Stikkordarkiv: ungdom

Sommerkvelder og alkohol

Det er lyse kvelder med høy temperatur og de fleste voksne synes det smaker godt med en kald øl, vin, drink eller lignende. Husk da på at kroppen tåler mindre alkohol når det er varmt. Dels på grunn av lavere veskenivå, men også på grunn av den høye temperaturen.
Stemningen blir raskt deretter og kan bli tildels veldig høy for noen. De som overdriver drikkingen i disse situasjonene gjør ofte det også i andre situasjoner som involverer alkohol. Det er summen av alle disse gangene som medfører skader. Ikke den ene gangen det ble litt høy stemning.

I min praksis har jeg ofte pasienter som har hatt ubehagelige opplevelser med alkohol i ung alder. De forteller om akkurat slike situasjoner som beskrevet over og foreldre som ble i overkant beruset. Opplevelsen har satt seg som en sårbarhet i kroppen og følelsene og får utslag når det bli varmt. Den ekstra belastningen for et sensitivt barnesinn har etter en del år blitt til overbelastning og sykdom.

Årsaken til at det går slik er som regel den løsningen barnet velger for å gjøre belastningen på seg selv minst mulig. Med det menes at barnet, delvis bevisst og delvis ubevisst, velger den løsningen som der og da kan virke som mest dempende på sin egen følelse, enten den er frykt eller en eller annen smerte eller sorg.
Strategiene varierer. Under her følger noen eksempler på de vanligste delpersonlighetene og strategiene:

  • Fortrengning for å ikke kjenne på vanskelige følelser
  • Skjuling for å ikke utløse negative reaksjoner hos foreldrene
  • Smiler for å unngå negative kommentarer og kritikk
  • Ansvar for yngre søsken eller dyr slik at de ikke blir berørt negativt
  • Tilpasning i form av å bli med på festen
  • Utagering for å tiltrekke seg oppmerksomhet slik at drikkingen stopper
  • Flukt for å få en eller begge foreldre til å komme etter og avbryte drikkingen

Variasjonene er mange og ofte er det kombinasjoner av flere av disse som er vanlig.

Felles for alle disse strategiene er at de krever mye energi

Over tid medfører det at energilagrene tappes og nivået av stresshormoner i kroppen øker. Sårbarheten, som nevnt innledningsvis, blir større på situasjoner som ligner på den situasjonen som opprinnelig ble opplevd som utrygg og skremmende. Samtidig settes kroppen fort i alarmberedskap og kan bli værende der i lange perioder. I eksempelet med varme sommerkvelder er det vanlig at varme i seg selv kan sette i gang kroppens beredskap med påfølgende energitap og stresshormoner.

Tenk to ganger ekstra på om det er verdt et glass til å ta sjansen.

God sommer.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Ungdommelig bekvemmelighet som utarter, tiltak og tydelighet

