Hvordan påvirker det oss?
En refleksjon om medier, makt og menneskets nervesystem, av Hanne Svenkerud Frydenlund.
Mange opplever i dag en uro som ikke helt slipper taket. Ikke nødvendigvis fordi livet er akutt farlig, men fordi kroppen står i alarmberedskap over tid. Når uro blir en del av hverdagen, påvirker det både tenkning, energi – og evnen til å være til stede i eget liv. Beredskap er nødvendig. Alarmberedskap er det ikke – med mindre det faktisk er fare.
Denne uroen næres og forsterkes blant annet av hvordan verden beskrives i mediene. Et eksempel ser vi i en nylig publisert artikkel i VG, der verden beskrives som preget av stormaktsrivalisering, krig, trusler og økende uforutsigbarhet. Spørsmålet som stilles til slutt er:
«I hvilken retning skal vi dra?»
Det er et viktig spørsmål. Problemet er at det stilles uten at leseren får noen faktiske retninger å orientere seg etter.
Resultatet blir ikke innsikt, men utrygghet.
Et ansvar for fortellingen
Medier formidler ikke bare informasjon om verden. De påvirker hvordan verden oppleves og kan trigge nervesystemets alarmberedskap over tid.
Det er fullt mulig å beskrive en urolig verden uten å skape et urolig samfunn. Det krever å ta ansvar for mer enn overskrifter.
Når frykt får dominere fortellingen, mister mennesker retning.
Frykt snevrer inn og binder oppmerksomheten til trusselfortellingen, og valgene styres mer av overlevelse enn av bevisste vurderinger.
Når nervesystemet regulerer seg hensiktsmessig, åpnes handlingsrommet.
Når nyheter aktiverer nervesystemets alarmberedskap
Det er ikke feil å beskrive verden som mer kompleks og mindre forutsigbar enn før. Stormakter handler mer egeninteressestyrt og spilleregler utfordres. Men når dette formidles med trussel- og krisespråk – uten nyanser og handlingsrom – skjer det noe med mottakeren:
I stedet for å forstå verden bedre, ender mange i en tilstand av maktesløshet. Som om utviklingen er gitt, og vi bare kan vente på at en nærmest «garantert» katastrofe skal inntreffe.
Mennesker er biologisk programmert til å reagere på fare. Når vi møter krigsretorikk, krisespråk og katastrofenarrativer – flere ganger daglig – aktiveres kroppens alarmsystem automatisk. Over tid kan dette føre til en tilstand av konstant alarmberedskap, som videre kan føre til utmattelse og sykdom.
Når nervesystemet står i vedvarende alarmberedskap, innebærer det:
· mindre tilgang til ro og refleksjon
· mer kamp-, flukt- eller frystilstander
· økt indre stress, energitap og utmattelse
· redusert evne til langsiktig og nyansert tenkning
For mange viser dette seg som en indre uro som ikke helt slipper taket. Tankene kan begynne å kretse rundt alt som kan gå galt, eller i selvtrøst om at «det går sikkert bra». En veksling mellom disse er ikke uvanlig. Kroppen er urolig, hodet jobber overtid, søvnen forstyrres og det kan være vanskelig å lande – selv når livet her og nå egentlig er greit. Denne indre dialogen er ofte utmattende, og gir bare kortvarig lindring.
Det som ofte overses, er at mye av uroen ikke først og fremst handler om det som skjer der ute, men om det som settes i gang på innsiden. Når følelser som maktesløshet, fortvilelse, håpløshet, irritasjon, frustrasjon og aggresjon aktiveres, oppstår et sterkt behov for å komme bort fra dem. Tanker, forklaringer, bekymring og indre beroligelse trer raskt inn for å skape en opplevelse av kontroll. Ofte ledsages dette også av aktive handlinger – som konstant sjekking, overaktivitet, ansvarstaking, unngåelse eller utagering – alt med samme hensikt: å slippe unna det ubehaget som er aktivert, i et forsøk på å opprettholde kontroll. Dette gir lindring et øyeblikk, men kroppen forblir gjerne i alarmberedskap.
Over tid blir et nervesystem som ikke finner tilbake til ro, utmattende og lite hensiktsmessig – særlig når det ikke foreligger reell fare i øyeblikket.
Et samfunn med mennesker i vedvarende alarmberedskap blir ikke nødvendigvis mer robust. Det blir mer reaktivt – og lettere å styre gjennom frykt. Med reaktivt menes at mennesker i større grad handler ut fra umiddelbare følelsesmessige impulser, fremfor refleksjon og bevisste valg. I slike tilstander blir mennesker mer mottakelige for enkle forklaringer og sterke fortellinger, også når disse ikke nødvendigvis er i tråd med virkeligheten, egne verdier eller interesser.
Paradokset er tydelig:
I forsøket på å «advare», kan medier og andre som bruker samme retorikk ende med å svekke menneskers kollektive dømmekraft.
Hva skjer når frykten tar over?
