Et år har godt siden vi trodde vi nærmet oss slutten på noe, 0 skoledager igjen!
Trodde vi, men det skulle vise seg å være starten av noe ,Ikke slutten.
313 dager faktisk.
Gjennom 313 dager har vi kjent på følelser vi ikke ante vi hadde.
Det vært redsel, glede, sorg, lykkeblikk, sinne og frustasjon. Men du har ikke mistet motet og har vist en enorm styrke på å stå i det.
Det å plustelig befinne deg i en situasjon du ikke kjenner noe til og vi er så vant til at ting kan fikses. Og plutselig står du dere med noe som ikke er bare å løse på en to tre.
Og man er så vant til at det er system hvor man kan få hjelp , men plutselig møter man et system helt ulikt det man kjenner.
Men lang ventetid. Og man velger å avvente og tenke at det skal gå bra å vente.
Ikke ante jeg at det i ventetid kunne sette seg fast og bli så vondt & vanskelig.
Og i vente – der skjer det ikke no.
Så 313 dager har du stått i det, kjempet med styggen på ryggen, prøvd og feilet og prøvd igjen .
Du vist et mot så stort , som det er få som har.
Vi vært igjennom så mye på disse dagene, og jeg tror av og til det er en bra ting man ikke vet på forhånd hvor vanskelig og hvor lang tid ting tar.
Men vi kom til et punkt hvor vi begge lyttet innover og der snudde noe.
Og stå støtt i den stormen var tøff og til tider litt liten heia gjeng.
Men oppi alt det vondte og vanskelig har du vokst så mye, blitt så stødig i deg, klok som få og hjerte ditt er like stort og rommer mye og mange. Ærlighet få holder.
Du har med deg mye styrke og i 313 dager har hatt evnen hele veien til å snakke lyst om når du er tilbake i livet.
Vi har prøvd , justert , feilet og lært
Du er helt klart en av mine forbilder og jeg digger deg!
Til evigheten og forbi
Alltid
Innlegget er skrevet av en leser til sin sønn, etter lang tids skolefravær. Sønnen er i dag tilbake på skolen mer motivert enn noen gang. En suksesshistorie. Vi takker for at du deler.