I kjølvannet av forrige innlegg skrevet av gjesteblogger Anders er det fristende å utdype noen poenger han skrev om. Overskriften er et slikt.

Nei, adferdsforstyrrelse er ikke sykdom før det fører til hindringer for en tilnærmet normal livsførsel. Allikevel blir alt for mange medisinert og ikke behandlet på grunnlag av adferd som er innlært av naturlige årsaker, men allikevel er uegnet til situasjon, kultur eller normer hvorpå resultatet blir at vedkommende blir medisinert som om det var sykdom. 

Eksempel: 
Når et barn har aggressiv adferd så kommer det av at barnet ikke kjenner til andre måter å få utløp for denne på. Det er lært av foreldre primært. Når det samme barnet som ungdom begår kriminelle handlinger så er det det samme smerteutløpet som foregår selv om uttrykket har endret seg noe. Som voksen tas smerten ut på egne barn, samboere eller andre som måtte befinne seg i nærheten. 

Smerten er ikke tilgjengelig for vedkommende som lider av dette da kunnskap og følelsemessig tilgang mangler. Behandlingsapparatet er primært innrettet på symptombehandling og klarer bare unntaksvis å bryte gjennom og finne smertenøkkelen. En vellykket behandlingsprosess i et slikt eksempel er lang og tung og ofte kostbar dersom den må kjøpes privat. Mange faller dermed utenfor og adferdsforstyrrelser fortsetter og forplanter seg. Helsevesenet belastes med symptomdemping som krever store ressurser.

Som det sies i forrige innlegg så har hverken samfunnet eller den enkelte kunnskap som gir mulighet til å se eller forstå situasjonen. De som forstår blir ofte syke av det og sliter med å formidle. Kampen fortsetter dog ufortrødent videre. Vi vil fortsette å skrive og synliggjøre. Takk for at dere leser og deler. Har noen lyst til å skrive og publisere så kan dere sende meg et forslag på epost eller som svar innlegg til et tidligere innlegg på bloggen.