Ensom i tosomheten

Føler dere at dere lever to parallelle liv uten noen kontakt-punkter. Kommunikasjonen og de gode samtalene er borte, dere har mere blitt en «bedrift» som drifter familielivet videre i alt dens krav og behov, og dere føler dere ikke blir sett og forstått av partneren lenger, men lever på sidelinjen av hverandre.

Er dere blitt «fanget» av hverdagsmaset, i den berømte tidsklemma med alt dere skal rekke og klare.

Kjenner dere på slitenheten ved å skulle være perfekte foreldre, levere på jobb og være god kollega, sosial, stille opp for venner og samtidig være en god partner.

Har dere gått i «fellene» som:

– ingen tid til seg selv

– foreldrerollen tar opp kjæresterollen

– intimiteten er borte

– overdreven plikt og ansvar til andre og partner

– overdreven fokus på egne ting

– gir mer oppmerksomhet til andre enn partneren

– kommunikasjonen er mere blitt en klage og irritasjon for partene, snarere enn konstruktive, hyggelige og positive.

– skylder dere på andre og omgivelsene for at dere ikke har det bra og tenker det var ikke slik det skulle bli …. 

Da har dere havnet i en situasjon sammen med mange andre par som i travelhet blir et offer for omstendighetene.

 

RESULTAT

Dette er ting som stjeler mye energi og vi kjenner på utilstrekkelighet, nedstemthet og dårlig samvittighet.

Når man er for sliten blir man lettere  trist og lei seg, sinne og frustrasjon kommer frem. Vi evner ikke alltid å se dette og frustrasjonene må få utløp ett sted, det blir for mye å bære på selv og vi legger det over på andre. Det er de andres skyld at jeg ikke har det noe bra og det er svært ofte partneren dette går utover.

Det medfører ofte gnisninger og man får det ikke noe bra sammen eller hver for seg.

Man evner ikke å se hverandre og tristhet over å føle at man ikke blir sett eller møtt av partneren, men tatt for gitt. I hverdagen kan dette skape mange negative følelser og føre til større avstand til hverandre.

Mangelen på kommunikasjon og de gode samtalene er borte.

Kanskje du kjenner på skuffelsen over at partneren ikke ser, forstår og anerkjenner deg, optimismen har lurt deg til å tro att dette skulle bli helt annerledes enn det faktisk er.

Forventningene man hadde til parforholdet eller ekteskapet ble ikke helt som man hadde trodd, det var ikke slik det skulle bli og man har dermed blitt ett offer for egen skuffelse. Årsaken ligger gjerne i att man forventer mere av partneren uten egentlig å kommunisere hva man tenker, ønsker og forventer. Vi blir heller lurt av optimismen til å tro att dette skulle gå så bra, klart ikke vi skulle gå i samme «fellene» som alle andre. Forventninger som att vi skulle ha tid til oss selv og hverandre, att vi skulle prate om alt, også bevare de gode samtalene. Selvfølgelig skulle man se hverandre og hverandres behov og ikke minst hvor fint det skulle være og bli småbarnsforeldre ….

Mulig dere alt er der hvor dere lettere søker ut til andre for å få annerkjennelse og oppmerksomhet, finne følelsen av att jeg er bra nok, jeg er fortsatt attraktiv og ønsket som partner av andre. Behovet kan her fortere melde seg om man står i konstant avvisning til partnere sin og kjenner på ensomhet i parforholdet.

Skuffelser over hva man selv mener man har forsaket av egne ting, behov og ønsker i eget livet, til fordel for den annen part og familien generelt når barna kom til etter hvert, kan være tungt og bære på og mye bitterhet vokser frem. Bitterhet over det gjør en dermed til et offer for omstendighetene.

De fleste vet nå att det ble ikke helt slik man forventet og trodde det skulle bli, utfordringene står i kø og det er mere gnisninger i parforholdet enn noen gang. Årsaken er de høye forventningene som optimisten lurte deg til å tro på og skuffelsen er dermed et faktum.

 

TILTAK OG LØSNING

Ved å se nærmere på hva som egentlig skjer her og se på hva som utspiller seg i menneskets kropp og psyke, kan det bli lettere å forstå og møte livet mere hensiktsmessig.

En realitetsorientering på hva som virkelig skjer her og nå, se virkeligheten slik den faktisk er og ikke løpe fra det som utspiller seg og tro det går over eller bare vil forsvinne krever at man starter med seg selv og sitt før man legger skyld på partneren. 

Det å akseptere virkeligheten går ikke fremover i tid, den gjelder kun fortid og nåtid. Dette krever en grundig kartlegging, identifisering og innsikt i de følelser og behov som ligger til grunn for situasjonene som har oppstått og mønstrene dette har dannet i oss.

Om man vender blikket litt innover i seg selv og finner årsaken til det som skjer åpner det opp for selvinnsikt og frigjøring. Det vil gi mulighet for bedre forståelse av seg selv og dermed gi mulighet for tydeligere kommunikasjon og, å kunne møte situasjoner med større klokskap.

Å ta grep før det går for langt, ikke vente og fortrenge faktum om at dette ikke fungere så bra, er en god investering i parforholdet og familielivet generelt.

Mye kan gjøres om man får en forståelse og innsikt i hva som skjer og hvorfor. 

Å ta i bruk den «gode egoismen» som gir varme, omsorg, raushet og forståelse til seg selv gjør at man også møter andre på samme måte i større grad.

Det å få mere innsikt i seg selv og om seg selv, fører til frigjøring, alt man forstår frigjør, ting blir lettere å akseptere og man kan møte det med mer hensiktsmessig adferd.

Prosessen videre blir å se på årsaken og jobbe med de ulike mønstrene som utspiller seg, og de gamle vanene og tradisjonene du har, samt se nærmere på optimismen og hva den har lurt deg til og tro slik at skuffelsene blir færre og du dermed ikke så fort blir tatt av omstendighetene fordi du blir skuffet.

Alt handler om å ta ansvar for seg selv og egne mønstre før man trekker inn andre. Deretter vente og se hva gjelder den andre parten. Uten press og forventninger. Krevende, men eneste farbare vei på sikt.

Lykke til.

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut