Stikkordarkiv: utilstrekkelighet

Maraton

MINDREVERD OG SELVFØLELSE

Trigger mindreverdet sårbarheten din og kan det være at det ligger dårlig selvfølelse bak?

Har du kjent på den egentlige årsak til at du «pusher» deg fremover og ønsker å prestere mere, bedre og nå lengre?

Lurer du deg selv til å tro at dette er deg, at det er deg som egentlig vil dette?

Man løper mil på mil, vil løpe fortere, vil løfte tyngre og tyngre med vekter, vil bli slankere og bedre form, jobber mere og mere, tjene mere penger, flottere bolig, dyrere bil, vil prestere bedre og mere, hele tiden jager man etter noe mer og bedre for å bli tilfredsstilt, nå nye mål.

For bare jeg kommer dit, da vil det bli bra, da vil jeg bli lykkelig, men blir man egentlig det, når man lever for alt som skal bli så bra i fremtiden, en tid vi egentlig ikke vet noe om.

PESSIMISME OG OPTIMISME

Fremtid er kun basert på fortid og ut fra fortidens erfaring skaper vi forventninger og bekymringer inn i fremtiden. Vi er stadig på søken fremover i tid og glemmer at livet faktisk er her og nå, hva som skjer i neste øyeblikk vites ikke.

Og vil man egentlig alt dette?

Kan man være tilfreds med at jeg er bra nok, bra nok i det jeg er, det jeg alt har og det jeg alt gjør uten å «jage» etter noe mere. Skiller man på å «gjøre» for å nyte og om det er man selv som ønsker det og om man har lyst til det.

Eller er jaget der for å dekke opp for et falsk jeg, et mindre verd, en dårlig selvfølelse.

ÅRSAKER

Hva er driveren bak? Kommer det av følelsen glede og lyst, eller sorg, smerte og en frykt som ligger der fra langt tilbake i livet.

Den som puster deg i nakken, som er stemmen på skulderen som forteller deg at du må prestere, som du har hørt fra du var barn, at du kan nok litt bedre, tegne litt finere, skrive litt mer, du klarer litt til osv. Den stemmen som har etablert den indre dommer i oss, kritikeren som alltid drar deg ned, som forteller deg at du ikke er bra nok i det du gjør eller det du er. Er det «styggen på ryggen»?

Er det frykt for ikke å bli sett, ikke få oppmerksomheten for at man ikke leverer og ikke få annerkjennelsen fra andre. Frykt for smerten som følger av det? Ligger dette behovet for oppmerksomhet utenfor deg selv?

Er det dette som drar deg videre, er dette ditt egentlig jeg eller kan det være ditt falske jeg som er skapt av andre, som får deg til å tro at du vil dette, men egentlig ligger det forventninger fra andre bak, presset om at man skal «være noe» hele tiden, prestere, bli sett og behovet får å få anerkjennelse av andre. Er vårt behov og livskvalitet knyttet opp mot hva andre tenker og mener, er det det som skaper verdi i livet ditt?

Hvordan kan man da bli lykkelig om man knytter sin identitet og velbefinnende opp mot noe som er så variabelt som andres oppfatning over egne prestasjoner?

Man kan ikke være noe mere enn man alt er.

LØSNING

For å komme nærmere svaret på dette må man se på hva som er driveren bak handlingene våre. Den egentlige årsak til at man gjør disse tingene.

Forutsetningen er at man tør og være ærlig med seg selv og ikke fortrenge det som kommer opp. Og dernest akseptere at det har vært slik og virkelig mene det.

Det er avgjørende for å kjenne på hva vil man egentlig og hva trenger man egentlig nå, og ikke bli styrt av sitt falske jeg som er skapt av verden rundt deg og hva som forventes og hvilke roller vi spiller i livene våre.

Selvinnsikt er å tørre og se seg selv med ærlighet til det som måtte komme. Å ville se, og fortsette og se i møte med det som utfordrer i deg selv. Det kan være både vondt og vanskelig og gi slipp på gamle selvbilder. Det er naturlig å kjenne frykt, men etter hvert som man blir venn med frykten/slutter å kjempe mot, vinner man tilbake tilliten til seg selv og livet. Fremfor burde og skulle blir det heller nå at du følger noe du kjenner at du MÅ ut ifra en indre nødvendighet, nemlig fra deg selv/fra det autentiske i deg.

Gjennom ærlighet til seg selv ligger det en mulighet for bevisstgjøring av hva som er vanene og mønsteret vi går i, og hva det innebære og være drevet av det. Med denne innsikten skjer en utvikling, og det gir rom for en dypere indre ro, og en ny vei som bryter mønsteret. Ved å følge denne indre roen på hva som virkelig er deg kan lagene som er blitt bygget opp uten på din virkelige natur gradvis fjernes, og det tillærte mønsteret blir mer og mer gjennomsiktig. Du kommer inn til den virkelige deg, styrt av deg selv i sin rene og naturlige form.

