Her kommer et spørsmål fra en leser:
Det tydeligste signalet jeg har fått som kjæreste de siste årene, er ønsket om å være i fred. I fred fra forventninger, ønsker, nysgjerrighet, forslag, mas og naturligvis bebreidelser. Sikkert mye mer.
Denne våren har jeg kommet dit at jeg føler jeg har klart å la ham være i fred. Ikke etterspørre informasjon, ikke påpeke savn og behov, ikke løpe etter, ikke forvente, ikke tenke ut nye ting vi kan gjøre sammen som kanskje kan innebære nærhet og fortrolighet. Det har skapt en blandet følelse av lettelse og uro.
Lettelse over at det rett og slett blir mindre å irritere seg over ved meg. Lettelse over at jeg kan gjøre mine ting uten å vente eller håpe han vil være med. Inkludere han, men ikke være avhengig av hans vilje for at det skal skje. En konsert, en kino, en tur- jeg gjør det alene eller med andre. Reiser på hytta alene også når det har passet. Ikke demonstrativt, men fordi det er rom for det og lysten er der.
Etter noen uker kommer det snikende en uro. Uro over at denne avstanden som nå inneholder mindre konflikt ender i utroskap og brudd. Stillheten er på et vis skumlere enn kranglene for hva stillheten bærer med seg er uvisst. Hva krangelen bærer med seg er ofte lettere å håndtere. Da ser vi hverandre, vi bryr oss, det er energi -om enn tappende.
Vil han sakte, men sikkert finne den oppmerksomheten han trenger hos en annen? Vil mitt langvarige forsøk på å la han være i fred øke hans forståelse og aksept for at forholdet til meg som ikke lenger svinger fortjener å erstattes med en som ser han som den han er?
Jeg har vært spart for sjalusi og uro for utroskap så langt i livet, men jaggu kom den ikke i en alder av snart 50. Snikende i form av tanker om hva som skjer når han reiser så mye, overnatter på hotell og denne sommeren planlegger å reise på ferie alene. Når jeg tør å ta det opp, dele min sårbarhet og uro blir det avvist som dumt og urealistisk. Det gjør meg ikke roligere. Vel er jeg sterk nok til å takle avvisning, men er nok ikke stor nok til å takle et utroskap.
Er aksept for også det eneste vei å gå? Eller har du andre råd til en så lite konstruktiv følelse?
Svar:
Her er det nok mange som kjenner seg igjen. Samme eller lignende uroer for noe som muligens kan skje går igjen i mange situasjoner. Å skulle holde seg i nuet og avvente er ikke lett når uroen er der.
Uroen har to hovedkilder: Frykt og intuisjon.
Hvilken av disse det er, er ikke lett å avgjøre, men et skritt på veien kan være å få slått av frykten. Det skjer som du helt riktig antyder via selvaksepten. Realitetsorinteringen i forkant består i det du skriver om økende avstand og signaler fra ham om å få være i fred. Ikke så rart da at det kommer en nagende uro og frykt for at han ser i retning en annen. Dersom du logisk kjenner at grunnlaget føles tilstrekkelig for at en frykt skal komme så forsøker du å akseptere frykten som helt naturlig. Husk at du tar med at selvaksepten retter seg mot den mulige smerten dette ville kunne bli. Ensomhet, skuffelse, avmakt eller en annen.
Dersom selvaksepten går inn og du finner roen så var uroen i utgangspunktet en frykt. Hvorvidt det var noe mer enn en frykt er en annen sak. Det går fint an å både kjenne frykt og ha intuisjon på noe. Poenget er å skru av fryktdelen før man fortolker intuisjonen videre.
Intuisjon inneholder ikke tid.
Hvis du etter å ha slått av frykten for smerten som måtte følge av at det skjer, fortsatt kjenner uro så kan det skyldes intuisjon. Husk bare at intuisjon ikke inneholder tid og at den sjelden er spesielt konkret. Intuisjon er mye mer vagt enn frykt og kan i utgangspunktet være signaler om noe annet enn konkret utroskap. Adsskillelse i en annen form kan like godt være resultatet. Intuisjonen sier ikke hva, men peker i større grad ut en retning noe går i. Kanskje er det, det du kjenner intuitivt?
Hva intuisjonen egentlig sa ser vi som regel først i ettertid.
Således blir vel svaret at uroen vil kunne være der enten det er det ene eller andre som driver den. Ved å ta selvaksepten vil du kunne omforme den delen mer i retning av vemod slik at sorgprosessen over at det er som det er holdes i gang. Hva intuisjonen i tillegg sier er umulig å være konkret på, men du er ihvertfall forberedt hvis noe skulle skje uten at det uroer like mye som om frykten står på.
Forøvrig er det viktig å kjenne etter hvilken retning denne følelsen driver deg i og hva du ønsker å gjøre med ditt liv gitt situasjonen. Du nevner noen eksempler på hva du gjør. Kanskje er tiden inne til å kjenne etter om det er andre behov som dukker opp. Lykke til!