Stikkordarkiv: pasientkompetanse

Et rop med mening

Her følger en pasienthistorie fra en pasient etter en periode med terapi hos vår terapeut Ragnhild Dekke:

Et rop med mening!

Jeg har lært å rope med mening!

Jeg har lenge ropt høyt for at noen skal høre meg. Ingen har hørt uansett. Ingen har respektert. I familien, i venneflokken, i arbeidssituasjoner, i samfunnet. Så jeg må rope høyt. Skrike. Så jeg selv får vondt i hodet.

Kan du kjenne følelsen? Det er som om du er inne i en glassboble. Du banker på vinduet. Roper. Uansett, det er ingen som hører.

Nå roper jeg så høyt at de lytter. Det er kommet sprekker i glass kulen. Jeg har nemlig skjønt hva jeg vil. Hva mine behov er. Jeg har lært å sette fokus.

Så nå kan jeg rope litt lavere, men mer bestemt. Samtidig som jeg oppnår mer. Jeg blir respektert.

Hvordan har jeg fått til dette? Jeg møtte en terapeut i Dialoggruppen.

Jeg opplever at jeg blir sett som det mennesket jeg er. Hele meg, på godt og vondt. Det er akseptert og respektert, at jeg er meg. De fokuserer de på temaer som jeg egentlig ikke ønsker å snakke om. Temaer jeg later som om ikke er så viktige. Årsakene.

Jeg respekterer meg selv mer også. For alt henger sammen. Sammenheng mellom de handlinger jeg gjør og hvorfor. At det er forståelig at jeg er sint. At det er forståelig at jeg er sliten. Fordi ingen lytter. Fordi jeg ikke lytter. Fordi jeg er syk.

Så forstår min mann mer også. Han er med i timene. Han snakker også. Han tør det. Det er et trygt forum å være i.

Vi har lært mye om våre forskjellige egenskaper. Jeg skal innrømme at vi i hverdagen ikke snakker direkte om egenskaper, men de er der underbevisst. Vi er rett og slett blitt mer bevisste. Det gjør det lettere når vi forstår at alle har sine egne utgangspunkt, og handler deretter. Jeg forstår. Han forstår. I alle fall nikker han bekreftende. Så øver vi hjemme sammen.

Det er dette de kaller det årsakbehandling.

Det er mange med de som gjør akkurat dette i en verden som har mange coacher. Forskjellen for meg i møte med terapeuten i Dialoggruppen er at de tenker at det er helt ok å være der du er. Vi møter respekt. For sammen så finner vi årsakene til at jeg er der jeg er akkurat nå. At vi er der vi er. For det finnes alltid en forklaring, en årsak.

Det er rett og slett fantastisk. Det har gjort meg sterkere. Tydeligere i min kommunikasjon. Jeg er ikke lenger så frustrert, for sakte staker jeg ut veien jeg vil gå.

Møtet med terapeuten har gitt meg kraften til å sette meg selv i fokus. Ha den respekten jeg fortjener. Rett og slett rope med mening!

Hilsen en som har lært seg å rope ut og bli hørt.

Pasientkompetanse

Mange mennesker som i en eller annen sammenheng og kanskje gjennom mange år har slitt med sykdom opparbeider seg over tid mye kompetanse. Dette er viktig kompetanse som er fort gjort å overse spesielt hos de pasientene som er beskjedne på egne vegne.

For oss som arbeider med mennesker i en hjelpetrengende situasjon så er all informasjon verdifull. Ingenting er unødvendig eller bortkastet, Det finnes ikke bagateller i en sykdomhistorie. Enhver detalj kan være viktig for at vi skal kunne yte riktig hjelp til den enkelte. 
Det handler imidlertid også om å stille de rette spørsmålene og ikke minst gi pasienten rom for å tenke og kjenne etter. Møte med oss behandlere kan være krevende nok i seg selv, ikke minst dersom man har fortalt sin historie før uten å få respons eller bli respektert. En sykdomshistorie er ofte omfattende og er ikke fortalt på en time eller to. Den består av mange detaljer som dukker opp etter hvert og blir til en helhet over tid.  Alt er viktig.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag er at mange forteller om vanskelige møter med mennesker de er avhengige av som syke. I disse møtene blir de bedt om å fortelle sin historie, ofte med liten tid til rådighet. Etterpå brukes mye energi på grubling på om de fikk sagt det rette, det viktige, glemte de noe eller sa de noe som ikke skulle vært sagt. 
Mitt råd til dere er at dere bare må akseptere at det ble som det ble. Skulle det vise seg at informasjonen dere sendte ut ikke var omfattende nok, så gi ikke opp, men be om flere muligheter til å fortelle. Bruk de behandlerne som lytter og tar seg tid som ressurspersoner og be om at de hjelper til å fortelle historien til de som ikke lytter eller ikke har tid til å lytte. 

Min erfaring viser at det nytter. Ikke gi opp kampen for at din kompetanse skal bli satt pris på og ha nytteverdi.