Stikkordarkiv: uro

Kognitiv terapi anbefales av fastlegene

Fastlegene trenger mer tid og færre pasienter på listene sine, de ønsker seg videreutdanning i Kognitiv adferdsterapi.
Når pasienter med vanskelig livssituasjon først oppsøker hjelp er det brutalt og meningsløst å bli avvist enten det er grunn av tidsmangel eller 
manglende forståelse av komplisert og sammensatte lidelser og livssituasjon. 
 
Flere leger anvender og anbefaler Kognitiv adferdsterapi. Den er også anbefalt som behandling i nasjonale retningslinjer for engstelse, nedstemthet og 
medisinske uforklarte plager og symptomer. Det er også god behandling for å lære å leve med kroniske smertetilstander.
Lever du i en vanskelig livssituasjon? Stresset, engstelig eller kjenner du på sterk utmattelse?
Det kan ramme selv den mest ressurssterke, og kanskje kan kognitiv terapi være noe for deg.
Ta gjerne kontakt med en av Dialoggruppens terapeuter.
 
Kronikk om Kognitiv adferdsterapi i VG skrevet av spesialist i allmennmedisin Cathrine Abrahamsen:
Linda nytt bilde
Linda Haavardsholm
Kognitiv terapeut

Frykt eller intuisjon?

Her kommer et spørsmål fra en leser:

Det tydeligste signalet jeg har fått som kjæreste de siste årene, er ønsket om å være i fred. I fred fra forventninger, ønsker, nysgjerrighet, forslag, mas og naturligvis  bebreidelser. Sikkert mye mer. 

Denne våren har jeg kommet dit at jeg føler jeg har klart å la ham være i fred. Ikke etterspørre informasjon, ikke påpeke savn og behov, ikke løpe etter, ikke forvente, ikke tenke ut nye ting vi kan gjøre sammen som kanskje kan innebære nærhet og fortrolighet. Det har skapt en blandet følelse av lettelse og uro. 

Lettelse over at det rett og slett blir mindre å irritere seg over ved meg. Lettelse over at jeg kan gjøre mine ting uten å vente eller håpe han vil være med. Inkludere han, men ikke være avhengig av hans vilje for at det skal skje.  En konsert, en kino, en tur- jeg gjør det alene eller med andre. Reiser på hytta alene også når det har passet. Ikke demonstrativt, men fordi det er rom for det og lysten er der.

Etter noen uker kommer det snikende en uro. Uro over at denne avstanden som nå inneholder mindre konflikt ender i utroskap og brudd. Stillheten er på et vis skumlere enn kranglene for hva stillheten bærer med seg er uvisst. Hva krangelen bærer med seg er ofte lettere å håndtere. Da ser vi hverandre, vi bryr oss, det er energi -om enn tappende. 

Vil han sakte, men sikkert finne den oppmerksomheten han trenger hos en annen? Vil mitt langvarige forsøk på å la han være i fred øke hans forståelse og aksept for at forholdet til meg som ikke lenger svinger fortjener å erstattes med en som ser han som den han er? 

Jeg har vært spart for sjalusi og uro for utroskap så langt i livet, men jaggu kom den ikke i en alder av snart 50. Snikende i form av tanker om hva som skjer når han reiser så mye, overnatter på hotell og denne sommeren planlegger å reise på ferie alene. Når jeg tør å ta det opp, dele min sårbarhet og uro blir det avvist som dumt og urealistisk. Det gjør meg ikke roligere. Vel er jeg sterk nok til å takle avvisning, men er nok ikke stor nok til å takle et utroskap.

Er aksept for også det eneste vei å gå? Eller har du andre råd til en så lite konstruktiv følelse?

Svar:
Her er det nok mange som kjenner seg igjen. Samme eller lignende uroer for noe som muligens kan skje går igjen i mange situasjoner. Å skulle holde seg i nuet og avvente er ikke lett når uroen er der.

Uroen har to hovedkilder: Frykt og intuisjon.

Hvilken av disse det er, er ikke lett å avgjøre, men et skritt på veien kan være å få slått av frykten. Det skjer som du helt riktig antyder via selvaksepten. Realitetsorinteringen i forkant består i det du skriver om økende avstand og signaler fra ham om å få være i fred. Ikke så rart da at det kommer en nagende uro og frykt for at han ser i retning en annen. Dersom du logisk kjenner at grunnlaget føles tilstrekkelig for at en frykt skal komme så forsøker du å akseptere frykten som helt naturlig. Husk at du tar med at selvaksepten retter seg mot den mulige smerten dette ville kunne bli. Ensomhet, skuffelse, avmakt eller en annen.

Dersom selvaksepten går inn og du finner roen så var uroen i utgangspunktet en frykt. Hvorvidt det var noe mer enn en frykt er en annen sak. Det går fint an å både kjenne frykt og ha intuisjon på noe. Poenget er å skru av fryktdelen før man fortolker intuisjonen videre.

Intuisjon inneholder ikke tid.

Hvis du etter å ha slått av frykten for smerten som måtte følge av at det skjer, fortsatt kjenner uro så kan det skyldes intuisjon. Husk bare at intuisjon ikke inneholder tid og at den sjelden er spesielt konkret. Intuisjon er mye mer vagt enn frykt og kan i utgangspunktet være signaler om noe annet enn konkret utroskap.  Adsskillelse i en annen form kan like godt være resultatet. Intuisjonen sier ikke hva, men peker i større grad ut en retning noe går i. Kanskje er det, det du kjenner intuitivt?

Hva intuisjonen egentlig sa ser vi som regel først i ettertid.

Således blir vel svaret at uroen vil kunne være der enten det er det ene eller andre som driver den. Ved å ta selvaksepten vil du kunne omforme den delen mer i retning av vemod slik at sorgprosessen over at det er som det er holdes i gang. Hva intuisjonen i tillegg sier er umulig å være konkret på, men du er ihvertfall forberedt hvis noe skulle skje uten at det uroer like mye som om frykten står på.

Forøvrig er det viktig å kjenne etter hvilken retning denne følelsen driver deg i og hva du ønsker å gjøre med ditt liv gitt situasjonen. Du nevner noen eksempler på hva du gjør. Kanskje er tiden inne til å kjenne etter om det er andre behov som dukker opp. Lykke til!

3 konkrete verktøy for å skifte nervesystem

En pasient spurte om å få noen konkrete verktøy, en slags verktøykasse, å forholde seg til når det oppstår ubehag, uro eller smerte mentalt og/eller kroppslig. Vil her gjøre et forsøk på å gi det. Velger å legge denne oppskriften ut på bloggen og håper den kan være nyttig for flere.

Du kan lese mange steder i vår blogg om bakgrunner for smerte og frykt og hvilke utslag det kan få. Likeså om hvilke nervesystemer som driver hva. Å forklare bakgrunnen for at smerte eller frykt oppstår på en kortfattet måte er en utfordring fordi det er mange variabler, men uten å gå for mye inn på alle de variablene så forutsetter alle verktøyene følgende:

Årsaken til at det oppstår smerte eller uro må kartlegges, ihvertfall til en viss grad.

Grunnen til det er at det er logikken og forståelsen som skal til for at verktøyet skal virke.  Det vil si at for et menneske som har en helt frisk hjerne og kropp så er det nok å forstå at noe er som det er hvorpå ubehaget dempes eller forsvinner. Når kroppen og hjernen av en eller annen grunn er svekket så låses kroppen i uro og smerte og slås ikke automatisk av eller dempes. Da må man lære seg den på nytt og trene den opp manuelt igjen.

Hvis smerte eller uroen skal være der og dermed er hensiktsmessig
så forsvinner den ikke før det er gjort noe med situasjonen.

Jeg snakker derfor her om verktøy som virker dersom smerten eller uroen er uhensiktsmessig og egentlig unødvendig i situasjonen. Her kommer verktøyene:

  1. Dersom du har tanker som skaper smerte eller uro så akseptér at tankene er der som et naturlig resultat av situasjonen.
  2.  Hvis du har blitt skuffet over noe eller noen så tilgi deg selv at du lot deg lure av håpet eller forventningen.
  3. Hvis kroppen din reagerer med smerte eller uro fordi energien din er lav eller du av andre grunner har smerte eller uro i kroppen, så akseptér det naturlige i at kroppen reagerer slik. 

For deg som har gått i terapi hos oss i Dialoggruppen høres nok dette kjent ut. For andre kan det være mer krevende å forstå. Det er ingen enkel vei til å mestre disse verktøyene. Det vet alle som har forsøkt en stund, mange ganger i årevis. Øvelse gjør mester gjelder her enda mer enn i mye annet.

Lykke til!

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Hvor mange mennesker står egentlig i seg selv uten å være tatt av en omstendighet?

En pasient spurte om dette en dag. Bakgrunnen var erkjennelsen av hvor sterkt vedkommende selv var blitt tatt av omstendighetene historisk. Innsikten hadde gradvis blitt sterkere og sterkere etter hvert som erkjennelsene om hvor lite som skulle til for å bli tatt kom.
Dette er et vanlig resultat av en utviklngsprosess og pasienten var tydelig oppbrakt over hvor få mennesker som egentlig er seg selv til enhver tid. Grunnlaget for spørsmålet kom således av selvopplevd sosial omgang.
I tillegg var undringen stor over hvordan enkelte politikere kunne snakke og tro på det de selv sa samtidig. Er det virkelig sånn som de tror? Tvilen på egen virkelighetsoppfatning var også til stede i det øyeblikket erkjennelsen om omfanget av menneskers ubevisste automatikk. Ydmykheten for hvor forskjellig mennesker oppfatter virkeligheten var stigende og første frem til spørsmålet.

Mitt svar ble som følger:
De fleste av mine pasienter opplever på et tidspunkt dette. Erkjennelsen er kraftfull og for noen nærmest sjokkerende. Utgangspunktet er felles. De ser alle hvordan de selv har vært tatt av omstendighetene alt for ofte. Vemodet over dette er stort og et fellestrekk er at dette avløses av undring over virkeligheten vi lever i og hvor forskjellig den oppleves av andre mennesker.
De fleste er med jevne mellomrom i samtaler og sosiale treff hvor de opplever dette. Mange avskriver andres mening som feil, mens andre justerer sin egen etter å ha hørt på andre. Slik er det, har det alltid vært og vil det sannsynligvis alltid være.

FORTOLKNING AV VIRKELIGHETEN
Fortolkningen av virkeligheten spriker noen ganger veldig mye. Se bare på retorikken mellom politikere. Man skulle noen ganger ikke tro at de snakket om det samme. Det gjør de heller ikke alltid. I løpet av en dialog skifter hjernen flere ganger og veldig hurtig mellom de to nervesystemene som driver tankegangen. Det sympatiske som er frykt og smertedrevet og det parasympatiske som er vilje og velværestyrt. Bildet av virkeligheten endrer seg i takt med dette skiftet og påvirkes av de følelsene som til enhver tid er i sving.

I det øyeblikket noen blir tatt av en omstendighet skifter nervesystemet over til frykt og eller smerte og signaliserer angrep eller flukt.

Dette påvirker det som kommer ut av munnen både hva gjelder energi, tonefall og ord. Noen kan hente seg inn igjen, mens andre forblir i sin offerautomatikk.

SÅRBARHET OG GODE ØKONOMISKE TIDER
Menneskers sårbarhet øker med høy levestandard og høy grad av trygghet. Sårbarheten øker også i takt med stressnivået generelt. I Norge har vi det bedre enn de fleste, men samtidig har vi et høyt stressnivå. Kombinasjonen gjør at det skal relativt lite til før vi blir tatt av en omstendighet. Vår terskel for å bli tatt av en omstendighet er derfor lav. For de fleste er en slik tilstand mer eller mindre konstant. Uten at de dermed kjenner uro eller smerte. Jeg har tidligere skrevet om selvmedisinering med forskjellige metoder. Den brukes for å slippe å kjenne smerten ved å bli tatt av omstendighetene.

Jeg minner om at offertilstanden har mange grader.
For de fleste handler det om milde utslag.

Å LEVE MED OFFERMEKANISMEN PÅ
Det kan over tid være slitsomt for kroppen. Det kan derfor vært lurt å ta en timout en gang i mellom og se om du kan finne roen. Når roen kommer enten ved at du tar en selvaksept eller gjør andre meditative eller mindfullnessaktige øvelser så skifter kroppen nervesystem tilbake til det viljestyrte og de gode hormonene og signalstoffene strømmer gjennom kroppen og gir velvære. Er omstendighetene du er tatt av mer alvorlige så må du gå dypere og finne illusjonsbristene for å kunne tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimistiske tanke om hva det nå enn er som har skjedd.

De fleste lever til enhver tid i tilstanden som pasienten i innledningen selv erkjente og registrerte. Det er normalt. Tilstanden er vår overlevelsemekanisme som vi ikke klarer oss uten. Derfor er så mange der til enhver tid gitt vår relativt høye sårbarhet.

Det er lite poeng å si til folk at de er tatt av omstendighetene.
De færreste er klar over mekanismen og at de er tatt.

ME og gjeldende regelverk for helsepersonell

For alle dere som har symptomer på ME så er det nå kommet en ny veileder for helsepersonell. Med helsepersonell omfattes også NAVs rådgivende lege. Både fastlege og NAVs lege plikter å følge denne i sine vurderinger.

Her er lenken til veilederen.

Hvis du vil lese den i kortform så kan du bruke denne lenken om ME i ABC Nyheter.

Når jeg velger å skrive om dette her så er det fordi dette i hovedsak er prinsipper vi i Dialoggruppen har brukt i snart 15 år nå. Vår behandling har vært basert på det de innenfor helsevesenet nå har funnet som sannsynlige årsaker og gunstige virkemidler.
Viktigere enn det er at du som møter motstand hos fastlege eller NAV kan henvise til publikasjonen som de som nevnt plikter å kjenne til og forholde seg til. Det kan gjøre det vanskeligere å avskrive din situasjon som noe annet enn det den er uten ytterligere undersøkelser.

Lykke til videre med reparasjon av din ME. Husk 70% prinsippet som du kan lese mer om her hvor du får konkrete tips til hvordan du kan overholde dette og gi kroppen sjanse til å bygge seg opp igjen.

Minner for ordens skyld også om vår utvidede kapasitet med nye behandlere med inngående kjenneskap og erfaring med ME-utfordringer i forskjellige aldersgrupper fra barn, via ungdom til voksne. Du finner dem under vår kontaktlenke.

ME-pasienters møte med NAV

ME er et syndrom og ikke en klar diagnose per i dag. Lidelsen er sammensatt og har en rekke symptomuttrykk. Hverken leger, alternativbehandere eller øvrig helsepersonell har gode og klare kriterier for å kunne si noe sikkert om tilstanden som sådan. Dette medfører dessverre at de attester og vurderinger som skrives ofte bærer preg av en usikkerhet. De som leser disse rapportene har kun dette å gjøre sine vurderinger på. Det fører dessverre da til at vurderingene som gjøres av NAV blir variable.

I rapporten som du kan lese på denne lenken så har ME-foreningen foretatt en undersøkelse blant ME-pasienter på hvordan de har blitt møtt av NAV. Hovedkonklusjonene er som følger:

«De faktorene som i størst grad bidro til en dårlig opplevelse var:

  • Saksbehandler hadde liten kunnskap om ME, og dårlig holdning til ME som alvorlig, invalidiserende sykdom
  • ME-pasienten ble presset til et aktivitetsnivå ut over egen tålegrense ved å delta i tiltak, arbeidsutprøving eller kurs som en del av opplegget rundt AAP, med en forverring av sykdommen som resultat. AAP er en ordning som ikke passer kronisk syke.
  • Forverring av sykdommen som følge av usikkerhet om utfallet av søknader, noe som er nært knyttet opp mot saksbehandlers kunnskap og holdninger.
  • Problemer med å innhente informasjon, fylle ut skjemaer eller kommunisere med Nav.»

Teksten i kursiv er hentet rett fra rapporten.

Her kjenner dessverre mange av våre pasienter seg også igjen. Det skal dog sies at av og til er opplevelsen også helt motsatt. Det bekrefter således at variasjonene i hvordan man møter denne pasientgruppen er meget variabel. Slik kan det ikke være da konsekvensen for den enkelte sykdomsutviklingsmessig er stor i den form at mange blir satt tilbake i sin rehabilitering gang på gang av slike opplevelser. Retningslinjene for behandling av NAVs brukere er enten fraværende eller veldig uklare når opplevelsene kan være så forskjellige.

Denne rapporten er nå sendt NAV sentralt i den hensikt å få gjort noe med saken. Klarer den nye NAV-direktøren å gjøre noe? Det gjenstår å se. Lykke til i mellomtiden til deg som står i disse utfordringene.

Overgrep mot barn og voksne

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Foreldres oppførsel og påvirkning på barn

Spørsmål fra leser: Ser veldig forskjell på reaksjonen hos mine barn på en og samme situasjon. Den ene tar til tårene mens den andre tilsynelatende gir blaffen. Situasjonen jeg tenker på i dette tilfellet er når jeg bebreidet dem for å krangle. Hva er det som har gjort de så forskjellige gitt at de er jevnaldrende og har like oppvekstvilkår? (Spørsmålet er redigert)

Det er mange faktorer som påvirker hvordan barn reagrer på situasjoner. Vil i dette innlegget gjøre rede for noen faktorer som kan være medvirkende når det gjelder reaksjonsmønstre.

GENETIKK
Barn har forskjellig genetikk. Søsken og til og med tvillinger. Avhengig av mors og fars genetikk, så kan barna få med seg genetikk som legger grunnlag for at de får forskjellige reaksjonsformer. Det jeg her primært tenker på er hvordan vårt endokrine system er satt sammen genetisk. Hvilke nivåer av hormoner har barnet i utgangspunktet hva gjelder stresshormoner og beroligende hormoner. Hvordan er belønningssenteret satt opp og hvor solid er immunsystemet og kroppen i den forbindelse. Mange faktorer som tilsammen utgjør en grunnstamme som påvirkninger opp gjennom barndommen skal forme ytterligere.

MILJØ OG OPPVEKST
Barn som vokser opp i hjem som er gjenomsnittlige og relativt harmoniske med et A4 liv hvor det er stabilitet økonomisk og sosialt, hvor det finnes besteforeldre og øvrig familie vil med en solid genetikk kunne bli tykkhudede, det vil si tåle mye før de reagerer. Den miljømessige påvirkningen har gitt tilstrekkelig eksponering for mindre traumer og barnet har ikke opplevd det som livstruende på noen måte og funnet ut at det ikke gjør noe om noen blir sinte eller lei seg.
Barn med en mindre solid genetikk, det vil si mer stresshormoner og mindre beroligende hormoner, vil kunne bli stikk motsatt med samme oppvekst. Gunnen er at følelsen de kjenner i storfamilien når noe ikke er bra ofte setter seg i magen som en smerte og/eller uro og slår seg på hver gang noe ikke er bra. Evnen til å fange opp ubalanser i omgivelsene trenes opp og behovet for å kontrollere omgivelsene øker. Som de fleste forstår så er det umulig å kontrollere en hel families følelser for ett barn. Barnet forsøker allikevel og energimarginene synker. Barnet blir gradvis mer tynnhudet, med synkende energi, og vil dermed reagere mer enn sin bror eller søster som har tykk hud og dermed ikke reagerer.

Barn som vokser opp med en eller flere dysfunksjonelle familiemedlemmer og foreldre er utsatt for et massivt press. Har barnet svak genetikk så kan dysfunksjonaliteten gå i arv og slå ut i personlighetsforstyrrelser. Alternativt blir barnet et såkalt løvetannbarn som klarer seg tross vanskelige oppvekstvilkår. Et tredje alternativ er at barnet tidlig utvikler psykisk sykdom og ender i rus og behov for hjelp av tredjepart gjennom store deler av livet. Mulighetene og utslagene er mange. Genetikken og miljøet påvirker hverandre gjensidig. Er det ille nok kan også genetikken påvirkes av miljøet og forverres.

FØLSOMHET/SENSITIVITET
Noen barn er mer sensitive enn andre. Definert som at de får med seg mye mer. De fleste mener at dette sitter i genetikken, mens andre er overbevist om at dette er et tegn på en høyere bevissthet i en eller annen form. Siden vitenskapen ikke har klart å definere bevissthet og hva den skyldes så skal jeg la det spørsmålet ligge.
Høy sensitivitet er vesentlig for hvordan et barn utvikler seg og påvirkes av omgivelsene. Her snakker vi om to hovedutgaver avhengig av genetikk igjen.

I utgaven med sterk genetikk og tykk hud som nevnt over så får barnet med seg alt som skjer og leser omgivelsene på en god måte. Bruker informasjonen godt og utvikler seg i retning av en dypere og dypere forståelse av hva følelser og kognitivitet egentlig handler om og skal brukes til. Barnet får gode perspektiver og ser virkeligheten i stor grad slik den egentlig er.

I utgaven med en svakere genetikk kombinert med høy sensitivitet vil utslagene kunne bli annerledes. Fordi barnet føler smerte og frykt kombinert med det som det fanger opp så rammes barnet, og barnets motstandsdyktighet mot andres smerte og frykt svekkes. Barnet «smittes» mye lettere av andres smerte og frykt og tar dette inn i seg selv. Slike barn bærer i seg potensialet for sykdom i langt større grad enn barnet med god genetikk.

KONKLUSJON
Barn er forskjellige og faktorene som er nevnt over er noe av det som påvirker. Det jeg skriver er generalisert. Det finnes store variasjoner og et utall av kombinasjoner og hvert tilfelle må sees helt separat. Hvilke tiltak som kan gjøres dersom det utarter er også individuelt.

Som foreldre så har vi ansvaret, enten vi liker det eller ikke. Slik er det og slik vil det alltid være. Det er vi som påvirker mest og det fulgte ikke med «bruksanvisning» med barnet så man må bare gjøre så godt man kan. Det finnes mange bedrevitere der ute som dessverre i ettertid har vist seg å gjøre stor skade på hele generasjoner med mennesker. De er der fortsatt og teoriene om hva seom er bra for barnet spriker alle veier.

Når barna dine reagerer forskjellig så blir det viktigste å observere og hente inn informasjon om hvorfor. Informasjon er nøkkelen til å forstå dine barn bedre. Kanskje skal det ikke mer til for at de skal få det bra.

Spør fremfor å bebreide hvorfor de gjør som de gjør. Som oftest får du nyttig informasjon som svar. Barn forstår som oftest når de har gjort noe galt uten at du behøver å fortelle dem det.

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)
Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det  avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..   
Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak. 
 
Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på. 
 
Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.  
 
Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de  kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre. 
 
Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.
 
Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.
 
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?  
Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.
Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?
Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.
«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»
Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien. 
Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.
Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.
Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.
Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.
Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.
Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.
Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:
Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.
 

