Daglige arkiver: 10. februar 2018

Et avskjedbrev til rusen

Dette innlegget er skrevet av en leser. Vi takker for at vi får dele det her:

I mange år har du vært min bestevenn, du stilte alltid opp. De gangene de vonde følelsene meldte seg, så var du der og tok av meg lenkene og gjorde meg fri. Det var akkurat slik jeg følte det da. Ensomheten tynget meg men du var der og gjorde livet enklere. De tunge stundene der du hjalp meg til å bare komme videre, var noe jeg trengte.

Den skammen og skylden jeg føler på etter alle disse årene, kan likevel ikke beskrives med ord. Alle de jeg har sviktet, alt jeg har ofret. Tankene om alt som kunne vært. Til tross for det, er jeg utrolig stolt over hva jeg har greid å få til. Jeg føler på en veldig ambivalens. På en måte føler jeg du reddet meg ut av alt det vonde. På en annen måte så føler jeg du tok fra meg alle muligheter og satt på meg håndjern.

Det er likevel ikke noe jeg kan gjøre, med det som har vært. Jeg kommer aldri til å glemme deg, for du er en del av meg. Du er nok den delen av meg som jeg sterkest kan identifisere meg med, hvis jeg tar av meg alle klærne og står helt naken. Jeg syntes det er vanskelig å være helt naken. Fortsatt tør jeg kun å være naken i noen få settinger. Og når jeg tenker at jeg skal prøve å forklare, så stopper frykten meg. Frykten for hva de skal syntes, selv om jeg egentlig vet at de vet.

Sosialt sett har jeg alltid følt at jeg har lyktes, jeg har glidd inn i alle miljøer som ål i en smørpanne. Nå har jeg også nådd «toppen» med jobb og forretninger, noe som gjør at jeg føler jeg har oppnådd en respekt hos de av vennene mine som er liv fylt av «suksess». Det gir meg en tilfredstillelse men ikke den tryggheten jeg har søkt etter. Jeg vet nå at den tryggheten finner jeg bare i meg selv, og jeg er på god vei til det.

Med alle fysiske utfordringer og ting som er «farlig» har jeg vært fryktløs. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig har følt inni meg. Det er slik jeg har svart på det perfekte samfunnet som har trykket seg på. Slik har jeg alltid greid å holde hodet over vannet. Nå er det ikke lenger nok å holde hodet over vannet. Likevel føler jeg på den følelsen å falle mellom to stoler.

Men, nå har jeg bestemt meg. Jeg sprakk som en dong etter forrige gang jeg var hos terapeuten min. Jeg og rusen danset sammen, tettere enn vi noen gang har gjort tidligere. Men det gav meg ingenting. Snarere tvert imot. Det gav meg en følelse av at nok er nok, jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å døyve et problem med et annet. Samtidig føler jeg at jeg har våknet, eller, våknet opp på ny. Det kan i perioder fortsatt være motorvei i hodet, men plutselig tar jeg av en avkjøring på den motorveien. Nye tanker skapes, tanker som er givende for meg. Idemyldring. Den kreative sjelden får utspille seg. Jeg har jo så ufattelig mye i meg, som har ligget i dvale. Et uforløst potensial som jeg selv ikke skjønner hvor langt kan nå. Det er nesten så det skremmer meg litt, hvor mye tro jeg har på meg selv. Hvor fryktløs jeg er, når det bare er meg og tankene og de nye ideene.

Nå er det takk og farvel. Takk og farvel til alle de dårlige valgene du har ledet meg til å ta, for å kunne være sammen med deg. Takk og farvel til alt sviket jeg har påført andre. Mens jeg skriver det, så føler jeg likevel jeg er mer tilstede, jeg gir mer kjærlighet, og jeg har vært en bedre venn, enn mange av de jeg har målt meg opp i mot som «vellykkede». Det gir meg bare nok en bekreftelse på at nok er nok!

Du har hjulpet meg, og du har dratt meg ned. Nå er det på tide at våre veier skilles. Nå er jeg sterk nok i meg selv til å takke nei til både deg, og til de vennene jeg har målt meg opp mot. Jeg har tatt en avgjørelse om at jeg vil velge deg bort. Jeg vil velge bort de vennene mine som trakter etter «lykke» målt i penger og status. Jeg vil ha inn personene i livet mitt som gir meg glede. Det har vært en lang prosess, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har stått i det.