Den tidligere omtalte boken, «Følsomhet er en sommerfugl» er nå utgitt og til salgs per epost. her følger et utdrag fra boken. God lesing og god helg!
«A human being is a part of a whole, called by us … the universe. A part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as some- thing separated from the rest … a kind of optical delusion of his consciousness»
Albert Einstein
«Energien min er elendig om dagen; superlav,» begynte jeg å klage nesten før jeg hadde satt meg ned i stolen. «God morgen, Linn, og velkommen,» kom det rolig fra Johannes som totalt ignorerte utbruddet mitt. «God morgen og takk,» mumlet jeg tilbake. Rutinen var ubrytelig og jeg visste det. Høflighets- frasene var alltid starten på en ny time. Hensikten var selvsagt å få kaklende høner som meg selv til å puste med magen, klappe igjen nebbet og reflektere kort over hvordan timen best kunne utnyttes. Og innledningen roet meg riktignok såpass ned at det stod ganske tydelig for meg i brøkdelen av et sekund at jeg likte meg selv betydelig bedre som fugl Føniks enn som ei kaklende høne.
«Så, hva er egentlig energi, Linn?» spurte Johannes og tok uventet opp tråden. Humøret mitt gikk definitivt ikke i retning av å gjøre energi til et hovedtema i dag. Innledningen hadde vært en klage, ikke et forslag til tema! Og likevel klarte jeg ikke å bryte meg løs fra noe som både dro og skjøv meg i den retningen. Noe annet og mer enn bare Johannes. Mistanken min gikk ut på at sjelen etter hvert begynte å etablere en bedre og mer direkte kommunikasjonskanal, og at intellektet var på vikende front. Den feminine, snikende energien …, tenkte jeg misfor- nøyd, idet jeg innså at det sannsynligvis ikke lenger var mitt valg hvorvidt jeg ønsket å snakke om energi eller ikke. Sjelen min hadde allerede tatt den beslutningen for meg og jeg resignerte inn i temaet. «Energi er alt, er i alt!» sa jeg uten den helt store innlevelsen og uten å ta poenget. Som en uinspirert papegøye som gjentok noe hun hadde hørt før. Herregud, jeg var visst en hel jungel av fugler i dag… «Ok. Så du sier at alt er energi og at du har lav energi,» fortsatte Johannes. «Er det da forskjell på din personlige energi og denne altomspennende energien du snakker om?» Noe begynte å boble i meg og søkte mot overflaten. Kun et dypdykk inn i selvet mitt kunne vise vei til svarene, så jeg lukket øynene og konsentrerte meg om å ta inn det som kom så rent som overhodet mulig. Hvert ord og hver setning kom sakte, som for å underbygge hvor viktige de var.
«Jeg står på en bro som går over en kraftfull elv,» begynte jeg. «Elven er ikke av vann, men av ren energi. Mengden energi i elven er konstant. «Vannstanden» synker eller hever seg aldri. Her finnes ingen energismelting i fjellet om våren!» Jeg smilte av den absurde tanken. «Det vil si at uttrykket «å ha lav energi» i beste fall fremstår som en uklarhet. Det som skjer er ikke at min energi er lav,» jeg nøler og stopper opp et øyeblikk, «men at tilgangen til den avskåret. Jeg står på broen i stedet for å være en champagnekork som flyter nedover energielven. Ved å stå på broen har jeg avskåret meg selv fra den uendeligheten av energi som jeg kunne ha badet i hver eneste dag. Mitt valg.» Jeg stanset opp. Johannes ventet en god stund før spørsmålet kom. «Men hvorfor avskjærer vi oss fra all denne fantastiske energien?» Jeg merket meg flertallsformen hans. Dette gjaldt selvsagt ikke bare meg. «Jeg tror at vi avskjærer oss selv ved måten vi lever på i dag. Vi lar oss rive med av en materialistisk verden. Vi kjøper og fyller hjemmene våre med ting. Fordi