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.
Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.
Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.

Offermekanismen

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

Lykkelige skilmissebarn – finnes det?

Spørsmål fra leser:
Jeg lurer på hvordan skilsmissebarn EGENTLIG har det, hvordan to-hjemsproblematikken og dermed rotløshet påvirker dem, og hva som kan gjøre barnas situasjon best mulig.
Lurer også på i hvor stor grad barn bør være med å styre samværsløsninger. De skal jo høres i forhold til loven, men jeg tenker at de også kan komme i en konflikt mellom lojalitet og å være ærlige med seg selv og egne behov om de opplever at de styrer dette selv.
Tenker i utgangspunktet på skilsmissebarn der foreldrene har et bra/ok samarbeidsklima.

SVAR:
Dette er et tema som jeg antar kan ha interesse for mange enten de er i starten av en mulig skilsmisseprosess, midt i en pågående eller allerede har gjennomført en. Vil med utgangspunktet i spørsmålet fra en leser se på forskjellige elementer knyttet til tematikken før jeg mer direkte svarer på selve hovedspørsmålet. Prosessen som bestemmer hvorvidt et barn kan være lykkelig med skilte foreldre inneholder mange faktorer og er en komplisert prosess. Her kommer en oversikt over noen av de viktige områdene og hva man kan og bør tenke over.

SJOKKET
Som tidligere omtalt i innlegget om sorgprosessen så vil barn som opplever skilsmisse i større eller mindre grad oppleve sjokk. Graden av forberedelse vil som regel være bestemmende for graden av sjokk. Opplevelse av sjokk bestemmes også av grad av fortrengningsevne og det er dessverre slik at barn som vokser opp med foreldre som er i konflikt over tid i forkant av skilsmisse i stor grad fortrenger virkeligheten. Den dagen skilsmissen er et faktum vil de aller fleste få sjokk i større eller mindre grad.
Det betyr at uavhengig av hvordan barnet agerer i etterkant, om det blir stille og innesluttet, reagerer med aggresjon eller prater om det som har skjedd så er som oftest barnet i sjokk. De nevnte typer adferd sier mer om i hvilken grad sorgprosessen er i gang og hvor effektiv den er.

Noen tenker kanskje at det kan være lurt å forberede barnet på bruddet? Det forandrer neppe sorgprosessen. Det bare forskyver oppstarten av denne. Det er også en fare for at barnet kan bygge håp om å kunne reparere og bruker mye energi på noe som vil vise seg å være en illusjon senere.

INFORMASJON
Barn trenger ærlig informasjon. Det beste er at begge foreldre er enige om hva de skal si, likeså at de er enige om samværsdeling, hvorvidt barna skal tas med på råd, hvem som skal flytte ut og hvor vedkommende skal bo. Viktig er også når utflytting skal skje og hvordan planen for det ser ut. Jo mer informasjon som kan klarlegges jo bedre. Usikkerhet og avgjørelser som ikke er tatt samt uenigheter vil kunne skape uro hos barnet.
En god regel kan være å informere om det man er enige om og så være ærlig på hva man enda ikke er enige om og at man arbeider med saken og vil komme tilbake med informasjon så fort man er enige.

LOJALITET
Barn er lojale. Tildels fordi de er avhengige og tildels fordi de er glad i begge foreldre. Det medfører at barn har lett for å innta meglerrollen dersom foreldrene er uenige og viser uenighetene på en lite hensiktsmessig måte. Foreldre som omtaler sin partner på en nedsettende og kritisk måte vil fort utløse en lojalitetskonflikt hos barnet. Denne konflikten legger seg oppe på den sorgprosessen som er i gang og vil i de fleste tilfeller kunne utsette og forsinke sorgprosessen.
En god regel er derfor å holde konfliktene for seg selv og ikke dele de med barna. Pass spesielt på overleveringer og andre treffpunkter da barn spesielt da forsøker å fange opp stemninger.

SORGPROSESSEN
Barn er og blir ofre i en skilsmisse. I hvilken grad de selv opplever seg som ofre er individuelt  og bestemmes av hvor sårbare de er. Med sårbarhet menes om de har andre opplevelser og smerter i seg som kan forsterke offerreaksjonen. Graden av offerreaksjon vil være bestemmende for hvordan sorgprosessen forløper og hvordan man bør agere som foreldre. Eksempler på andre smerter kan være opplevelser på skole eller i barnehage, dødsfall i familien eller nabolaget, sykdom, hendelser i mediene og verden rundt. Kort sagt så er mulighetene mange for at barnet allerede kan være i en sorgprosess fra før.
Fase 1 av sorgprosessen er sjokkfasen. Som beskrevet ovenfor så er det store individuelle forskjeller. Et felles trekk er imidlertid at du ikke kan forsere denne delen for barnet ditt. Denne fasen må forløpe på barnets premisser og vil som regel gå raskere uten innblanding enn med.

Det viktigste er at du sier at du står til rådighet hvis barnet vil snakke om noe, samt at du viser det i praksis med fysisk og mentalt nærvær.

Det betyr at du etter at bruddet er et faktum er mer til stede for barnet i hverdagen slik at barnet kan oppleve at det er plass til å snakke når behovet er der.
Hvis du selv sliter med bruddet kan dette være krevende og det vil påvirke barnets prosess.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet vil komme dårigere ut, men som oftest at prosessen vil utsettes inntil du har det bedre.

Fase 2 av sorgprosessen er erkjennelsefasen hvor barnet som oftest begynner å sette ord på det som har skjedd. Fasen kan også medføre øket aggresjon, gråt, taushet eller en mengde andre varianter helt avhengig av barnets personlighet. Overgangen fra sjokkfasen er gradvis og barnet kan svinge frem og tilbke. Som forelder er eneste muligheten å vente mens du stadig står til rådighet.

Gradvis går barnet videre inn i fase 3, aksept. Uttrykksformen vil da endre seg og det blir lenger mellom trekkene nevnt i forrige punkt. Gradvis klarer barnet å konsetrere seg om andre ting, se fremover samtidig som det glir over i fase 4 som handler om fornyelse og livet videre.
Hele veien er det av stor viktighet at barnet opplever deg som tilgjengelig uansett situasjon.

I alle faser er det viktigere å lytte og respektere enn å løse. Pass deg for å komme med trøstende ord som kan inneholde nye illusjoner, type det blir nok bedre snart eller andre lovnader som du vanskelig kan holde. Fortell barnet at det tar tid å komme over slikt og vær til stede med hele deg.

PS! Det å være tilgjengelig betyr ikke å være selvutslettende. Det er like viktig for barnet at du tar vare på deg selv som at du stiller opp for samtaler. Pass på å være tydelig hvis det ikke passer og gi barnet en alternativ mulighet for det som skulle tas opp.

KONFLIKTNIVÅ
Konfliktnivået mellom foreldrene er en meget viktig faktor. Høyt konfliktnivå i forkant og ettertid av skilsmissen vil som regel forsterke barnets sjokkfase og forlenge den ved at barnet hele veien går på nye illusjonsbrister. Barnet håper hele tiden på at foreldrene skal finne tilbake til hverandre og bli venner igjen. Illusjonen om at dette skal skje er seig og vil være der i lange tider, ofte i mange år etter bruddet. Det betyr at skuffelsene kommer tett ved at det oppstår konflikter hyppig. Skuffelsene og avmakten barnet derved kjenner vil øke sårbarheten og barnet er inne i en ond sirkel.
Den viktigste årsaken til et høyt konfliktnivå er at en eller begge foreldre selv sliter med høy sårbarhet og store illusjonsbrister i forbindelse med et brudd. De blir ofre for situasjonen og tas dermed fort av større eller mindre muligheter for konflikt, som ofte utgjøres av bestående uenigheter som ikke er løst.

TO BOSTEDER
Å flytte mellom to bosteder og pakke hver uke er slitsomt for barn. For små barn og for barn og unge med overutviklet omsorgsevne så medfører lojalitet og ansvarstagen for foreldrene at de fortsetter å bo to steder selv om det går utover dem selv. Det finnes en rekke undersøkelser hvor barn og ungdom uttrykker dette. Det viser seg derfor ofte at ettersom barna blir større velger de ett hovedbosted.
Mange foreldre velger å bli enige om ett hovedbosted for å unngå belastningen det er for barna med ukentlig flytting. Dette medfører imidlertid mange andre forhold som setter enigheten på prøve og viser seg ofte å være krevende å få til i en ofte konfliktfylt situasjon.

BARNS MEDBESTEMMELSE OG LOJALITET
Barn bør slippe å velge mellom sine foreldre fordi det stiller dem i en lojalitetskonflikt. I den grad barn skal være med å påvirke samværsdeling så bør det helst være på barnets initiativ. Dersom den ene forelderen reiser spørsmålet overfor barnet vil det sjelden være at barn i yngre alder sier hva de helst vil. Det er ikke sikkert de engang har hatt mulighet, tid og rom til å tenke over det rett etter at de har fått vite om skilsmissen.
I tilegg er barna spesielt sårbare i en slik periode og lett påvirkelig til å si ja hvis en forelder spør, mens tvilen først kommer etterpå når den andre forelderen blir skuffet osv.
Kort sagt så bør yngre barn holdes utenfor slike valg. Hvis barna er eldre og over 12 år så skal de høres som det heter. Om de gir ærlige svar og er i stand til å velge kommer veldig an på det enkelte barn. Uansett vil dette være vanskelige avveininger for et barn uansett alder.

Forøvrig er lojalitetskonflikter krevende uansett hva det handler om. Høytider og ferier spesielt hvor det går med mye energi til å tenke på den forelderen som ikke har samvær. Barn tar ansvar. Unngå derfor konflikter, ha klare avtaler og pass på å ikke sutre over ensomhet og mangel på samvær overfor barna eller andre mens barna hører på.

Snakk aldri nedsettende om den andre forelderen mens barnet hører på. Spør åpent hvordan barnet har hatt det og ikke fisk etter feil og mangler ved samværet hos den andre parten. Barnet vil fort kjenne på lojalitetskonflikt.

ANSVARSTAGEN OG FREMTIDEN
Barn tar som nevnt ansvar og det er viktig å være klar over at det for noen barn kan bli for mye å bære. Antall barn og unge som lider av depresjon øker uten at man har klare årsakssammehenger å vise til. Det som uansett er viktig er at man som forelder er våken på sine barns reaksjoner og møter disse optimalt. Hvis barnet ser ut til å slite kan det være lurt å oppsøke hjelp eller snakke med kompetent helsepersonell tilknyttet skolene.
Har tidligere skrevet et innlegg som omhandler dette mer generelt. Her kan du lese det innlegget.

NYE PARTNERE
Som jeg har nevnt flere ganger i dette innlegget så er det viktigste at foreldrene har det bra slik at barnet kan komme gjennom sorgen uten at de ekstrabelastning og dermed videre med sitt liv. Mange lurer i den forbindelse på når det er riktig å introdusere nye partnere og kjærester.
Det er vanskelig å tidfeste når det vil være riktig, men man må rett og slett kjenne etter dersom man skulle havne i en situasjon som tilsier en introduksjon. Kjennes det riktig ut, eller er for tidlig? Er barnet fortsatt i sorg eller har det kommet videre. Bruk intuisjonen og vær ærlig med deg selv, ta hensyn til at barnet trenger tid.

Min erfaring med slike tilfeller er at et halvt til ett år er en nødvendig tid før et barn kan klare å ta inn nye mennesker i sitt liv. Selv da vil barn kunne reagere med fiendtlighet overfor den nye partneren og oppføre seg deretter. Mye kommer an på hvor langt barnet har kommet i sin sorgprosess.

Igjen handler det om hvordan du har det. Ser barnet at du er lykkelig sammen med den nye personen kan det være gunstig at relasjonen er der. Fanger barnet opp trekk hos den andre som kan true ditt velvære vil de instinktivt reagere negativt. Igjen er det mange faktorer som spiller inn. Du vil ha god bruk for din egen intuisjon i slike tilfeller. Stol på den og lytt til dine barn og innholdet i det de sier.

Muligheten for at barnet igjen skal kjenne lykke etter en skilsmisse bestemmes i stor grad av hvordan du som forelder har det.
Er du og din ekspartner lykkelige er som oftest barnet det også.
Vær tålmodig med barnet. Det kan ta lang tid før barnet blir lykkelig igjen etter et brudd.

TVIL
Ikke så rart om du tviler på om barna vil tåle en skilsmisse, eller du selv for den saks skyld. Så er det da heller ingen enkel beslutning du tar i løpet av en kveld eller to. Det er lurt å bruke tid hvis du kan det og planlegge godt for egen del slik at ting er så gjennomtenkt som mulig, når beslutningen tas og barna skal involveres.

Å bli i en nedbrytende relasjon kan også ha store skadevirkninger på barna, så det er ikke noen optimal løsning. Sørg for å gå den veien du kjenner du må gå og gjør det i kjærlighet til deg selv. Det vil på sikt gavne barna også. Vanskelig å se mens det står på fordi du ikke får svaret på hvordan barna kommer ut av det før mange år senere.

…og for å svare på spørsmålet om hvordan barna egentlig har det i en slik prosess:
De færreste barn har det bra i en slik prosess. Flere kommer godt ut av det enn før og noen får det mye bedre enn før skilsmissen. Du kan gjøre mye for at dine barn skal havne i siste kategori.

Ønsker alle dere som er i en slik prosess lykke til.

Snillhet og generøsitet i relasjoner

Følgende artikkel på norsk i sterkt forkortet versjon og engelsk i originalversjon peker på viktige elementer som bestemmer om en relasjon er liv laga over tid. I artiklene snakkes det om snillhet og generøsitet som vesentlige egenskaper.
Jeg vil i denne sammenhengen se på de alternative driverne på disse to egenskapene og hvordan det kan slå ut om man er i den ene eller andre kategorien.
Et annet moment er at man i undersøkelsen har målt stressnivået hos de to typene mennesker som kalles mestere/masters og katastrofer/disasters. Dette er helt forskjellig, og langt høyere hos katastrofer/disasters, selv om de utad har helt lik adferd.
Det er dette som peker på at det her ligger to typer drivere på det som utenpå kan se ut som samme adferd.

Falsk eller ekte snillhet og generøsitet?

Det som styrer hvorvidt adferden er ekte eller falsk er våre holdninger og hva som preger den. Sagt på en enkel måte så vil graden av stress henge på om vi i utgangspunktet kjenner smerte og frykt eller om vi kjenner glede og styrke når vi utfører snillhet og generøsitet. Første kategori medfører mye stress. Siste det motsatte, mer ro. Første kategori strekker seg for å være snille/generøse, ofte på bekostning av seg selv. Andre kategori gjør det helt naturig fordi de føler det i hele seg.

Å se forskjell med det blotte øyet er nærmest umulig da mennesker som har mye smerte/frykt i seg skjuler det godt. De det gjelder er sjelden klar over det selv også. Det fører derfor fort til konflikt når de samme forsøker å uttrykke seg. Smerten/frykten blander seg inn og kommer ut i ord som dessverre handler om at den andre skulle, kunne gjort/sagt noe annet enn det som faktisk skjedde. Ofte i bebreidende klagende form. Dermed er det i gang. Hvis begge parter da kjenner på smerte/frykt så blir det alt for krevende å kommunisere.