SITUASJONSBESKRIVELSE
Utgangspunktet for dagens innlegg er en ungdom som har funnet det betimelig, under visse omstendigheter, å lage seg egne rutiner på det meste. Dette er en typisk situasjon for mange foreldre som med stigende uro ser at tiden ved skjerm, med spill og usunn mat øker. Tid som tilbringes ute i aktivitet går ned og naturlig nok så blir helse og sunnhet en bekymring. Kanskje får det også utslag på vekt. Kanskje går det utover lekser og skole.
Det er fort gjort at det blir en ond sirkel.
Ungdom liker å bestemme selv og det er viktig at de får bestemme selv i størst mulig grad. Imidlertid er det slik at det er ikke gitt at de ser konsekvensen av egne handlinger på lang sikt. Som foreldre har man en klar plikt med hensyn på å ivareta sine barns beste. Det er da viktig at disse samtalen blir tatt, men uten å kjøre over ungdommen. De må respekteres og det er viktig i få til så mye refleksjon som mulig.
Grenser og medbestemmelse bør gå hånd i hånd.
Hva skal så foreldre gjøre når ungdommen, som her omtales som han, har funnet ut at måltider, som er stort sett junkfood, inntas når det passer ham, på rommet, foran skjermen? Når det å legge seg hører natten til og morgener strekkes, noen ganger utover skoletid? Når helgene består av spilling om natten og soving om dagen? Det å ta denne samtalen tidlig i ungdomstiden kan vær viktig. Det blir langt verre når ungdommen blir 16-17 år. 12-13 årsalderen er en passe tid.
DETTE KAN GJØRES
Hva gjelder grenser og medbestemmelse så er ovenstående et veldig relevant og viktig tema. Han drar det nok så langt han kan og føler naturlig nok stor komfort med det. Samtidig synes han nok at han fortjener det i sin situasjon gitt at han nå er ungdom. Kan fort bli mye bekvemmelighet og dermed stor skuffelse når dere prøver å bryte den rutinen. Det er viktig at dere som foreldre på forhånd er enige. For eksempel om følgende (Ingen fasit dette, bare eksempler. Pass på at de er objektivt målbare så de ikke kan strekkes):
  • Måltider spises på kjøkkenet og i stua på fredager og lørdager og sammen med oss andre til faste tider
  • Hele familien spiser samme mat
  • Junkfood begrenses til en gang i uken
  • Godteri en dag i uken
  • Skjermtid er begrenset til 1 time hverdager og 2 timer i helger. (Lekser på skjerm unntatt).
  • Ikke skjermbruk/spill etter kl.19 alle dager. TV til en halvtime før leggetid. (Viktig for å senke adrenalinet tidsnok til leggetid.)
  • Leggetider på hverdager er senest kl.9. I helgen kl.10.
  • Maks sovetid i helger til kl.10

Husk på eksempelets makt og tenk over egne rutiner på tilsvarende områder

For å vite hva han skal kunne ta ansvar for selv så  kan det sjekkes med følgende tydelighet (Forutsetter at dere begge er der. Hvis du tar det alene så bytter du ut vi med jeg):
«Med den situasjonen som er nå så ser vi at hva du synes er ok og hva vi synes er ok er ganske forskjellig. Vi tenker da på måltider, leggetider, søvn og skjermtid spesielt. Det er viktig for oss at du får bestemme mest mulig selv. Samtidig er vårt ansvar som foreldre å passe på at du gjør det som er best for din helse og sunnhet. Vi har behov for å ta en prat om hva du tenker at du kan bestemme selv samtidig som helse og sunnhet blir tatt vare på. «
Hvis han svarer at det vil han ikke snakke om så si følgende: Alternativet til å ta en prat om det er at vi bestemmer der vi synes du ikke gjør det som er best for helsen din. (Dette er en konsekvens og ikke en straff. Hvis han synes det er straff så si at det er en naturlig konsekvens og ikke straff fordi det er deres plikt som foreldre.)
Sier han ja med en gang så hopper dere over tydeligheten over. Prøver han å trekke seg unna så gjenta tydeligheten over og sett en frist for samtalen, ellers vil dere bestemme.
Blir reaksjonen sterk så la han tømme ut sin frustrasjon i fred. Ikke si noe, bare vær der. Vent en stund etterpå og se om han kommer tilbake. Gjenta etter en stund hvis han ikke kommer tilbake til saken.
Hensikten med denne pausen er å sette i gang en prosess hos ham. Vær tålmodig.
Neste tydelighet blir som følger:
«Vi er glade for at du vil ha denne samtalen med oss. Vi har blitt enige om hva vi synes er passe for en person på din alder hva gjelder de temaene vi nevnte.
Vil du høre om det så kan vi se hvor langt fra hverandre vi egentlig står?»
Her er det viktig å vente på et ja. Konsekvensen ved nei er samme som over. Etterlys et svar til dere får et ja eller nei.
Når dere presenterer listen så kan det gjøres slik det står formulert over. Avslutt med å spørre: «Hva tenker og kjenner du når du hører hva vi synes?»
La han komme med sine meninger uforstyrret og vent til han er helt ferdig før dere sier følgende: (Forutsetter her at dere står ganske langt fra hverandre)
«Når vi hører din mening så ser vi at det er en viss avstand mellom oss. Det er lite å forhandle på her, så det er fint hvis vi får vite hva du kan ta ansvar for å følge opp selv og hva vi må følge opp ganske snart.»
Bruk igjen stillheten og vent så lenge som nødvendig til tilbakemeldingen kommer.
Når dere har fått ham til å forstå at det blir slik blir det å prøve det ut. Brytes reglene så kan følgende tydelighet brukes:
«Vi ser at det vi ble enige om ikke følges. Hva tenker du er passende konsekvens når disse reglene brytes?»
Ikke så lett å finne på konsekvens her så det er mulig det må innføres straff. Det viktige da er at han er med og setter denne slik at han får eierskap. Insister på at han kan bestemme hva det skal være, samtidig som dere har synspunkter.
Eksempler på slike kan være:
– Innlevering av Ipad
– Stengning av nettverkstilgang
– Innlevering av mobil
– Innetid om kvelden
Nøkkelen er at dere hele tiden snakker om hans beste og sak. Det blir vanskelig å angripe dere på. Pass på at dere ikke går over i instruksjon, men snakker om noen grunnregler som er til hans beste. Pass på å ikke trekke frem eksempler på ungdom som er tatt av spill, mat og skjerm osv. Bruk taushet og la den jobbe for dere. Han vil lettere kunne fylle det rommet da. Hvis han spør om hvorfor dere gjør dette så begrunn det med helse og sunnhet.
Vær tålmodige på gjennomføring og det vil uansett skje noe med ham hva gjelder innsikt på områder som berøres. Slik læring tar tid og dere må uansett være gode eksempler, eller så blir det vanskelig. Øvelsen kan med fordel gjentas med jevne mellomrom og også på andre temaer.
Det er ikke sikkert dere får takk der og da, ei heller senere. Trøsten får være at dere gjorde et forsøk som kanskje bidro til en kursendring.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Kloke ord fra en ung jente med perspektiv

