Følgende artikkel sto nylig i Aftenposten. Den omhandler et barn som fryses ut av andre barn og ender opp med å si at «jeg kan leke med min egen skygge, jeg».
Vanskelig å ikke bli berørt av en slik historie. De fleste med en grad av sosial intelligens forstår at noe er fundamentalt feil når slike ting skjer. Det skjer imidlertid, i barnehagen, på skolen, i arbeidslivet, i sosial omgang, i idrettslaget, kort sagt over alt hvor mennesker omgås sosialt. Har tidligere omtalt parasitt-offer fenomenet som er en del av dette. For voksne så kan det være innenfor rekkevidde å arbeide seg ut av dette, men for barn er det nærmest umulig uten bistand fra en voksen.
I tilfellet med barnehagen så er det de voksne, i dette tilfellet i barnehagen som må og skal ta ansvar for å involvere alle. Hva som ligger til grunn for at det ikke skjer her står det ikke noe om, men det krever både kunnskap, energi og tid for å håndtere slike situasjoner for at de skal løses på en god måte for alle parter. La meg redegjøre for hvilke to parter det handler om og hva som sannsynligvis foregår.
- Den eller de som forårsaker utfrysingen er typisk ledet av en person som inntar parasittrollen, dvs bruker resten av de som deltar som ofre og næring som bekrefter egen posisjon. Ved å fryse ut de individene som blir ansett som truende mot egen posisjon skapes status i gruppen og posisjonen styrkes. Det å fryse ut eller plage andre blir dermed en nødvendighet for å opprettholde posisjon. Tipper at du kan kjenne deg igjen i store deler av arbeidslivet her. Se forøvrig mitt innlegg om fryktbasert ledelse.
- Offeret som fryses ut behøver ikke være en svak person. Tvert i mot kan vedkommende være sterk og sånn sett utgjøre en trussel. I tillegg er ofte de som fryses ut åpne og sosiale individer som klarer seg godt sosialt inntil de blir rammet av parasitten. Fra det øyeblikket endrer energien seg for vedkommende og sårbarheten øker proposjonalt med synkende selvfølelse. Vedkommende finner alternative strategier og velger ofte isolasjon.
Ovenstående kan være scenariet som foregår i en barnehage, men det er ikke sikkert det var slik i dette tilfellet da variasjonene er mange. Hvordan kan så dette gripes an? Her er et eksempel på strategi.
Den som skal ha all oppmerksomhet innledningsvis her er offeret og ofrene. Parasitten skal i første omgang ikke straffes eller forfølges gitt at vedkommende i utgangspunktet bærer på en egen smerte som driver for adferden. Ved å støtte offeret og sammenføre vedkommende sosialt med de andre ofrene gjenopprettes en viss balanse. Parasittens eventuelle reaksjoner overses eller møtes med grensesetting. Når offeret slippes inn i gruppen under påsyn og begynner å fungere sosialt igjen er det på tide å følge opp parasitten. Om mulig få til en dialog og avdekke hva bakgrunnen for adferden kan ha vært. Dette må gjøres riktig og tilnærmelsen må være respektfull og skånsom. Prosessen kan ta tid og kan innebære samarbeid med foreldrene og fagfolk. Det primære er å skape grunnlag hos parasitten for at den smerten som har ført til dette ikke forårskaer dette igjen på et senere tidspunkt.