Den andre kategorien snakker i større grad ut fra seg selv og sin egen glede/styrke og snakker dermed mer i jeg-form. Det blir tydeligere og langt lettere for mottaker å forstå. Om den andre parten da er av første eller andre kategori er dermed underordnet.

Å bevege seg fra den ene til den andre kategori handler om å frigjøre seg fra smerte/frykt og bli fri. Det medfører større uavhengighet fra om ting er si eller så og dermed mindre behov for at andre skal bøte på smerten/frykten for deg. Så fortvil ikke om du i utgangspunktet er den som kjenner på smerte/frykt og sliter med relasjonen. Dette går an å gjøre noe med. Gode relasjoner må for de aller fleste læres.

De snille og generøse er i mindretall.

Det betyr at veldig mange som kjenner smerte/frykt mestrer det å være sammen med et annet menneske gjennom hele livet. God lesing.

Det indre/sårede barnet

På forespørsel kommer her et innlegg om det indre/sårede barnet. Begrepet brukes i flere sammenhenger og inneholder et utall definisjoner og betydninger. Det jeg skriver her er således en definisjon av flere.

OPPHAV
Begrepet brukes om personlighetstrekk hos oss som stammer fra tidlig barndom. De som har et såret indre barn har som regel blitt sviktet tidlig i livet. Ofte i flere omganger og over tid. Når barn opplever mye smerte over kort tid eller smerte som strekkes ut over lang tid bygger det seg opp et følelsesmessig underskudd. Dette underskuddet oppstår som en følge av at man ikke møtes som barn på de behov man har til enhver tid.
Hvilke smerter som skaper det indre/sårede barnet er forskjellig. Ofte er det snakk om svik fra foreldrenes side. Andre ganger kan det være mye fysisk smerte over tid. Begge deler kan hver for seg eller sammen forårsake at det bygger seg opp et underskudd av selvfølelse.

SÅRBARHET
Hvor mye smerte den enkelte har opplevd er utslagsgivende på graden av sårbarhet. Dersom man som barn har opplevd mye smerte øker graden av sårbarhet proposjonalt med mengde smerte.
Ofte fortrenges mye av denne smerten fordi den er for tung å bære for et barn. Dette medfører at det på et senere tidspunkt med for stor belastning kan utløses psykisk og/eller fysisk sykdom.
Viktigheten av å ikke fortrenge denne smerten kan neppe understrekes nok. Mange flere enn meg mener at en primær årsak til sykdom hos mange mennesker i dag er fortrengning og dermed stress. Svakheten kulturelt her i Norge og mange andre steder i den vestlige verden er at det er forbundet med skam å vise sårbarhet…

INDIKASJONER
Tegn på at man har et indre/såret barn er at man fort blir rammet av offer. Sagt på en annen måte tar man seg da mer nær av mange ting. Man blir rammet av omstendighetene. Som omskrevet tidligere så er triggeren ofte at illusjoner brister. Ofte handler det om illusjoner skapt av et gjentatt håp om at morgendagen skal bli bedre enn dagen i dag. Den ble som regel ikke det i barndommen og nye skuffelser i tillegg til andre smerter fortsatte å bygge seg opp. Graden av sårbarhet økte og offertilstanden slo inn hyppigere og hyppigere. Resultatet ble ofte at man anstrengte seg mer og mer for å please andre/foreldrene.
Dette fortsetter ofte i voksen alder ved at man strekker seg for å få verden til å bli slik man ønsket i barndommen. Noe som ofte viser seg umulig. Allikevel løser man og fikser andres problemer uten evne til å se at det er bortkastet energi.
Når omgivelsene så ikke responderer som ønsket er skuffelsen et faktum.
De som har hatt det traumatisk nok rammes ofte av posttraumatisk stress-syndrom og asteni/ME.

LØSNING
Løsningen på situasjonen er ofte vanskelig gitt at årsaken er sammensatt og ofte fortrengt. Ofte trenger den som er rammet lang tid i terapi for å rense systemet for fortrengt smerte. Mange illusjoner skal ryddes av veien for å skape den nødvendige indre styrke til å møte en virkelighet man som barn ikke klarte, ønsket eller var i stand til å ta innover seg.
Samtidig som man avdekker det indre/sårede barnet frigjøres den voksne styrken som skal til for å kunne stå alene uten»foreldre» i noen form.
Denne nye tilværelsen er ofte ensom i utgangspunktet og mange opplever en form for tomhet som man selv må fylle. Denne tomheten er egentlig frihet, som samtidig forplikter og gjør at ansvaret ikke lenger kan overføres til andre enn deg selv.

Til deg som opplever å ha en høy grad av sårbarhet vil jeg med dette si at det er fullt mulig å bygge opp din egen indre styrke. Den er der. Det er bare snakk om å sette den fri.

På gode dager ser jeg bra ut. På dårlige dager ser du meg ikke.

Utsagnet kommer fra en av mine pasienter etter en runde hos NAV.
Historien er som følger og omfatter flere pasienter dessverre:

NAV beslutter over hodet på min pasient at vedkommende ikke trenger arbeidsavklaringspenger på helsemessig grunnlag. Begrunnelsen er at vedkommende i møte med dem fremstår som frisk og rask og fullt ut i stand til å inngå i en ordinær jobbsøkerprosess med dagpenger i tre måneder. 

Etter det aktuelle møtet lå pasienten til sengs i tre dager utmattet og med store smerter. Kraftanstrengelsen å møte opp og stå i situasjonen ble for stor. Når konklusjonen i tillegg blir som over blir stresset for høyt og energien for lav med det resultat at kroppen sier stopp.

Disse dårlige dagene foregår innenfor husets fire vegger uten sosiale innslag av noen som helst art. Ingen telefoner eller meldinger. Total isolasjon og stillhet og masse egeninnsats med tilgivelse av egen brustne illusjoner og selvaksept på resultatet av møtet. Hardt arbeid som heldigvis gir ny læring og mer styrke til å leve i en meget krevende og vanskelig livssituasjon.

Utsagnet som utgjør overskriften er viktig å tenke over generelt også. Mange har det slik i større eller mindre grad. Det å skjule for andre fordi man ikke vil vise eller rett og slett ikke orker er langt mer utbredt enn de fleste er klar over. Rent kulturelt er det nærmest helligbrøde å vise frem en virkelighet som ikke er ideell.

Min medfølelse går til dere som sliter i møtet med alle hindringene en hverdag med psykisk og/eller fysisk sykdom inneholder. Lykke til med det heltidsarbeidet dere har 24/7 hver eneste dag. Jeg er full av beundring og respekt for jobben dere gjør!

