Når skal man egentlig tvinge noen til noe? Hvor går grensene for sunn og usunn tvang? Når der det hensiktsmessig å gå til slike skritt? 

I dette innlegget vil jeg skrive om det i relasjon til barn, som rett som det er finner ut at de vil helt andre ting enn det omgivelsene vil. Det kan handle om treåringen som ikke vil kle på seg eller spise maten som blir servert. Niåringen som ikke vil legge seg tidlig eller komme inn. Tenåringen som ikke vil stå opp så tidlig eller være med på tur. Eksemplene er mange og de fleste kan nok kjenne seg igjen i noen av disse situasjonene.

Ofte kan disse situasjonene utarte fordi foreldre tvinger barn inn i en uønsket situasjon. Begge parter hisser seg opp og det kommer utsagn som kan såre og krenke begge veier. Kort sagt, en lite ønsket utvikling som er klart uhensiktsmessig. Uhygge oppstår og begge parter drar med seg den dårlige opplevelsen videre. Over tid er det risiko for at dette blir et mønster som kan være krevende å bryte ut av. 

I utgangspunktet skal ikke tvang brukes hvis det ikke er rimelig å tro at den det gjelder kan skade seg selv eller andre ved at du ikke griper inn. Lovgivningen vår bygger også på dette prinsippet som i seg selv er strengt fordi den enkeltes integritet ikke skal svekkes. I praksis kan det bety at man ikke skal gripe inn overfor barn dersom det ikke er slik fare som nevnt over. 
Prinsippet kan brukes på barn i de fleste tilfeller, men det krever at du som forelder gjør en realitetsorintering på om tvang egentlig er nødvendig og riktig. 

Hva da med treåringen som ikke vil spise maten du serverer, som eksempel. La meg ta et eksempel på hva du alternativt til tvang kan gjøre.
Realitetsorientering: Barnet spiste frokost og lunsj, det er ingen livsfare ved at barnet ikke spiser, det kan være en god grunn til at barnet ikke vil ha, det kan handle om noe annet. Ikke godt å vite, men nyttig å tenke gjennom.
Aksept: Slik er det akkurat nå og det er helt greit. Kjenn at du mener det og se om du kan finne roen. Får du det ikke til der og da så la barnet være i fred, spis maten din og rydd av bordet som om ingenting har skjedd.
Sannsynlig scenarier: Barnet begynner å spise fordi du ikke responderer, dvs at pressmiddelet ikke virket. Barnet spiser ikke fordi det er en eller annen grunn til at det ikke har lyst på mat. Hvis barnet da er tilsnakkelig så kan du spørre om vondt i magen og slikt. 
Konklusjon: Barnet opplever en rolig respons som gir plass til å være i sin virkelighet akkurat da. Det kan i seg selv gjøre at barnet uoppfordret deler årsaken med deg. 

Eksempelet er relativt lite krevende, men allikevel relevant. Ta en test og kjenn etter hvordan det kjennes ut. Sjekk om du sparer energi og om stemningen endres. Evaluer og se om du kan gjøre det til en god tradisjon. Lykke til.