Dette er første del av en rekke innlegg som handler om det å akseptere for å bli fri fra det som ellers begrenser oss. Innleggene er naturlig å lese etter hverandre, men kan også leses hver for seg. God lesning.

Del 1

Aksept er veldig sentralt i møte med livet. I hvordan vi forholder oss til det som oppstår i oss som mennesker og alle kampene vi kjemper mot det vi vil ha og ikke vil ha. Dette medfører ofte mye stress og smerte i kroppen og binder opp kapasitet som kunne vært brukt mer hensiktsmessig i mange situasjoner. MIndre stress og smerte kunne dermed bidratt til ett bedre og mer autentisk liv.

Med akseptering mener vi å velge å se og holde ut med både den indre og den ytre virkeligheten uten å flykte fra, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne virkeligheten på en mer hensiktsmessig og klokere måte. Vi må med andre ord akseptere virkeligheten som den er akkurat nå. Aksepten må være emosjonell i tillegg til intellektuell. På samme måte rommer akseptering ifølge dialektikken, kunsten å diskutere, både en aktiv og en passiv holdning på samme tid. Akseptering innebærer samtidig å stoppe opp og gå framover i et gitt øyeblikk – noe som kan fortone seg motsetningsfylt. Å gå framover og å stoppe opp oppfattes jo som uforenlige motsetninger, og det samme gjelder aktivitet og passivitet. Men dette er to sider av samme sak.

Å akseptere får oss til å stoppe opp samtidig som det bringer oss fremover og ut av det som holder oss igjen.

Aksept gir frihet til endringer. Vi omfavner da smerten, føler den og møter den med hengivenhet og varme til oss selv. Vi undersøker hva den kan fortelle oss, så vi finner ut hvilke erfaringer den kan gi oss slik at den kan føre til utvikling av oss selv.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut