Stikkordarkiv: tydelig

Ungdommelig bekvemmelighet som utarter, tiltak og tydelighet

SITUASJONSBESKRIVELSE
Utgangspunktet for dagens innlegg er en ungdom som har funnet det betimelig, under visse omstendigheter, å lage seg egne rutiner på det meste. Dette er en typisk situasjon for mange foreldre som med stigende uro ser at tiden ved skjerm, med spill og usunn mat øker. Tid som tilbringes ute i aktivitet går ned og naturlig nok så blir helse og sunnhet en bekymring. Kanskje får det også utslag på vekt. Kanskje går det utover lekser og skole.
Det er fort gjort at det blir en ond sirkel.
Ungdom liker å bestemme selv og det er viktig at de får bestemme selv i størst mulig grad. Imidlertid er det slik at det er ikke gitt at de ser konsekvensen av egne handlinger på lang sikt. Som foreldre har man en klar plikt med hensyn på å ivareta sine barns beste. Det er da viktig at disse samtalen blir tatt, men uten å kjøre over ungdommen. De må respekteres og det er viktig i få til så mye refleksjon som mulig.
Grenser og medbestemmelse bør gå hånd i hånd.
Hva skal så foreldre gjøre når ungdommen, som her omtales som han, har funnet ut at måltider, som er stort sett junkfood, inntas når det passer ham, på rommet, foran skjermen? Når det å legge seg hører natten til og morgener strekkes, noen ganger utover skoletid? Når helgene består av spilling om natten og soving om dagen? Det å ta denne samtalen tidlig i ungdomstiden kan vær viktig. Det blir langt verre når ungdommen blir 16-17 år. 12-13 årsalderen er en passe tid.
DETTE KAN GJØRES
Hva gjelder grenser og medbestemmelse så er ovenstående et veldig relevant og viktig tema. Han drar det nok så langt han kan og føler naturlig nok stor komfort med det. Samtidig synes han nok at han fortjener det i sin situasjon gitt at han nå er ungdom. Kan fort bli mye bekvemmelighet og dermed stor skuffelse når dere prøver å bryte den rutinen. Det er viktig at dere som foreldre på forhånd er enige. For eksempel om følgende (Ingen fasit dette, bare eksempler. Pass på at de er objektivt målbare så de ikke kan strekkes):
  • Måltider spises på kjøkkenet og i stua på fredager og lørdager og sammen med oss andre til faste tider
  • Hele familien spiser samme mat
  • Junkfood begrenses til en gang i uken
  • Godteri en dag i uken
  • Skjermtid er begrenset til 1 time hverdager og 2 timer i helger. (Lekser på skjerm unntatt).
  • Ikke skjermbruk/spill etter kl.19 alle dager. TV til en halvtime før leggetid. (Viktig for å senke adrenalinet tidsnok til leggetid.)
  • Leggetider på hverdager er senest kl.9. I helgen kl.10.
  • Maks sovetid i helger til kl.10