vi kan.» Jeg merket meg at jeg hermet flertallsformen hans. «Men for hver gang noe er kjøpt,» fortsatte jeg, «varer gleden kortere og kortere. Når var du sist virkelig glad for noe du kjøpte? Som oftest blir det bare nok en ting som ikke besitter evnen til å gi oss noen form for varig glede eller begeistring. Bare flere bekymringer. Noen har kanskje kjøpt over evne. Andre bekymrer seg for hvordan de skal klare å ta vare på alle tingene sine. De fleste av oss glir raskt inn i uinteressert apati og glemsel over det kjøpte. Vi glemmer hva som er viktig.» Jeg så på Johannes og lurte på
om han hadde tenkt å stanse monologen min, men han rørte ikke en muskel i ansiktet, så jeg fortsatte. «Jeg tenker at spørs- målet handler om hva som kan gi oss noen form for varig glede. Varig flyt. Frykten min består i at den materielle tilfredsstillelsen for lenge siden har fratatt oss begeistring og glød og således fra- røvet oss mye av tilgangen til elva. Vi er så mette av passiv nytelse at vi sliter med å inspireres av noe meningsfylt. For eksempel en morsom jobb, frivillig arbeid, et smil fra et lite barn, lyden av latter…» Jeg var ustoppelig. «Opplevelsen av at noe har mening er vesentlig for selvrespekten og livskvaliteten og er en viktig del av det å være tilstede i energielva. Følelsen av å flyte med og ikke mot. Mennesker, varme, kjærlighet; det å stoppe opp og klemme hverandre, se hverandre i øynene og bry oss, elske våre nærmeste med lidenskap, være et medmenneske. Jobbe for at andre mennesker skal få det bedre. Smile til en som trenger det. Gjøre noe som ikke gavner oss selv; noe vidunderlig uselvisk. Men dessverre har mange av oss ikke engang blitt våt på stortåa. Vi tillater oss selv å drukne i ting og dårlig tid og manglende raushet i takt med en voksende, indre tomhet. Vi vet. Og likevel fortsetter vi som før; stående på broen ser vi det sanne livet flyte forbi, mens vi smertefullt prøver å leve det andre.»
Jeg strevde meg sakte ut av transen, men Johannes var utålmodig og dro meg ut i en verden av dårlig tid, raskere enn det som var behagelig.
«Hva med healingen?» Han kommenterte ikke monologen min, enda det var han som hadde spurt. Jeg forstod ikke det brå sceneskiftet og hvorfor det var så viktig for ham å forfølge healing-sporet, men kanskje handlet det om min egen bevisst- gjøring? «Hva med den?» repliserte jeg og kjente behov for å forsvare meg. «Skal du fortsette å heale, eller er det noe du helt har gitt opp nå … ? » Igjen måtte jeg virkelig lytte til svarene jeg fikk fra mitt indre. Johannes forholdt seg stille mens minuttene tikket av gårde. Til slutt var jeg klar.
«Jeg tror at jeg healer uansett hva jeg velger å gjøre. Healing er for meg å være tilstede for noen i kjærlighet; det er en gave til den som måtte ha behov for det. Jeg tror ikke lenger nødvendigvis at det er min oppgave å heale enkeltmennesker. Det finnes fantastiske healere overalt som kan gjøre den jobben så utrolig mye bedre enn meg. Så jeg har grublet meg frem til at min oppgave er å åpne opp menneskene slik at de faktisk velger å være modige og ærlig i livet sitt. At de tør å åpne opp inn til sjelen. Min oppgave er å være en katalysator, en inspirator? Noe slikt … » Johannes ble sittende taus lenge. Da jeg til slutt så på ham, var øynene hans merkelig fjerne og jeg lurte på hvor han var og hvem han var sammen med.
Fuglen var stille og sa ingenting i kveld. Kanskje dette rett og slett måtte ligge til stille modning en stund. Noen tema trengte tid for å finne sin rette plass.
Fra «Følsomhet er en sommerfugl» av Linn Marie Thomas