Her følger en pasienthistorie fra en pasient etter en periode med terapi hos vår terapeut Ragnhild Dekke:

Et rop med mening!

Jeg har lært å rope med mening!

Jeg har lenge ropt høyt for at noen skal høre meg. Ingen har hørt uansett. Ingen har respektert. I familien, i venneflokken, i arbeidssituasjoner, i samfunnet. Så jeg må rope høyt. Skrike. Så jeg selv får vondt i hodet.

Kan du kjenne følelsen? Det er som om du er inne i en glassboble. Du banker på vinduet. Roper. Uansett, det er ingen som hører.

Nå roper jeg så høyt at de lytter. Det er kommet sprekker i glass kulen. Jeg har nemlig skjønt hva jeg vil. Hva mine behov er. Jeg har lært å sette fokus.

Så nå kan jeg rope litt lavere, men mer bestemt. Samtidig som jeg oppnår mer. Jeg blir respektert.

Hvordan har jeg fått til dette? Jeg møtte en terapeut i Dialoggruppen.

Jeg opplever at jeg blir sett som det mennesket jeg er. Hele meg, på godt og vondt. Det er akseptert og respektert, at jeg er meg. De fokuserer de på temaer som jeg egentlig ikke ønsker å snakke om. Temaer jeg later som om ikke er så viktige. Årsakene.

Jeg respekterer meg selv mer også. For alt henger sammen. Sammenheng mellom de handlinger jeg gjør og hvorfor. At det er forståelig at jeg er sint. At det er forståelig at jeg er sliten. Fordi ingen lytter. Fordi jeg ikke lytter. Fordi jeg er syk.

Så forstår min mann mer også. Han er med i timene. Han snakker også. Han tør det. Det er et trygt forum å være i.

Vi har lært mye om våre forskjellige egenskaper. Jeg skal innrømme at vi i hverdagen ikke snakker direkte om egenskaper, men de er der underbevisst. Vi er rett og slett blitt mer bevisste. Det gjør det lettere når vi forstår at alle har sine egne utgangspunkt, og handler deretter. Jeg forstår. Han forstår. I alle fall nikker han bekreftende. Så øver vi hjemme sammen.

Det er dette de kaller det årsakbehandling.

Det er mange med de som gjør akkurat dette i en verden som har mange coacher. Forskjellen for meg i møte med terapeuten i Dialoggruppen er at de tenker at det er helt ok å være der du er. Vi møter respekt. For sammen så finner vi årsakene til at jeg er der jeg er akkurat nå. At vi er der vi er. For det finnes alltid en forklaring, en årsak.

Det er rett og slett fantastisk. Det har gjort meg sterkere. Tydeligere i min kommunikasjon. Jeg er ikke lenger så frustrert, for sakte staker jeg ut veien jeg vil gå.

Møtet med terapeuten har gitt meg kraften til å sette meg selv i fokus. Ha den respekten jeg fortjener. Rett og slett rope med mening!

Hilsen en som har lært seg å rope ut og bli hørt.