Den tidligere omtalte boken, «Følsomhet er en sommerfugl» er nå utgitt og til salgs per epost. her følger nok et utdrag fra boken. God lesing!
«Nå vil jeg sove og la meg synke inn i det tåkelagte havet; lyttende til himmelske stemmer som lokker meg mot det underjordiske.»
fugl Føniks
Bussen var knapt halvfull og likevel satt hun seg ned i setet ved siden av meg. Den unorske freidigheten dro meg ut av sløvheten jeg hadde lullet meg inn i etter flere tilbakelagte mil i befriende stillhet. Det tok en stund før hun hadde ryddet seg på plass og falt til ro. Det vil si, det lå en uro over henne. Hun fiklet med neglene, børstet et usynlig støvkorn av buksebenet, bladde litt i et blad før hun distré la det fra seg igjen. Jeg prøvde å ikke sukke idet hun fremkalte min egen indre uro. Jeg visste jo at hun satt her for en grunn, men jeg hadde bare så inderlig håpet at jeg skulle få ha disse timene på bussen i fred. Nysgjerrigheten tok likevel overhånd og jeg kikket bort på henne så diskret som det er mulig når man sitter 20 centimeter fra hverandre. Hun var utvilsomt vakker, tross sine snart femti år. Hun var en av disse kvinnene som hele livet hadde kunnet bruke utseendet sitt til å oppnå hva som helst. Blikket mitt var som låst på dette ansiktet som utstrålte så mye. Plutselig snudde hun seg og så rett på meg. Jeg kvakk. «Hei,» sa hun og smilte, «jeg heter Helena.» «Hei» sa jeg og snudde meg bort fra den uventede intimiteten. «Jeg håper det var greit at jeg satt meg ned her, jeg hadde så lite lyst til å være alene,» sa hun, mens jeg tenkte at det var en merkelig ting å si til en fremmed. Det tydet på en skadeskutt fugl, så jeg snudde meg og møtte blikket hennes, tok inn ansiktet igjen, og innså at hun bar på en maske som hadde sementert seg over mange år med tilkjempet fasade.
«Hvis du også skal helt til endestasjonen, så har vi et par timer å slå ihjel,» hørte jeg meg selv si med en plutselig varm stemme, «så hvis du føler for å dele historien din med meg, så hører jeg den gjerne.» Igjen var jeg overrasket over denne unorske åpenheten. Selvsagt var det en historie her og hvorfor ikke? Et øyeblikk trodde jeg at hun skulle begynne å gråte, men så hentet hun seg inn igjen; profesjonelt. Som om hun var proff i å være en annen – noe annet – enn det som var sant. Hun nølte ikke. «Han forgrep seg på meg hver eneste natt mens jeg sov. Jeg fikk aldri ligge i fred. Ikke en eneste natt.» Begynnelsen var så brå at jeg sverger på at jeg skvatt ørlite i setet mitt. Sjokkert snudde jeg meg mot henne. «Hva er det du sier? Hvem har for- grepet seg på deg?» Jeg håpet at jeg hadde snakket lavt. Det var ikke akkurat meningen å underholde hele bussen med hennes problemer. «Mannen min.» Hun så ned på skoene sine, mens jeg tok en vantro time-out. «Har din egen mann hatt sex med deg hver eneste natt i flere år? Uten at du ville det?» Ikke bare sikringen hadde røket hos meg, men hele sikringsboksen. Jeg forstod ikke. Øynene hennes fyltes. «Jeg våkner alltid på et eller annet tidspunkt mens han holder på å tilfredsstille seg selv. Med meg. Og nå orker jeg bare ikke mer.» Jeg merket meg at hun snakket i nåtid. Den siste setningen var knapt hørbar. Sjokket gjorde det vanskelig å vite hva jeg skulle svare. Hun så ut som meg og alle andre jeg kjente. Skjedde slikt virkelig der ute blant folk? Men etter å ha tenkt meg om så visste jeg jo at det gjorde det. Blant foreldrene til en gjennomsnitts skoleklasse fantes det sannsynligvis både overgripere og misbrukere og gud vet hva. Men jeg måtte innrømme for meg selv at denne varianten hadde jeg aldri hørt om før. Var dette de sexavhengiges verden?
