Grensesetting for barn

Et vktig spørsmål som relaterer seg til foregående innlegg om selvstendige barn er hvordan man kan sette grenser på en god måte. Noen mener at man ved å la små barn lage og spise sin egen mat og dermed kline uforholdsmessig mye så skapes selvstendighet. Min oppfatning er at dette er feil. Velger å illustrere det på følgende måte:

Jeg kjenner ingen foreldre som synes det er ok å få klint ned kjøkkenet eller tv-kroken for at minstebarnet skal få utfolde seg. Barnet vil dermed sanse ubevisst at dette er feil i og med at foreldrenes energi faller. Dermed skapes bare et mønster som i verste fall setter seg i barnets ego som noe som er lovlig selv om omgivelsene mister energi. Barnet kan i verste fall lære at det er greit å gjøre noe selv om omgivelsene er imot det! Barnets intuisjon vil forsøke å korrigere, men barnet er for lite til selv å skape nyttig refleksjon rundt dette tema. Øvelsen er dermed fullstendig bortkastet. Barnet tar ingen skade av at det lærer at mat skal spises pent og ikke klines med. 

Når barnet blir større og har forutsetning for å forstå ordene som blir sagt kan grensesettingen starte. Språk er i denne sammenheng viktig fordi refleksjon skjer ved hjelp av ord. Er barnet for lite til å forstå språk viser du barnet hvordan det skal være på en vennlig måte. Forøvrig er rådene under de samme. God grensesetting skjer dersom følgende vilkår er oppfyllt:

  • Grensen som skal trekkes opp må være i tråd med din indre selvstendige overbevisning
    (Dette for at barnet skal bli inspirert)
  • Som voksen må du kjenne at dette er en grense styrt av selvet ditt og ikke egoet
    (Viktig for å styrke energien, inspirasjonen og kopieringseffekten)
  • Du må som voksen kjenne at du er fornøyd med/stolt av å ha kontakt med denne grensen
    (Dette skaper positive assiasjoner til grensen hos barnet)
  • Du må snakke tydelig når du trekker opp grensen
    (Da hører barnet at du snakker om deg og dine verdier)
  • Du må være tålmodig og lytte til barnets reaksjon på grensen du trakk opp
    (Barnet vil da oppleve å bli respektert og dermed øke sin selvfølelse)
  • Ikke kritiser barnets oppfatning selv om den er feil etter din mening
    (Lærer barnet at uenighet er lovlig)

La meg ta et konkret eksempel med et barn på for eksempel 5 år som gjerne vil være med å male veggen i stua:

Barnet: Jeg vil male jeg også. 
Den voksne: Når jeg maler stueveggen så er det veldig viktig at malingstrøkene blir jevne for at resultatet skal bli pent. Det å male jevnt krever trening og må skje fra gulv til tak. Da må man være så lang som jeg er og man må ha gjort det før. Det er de viktigste grunnene til at jeg må gjøre dette selv.
Hyggelig at du tilbyr deg å hjelpe meg, men jeg må si nei takk til hjelpen. (Vent før du sier noe mer for å få plass til barnets reaksjon)
Barnet: Jammen jeg har lyst til å male jeg også. 
Den voksne: Har du noen tanker om hvor eller hva du vil male når du ikke kan male veggen? 
Barnet: Nei!
Den voksne: Vær stille. La barnet eie sin egen kjedsomhet. (Vent til barnet eventuelt ber om hjelp til å finne ut av problemet)

Barnet får her kjent på en grense og lærer samtidig at i den kjedsomheten som følger, så må det selv finne på noe eller løse den aktuelle utfordringen. La barnet være i fred der. Det går antagelig ikke veldig lenge før barnet finner på noe annet, eller maler bilen i stedet ;-). 

God søndag.

Del dette innlegget:

Facebook
Twitter
LinkedIn