Husk på eksempelets makt og tenk over egne rutiner på tilsvarende områder

For å vite hva han skal kunne ta ansvar for selv så  kan det sjekkes med følgende tydelighet (Forutsetter at dere begge er der. Hvis du tar det alene så bytter du ut vi med jeg):
«Med den situasjonen som er nå så ser vi at hva du synes er ok og hva vi synes er ok er ganske forskjellig. Vi tenker da på måltider, leggetider, søvn og skjermtid spesielt. Det er viktig for oss at du får bestemme mest mulig selv. Samtidig er vårt ansvar som foreldre å passe på at du gjør det som er best for din helse og sunnhet. Vi har behov for å ta en prat om hva du tenker at du kan bestemme selv samtidig som helse og sunnhet blir tatt vare på. «
Hvis han svarer at det vil han ikke snakke om så si følgende: Alternativet til å ta en prat om det er at vi bestemmer der vi synes du ikke gjør det som er best for helsen din. (Dette er en konsekvens og ikke en straff. Hvis han synes det er straff så si at det er en naturlig konsekvens og ikke straff fordi det er deres plikt som foreldre.)
Sier han ja med en gang så hopper dere over tydeligheten over. Prøver han å trekke seg unna så gjenta tydeligheten over og sett en frist for samtalen, ellers vil dere bestemme.
Blir reaksjonen sterk så la han tømme ut sin frustrasjon i fred. Ikke si noe, bare vær der. Vent en stund etterpå og se om han kommer tilbake. Gjenta etter en stund hvis han ikke kommer tilbake til saken.
Hensikten med denne pausen er å sette i gang en prosess hos ham. Vær tålmodig.
Neste tydelighet blir som følger:
«Vi er glade for at du vil ha denne samtalen med oss. Vi har blitt enige om hva vi synes er passe for en person på din alder hva gjelder de temaene vi nevnte.
Vil du høre om det så kan vi se hvor langt fra hverandre vi egentlig står?»
Her er det viktig å vente på et ja. Konsekvensen ved nei er samme som over. Etterlys et svar til dere får et ja eller nei.
Når dere presenterer listen så kan det gjøres slik det står formulert over. Avslutt med å spørre: «Hva tenker og kjenner du når du hører hva vi synes?»
La han komme med sine meninger uforstyrret og vent til han er helt ferdig før dere sier følgende: (Forutsetter her at dere står ganske langt fra hverandre)
«Når vi hører din mening så ser vi at det er en viss avstand mellom oss. Det er lite å forhandle på her, så det er fint hvis vi får vite hva du kan ta ansvar for å følge opp selv og hva vi må følge opp ganske snart.»
Bruk igjen stillheten og vent så lenge som nødvendig til tilbakemeldingen kommer.
Når dere har fått ham til å forstå at det blir slik blir det å prøve det ut. Brytes reglene så kan følgende tydelighet brukes:
«Vi ser at det vi ble enige om ikke følges. Hva tenker du er passende konsekvens når disse reglene brytes?»
Ikke så lett å finne på konsekvens her så det er mulig det må innføres straff. Det viktige da er at han er med og setter denne slik at han får eierskap. Insister på at han kan bestemme hva det skal være, samtidig som dere har synspunkter.
Eksempler på slike kan være:
– Innlevering av Ipad
– Stengning av nettverkstilgang
– Innlevering av mobil
– Innetid om kvelden
Nøkkelen er at dere hele tiden snakker om hans beste og sak. Det blir vanskelig å angripe dere på. Pass på at dere ikke går over i instruksjon, men snakker om noen grunnregler som er til hans beste. Pass på å ikke trekke frem eksempler på ungdom som er tatt av spill, mat og skjerm osv. Bruk taushet og la den jobbe for dere. Han vil lettere kunne fylle det rommet da. Hvis han spør om hvorfor dere gjør dette så begrunn det med helse og sunnhet.
Vær tålmodige på gjennomføring og det vil uansett skje noe med ham hva gjelder innsikt på områder som berøres. Slik læring tar tid og dere må uansett være gode eksempler, eller så blir det vanskelig. Øvelsen kan med fordel gjentas med jevne mellomrom og også på andre temaer.
Det er ikke sikkert dere får takk der og da, ei heller senere. Trøsten får være at dere gjorde et forsøk som kanskje bidro til en kursendring.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Mine behov for jul og romjul

Nok en gang har vi fått tilsendt et innlegg fra en leser som skriver om sine refleksjoner rundt egne og andres behov i tilknytning til jul og romjul. Forsåvidt også om andre situasjoner hva gjelder egne behov og tilpasning til andre. Håper det kan være til inspirasjon for dere alle i romjulen og utover vinteren. 


Den siste tiden har jeg vært såpass heldig at jeg har fått mulighet til å bruke mye tid på å utgrunne spørsmålet «hvem er jeg egentlig?». Dette har nok vært underliggende for meg så lenge jeg kan huske og mange av mine behov, spesielt etter at jeg fikk barn. Noen sentrale stikkord her er behov for ro, stillhet og alenetid. Når dette så i stor grad er oppfylt merker jeg at forventningene til høytider har endret seg. Behovene er mindre «krevende» til andre og mindre forventningsfulle.