En mor sendte meg dette som omhandler hennes datter. Teksten er uredigert.

BAKGRUNN FRA MOR
Hun har hatt en tøfT skoleår med mye drama i jentegjengen, som jeg har forstått at det ofte er. Lærerne sier i hvert fall det «sånn er det bare, jenter er jævlige i den alderen». Hun forsvant her en dag rett før ferien, og ble borte i timer. Da hun kom tilbake, hadde hun skrevet teksten under. Hun virket lettere etter det, selv om hun fortsatt er fortvilet over venninner som selvskader, sulter seg, baksnakker og utestenger. Over lærere som ikke forstår, men later som, og venner som nekter å snakke med voksne. Det tok tid før hun viste den til meg, men det ble utgangspunkt for en god prat.

DATTEREN SKRIVER
«Du tror du har det så vondt. Tenk på alle de fattige barna i Afrika. Du tror du er så spesiell. Tenk på alle de som har gjort det du gjør, 10 000 ganger før. Du tror du vet alt. Tenk på alt det andre du ikke har peiling på.

Så kanskje du ikke er så spesiell. Du er ikke så unik som du trodde. Nei, ingen har opplevd akkurat det samme som deg, men alle er glad i noen, alle har noen som er glad i dem. Alle har det vondt, alle er lei seg, alle smiler. Alle er sjalu, sint, trist, deprimert og hjelpeløs. Alle tror på de høyere makter: Gud, Allah, Einstein, Donald Trump, Erna Solberg, mamma. Alle mister noen i livet sitt de har elsket høyere enn de elsker seg selv. Alle syns synd på seg selv. Alle har opplevd noe de ikke vil snakke om. Alle får venner, mister venner, får nye venner. Alle har «fiender», bestevenner, dem du stoler mer på enn andre. Alle svikter og blir sviktet. Det er derfor du stoler på en person mer enn den andre og det er derfor du forteller ham eller henne mer. Og det må være lov. Sier jeg bestevenn, tenker du på én person, sier jeg svik, tenker du på en person og det er ikke uten grunn. Alle har mareritt. Alle har drømmer. Alle er flinke til noe og dårligere til noe annet. Noen har det bedre enn deg og noen har det dårligere. Alle har hatt det bedre enn de har det nå og alle har hatt det verre.