Ønsker alle lykke til i møte med seg selv og hvem du egentlig er, og hva du faktisk vil i det som er ditt liv og ingen andres.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Hersketeknikker 2

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Ansvarsfølelse

Mange har en overutviklet ansvarsfølelse for alt for mye. Dette fører ofte til at de sliter seg ut på alt som skal rekkes over for at alle skal være fornøyd. Det er mange små elementer og det er noen større som til sammen utgjør en alt for stor belastning. Mange tar alt for mye ansvar.

Motargumentet er at vi skal ta ansvar for våre omgivelser og hvordan skulle det bli hvis vi ikke gjorde det. Den type argumentasjon opprettholder alt for mye ansvar i alt for mange.

For å ta utgangspunktet i et arbeidsforhold hvor du gjør så godt du kan for at sjefen skal være fornøyd. Vedkommende sjef deler ut arbeidsoppgaver sagt og usagt og du fanger de opp og strekker deg for å utføre de så godt som mulig. Du har allerede for mye fra før så gradvis brenner du lyset i begge ender før utbrentheten er et faktum. I dette tilfellet vil de fleste være enig i at ansvarsfullheten er uhensiktsmessig for den som blir rammet. En ting er jobben, men dette skjer også privat for veldig mange. Mellom voksne og barn på kryss og tvers.

For de av dere som har lest om offer og parasitt tidligere så kan det jo hende at dere ser noen paraleller. La oss fortsette på samme arena. Hvordan i all verden skal man da forholde seg.

Første bud er å se hva som driver ens egen ansvarsfullhet. Som regel handler det om frykt for å komme i unåde og/eller miste jobben/posisjonen med de konsekvenser det måtte ha lønns og eller prestisjemessig. Sagt på en annen måte så kan det handle om å unngå skam/mindreverd/utilstrekkelighet. Det tryggeste blir da å strekke seg og være ansvarfull. Problemet er imidlertid at det koster masse energi når det drives av frykt.

Oppsigelsevernet i Norge er godt. Det betyr imidlertid ikke at lederne forholder seg til det. De bruker eventuelt alternative strategier for å skvise noen ut om nødvendig. Det er derfor viktig å vise ansvar på en smartere måte. Første bud er å holde seg til sak og ikke person slik at du mer nøkternt kan vurdere hva som er det beste i saken. Å holde mangler hos sjefen skjult ved å gjøre jobben for sjefen er ingen god løsning for bedriften. Her kommer tydeligheten inn.

For eksempel: Jeg har ved flere anledninger nå fått denne arbeidsoppgaven alt for sent til å kunne gjøre den på en tilfredstillende måte. Ser at det vil være feil å levere den fra meg i en halvferdig form innenfor fristen.
(Her tar du en lang stillhet og venter. Hvis det ikke det kommer noen reaksjon så kan du si følgende): Har behov for å vite om du vil ha den tilbake med de usikkerheter den korte tiden medfører eller om jeg skal bruke den nødvendige tiden for å gjøre den sikrere med den følge at fristen oversittes. (Deretter er du taus.)

Så er det bare å vente. Du er ferdig snakket. Ansvaret ligger der det skal for at virskomheten skal komme videre og inn i et bedre spor. Kan være krevende å stå der fordi sjefen neppe vil være glad for å sitte med det ansvaret. Husk da at du har vært med på å skjemme ham/henne bort ved å være ansvarsfull.

Hvis du her trekker paraleller til privaten så kan det være nyttig å gjøre en test hjemme også. Da kan du eventuelt ta med en beklagelse for illusjonen du har bygget også. Ikke gjør det på jobb!

Lykke til.

Prestasjonsangst

Prestasjonsangst er et begrep som brukes i dagligtalen vår. Vanligvis brukes det når noen er redd for å gjøre noe utover det de er vant med og trygge på. Frykten for å ikke gjøre det nye godt nok er prestasjonsangst. Prestasjonangst har mange grader og slår ut forskjellig hos mennesker avhengig av de underliggende årsakene til prestasjonsangsten.

Vanligvis handler det om frykt for skam, mindreverd, utilstrekkelighet som vil følge dersom man gjør en dårlig prestasjon. Frykten for skammen kan også sette i gang pessimisme som forutser at det går dårlig da dette gir en slags trygghet på at man ikke blir negativt overrasket. Skulle det gå dårlig er man da ihvertfall forberedt.

For noen er prestasjonangsten så sterk at det rett og slett ikke er mulig å gjennomføre det man skal. Da er den livshemmende og kan ofte føre til panikkangst og andre følelsesmessige eller fysiske reaksjoner dersom man velger å gjennomføre.

Å fjerne prestasjonsangst handler om tre hovedtrinn:

  1. Ha selvaksept på prestasjonsangsten slik at du klarer å slå den av.
  2. Unngå situasjoner hvor denne trigges inntil energien er bygget opp igjen.
  3. Gradvis eksponere deg for situasjoner som før skapte prestasjonangst og dermed skape mestring og stadig dristigere eksponering.