På bakgrunn av dette er mine viktigste behov: Glede og nærhet (særlig til barna). Dette er behov som i veldig stor grad avhenger av egen væren, i alle fall hva gjelder nærhet. Tiltak som er sentrale for å i størst mulig grad legge til rette for dette er:

Nærhet:

  • Å gi mine barn nærhet fysisk (jeg har tidligere ikke kunne fylle dette behovet hos dem på grunn av egne sårbarheter samt at mine barn krever mye nærhet da de er både sensitive og sårbare).
  • Å være sammen med barna mine på deres premisser (dette har til tider vært vanskelig for meg fordi jeg forbinder barna mine med alt annet enn ro, stillhet og alenetid og det har satt seg en automatikk på at å leke med barna=sliten)
  • Undersøke om jeg kan slippe mannen min nærmere (har holdt en avstand i flere år fordi jeg har hatt «nok med meg selv»).
  • Ovennevnte tiltak krever at en ganske sterk automatikk slipper taket. Jeg vil undersøke om viljen, som har vokst i styrke, kan brukes også her. Altså; anerkjenne og bruke viljen.

Legge til rette for glede:

  • Tydelighet 1: Har allerede gjort det klart for mannen min og svigerfar at glede for meg ikke innebærer lange «romantiske» skiturer i et oppkjørt spor sammen med 100 andre skientusiaster i rød, hvit og blå slimfitdress og deres engelske setter på stram line over skisporet (dette ble sagt med en dose humor). Jeg lager gjerne mat, graver snøhule eller akebakke med barna, tar en tur på truger på kvelden for å se etter dyr sammen med barna eller alene. Dette har jeg tidligere trodd var barnslig og litt «merkelige» aktiviteter for en voksen kvinne så tradisjonen tro gikk jeg tomils turer med overentusiastiske mannfolk og litt sutrete barn. Det var av og til ganske energitappende og jeg brukte energi på å grue meg.
  • Tydelighet 2: Jeg stiller ikke i slalombakken i år! Siden jeg selv drev aktivt med snowboard for 20 år siden har det vært en forventning at jeg også skal synes det er gøy å stå i kø i skiheis og kjøre opp og ned en preppa bakke sammen med tre barn med hjertet i halsen. Mannen min har spilt hardt på at dette må vi gjøre fordi barna elsker det. I år tar mannen min de alene. Det føles godt bare å skrive det!
  • Undersøke hva som skjer når jeg gjennomfører ovennevnte aktiviteter. Skaper dette ekte glede eller vil det snike seg inn dårlig samvittighet eller følelse av skyld? Det blir spennende å se og det ligger ingen voldsomme forventninger her.

A.L.T


God romjul!

 

Sårbarhet og tilgivelse

Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for at vi får lov å dele det med våre andre lesere. 

 

Jeg har nettopp forstått ordet sårbarhet!
Og det er jeg så glad for, for det forklarer så mye!
Etter å ha sett nøyere etter på mønstrene til mine foreldre, innser jeg nå at jeg kopierer mye fra min mor. Det er jeg glad for at jeg ser, for da vil det si at det kun omhandler et kopiert mønster og ikke noe jeg ER. Noe som betyr at det kan jobbes med slik at jeg til slutt vil kunne stå i settinger livet byr på uten å måtte beskytte meg ved hjelp av delpersonligheter for å beskytte sårbarheter.
For det er vel det alt handler om til syvende og sist! Unngå sine sårbarheter for alt i verden!

Optimisten har klart å lure meg til å tro at med tydelighet så skulle jeg få samboer til å forstå og respektere min sårbarhet.