Dette vet jeg. Dette vet jeg, en 13 år gammel jente, at alle har det. Og har du det ikke nå, kommer det til å skje. Så jeg spør deg: Hvorfor er du så redd for å dø? Dør du, kommer det noen andre som opplever akkurat det samme som deg. Du kommer jo til å dø en gang uansett.

Det jeg prøver å si er at hvis du ikke er Barack Obama, Saroo Brierly, Mchael Jackson eller Nelson Mandela, så klapp igjen. Vi klarer faen meg å ødelegge en hel planet fordi vi ikke «har det bra nok». Så slutt å angripe andre folk, slutt å synes så forferdelig synd på deg selv. Du veit ikke om personen ved siden av deg er på det stadiet at han eller hun har det jævlig akkurat nå. Kanskje du har det jævlig akkurat nå. Det er du ikke alene om. Så slutt å tråkke på andre: Alle her er egentlig like, så tenk deg om; kanskje noen har det akkurat som deg akkurat nå? Mislykkes du en gang og sårer noen, da ber du om tilgivelse og gjør det ikke igjen.

Nå får du noen sekunder til å tenke over alt dette… og så tenker du deg om en gang til. Kanskje den matteprøven ikke er så viktig?»

 

Takk til mor og datter for de kloke ordene og for at vi får legge ut dette på våre nettsider.
Ytterligere kommentarer er overflødige, foruten at du finner mye på våre nettsider om offermekanismen og hvordan den kan løses opp.

God helg.

Ansvarsfordeling og høstens aktiviteter

Med høsten og skolestart så starter også alle andre aktiviteter som en familie med barn og/eller ungdom er involvert i. Kabalen skal gå opp og ting skal planlegges. Det klassiske er at ansvaret for denne kabalen havner i fanget på en av de voksne i familien.

Det er lettere å løse det selv enn å involvere flere i gjennomføringen.

Dette oppgis som den vanligste årsaken til at man sitter igjen med ansvaret for å få den daglige kabalen til å gå opp. Dette får flere sekundære virkninger.

Man gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste ved å
signalisere at barna ikke trenger å gjøre det selv

Med det menes at ved å kortsiktig spare energi ved å unngå frustrasjoner over at ting ikke fungerer og kabalen ikke går opp, så kan det på sikt føre til at:

  • Barna blir vant til at noen ordner opp for dem
  • Barna sliter med å ordne opp selv når de blir så store at de må det
  • Oppgaver som krever energi og tid går på bekostning av egen tid
  • Du blir bebreidet den dagen kabalen ikke går opp
  • Ingen tar tak i situasjonen hvis du ikke er der
  • Ingen takker deg for at du gjør det, men tar det som en selvfølge

Sagt på en annen måte så mates barnas avhengighet av at noen ordner ting for dem. Det kan fort bli til skuffelser når det viser seg at omgivelsene forøvrig ikke gjør det.

er et godt tidspunkt for å gjøre endringer på dette området.

For å stimulere barnas egen evne til å løse slike oppgaver så kan du for eksempel forsøke å si følgende:

«Når jeg ser over alle aktiviteter som skal foregå fremover så ser jeg at det kan bli utfordrende å få organisert og gjort alt sammen. Før har jeg brukt mye tid og energi på å få alt sammen til å fungere.
Jeg skjønner at jeg dermed har gitt inntrykk av at det er min oppgave.
Det er jeg glad for at jeg skjønner / sint på meg selv for at jeg har gitt inntrykk av. (Si en av de eller begge)
Heretter har jeg ikke tenkt å ta på meg den oppgaven. »

Vent og se om du får noen reaksjoner eller om noen tilbyr seg. Hvilke reaksjoner du får forteller deg noe om i hvilken grad barna og kanskje også ektefellen har noen tanker om at du faktisk har gjort dem en tjeneste før og at de dermed bør ta over oppgaven. Blir det bare helt stille så tyder det på at ingen føler seg hjulpet av deg eller kallet til oppgaven.
Da har du to alternativer:

  • Det ene er å la alt være opp til de andre og bare vente å se hva som skjer. Du bare lar saken ligge.
  • Det andre er å sette i gang de andre med å lage en plan for hvordan de forskjellige aktivitetene kan løses i tiden fremover. Husk at du primært skal være tilskuer gitt det du sa i avsnittet over.

