Mange mennesker som i en eller annen sammenheng og kanskje gjennom mange år har slitt med sykdom opparbeider seg over tid mye kompetanse. Dette er viktig kompetanse som er fort gjort å overse spesielt hos de pasientene som er beskjedne på egne vegne.
For oss som arbeider med mennesker i en hjelpetrengende situasjon så er all informasjon verdifull. Ingenting er unødvendig eller bortkastet, Det finnes ikke bagateller i en sykdomhistorie. Enhver detalj kan være viktig for at vi skal kunne yte riktig hjelp til den enkelte.
Det handler imidlertid også om å stille de rette spørsmålene og ikke minst gi pasienten rom for å tenke og kjenne etter. Møte med oss behandlere kan være krevende nok i seg selv, ikke minst dersom man har fortalt sin historie før uten å få respons eller bli respektert. En sykdomshistorie er ofte omfattende og er ikke fortalt på en time eller to. Den består av mange detaljer som dukker opp etter hvert og blir til en helhet over tid. Alt er viktig.
Grunnen til at jeg skriver om dette i dag er at mange forteller om vanskelige møter med mennesker de er avhengige av som syke. I disse møtene blir de bedt om å fortelle sin historie, ofte med liten tid til rådighet. Etterpå brukes mye energi på grubling på om de fikk sagt det rette, det viktige, glemte de noe eller sa de noe som ikke skulle vært sagt.
Mitt råd til dere er at dere bare må akseptere at det ble som det ble. Skulle det vise seg at informasjonen dere sendte ut ikke var omfattende nok, så gi ikke opp, men be om flere muligheter til å fortelle. Bruk de behandlerne som lytter og tar seg tid som ressurspersoner og be om at de hjelper til å fortelle historien til de som ikke lytter eller ikke har tid til å lytte.
Min erfaring viser at det nytter. Ikke gi opp kampen for at din kompetanse skal bli satt pris på og ha nytteverdi.