Min sårbarhet ligger på avvising, jeg har så lenge jeg kan huske blitt avvist på det følelsesmessige planet av mine foreldre. Og de viste kun sinne når jeg spurte spørsmål som berørte deres egne sårbarheter! Jeg er glad for alt jeg forstår i dag rundt dette, det handler om at de selv ikke klarte å ta innover seg sine egne følelser! Eller stå i sine sårbarheter.
Da mine foreldre ble skilt, og min far forlot meg, dannet jeg et svært usunt avhengighetsforhold til min eldste bror. Med han som parasitt og psykopat var jeg som en dukke han trollbandt. Jeg mistet totalt min identitet, jeg ble avhengig av hans oppmerksom, selv om den ikke var bra for meg. Men i hvert fall ble navnet mitt nevnt og noen trengte meg.
Jeg er glad for at jeg i dag forstår at dette usunne forholdet var min overlevelse, og den eneste måten å bli sett på av han var med smerte, ja nesten døden. Men alternativet var også døden.. ensomhet!

På en måte lever sårbarheten min til dags dato, ikke som et åpent kjøttsår lenger, men mere som en svak hodepine.
Og pga. all selvofringen jeg har utført ligger det enda en sårbarhet som følge av avisningen. Og dette er skammen jeg føler etter å ha avvist samboer når det gjelder intimitet. For jeg vil unngå å avvise noen, da dette også fører til skam.
Det har hendt at han viser sinne mot meg etter avvisingen, hvor jeg da opplever igjen avvisning fra en jeg har en nær relasjon til og går rett til skam. For å unngå skam og hans sinne, har jeg hatt «pliktsex» Adrenalinet slår seg på og redselen for mere sinne er stor!
Men for å unngå min sårbarhet og unngå mere selvutslettelse, måtte jeg ta en snuoperasjon. Istedenfor å løpe slik jeg alltid har gjort, som også er døden! Ble jeg hos han og våre to barn, jeg brøt alle mønstre, jeg utfordret automatikken og utførte tydelighet!

Og sa følgende, «Nå forstår jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør rundt intimitet, og det er jeg glad for at jeg forstår. Nå vil jeg kose og å gi klemmer. Og ikke minst ha sex. Men det må bli på mine egne premisser.
Tydeligheten ble oppfattet og respektert i en periode, til han en dag gjorde et forsøk på å ha sex. Og automatisk skrudde adrenalinet mitt seg på, kroppen trakk seg sammen og pusten ble nærmest borte. Hva var det optimisten min hadde lurt meg med å tro!?
Han viste sinne og fortvilelse da jeg avviste han på dette. Det endte med at jeg ble stor, større enn jeg har vært noen gang. Jeg dyttet han, jeg skrek til han og brølet så høyt at jeg ble sår i halsen.
Det hele endte med nok en tydelighet som i ettertid har vist seg å holde!

Jeg tenker ofte på den lille jenta som ingen så, som ingen trøstet, som ingen matet. At jeg avviste meg selv for å ikke bli avvist. Jeg sluttet å føle, sluttet å leve, sluttet å lytte til meg selv.
Når jeg får anledning til å trøste et barn, trøster jeg samtidig den lille jenta jeg var..

Glad for at jeg ser alt så klart nå, og tilgir meg selv! Gang på gang… Kanskje så lenge jeg lever!?

Unge og frafall i skolen – årsakssammeheng og tiltak

Det har vært mye debatt og det har vært gjort tiltak gjennom lang tid for å senke antallet elever som dropper ut av skolen, spesielt på vderegående trinn. Effekten av tiltakene er minimal, mange steder har det faktisk blitt verre. Vil i dette innlegget skrive noe om hva som kan være årsakssammeheng og hvilke tiltak som muligens kan hjelpe slik jeg ser det.

BAKGRUNN FOR FRAFALL
Til alle tider har det vært et frafall fra obligatoriske plikter. Utdanning er en av de. Jobb er en annen av de. Utskifting og endring skjer hele veien. Menneskers veier har vært og vil alltid være forskjellig.

Når dette nå har fått det fokus som det har så handler det nok mest om at nå er det målbart på en helt annen måte enn før. Det som muligens er et problem blir dermed synliggjort på en helt annen måte og kan dermed brukes bevisst av poltikere blant annet til å slåss om hvem som har gjort best og mest i sammenheng med dette.

