen ikke har klart å definere bevissthet og hva den skyldes så skal jeg la det spørsmålet ligge.
Høy sensitivitet er vesentlig for hvordan et barn utvikler seg og påvirkes av omgivelsene. Her snakker vi om to hovedutgaver avhengig av genetikk igjen.

I utgaven med sterk genetikk og tykk hud som nevnt over så får barnet med seg alt som skjer og leser omgivelsene på en god måte. Bruker informasjonen godt og utvikler seg i retning av en dypere og dypere forståelse av hva følelser og kognitivitet egentlig handler om og skal brukes til. Barnet får gode perspektiver og ser virkeligheten i stor grad slik den egentlig er.

I utgaven med en svakere genetikk kombinert med høy sensitivitet vil utslagene kunne bli annerledes. Fordi barnet føler smerte og frykt kombinert med det som det fanger opp så rammes barnet, og barnets motstandsdyktighet mot andres smerte og frykt svekkes. Barnet «smittes» mye lettere av andres smerte og frykt og tar dette inn i seg selv. Slike barn bærer i seg potensialet for sykdom i langt større grad enn barnet med god genetikk.

KONKLUSJON
Barn er forskjellige og faktorene som er nevnt over er noe av det som påvirker. Det jeg skriver er generalisert. Det finnes store variasjoner og et utall av kombinasjoner og hvert tilfelle må sees helt separat. Hvilke tiltak som kan gjøres dersom det utarter er også individuelt.

Som foreldre så har vi ansvaret, enten vi liker det eller ikke. Slik er det og slik vil det alltid være. Det er vi som påvirker mest og det fulgte ikke med «bruksanvisning» med barnet så man må bare gjøre så godt man kan. Det finnes mange bedrevitere der ute som dessverre i ettertid har vist seg å gjøre stor skade på hele generasjoner med mennesker. De er der fortsatt og teoriene om hva seom er bra for barnet spriker alle veier.

Når barna dine reagerer forskjellig så blir det viktigste å observere og hente inn informasjon om hvorfor. Informasjon er nøkkelen til å forstå dine barn bedre. Kanskje skal det ikke mer til for at de skal få det bra.

Spør fremfor å bebreide hvorfor de gjør som de gjør. Som oftest får du nyttig informasjon som svar. Barn forstår som oftest når de har gjort noe galt uten at du behøver å fortelle dem det.

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)
Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det  avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..   
Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak. 
 
Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på. 
 
Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.  
 
Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de  kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre. 
 
Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.
 
Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.
 
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?  
Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.
Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?
Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.
«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»
Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien. 
Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.
Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.
Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.
Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.
Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.
Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.
Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:
Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.
 

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.
Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.
Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.