I begge tilfeller vil de bli nødt til å finne måter å få det til på. Det blir god trening i planlegging og problemløsing. Står de fast så vent med å gripe inn til de spør om hjelp. Begrens hvor mye du hjelper til, til å si noe om hva du ville gjort. Ikke instruer de i hva de bør gjøre. Valget skal ligge hos dem.

Belønningen for dem er at de vil føle mestring og tilfredshet over å ha løst det selv.

Belønningen for deg er at du sparer tid og energi som du kan bruke på deg selv.

Lykke til med oppstart av høstens aktiviteter.

OBS: Pass på at du ikke går inn og fikser når det skjærer seg. Det er da læringspotensialet er størst for de som eier problemet.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Skolens forpliktelser overfor elever utsatt for mobbing er strammet inn

Det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø

Skolen er snart i gang igjen. Mange barn og unge gleder seg til å se igjen vennene sine, finne tilbake til hverdagens rutiner og lære noe nytt. Men ikke alle ser frem til å komme tilbake til skolehverdagen. Et betydelig antall gruer seg. Elevundersøkelsen fra 2016 viste at om lag 50 000 som går i grunnskole og videregående utsettes for mobbing en eller flere ganger i måneden.

Vi i Dialoggruppen opplever jevnlig hjerteskjærende møter med mennesker, barn, ungdom og voksne som ikke har hatt eller har det trygt og godt på skolen, og blir utsatt for krenkelser og mobbing.

Gjennom flere studier om mobbing er det kommet frem at mobbing rammer tilfeldig. Å fortelle at man blir mobbet er ikke lett. Når elever forteller og ikke blir tatt på alvor er det med å gjøre situasjonen verre, for i det å fortelle ligger et håp og en forventing om at det gjøres noe med situasjonen. Dersom mobbing ikke håndteres riktig hjelper det lite med pålegg fra Fylkesmannen når skoler ikke innretter seg etter pålegget som er gitt. Dette sammen med at det ofte tar for lang tid før tiltak settes inn, er noen av årsakene til at det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø.

Fra 1. august ble de juridisk rettigheter for elever i grunnskolen og videregående styrket i nytt kapittel 9 A i opplæringsloven. Dette er elevenes arbeidsmiljølov. Den regulerer deres skolemiljø.

En av de viktigste endringene er aktivitetsplikten som erstatter enkeltvedtak. Det innebærer at hvis en elev varsler om mobbing og det går en uke uten at skolen har gjort noe, så kan eleven eller foreldrene gå direkte til Fylkesmannen. Fylkesmannen kan da bestemme hva skolen må gjøre. Hvis de ikke gjør jobben sin, kan skolen få bøter.

Dette er blant det som er nytt:  

  • Nulltoleranse mot mobbing er nå lovfestet
  • Aktivitetsplikt i tråd med beskrivelsen over
  • Dokumentasjonsplikt. Det må dokumenteres hvilke tiltak skolen planlegger å gjennomføre gjennom en aktivitetsplan, og hva de har gjort for å følge opp pliktene i hver enkelt sak
  • Informasjonsplikt til elever og foresatte
  • Nye strafferegler ved overtredelse. Skolen kan ilegges dagsbøter for ikke å reagere på mobbing

Lovendringen gir press på skolene til å besørge at ALLE barn og unge opplever skolen som trygg og god. Den skal sørge for at de skal få oppfylt sine rettigheter i praksis og ikke bare på papiret. Dette er den viktigste årsaken til at det er innført en plikt for skoleeier og skolen til å informere elever og foresatte om de rettighetene de har. Plikten trer i kraft fra første skoledag skoleåret 2017 – 2018. Fra oppstart, som for mange er til uken, skal skoleledere, SFO-ledere og alle ansatte i skolen være godt kjent med endringene i opplæringslovens kapittel 9 A.