Når det er sagt så er det klart at det til alle tider og fortsatt er slik at det er utfordrende å være tenåring. Å skulle velge, å skulle holde seg motivert, å skulle nå opp til forventningene rundt seg og ikke minst egne forventninger er krevende. I tillegg, og det er et nytt moment, så er sosiale medier på en helt annen måte med på å til enhver tid skape et bilde av hva omgivelsene tenker og gjør. Ofte en usann virkelighet, men de fleste kan ikke unngå å bli tatt av sin egen utilstrekkelighet når de hører om alle som får til både det ene og det andre. Her kan det ligge en forsterkende faktor. Faktoren er ikke ny, men flere eksponeres tettere og oftere for denne enn før. Hva har egentlig skjedd i tillegg til dette?

Personlig tror jeg ungdom er ærligere med seg selv enn før
fordi det er mer rom for det.
Sannheten er derfor mer tilgjengelig, smertefull som den kan være.

Sagt med andre ord så gir kanskje ungdom en mer ærlig tilbakemelding på kvaliteten i skolen og hvor lite den egentlig er tilpasset hver enkelt elev. Før kunne nok skammen slå hardere og terskelen for å skille seg ut og si det høyt være høyere.

TILTAK
Hva kan man så gjøre? Hva sier «ekspertene» og hva sier historien om riktig og galt. Hva er voksne lært opp til å tro på og hva koster det samfunnet i kroner og øre å møte ungdom der de er til enhver tid? Ikke nødvendigvis så mye. Tiltakene kan være enkle og virkningsfulle samtidig.

Start med å lytte til ungdommen!

Still spørsmål i stedet for å instruere. Vil i denne forbindelse ta frem en pasienthistorie om en ungdom som hele veien hadde slitt med tilpasning på skolen. En dag fikk han en lærer som satte seg ned med ham og snakket med ham og ikke til ham. Det gjorde hele forskjellen. Ungdommen fikk ikke særbehandling, men fikk selv evaluere og vurdere hele veien hvordan hans egen virkelighet så ut. Hver dag tok han og læreren en fem minutters prat og ungdommen evaluerte og sa noe om hva han tenkte videre. Ettter hvert var et blikk nok mellom ham og læreren. Han ble sakte, men sikkert selvgående, opplevde mestring og kunne gjøre valg, hele tiden innenfor de rammene som skoleverket satte. Verre er det ikke, men dog så vanskelig i praksis fordi de fleste «voksne» og autoriteter har en bedrevitermentailtet som de ikke klarer å holde for seg selv. Derfor lyttingen.

Ikke gi ungdom råd uten at de spør etter det!

Klarer de nevnte personene å følge opp disse to grunnreglene så kan mye være gjort. Prøv på din egen ungdom eller forsvidt mindre barn og se hva som skjer. Vær blid og vanlig imøtekommende underveis mens du følger reglene. Lykke til!

Foreldres oppførsel og påvirkning på barn

Spørsmål fra leser: Ser veldig forskjell på reaksjonen hos mine barn på en og samme situasjon. Den ene tar til tårene mens den andre tilsynelatende gir blaffen. Situasjonen jeg tenker på i dette tilfellet er når jeg bebreidet dem for å krangle. Hva er det som har gjort de så forskjellige gitt at de er jevnaldrende og har like oppvekstvilkår? (Spørsmålet er redigert)

Det er mange faktorer som påvirker hvordan barn reagrer på situasjoner. Vil i dette innlegget gjøre rede for noen faktorer som kan være medvirkende når det gjelder reaksjonsmønstre.

GENETIKK
Barn har forskjellig genetikk. Søsken og til og med tvillinger. Avhengig av mors og fars genetikk, så kan barna få med seg genetikk som legger grunnlag for at de får forskjellige reaksjonsformer. Det jeg her primært tenker på er hvordan vårt endokrine system er satt sammen genetisk. Hvilke nivåer av hormoner har barnet i utgangspunktet hva gjelder stresshormoner og beroligende hormoner. Hvordan er belønningssenteret satt opp og hvor solid er immunsystemet og kroppen i den forbindelse. Mange faktorer som tilsammen utgjør en grunnstamme som påvirkninger opp gjennom barndommen skal forme ytterligere.

