I kjølvannet av forrige innlegg stiller samme leser et oppfølgingsspørsmål:
Et nytt spørsmål formes i meg som følge av det du skriver og det er forskjellen på kvinner og menn. Er måten vi møter våre svakheter en forskjell på menn og kvinner? Finnes det noe dokumentasjon på at kjønn er en variabel som forklarer ulike måter å møte egne delpersonligheter/egenskaper/svakheter på? Selv synes jeg at jeg har lettere for å akseptere egne svakheter enn min kjære. Dette kan godt være svært subjektivt.
Svar: Det finnes mye forskning, men mangler konklusjoner som klart sier det ene eller andre. Man kan således forledes inn i både den ene og andre trosretning. Svaret er vel at vi ikke vet helt sikkert enda og det er interessant i seg selv.
Min erfaring etter en del år i bransjen er at følelsesmessig er menn og kvinner like uavhengig av kjønn. Det vil si at de følelsene vi kjenner i en situasjon er de samme. De er menneskebetinget. Dyr har de samme følelsene. Forskjellen utgjøres primært av den adferd vi har innlært og som handler om hvordan vi forholder oss praktisk til en situasjon og en følelse.
Her spiller både kjønn, hormoner, arv og miljø inn. Sagt på en lettfattelig måte så er det «arvesynden» som kommer til uttrykk. Hvis man ser på menn og kvinners kulturelle utvikling, moralske rammer, normer etc så er det ikke rart at vi fremstår helt forskjellig i mange situasjoner. Så at din kjære forholder seg annerledes til egne svakheter kan rett og slett komme av innlæringsfaktorer som har påvirket hvordan han forholder seg til sunn skyld og skam.
God søndag.