Denne lovpålagt informasjonsplikten skal være med å gi både elever og foreldre kjennskap til hva som kan kreves av skolen, og hvordan saken kan tas videre dersom skolen ikke oppfyller sine forpliktelser overfor eleven.

 

Vi i Dialoggruppen som møter de som er eller har vært rammet av mobbing har hatt og har en rekke slike saker. Viktigst er å hjelpe den rammede til å få tilbake troen på seg selv og sitt eget liv. Sekundært og paralellt arbeider vi aktivt overfor skolene, kommuner og fylkeskommuner med å gjennomføre konkrete tiltak der vi ser det er helt nødvendig for å få endringer, Resultatene er som regel gode, men det tar tid og er et krevende arbeid.

Ikke nøl med å gjøre tiltak dersom du opplever eller hører at ditt barn blir mobbet.

Mulighetene til å få gjort noe med saken er med den endringen som beskrives her enda bedre enn før.

Godt nytt skoleår!

Mer informasjon finnes på nettsidene til Fylkesmannen:  https://www.fylkesmannen.no/Nyheter/Nulltoleranse-mot-mobbing-i-skolen/

dialoggruppen-ragnhild-c

Ragnhild Dekke
Spesialpedagog og kognitiv terapeut

Unge og frafall i skolen – årsakssammeheng og tiltak

Det har vært mye debatt og det har vært gjort tiltak gjennom lang tid for å senke antallet elever som dropper ut av skolen, spesielt på vderegående trinn. Effekten av tiltakene er minimal, mange steder har det faktisk blitt verre. Vil i dette innlegget skrive noe om hva som kan være årsakssammeheng og hvilke tiltak som muligens kan hjelpe slik jeg ser det.

BAKGRUNN FOR FRAFALL
Til alle tider har det vært et frafall fra obligatoriske plikter. Utdanning er en av de. Jobb er en annen av de. Utskifting og endring skjer hele veien. Menneskers veier har vært og vil alltid være forskjellig.

Når dette nå har fått det fokus som det har så handler det nok mest om at nå er det målbart på en helt annen måte enn før. Det som muligens er et problem blir dermed synliggjort på en helt annen måte og kan dermed brukes bevisst av poltikere blant annet til å slåss om hvem som har gjort best og mest i sammenheng med dette.

Når det er sagt så er det klart at det til alle tider og fortsatt er slik at det er utfordrende å være tenåring. Å skulle velge, å skulle holde seg motivert, å skulle nå opp til forventningene rundt seg og ikke minst egne forventninger er krevende. I tillegg, og det er et nytt moment, så er sosiale medier på en helt annen måte med på å til enhver tid skape et bilde av hva omgivelsene tenker og gjør. Ofte en usann virkelighet, men de fleste kan ikke unngå å bli tatt av sin egen utilstrekkelighet når de hører om alle som får til både det ene og det andre. Her kan det ligge en forsterkende faktor. Faktoren er ikke ny, men flere eksponeres tettere og oftere for denne enn før. Hva har egentlig skjedd i tillegg til dette?

Personlig tror jeg ungdom er ærligere med seg selv enn før
fordi det er mer rom for det.
Sannheten er derfor mer tilgjengelig, smertefull som den kan være.

Sagt med andre ord så gir kanskje ungdom en mer ærlig tilbakemelding på kvaliteten i skolen og hvor lite den egentlig er tilpasset hver enkelt elev. Før kunne nok skammen slå hardere og terskelen for å skille seg ut og si det høyt være høyere.

TILTAK
Hva kan man så gjøre? Hva sier «ekspertene» og hva sier historien om riktig og galt. Hva er voksne lært opp til å tro på og hva koster det samfunnet i kroner og øre å møte ungdom der de er til enhver tid? Ikke nødvendigvis så mye. Tiltakene kan være enkle og virkningsfulle samtidig.

Start med å lytte til ungdommen!