MILJØ OG OPPVEKST
Barn som vokser opp i hjem som er gjenomsnittlige og relativt harmoniske med et A4 liv hvor det er stabilitet økonomisk og sosialt, hvor det finnes besteforeldre og øvrig familie vil med en solid genetikk kunne bli tykkhudede, det vil si tåle mye før de reagerer. Den miljømessige påvirkningen har gitt tilstrekkelig eksponering for mindre traumer og barnet har ikke opplevd det som livstruende på noen måte og funnet ut at det ikke gjør noe om noen blir sinte eller lei seg.
Barn med en mindre solid genetikk, det vil si mer stresshormoner og mindre beroligende hormoner, vil kunne bli stikk motsatt med samme oppvekst. Gunnen er at følelsen de kjenner i storfamilien når noe ikke er bra ofte setter seg i magen som en smerte og/eller uro og slår seg på hver gang noe ikke er bra. Evnen til å fange opp ubalanser i omgivelsene trenes opp og behovet for å kontrollere omgivelsene øker. Som de fleste forstår så er det umulig å kontrollere en hel families følelser for ett barn. Barnet forsøker allikevel og energimarginene synker. Barnet blir gradvis mer tynnhudet, med synkende energi, og vil dermed reagere mer enn sin bror eller søster som har tykk hud og dermed ikke reagerer.

Barn som vokser opp med en eller flere dysfunksjonelle familiemedlemmer og foreldre er utsatt for et massivt press. Har barnet svak genetikk så kan dysfunksjonaliteten gå i arv og slå ut i personlighetsforstyrrelser. Alternativt blir barnet et såkalt løvetannbarn som klarer seg tross vanskelige oppvekstvilkår. Et tredje alternativ er at barnet tidlig utvikler psykisk sykdom og ender i rus og behov for hjelp av tredjepart gjennom store deler av livet. Mulighetene og utslagene er mange. Genetikken og miljøet påvirker hverandre gjensidig. Er det ille nok kan også genetikken påvirkes av miljøet og forverres.

FØLSOMHET/SENSITIVITET
Noen barn er mer sensitive enn andre. Definert som at de får med seg mye mer. De fleste mener at dette sitter i genetikken, mens andre er overbevist om at dette er et tegn på en høyere bevissthet i en eller annen form. Siden vitenskapen ikke har klart å definere bevissthet og hva den skyldes så skal jeg la det spørsmålet ligge.
Høy sensitivitet er vesentlig for hvordan et barn utvikler seg og påvirkes av omgivelsene. Her snakker vi om to hovedutgaver avhengig av genetikk igjen.

I utgaven med sterk genetikk og tykk hud som nevnt over så får barnet med seg alt som skjer og leser omgivelsene på en god måte. Bruker informasjonen godt og utvikler seg i retning av en dypere og dypere forståelse av hva følelser og kognitivitet egentlig handler om og skal brukes til. Barnet får gode perspektiver og ser virkeligheten i stor grad slik den egentlig er.

I utgaven med en svakere genetikk kombinert med høy sensitivitet vil utslagene kunne bli annerledes. Fordi barnet føler smerte og frykt kombinert med det som det fanger opp så rammes barnet, og barnets motstandsdyktighet mot andres smerte og frykt svekkes. Barnet «smittes» mye lettere av andres smerte og frykt og tar dette inn i seg selv. Slike barn bærer i seg potensialet for sykdom i langt større grad enn barnet med god genetikk.

KONKLUSJON
Barn er forskjellige og faktorene som er nevnt over er noe av det som påvirker. Det jeg skriver er generalisert. Det finnes store variasjoner og et utall av kombinasjoner og hvert tilfelle må sees helt separat. Hvilke tiltak som kan gjøres dersom det utarter er også individuelt.