Tåkekarusellen

Innlegg skrevet av en leser:

Maria gikk rundt i rommet uten mål og mening. Hun prøvde å tenke ut hva det egentlig var hun skulle. Ikke bare denne dagen, men i det store og det hele, i livet generelt. Hun hadde koblet seg av skoleoppgavene som hadde en påstått og tilsynelatende garanti om en lysende framtid om hun bare gjorde dem bra nok. Om hun bare var flink nok. Hun hadde tatt et avbrekk fra oppgaven for å chatte litt med veninnen sin Ida, men midt under den vanlige praten om alt og ingenting stoppet hun opp. Hun så plutselig med tomt blikk på skjermen. Ida tastet inn ord og setninger om sosialt spill i vennekretsen som Maria vanligvis alltid valgte Idas side i, noen ideer Maria alltid var enig i og noen vitser Maria alltid automatisk lo av og kom med en passende respons på. Som om de var programmert in-tune til å le sammen og være enige. Men Maria så nå ordene som en mengde ord, en storm av mening hun ikke helt kunne se lenger. Ida som engasjert motpart ønsket respons, latter på vitsene, nikk på ideene og risting på hodet av beskrivelsene av hva hennes fiender hadde gjort så urettferdig mot henne.
Noe hadde satt stopp. En likegyldighet kom over Maria og hun ble sjalu på Ida som levde i denne verden der alt dette betydde noe. Hvor irriterende frisøren hennes var, hvordan Thomas ikke kunne ta initiativ, hvor dyrt det var med kollektivtrafikk og hvor urettferdig det hadde vært at Ingrid ikke hadde invitert henne med på lunsj forrige torsdag når alle de andre jentene skulle det. Det var da hun forsto at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Hun hadde koblet av karusellen og brutt koblingen. Ida sitt meningsløse og fantasifulle engasjement kunne ikke lenger få noen respons for hun hadde koblet av. Hun var inne i en nøytral og likegyldig sone der støyen bare fløt forbi og det var ingen tvil om at det Ida nettopp hadde berettet om ikke kunne beskrives som noe annet en nettopp støy. «Er du der?» kom det på melding. Maria hadde lyst til å skrive at hun aldri før hadde vært mer til stede, men hun lot være. Hun visste at i dette øyeblikk var hun blitt en kald fisk, hun var ikke lenger brukbar til Idas formål som bekreftelse. Derfor gikk hun nå, Maria, rundt i rommet og prøvde å komme på hva det var som var så meningsfullt. Hun visste at hun delte Ida sitt engasjement over små hverdagslige ting, men hun kjente sjalusien igjen. «Hva skal jeg da» tenkte hun «Om ikke jeg kan irritere meg over frisøren eller være bitter over at gutten JEG liker ikke tar initiativ». Maria følte uroen komme over seg; «hun kunne da ikke bare melde seg ut?»
Hun så på oppgaven hun hadde skrevet. Den handlet om hvordan den britiske regjeringen hadde håndtert den økonomiske krisen i 2007. Hun hadde sjekket med kompetansemålene som var satt og hun var godt innenfor. Alt som Henrik, engelsklæreren hennes visste å mene noe om, var der og etter hva hun kunne se lå hun an til en god femmer og kanskje sekser. Hun mestret engelsk svært godt etter et utvekslingsår i Australia. Det hadde vært et godt år ettersom hun hadde kunne vært litt alene i den formen at hun kunne velge sine venner på nytt, at hun kunne velge hvem hun på mange måter var på nytt. Når hun hadde kommet hjem igjen hadde hun falt litt tilbake i sitt gamle spor og i de gamle rollene hun hadde blant sine barndomsvenniner. Maria visste ikke helt hva hun skulle tenke om disse refleksjonene om eksistensen. Det eneste hun visste var at det var noe hun fryktet mer en noe annet. Nemlig det å se igjennom sin egen tilværelse. Hun maktet ikke å være så våken. Hun åpnet chat vinduet igjen. «Er du der?» hadde Ida spurt. «Ja, jeg er fortsatt her, hva var det frisøren din hadde sagt igjen?» «Så distre du er, jeg sa det jo nettopp!» «Beklager, det skal ikke skje igjen» sa Maria selvom hun visste det var løgn. «Ida is typing» sto det og hun fikk gleden av å fortelle det enda en gang med Maria som publikum. Hvor lenge hun skulle greie å holde engasjementet oppe. Hvor lenge hun greide å stå ved siden av Ida sin tåkekarusell og heie eller høre på hvor fantastisk og dramatisk turen hadde vært. Men en ting visste hun. At hun gruet seg veldig til det skulle skje igjen.

Anders E.

 

Sammenhenger mellom lav energi og depresjon

Spørsmål fra leser: Du skriver flere steder om verdien av å hvile og hva som skjer når man flykter fra slitenheten.
Hva er egentlig forskjellen på det å være veldig sliten og det å være deprimert? Sånn umiddelbart er vel det å være deprimert en medisinsk tilstand i motsetning til det å være sliten. Og det å være sliten kan kanskje gjøre en lettere utsatt for å bli deprimert? 

Kan du si noe mer om forskjellen og evt hva som gjør at man kan konkludere med at et menneske «bare» er svært sliten og ikke deprimert? 
Er det de samme tegnene man ser på et menneske eller er det egentlig store nok forskjeller på de to tilstandene at det ikke gir mening å se dem i sammenheng?

Lav energi, les; meget sliten, gjør oss sårbare for offermønstre som fører til oppgitthet, maktesløshet, likegyldighet og resignasjon som på sikt kan bli til dessillusjon og depresjon. Sagt på en annen måte: Hvis livet går oss i mot over lang tid og energien samtidig er lav eller blir det som en følge av motgangen så blir vi utsatt for å utvikle en depresjon. Den lave energien gjør oss sårbare.

Ovenstående kombinert med motgang, sykdom eller andre hendelser som medfører tap av livskvalitet og/eller illusjonsbrister kan føre til depresjon. Med andre ord så er depresjon sammensatt og kan ha mange innganger, men et felles trekk er lav energi.
Diagnosen depresjon forutsetter en ganske høy grad av nedstemthet over tid. Imidlertid finnes det lettere utgaver som også kan gi diagnosen. Spennet er stort og kriteriene er ofte basert på subjektive vurderinger fra den som setter diagnosen. Som sykdom blir depresjon ofte forvekslet med dessillusjon som i virkeligheten er en offertilstand. Uavhnegig av grad av depresjon så hjelper det ofte med langvarig hvile. Det vitner om sammenheng med lav energi. Er energien veldig lav vil det vanligvis ta desto lenger tid å komme ut av depresjonen.

 

Kronisk tretthet og ME, resultat av overbelastning?

Kronisk tretthet eller ME er en tilstand kjennetegnet av kraftig tretthet som kan variere i grad og intensitet fra periodevis tretthet til fullstendig muskulær lammelse. Tilstanden er utbredt og lite kartlagt, men rammer de som får det hardt. Det er per i dag ikke noen dokumentert behandlingsmetode som hjelper. 

De som rammes må uansett hvile mye da de rett og slett ikke orker aktivitet i noen særlig grad. Sammen med tilstanden forekommer ofte andre autoimmune symptomer av ulik og variererende art. I dagens Aftenposten står en artikkel om tre tilfeller i samme familie. Verdt å lese.

Når jeg i tittelen stiller spørsmål om dette er et resultat av overbelastning fysisk og eller psykisk så har det sin bakgrunn i erfaring fra mange tilfeller i min praksis hvor det synes å være sammenhenger mellom den lave energien og uhensiktsmessige kognitive trekk samt fysiske sykdomsbelastninger, hver for seg eller i kombinasjon. Jeg vil i en serie om de forskjellige kroppslige signaler vi fra naturens side er utstyrt med begrunne dette nærmere. 

Dessverre retter forskningen i hovedsak seg inn på å finne medisinering mot tilstanden og i begrenset grad mot å finne årsakene. Det er fristende å begi seg inn på spekulasjoner på hvorfor det er slik, men det overlater jeg til den enkelte leser. Imidlertid viser det seg at kognitiv behandling sammen med mye hvile over lang tid har god virkning. Jeg velger derfor å fokusere på det fremover.

Hvis du har følt deg trett over tid eller tretthet kommer og går og er betydelig, så anbefaler jeg deg å ta dette på alvor. Les mitt innlegg om «superkvinnen, en illusjon». Kjenner du deg igjen i det som står der er du i risikogruppen. Ta det på alvor og hvil mer. Husk at det er overveiende kvinner som rammes. Det er ikke tilfeldig!