Still spørsmål i stedet for å instruere. Vil i denne forbindelse ta frem en pasienthistorie om en ungdom som hele veien hadde slitt med tilpasning på skolen. En dag fikk han en lærer som satte seg ned med ham og snakket med ham og ikke til ham. Det gjorde hele forskjellen. Ungdommen fikk ikke særbehandling, men fikk selv evaluere og vurdere hele veien hvordan hans egen virkelighet så ut. Hver dag tok han og læreren en fem minutters prat og ungdommen evaluerte og sa noe om hva han tenkte videre. Ettter hvert var et blikk nok mellom ham og læreren. Han ble sakte, men sikkert selvgående, opplevde mestring og kunne gjøre valg, hele tiden innenfor de rammene som skoleverket satte. Verre er det ikke, men dog så vanskelig i praksis fordi de fleste «voksne» og autoriteter har en bedrevitermentailtet som de ikke klarer å holde for seg selv. Derfor lyttingen.

Ikke gi ungdom råd uten at de spør etter det!

Klarer de nevnte personene å følge opp disse to grunnreglene så kan mye være gjort. Prøv på din egen ungdom eller forsvidt mindre barn og se hva som skjer. Vær blid og vanlig imøtekommende underveis mens du følger reglene. Lykke til!

Tid for å ta ansvar for seg selv?

Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning. 

Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt? 

I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon? 

I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av. 

På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger? 

Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning. 

Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening? 

 

Barn og tvang

Når skal man egentlig tvinge noen til noe? Hvor går grensene for sunn og usunn tvang? Når der det hensiktsmessig å gå til slike skritt? 

I dette innlegget vil jeg skrive om det i relasjon til barn, som rett som det er finner ut at de vil helt andre ting enn det omgivelsene vil. Det kan handle om treåringen som ikke vil kle på seg eller spise maten som blir servert. Niåringen som ikke vil legge seg tidlig eller komme inn. Tenåringen som ikke vil stå opp så tidlig eller være med på tur. Eksemplene er mange og de fleste kan nok kjenne seg igjen i noen av disse situasjonene.

Ofte kan disse situasjonene utarte fordi foreldre tvinger barn inn i en uønsket situasjon. Begge parter hisser seg opp og det kommer utsagn som kan såre og krenke begge veier. Kort sagt, en lite ønsket utvikling som er klart uhensiktsmessig. Uhygge oppstår og begge parter drar med seg den dårlige opplevelsen videre. Over tid er det risiko for at dette blir et mønster som kan være krevende å bryte ut av. 

I utgangspunktet skal ikke tvang brukes hvis det ikke er rimelig å tro at den det gjelder kan skade seg selv eller andre ved at du ikke griper inn. Lovgivningen vår bygger også på dette prinsippet som i seg selv er strengt fordi den enkeltes integritet ikke skal svekkes. I praksis kan det bety at man ikke skal gripe inn overfor barn dersom det ikke er slik fare som nevnt over. 
Prinsippet kan brukes på barn i de fleste tilfeller, men det krever at du som forelder gjør en realitetsorintering på om tvang egentlig er nødvendig og riktig. 

Hva da med treåringen som ikke vil spise maten du serverer, som eksempel. La meg ta et eksempel på hva du alternativt til tvang kan gjøre.
Realitetsorientering: Barnet spiste frokost og lunsj, det er ingen livsfare ved at barnet ikke spiser, det kan være en god grunn til at barnet ikke vil ha, det kan handle om noe annet. Ikke godt å vite, men nyttig å tenke gjennom.
Aksept: Slik er det akkurat nå og det er helt greit. Kjenn at du mener det og se om du kan finne roen. Får du det ikke til der og da så la barnet være i fred, spis maten din og rydd av bordet som om ingenting har skjedd.
Sannsynlig scenarier: Barnet begynner å spise fordi du ikke responderer, dvs at pressmiddelet ikke virket. Barnet spiser ikke fordi det er en eller annen grunn til at det ikke har lyst på mat. Hvis barnet da er tilsnakkelig så kan du spørre om vondt i magen og slikt. 
Konklusjon: Barnet opplever en rolig respons som gir plass til å være i sin virkelighet akkurat da. Det kan i seg selv gjøre at barnet uoppfordret deler årsaken med deg. 