Når frykten får overtaket, har kroppen som regel gått i alarmberedskap, og tankene forsøker å hjelpe ved å skape oversikt, forutsigbarhet eller håp. Bekymring og optimisme kan se ulike ut, men har ofte samme funksjon: å komme bort fra ubehaget og opprettholde en opplevelse av kontroll.
Både katastrofetanker og beroligende tanker kan bli en del av den samme runddansen. Begge er forsøk på å skape trygghet gjennom kontroll. Illusjonen oppstår når vi tror at denne kontrollen kan gjelde fremtiden, andre mennesker eller kan opprettholdes over tid.
Optimisme, pessimisme og realisme er delpersonligheter som aktiveres når fremtiden oppleves truende, usikker eller ladet med håp. Felles for dem er at de forsøker å håndtere frykten for å miste kontroll og bli maktesløs ved å skape en opplevelse av forutsigbarhet i noe som ennå ikke har skjedd.
· Optimisten forsøker å roe ubehaget ved å skape håp om et godt utfall. Håpet gir trøst og midlertidig trygghet, men er samtidig knyttet til forventninger. Når virkeligheten ikke samsvarer med forventningene, oppstår det ofte skuffelse. Det er fort gjort å la seg lure eller forlede av optimisten i deg, særlig når ubehaget er sterkt.
· Pessimisten tar sorgene på forskudd ved å forestille seg det verste som kan skje, for å være forberedt. Smerten tas i forkant i håp om at den da vil bli mindre senere. Også dette gir en opplevelse av trygghet og kontroll, men til en høy energikostnad som over tid blir utmattende.
· Realisme kan også gli inn i dette mønsteret når det brukes for å skape trygghet gjennom vurderinger av sannsynlighet og risiko. Selv om den fremstår mer nøktern, kan også realisme bli et forsøk på å redusere ubehag ved å tenke seg frem til hva som mest sannsynlig vil skje.
Flere delpersonligheter opptrer gjerne samtidig, som: Observatøren eller detektiven som jakter kontinuerlig på nyheter for å få bekreftelse på det pessimisten forskutterer. Fortrengeren som sørger for å opprettholde illusjonen optimisten har dratt av gårde med. Felles for disse strategiene er at de retter seg mot fremtiden – noe som ennå ikke eksisterer.
Å forsøke å få kontroll over fremtiden er å forsøke å kontrollere noe som ikke eksisterer. Det gjelder også ønsket om å kunne forutsi eller kontrollere andre menneskers handlinger – enten det gjelder enkeltpersoner, ledere eller stormakter.
Ingen vet hva neste øyeblikk faktisk bringer.
For mange er dette vanskelig å ta inn over seg. Ikke fordi det er uklart, men fordi det utfordrer dyptliggende, menneskelige behov for trygghet og kontroll. Når kontroll ikke er mulig, kan det oppstå et tomrom som kan trigge sårbarhet og et indre behov for å fylle tomrommet med noe.
Dette skjer særlig når sårbarheten er høy – enten fordi gamle, uforløste smerter ligger lagret i systemet, eller ganske enkelt fordi det å være menneske i seg selv innebærer sårbarhet. Da kan automatikken raskt fylle tomrommet med aktivitet, tanker eller forklaringer, mens bevisstheten er utilgjengelig.
Å bli stående i denne erkjennelsen, uten å fylle den med håp eller frykt, og uten å gå videre til nye forklaringer eller aktive handlinger, er i seg selv krevende – og samtidig regulerende, da alarmsystemet ikke lenger har noe å holde seg i gang på.
I dette rommet kan kroppen finne tilbake til ro av seg selv, og det blir mulig å møte det som faktisk er, fremfor det som fryktes eller håpes.
Kjenner du deg igjen i dette? I så fall er du ikke alene. Dette skjer i større og mindre grad hos de fleste – det er en del av det å være menneske. Ofte er reaksjonene så subtile at vi knapt legger merke til dem, og nervesystemet finner raskt tilbake til ro av seg selv.
Det er først når dette ikke får regulere seg, men låser seg fast som en mer konstant tilstand i hverdagen, at det blir energikrevende og kan gå på helsa løs.
Når beskyttelse blir belastning
Når frykt blir hverdagskost, er det ikke et uttrykk for svakhet. Det er et tegn på at nervesystemet gjør det det er laget for – å beskytte oss.
Utfordringen oppstår når alarmberedskapen ikke slipper taket igjen, selv når det ikke foreligger reell fare her og nå. Da snevres handlingsrommet inn, og strategier som en gang var hjelpsomme, begynner å koste mer enn de gir tilbake.
I del 2 går jeg videre fra forståelse til praksis, og ser på hva som faktisk kan hjelpe når frykten har tatt over. Gjennom bevisstgjøring og konkrete steg kan automatiserte mønstre gradvis miste grepet. Hjernen er formbar. Slik åpnes rommet for nye perspektiver – og et større handlingsrom.
Hanne Svenkerud Frydenlund, Kognitiv terapeut