 

Uro i kroppen

En leser spør:

Jeg opplever i noen situasjoner at jeg har en uro i kroppen. er usikker på hvorfor fordi det kan komme også når jeg hviler eller være der om morgenen når jeg våkner. Kan du skrive noe om årsakene som kan ligge bak slik uro. 

Svar: 

Tilknyttet kroppens sympatiske og autonome nervesystem er adrenalin og kortisol viktige hormoner/signalstoffer. I tillegg lider serotoninproduksjonen under stress og avtar over tid med for mye sentralstimulerende hormoner. Disse stoffene styrer mange funksjoner i kroppen. Uro skapes av et adrenalinoverskudd som gjør at det sympatiske nervesystemet slår seg på. Dette trigger kroppslig uro i blant annet muskulaturen som styres av det autonome nervesystemet. Kortisolet følger med og serotonitet klarer ikke dempe utslaget. Hvis du vil lese mer om disse tingene så finnes det mye stoff på nettet.

Det å stoppe uro av fysisk art handler om å unngå det som skaper stress og utløser adrenalin. Her kommer noen eksempler på momenter som typisk setter i gang adrenalinproduksjon.

  • Lav energi
  • Stress
  • Dårlig tid
  • Mye å tenke på
  • Lavt blodsukker
  • Hard trening
  • Insulinstimulerende mat: Sukker, alkohol, kaffe, mye stivelse, lite fett, mye protein
  • Lavt veskenivå/uttørret

Hvis du kjenner uro og kan finne årsaken i en av momentene over så kan du først forsøke selvaksepten beskrevet flere andre steder i bloggen. Dernest og i tillegg kan du forsøke tiltak som kan virke motsatt av ovenstående stimulanser.

  • Hvile
  • Gjøre ting sakte
  • Ta deg god tid og ta vekk gjøremål
  • Sortere tankene ved hjelp av haster/viktig matrisen 
  • Få opp blodsukkeret ved å spise lite og ofte og ikke insulinstimulerende mat
  • Trene moderat, aldri mer enn 70% intensitet
  • Spise balansert hvilket vil si god balanse mellom karbohydrater, fett og protein
  • Drikk rent vann og spis mer fiberholdig kost og nok fett/olje
  • Kutt alkohol og andre sentralstimulerende stoffer helt
  • Drikk nok tilpasset temperatur og aktivitet, lite og ofte er en god regel. Ikke for mye.

Til tross for disse tiltakene kan uroen fortsatt være der. Forsøk allikevel over litt tid å følge opp disse tingene og kroppen gis mulighet til å stabilisere seg og øke serotoninet og dermed bedre kroppens egen evne til å skape ro.

Superkvinnen, en illusjon?

Følgende artikkel i dagens Aftenposten setter søkelyset på noe vesentlig. Ikke fordi hypotesen er ny, men fordi det endelig kanskje kan startes seriøs forskning på fenomenet. Forleden var det i NRK’s brennpunkt en debatt om seks timers dagen. Denne debatten er kanskje den viktigste helsemessige debatt som pågår for tiden.

Kvinner har vært dobbeltarbeidende en god stund nå, men trenden med økende forskjell i sykefravær mellom kvinner og menn fortsetter oppover. At det kan skyldes faktorer som at kvinner har fått et stadig høyere stressnivå har vært kjent lenge, men ikke vært forsket på.

Den typiske kvinnelige pasient har ofte flere av følgende symptomer:

  • Lav energi
  • Tankestøy
  • Svekket korttidshukommelse og konsentrasjonsevne
  • Dårlig søvn
  • Magesmerter
  • Trykk i brystet
  • Spenninger i nakke og skuldre
  • Hodepine
  • Uro
  • Hetetokter
  • Fryser lett
  • Konstant dårlig samvittighet
  • Bekymringer
  • Nedstemthet
  • m.fl. 

Prosentuelt sammelignet med menn så består min pasientkrets av 95% kvinner. Menn har sjelden symptomer av lignende art og grad som nevnt over. Menns grunn for å oppsøke hjelp er som oftest av praktisk og konkret art knyttet til et problem, mens kvinners grunn er generell og sammensatt av mange flere elementer og ofte basert på mange ubehagelige symptomer som nevnt over. Ofte har legen sagt at problemet er stress og bedt dem oppsøke meg. 

Min oppfatning er at store deler av dette handler om «arvesynd» som tidligere omtalt. Med det menes at kvinner i langt større grad enn menn tar ansvar for mer enn de strengt tatt burde. Med økende «krav» til barnas fritid og eget fritidsliv så tar mange kvinner det meste av dette arbeidet og dermed er overbelastningen et faktum. 

Slik ser en typisk hverdag ut for en en typisk kvinnelig pasient:

  • Klokken ringer kl.6
  • Håret må vaskes og fønes og sminke må legges
  • Rakk ikke å ordne med barnas tøy dagen før så det må legges frem
  • Barna vekkes 6.45 og følges på badet, i dusjen, lages frokost til og kles på
  • Egen frokost tas i farten mens matpakker til barna smøres
  • Ytterklær tas på og barna kjøres til barnehage og skole
  • Reise til jobb med litt jobbing underveis
  • Full dag på jobb med mye ansvar og for liten tid til alle arbeidsoppgaver, kort lunsj på farten til neste møte
  • Henting i barnehage og på skole
  • Innom butikken for å handle noe som mangler samt det som trengs for kaken hun skal ha med på møte i kveld
  • Hjem og lage middag samtidig som det ene barnet settes i gang og hjelpes med lekser
  • Middag og opprydding
  • Skulle trent litt, men rekker ikke i dag, dårlig samvittighet
  • Svaring på noen eposter før kjøring på ettermiddagsaktiviteter for barna
  • Baking av kake og sette over en vaskemaskin før avreise til kveldsmøte hvor hun er klassekontakt fordi ingen andre ville ta jobben
  • Hjemme kl.10 fordi noen ville snakke om ting som må tas opp etter møtet og hun ikke klarer å si nei
  • Enda noen eposter har kommet som bare må tas
  • En rask kikk på kveldsnytt mens de besvares
  • i seng kl.24, men sovner ikke før kl.03 fordi tankene surrer og går
  • Våkner kl.05.30 og kjenner uro og angst

Overdrevet? Nei, dessverre ikke. Ikke rart at statistikken ser ut som den gjør.

Til forskjell fra kvinner så har menn med seg en kultur fra sine fedre og bestefedre som handlet om at barn og hjem var kvinnens ansvar. Den flyter mange menn på enn så lenge. Hvor lenge det vil holde seg er et åpent spørsmål da trenden er at menn begynner å gå i kvinners retning og ta på seg mer og mer ansvar. Et annet relevant spørmål er hva man lærer sine barn ved slik adferd. Viktig å tenke over.

Det er ditt ansvar å ta vare på deg. Ikke vent til det er for sent!

Sex som selvmedisinering

Det lever en del mennesker i verden i dag som er avhengig av sex som rusmiddel hvor akten utgjør bekreftelse og utløsningen utgjør den rensende og beroligende effekten som mange oftest søker med selvmedisinering. Slik avhengighet er godt skjult og veldig få er klar over at de har denne avhengigheten, langt færre som vet de har den, er åpne med at de bruker sex som selvmedisinering.

Når hyppigheten på selvmedisinering med sex blir så høy at det for den enkelte og omgivelsene blir en belastning innser de fleste at de har dette problemet. Med høy hyppighet her menes daglig eller flere ganger om dagen.  

For mange er det nok å innse at de har dette problemet. For andre er det nødvendig med kognitiv hjelp. 
Bakgrunnen er som oftest sammensatt. En gjenganger er uro og angst, se egne innlegg om dette. Ved orgasme utløses beroligende hormoner og det oppnås en ro. Den varer imidlertid ikke så lenge og så er det tid for ny selvmedisinering.