Daglige arkiver: 3. september 2016

Om å gå fra løvetannbarn til å bli løvemamma og om å føle at man er på en berg og dalbane og lurer på hvem som er med…

 Teksten er skrevet av en pasient og presenteres i original versjon:

Løvetann

en løvetann takler alle de utfordringene de møter på, mot alle odds.

 

OG OM Å FØLE AT MAN ER KONSTANT PÅ BERG OG DALBANE OG MAN LURER PÅ HVEM SOM ER MED ?

Jeg må si at Livet har tatt både u-svinger og store krasj.

Og at man kan lure så mange, så lenge med å smile.

Jeg har ikke tenkt så mye på det helt til jeg kjenner det igjen i mitt eget barn. Hun som smiler, tuller og tøyser og viser stor omsorg for medelever. Hun til og med smiler for å glede helsesøster, så hun føler hun har gjort en god jobb. Hun er bare 11 år ! Shit !

 

Den følelsen av å sitte å tenke at jeg har bidratt til dette med å terpe på;

Pass på alle, være snill , gjør andre glad.

Første årene da hun gikk på skolen ble jeg så stolt da læreren fortalte hvor flott og hjelpsom og omtenksom hun var. De to siste årene har de samme ordene fått meg til å gråte.

 

Og når jeg tror jeg blir hørt på skolen i 3 klasse, men nå i 6 klasse har skolen ikke kommet lengre. Det er da man går fra Løvetann til Løvemamma med Stor L.

 

Det hele begynte med en brann…………………

Men det jeg ikke skjønte var hvordan alt hang sammen.

Så da man virkelig møter veggen og ender i et hav av panikkanfall, da stopper det seg. Fordi kroppen orker ikke mer, den sier HELT stopp.

Og man går så langt at man skjønner at man ikke kan snu det hele alene.

 

Det øyeblikket var det mest skremmende, men mest sannsynlig snupunktet i livet!

Og jeg måtte stoppe helt opp, da kroppen ga opp.

Og i det jeg stopper opp, og ser opp og VIRKELIG ser.

Det var redningen min og mest sannsynlig redningen til datteren min, fordi jeg SÅ.

 

Med stoppet kom selvfølgelig skammen , indre dommer og resten av delpersonlighetsgjengen.

 

Jeg var ved godt mot og trodde dette var kvikk fiks, det skulle det vise seg å ikke være. Veien er og har vært laaaaaaang. Tenkte at dette er jeg ferdig med på 2 uker, nå har det gått 2 år.

Og det startet med et TONN med hvile, da energi nivået var under kjempelavt.

 

Det å ha hatt en herlig liten gutt som har våknet opptil 8 ganger pr natt siden han var bitte liten i 6 år har nok også bidratt til lav energinivå.

 

HJELPEN jeg har fått medisinsk av legen og kognitivt av terapeuten min har reddet meg.

 

Når man plutselig skjønner at måten man er på i dag og valgene man tar har med hvordan/hva man måtte gjøre for å komme igjennom barndommen med pappa. Man ser sammenhengen og ting begynner å gå opp for en.

Det var en oppvekst med skremming, kjefting, drittsnakk om de jeg er glad i, sparking av hund, innlåsing på rom, psykisk terror, mye damer og MYE alkohol. Og man vil ikke gjøre mamma lei seg, så man holder det inne for å ikke såre.

Og for å komme igjennom dette tillegger man seg mye, overlevelsesmodus slår inn.

 

Og lite skjønte jeg at brannen jeg var med på i 2011 hadde utløst posttraumatisk stress som mest sannsynlig stammer fra barndommen.

Så når man i voksen alder skal begynne å kjenne på å ha egne meninger og ønsker er det fryktelig vanskelig. Det er jo mer behagelig å ha en som er enig med deg bestandig. Og når VET IKKE plutselig bli til JEG VET. JEG SYNES eller IKKE ENIG i, skjønner jeg at det kan by på utfordring for de rundt. Men FOR en fantastisk følelse å faktisk vite.

 

Og jeg har så lite energi at jeg ikke har energi til å hjelpe alle andre, det var en fryktelig overgang å ikke alltid stille opp. Har faktisk ikke energi til å være sammen med de jeg vil engang. Lite som skal til før lungene eller kroppen tar time-out. Det går sagte men sikkert riktig vei…………

Har krøpet helt inni meg selv og lader, må ha fokus på å bli bedre og hjelpe min datter som ikke har det bra på skolen. Det stjeler masse energi å bli løvemamma.

Jeg tør å si mer og mer og mer rettferdig sinne kommer mer og mer til overflaten.

 

Og jeg er fryktelig glad for å ha fagfolk i ryggen når jeg skal håndtere skolen. Hadde dette vært for noen år siden hadde jeg gått fem på og feilet og ville endt opp med å gjøre det verre for min datter. Det å kjenne et snev av at man har en mening og i tillegg tro på seg selv, ikke være så redd for å gjøre galt, er godt. Det er litt YES!