Eksempelet er relativt lite krevende, men allikevel relevant. Ta en test og kjenn etter hvordan det kjennes ut. Sjekk om du sparer energi og om stemningen endres. Evaluer og se om du kan gjøre det til en god tradisjon. Lykke til.

Ungdom og manglende bevissthet

Spørsmålet under, som er noe forkortet, kommer fra en leser:

Vi er en familie som for et halvt år siden fikk besøk av en ungdom som skulle bo hos oss en periode. Våre barn har hatt og har en relativt tøff og direkte omgangsform. Han som er på besøk hos oss preges av at han ikke tåler dette så godt. Han blir nemlig behandlet som øvrige søsken. Det er forøvrig vårt yngste barn som er mest direkte med ham. Det har ført til at han nå vil forlate oss før planlagt tidspunkt og det synes vi er synd. Hva skyldes det at han tar seg så nær av dette? Hva er det med våre barn som ikke sanser at deres stil er for tøff og direkte? Hva kan vi gjøre med dette?

Svar: Deres barn er et direkte produkt av dere som foreldre og den kultur dere har hatt og har for tiltaleformer i deres familie. Hvilket barn som forøver dette er tilfeldig. Kunne like godt vært en av de andre. En viktig årsak er, uavhengig av hvem det er, at den smerten som følger av å ha blitt behandlet dårlig av de andre tas ut på den neste mottagelige i rekken, i dette tilfellet den besøkende.
Hvis den besøkende er følsom så vil opplevelsen kunne oppleves som mye mer ubehagelig enn den ville være for en mindre sensitiv person. I tillegg er en besøkende over lang tid langt hjemmefra med de følelser det naturlig nok trigger. Det gjør at følsomheten øker ytterligere. Hvis den besøkende er vant til en mye mer forsiktig tiltalestil så vil deres stil oppleves som ganske voldsom.

Konklusjon: Avstanden i kultur er stor og forsterkes av momentene over. Den manglende bevisstheten om hverandres utgangspunkt slår dermed ut som den gjør. Hvis dere som foreldre heller ikke har bevissthet på dette og hvordan det skal løses så ville nok utfallet før eller siden blitt det samme. Å fordele skyld her handler om at hver enkelt selv må kjenne på om man burde ha skjønt og handlet annerledes, men som sagt så er det vanskelig på forhånd å vite hva man ikke vet… Det er som oftest i etterpåklokskapens lys at man skjønner at noe ble feil, men ikke nødvendigvis hva som var feil.

Forslag til tiltak: For å løse dette på en god måte for den besøkende, deres egne barn og dere selv og for at dere alle skal få læring av dette så kan det være en god idé å formidle deres konklusjon, etter å ha lest ovenstående, på en tydelig måte til barna. Uten den besøkende til stede. Dere kan for eksempel si følgende:

I ettertid av at vi har blitt kjent med at vår besøkende vil reise fordi han ikke trives,
så skjønner vi som foreldre at vi ikke har klart å formidle til dere
de forskjellene som finnes i mennesker og hvordan disse skal håndteres.
Vi har heller ikke selv forstått hva som kreves av oss som foreldre i en slik situasjon.
Vi er sinte på oss selv for at den besøkende er påført dette,
men også glade for at vi nå skjønner mer enn vi gjorde.
Vi beklager at vi ikke skaffet oss kunnskapen på forhånd slik at vi kunne tilføre dere den gode læringen som ligger i et slikt besøk.
Hva tenker dere barna om dette?

Lytt til hva de tenker om egen adferd. Hvis de tar selvkritikk på egen oppførsel så er neste naturlige spørsmål hva de kan endre på og hvordan de kan behandle vedkommende fremover. Lag en plan sammen og tydeliggjør at det er hver enkelt sitt eget ansvar å styre sin egen oppførsel.
Hvis de ikke tar selvkritikk på dette, men i stedet skylder på hverandre så har dere en større oppgave foran dere. Det får i tilfelle bli et senere kapittel.

Lykke til!