Et tema som har vært oppe til debatt, men som er tilnærmet fraværende i skolepolitikken er evnerike barn. De ender ofte opp med en understimulering som fører til utagerende adferd drevet av frustrasjon. Lærere og foreldre sliter med å forholde seg hensiktsmessig til dette og barnet blir enda mer frustrert og utagerende. Noen av disse blir feilaktig diagnostisert og medisinert.
Hvordan oppdager man så om et barn er evnerikt utover gjennomsnittet? Veien er i prinsippet enkel og handler om å ta barnet på alvor og virkelig lytte til det barnet forsøker å si med sine ord. Det krever tålmodighet, nysgjerrighet og tilgjengelighet. Som lærer i en undervisningssituasjon så er dette vanskelig å få til med mange elever som hver og en krever sitt. Dermed er det foreldrene som må ta dette ansvaret. Dersom det oppleves som vanskelig må man søke hjelp hos mennesker som er vant til å avdekke slike ting.
Når man har blitt klar over at ens barn har spesielle evner i en eller annen form krever det at man opptrer hundre prosent ærlig. Viser respekt og behandler barnet på en måte som står i forhold til dets intelligens. Likeledes at man taler barnets sak på skolen og ikke minst er ærlig på virkningene av eventuell uhensiktsmessig adferd med tanke på omgivelsene. Det er særdeles viktig å huske på at barnets behov ofte står i relasjon til alderen, mens evnen tilhører en høyere alder. Glem aldri at barnet fortsatt har barnets behov for omsorg og ivaretagelse.
En generell regel er at man aldri skal bedømme et barns adferd uten å ha gått på baksiden og sjekket ut årsaken til adferden. Den er som oftest en helt annen enn uttrykket tilsier i første omgang.