LYTTE TIL HENNE og IKKE minst vise at man tror på henne!

Hun klarte å gi oss en liste over hva VI kunne bidra med for å lette hverdagen hennes, jeg ble så vanvittig glad og så STOLT. Lettet over at det VIL snu for henne, når vi følger opp her hjemme og skolen begynner å gjøre det de har fått info om å gjøre.

 

Jeg synes det er vanskelig å være ganske alene om bekymringer for fremtiden. Når er jeg frisk nok, hva skal jeg gjøre, skal jeg gå helt andre veier, vil vi klare oss med utfordringene, hvor skal jeg ende opp, vil pengene holde, måtte si opp jobben, hvordan skal det gå.

DET ER DAGER MAN NESTEN IKKE PUSTER når bekymringene blir for mange.

Og det er vondt når venner tror du ikke vil være sammen med de, men hverdagen krever så mye i forhold til Helsen, det går bare ikke.

 

Jeg elsker virkelig mannen min og vi har vært sammen i mange år og han har skjønt dette, og det har vært godt å ha en på laget. Har spart han for de fleste bekymringene mine, da han har sitt, men det er nok utfordrende at jeg og barna forandrer oss og i tillegg begynner å ha meninger. Så mange meninger har vi ikke hatt under samme tak før.

Og det at vi må se på sammenhengen mellom vår oppførsel og barnas!

At man må tenke at man blir tatt for å være sint, når man har et uttrykk i ansiktet man bestandig har hatt. Men nå får man høre at noen mener du da er sint.

At man kan komme fra samme møte på skolen og faktisk ikke har samme mening , at man er 2 forskjellige mennesker som kommer fra 2 forskjellige steder og derfor vil ha forskjellig oppfatning. Og det må være greit.

Det er jo ikke sånn at i en familie på 4 , er det bare en oppfatning som er korrekt.

At faktisk barna må få erfare om de synes det er kaldt eller varmt ute.

Når minstemann tror han kan gå rundt og være streng og fortelle folk hvordan ting skal være og funker, fordi det er sånn pappa gjør.

 

At mammaen sliter med gammelt og nytt mønster og vingler

Og at når energien er lav på flere familie medlemmer, er det enda mer utfordrende.

 

Jeg har STOR tro og et enormt ØNSKE om å komme i mål alle man sammen, det vil bare ta litt tid å komme dit.

Det å ha en litt god dag med et snev av lykke og god tro på fremtiden er godt, men så skal det BARE en feil setning til fra en person for å slukne helt. Det er en vond følelse.

Og hva er det med folk som driver å deler ut gode ( utgått på dato ) råd i alle retninger, uten at de er spurt etter. Min datter har vært utsatt for et hav av de.

 

Og jeg må si at løvemamma våkner opp når helsesøster er så stolt av seg selv at hun har klart å holde datteren min igjen på skolen en hel dag ( på kontoret hennes ). At skolen river ned, det vi prøver å bygge opp. De har fått skriv svart på hvitt, om hva DET gjør med henne. Og de gjør det LIKEVEL.

 

 

Jeg har alltid vært ydmyk og lite dømmende med mennesker jeg ser, men jeg har blitt enda mer bevisst på dette. Fy søren så små marginene er på hvordan det vil gå deg her i livet. Så mange skjebner som er der ute. Når jeg ser noen som bor et visst sted eller sitter på gaten ELLER ikke har det bra, gir jeg bort et smil eller en kaffekopp. Og undrer meg hvordan de havnet opp sånn. RUS er på lik linje som MAT. SELVMEDISINERING.

 

 

STRESSET sitter i kroppen min konstant, hodepinen er der hver dag og det skal lite til før kroppen fyrer seg helt opp. Marginene er små, men større enn tidligere.

Det at jeg har snev av lykke og håp om fremtiden er redningen, det får jeg hos terapeuten.

Det å kunne komme til noen med spesifikke problemstillinger, og finne oppskrift på hvordan håndtere det, har vært veldig viktig for meg, og har nok hjulpet til å være logisk ovenfor barna.

Når alt er galt, at du da kan komme å få råd og veiledning til hvordan ta akkurat det.

 

Det går i hvordan ikke bli usaklig med minstemann på morgenene.

Kommunisere med mannen på en god måte, være tydelig.

Legging på kvelden og lignende.

Det å ikke havne i du må, du skal og eksplodere.

RETT OG SLETT takle hverdagen og ikke øke stresset.

Jeg er ganske så sikker på at det ordner seg, med et snev av tvil til tider.

Og jeg er helt klart nærmere nå, enn før.

 

SÅ neste er vel å fortsette å være enda MER løvemamma og tydelig på skolen.

La mine meninger sakte men sikkert komme frem.

Være der for min datter 110 %.

Gjøre som min egen indre stemme sier, og bli enda bedre.

FINNE måter og gå sammen videre i livet MED mannen min.

 

FINNE UT HVA JEG SKAL BLI OG PUSTE MER