«Det å aldri vite når han kom til å vekke meg, bruke meg og kaste meg, gjorde meg kvalm. Og søvnløs. Jeg får ikke sove lenger heller, han er en psykopat; han terroriserer meg døgnet rundt.» Det rant ut av henne nå. Alt det oppdemmede. All skammen. «Han har fått meg til å ha sex med kompiser av ham. Venner som jeg kjenner konene til. Og etter en stund begynte han å ta med fremmede menn hjem fra byen i helgene og befalte meg å tilfredsstille dem, bare for å tenne ham. Han vekket meg midt på natta for at jeg skulle komme ned i stua og ha sex med fremmede, kåte, ekle, fulle menn. En gang tok han med flere menn hjem samtidig. Inn i hjemmet; vår stue, vår sofa. Han ble som en narkoman som hele tiden måtte ha større dose for å kjenne rusen.
Og jeg tilfredsstilte dem; noen kvelder mange og jeg var villig og jeg var rå. Han elsket å se på, men aller mest tror jeg han elsket å se hvor langt han kunne få meg til å gå. Sjekke om jeg hadde noen grenser overhodet. Hvor mange menn ville jeg ha sex med på en kveld? Og samtidig? Og hvordan? Hvor lang var strikken min? Og jeg gikk lengre og lengre og lengre. Altfor langt. Fordi jeg trodde at jeg trengte ham. Jeg trodde at han elsket meg og at dette hadde noe med vår kjærlighet å gjøre.» Stemmen brast et øyeblikk, som om det å si ordene høyt fikk henne til å forstå det syke i det som hadde skjedd. «Nå vemmes jeg ved tanken på alt jeg har latt ham utsette meg for og ikke minst alt jeg har latt skje med meg. Nå er jeg bare skitten og ødelagt. Alt er bare tomt og tapt og i dag bare dro jeg. Flyktet … Hvordan kunne jeg noen gang tro at han elsket meg? Han må ha hatet meg dypere enn sin verste fiende … » Sønderknust satt hun i det enkle buss-setet og var bortenfor tårer. Avstumpet, men fortsatt i sjokkfasen av erkjennelsene som holdt på å vekke henne til dyp selvforakt. Innsikten i selvbedraget ville sannsynligvis bli det siste knusende slaget.
Ord var umulig nå, så jeg tok hånden hennes og klemte den hardt. Vi satt slik lenge. Hva kunne jeg si? Ord er noen ganger så uendelig utilstrekkelige når de skal si noe om det som allerede er gjort og ikke kan gjøres ugjort. Først da vi kjørte inn på hoved-terminalen, slapp jeg hånden hennes. På en måte var jeg lettet, på den annen side var det vanskelig å gi slipp på henne. Men jeg visste at hun var et møte i natten. I den kullsorte, sjelløse natten. Jeg håpet den varme klemmen jeg ga henne inneholdt hvert fall litt healing. Fra mitt lys og inn i hennes mørke.
«Jeg håper at den stemmen inni henne som tryglet om at hun måtte redde seg selv, ropte høyt nok og i tide,» sa jeg til Fuglen da kvelden kom og jeg hadde fortalt ham den rystende og triste historien om den skjønne Helena. «Hm.» Han mumlet. «Hva sa?» sa jeg. «Hm,» gjentok han, «jeg tenker. Stilt overfor det tilsynelatende samvittighetsløse sliter jeg alltid. Det er så nærme mørket at det gjør vondt på en uklar måte.» Han grøsset i fjærene og forsvant inn under vingene, sannsynligvis for å fundere over menneskenes mangefasetterte bevisste og ubevisste ondskap.