Som foreldre så har vi ansvaret, enten vi liker det eller ikke. Slik er det og slik vil det alltid være. Det er vi som påvirker mest og det fulgte ikke med «bruksanvisning» med barnet så man må bare gjøre så godt man kan. Det finnes mange bedrevitere der ute som dessverre i ettertid har vist seg å gjøre stor skade på hele generasjoner med mennesker. De er der fortsatt og teoriene om hva seom er bra for barnet spriker alle veier.

Når barna dine reagerer forskjellig så blir det viktigste å observere og hente inn informasjon om hvorfor. Informasjon er nøkkelen til å forstå dine barn bedre. Kanskje skal det ikke mer til for at de skal få det bra.

Spør fremfor å bebreide hvorfor de gjør som de gjør. Som oftest får du nyttig informasjon som svar. Barn forstår som oftest når de har gjort noe galt uten at du behøver å fortelle dem det.

Kaos og tap av kontroll

De fleste opplever opptil flere ganger i livet perioder med endring. Det kan dreie seg om alt fra at barn kommer inn i familien til at noen dør, ny samlivspartner eller brudd med den gamle, plutselig eller gradvis sykdom og ulykker m.m.m. Eksemplene er mange på situasjoner som krever noe ekstra av oss som mennesker. Felles for de situasjonene som jeg nevner her er at de mer eller mindre er et resultat av faktorer som vi som regel ikke har full styring på.

Det som er fascinerende er at mennesker takler de fleste av de nevnte situasjonene relativt godt, mens endringer som man selv kan styre og sette i gang sitter mye lenger inne å gjøre noe med. Her er det flere faktorer som spiller inn, men en felles nevner er frykten for å miste kontroll.

Tap av kontroll er lik kaos.

Mange tror det og mange frykter det. Denne frykten for tap av kontroll og derved kaos handler i bunn og grunn om å unngå smerten ved å miste kontrollen og få skyld for kaos. Skyld kan i denne sammenheng ha mange fasetter og jeg vil i følgende eksempel beskrive kreftene som spiller inn i en endringssituasjon man ønsker, men vegrer seg for.

Hun har alltid tatt ansvaret for barn, klær, middagen i morgen, skrive handleliste, handling, kjøring til aktiviteter, renhold, regninger og mye annet som har med det daglige å gjøre. Han har bidratt og gjort mye av dette, men sjelden eller aldri på eget initiativ. Hun har gitt beskjed om hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Han har lydig gjort som han har fått beskjed om.
Hun har mer og mer begynt å irritere seg over hans manglende initiativ og uttrykker det som bebreidelser over at han ikke gjør noe uten at hun ber om det. Han har trodd at han har gjort som hun ville og skjønner ikke hvorfor hun bebreider ham når han gjør akkurat det hun har bedt om. Hun har jo aldri bedt ham om å gjøre noe hun ikke har bedt om og de sjeldne gangene han har prøvd har han fått beskjed om at han skulle proritert noe annet først. Han uttykker irritasjon over at hun klager fordi han egentlig synes ordningen har fungert fint.

Situasjonen er klassisk og du kjenner deg kanskje igjen.

Begge parter har gått i kontrollfellen, hver på sin måte:

Hun har kopiert sin mor og beholdt kontrollen over hvordan ting skal være og gjøres for å unngå kaos og den smerten som ville kunne følge av at ting ikke ble gjort slik hun er vant til og dermed skyld for at det ikke er bra nok.

Han har kopiert sin far og gjør som hun vil for å unngå kaoset som ville følge hvis hun ikke var fornøyd og han da kunne komme til å kjenne skyld som en følge av hennes misnøye.

Tradisjonen mellom mann og kvinne fra deres familier har blitt kopiert og dermed videreført i deres egen familie. Å få til en endring på dette fra hennes side skjer ikke ved bebreidelser og klaging. Det låser bare kommunikasjonen og han blir mer og mer frustrert over ikke å forstå hva hun ønsker av ham. Hva er så løsningen.

En periode med kaos?

Her er en mulig fremgangsmåte:

Først må hun tilgi seg selv at hun har satt seg selv i den situasjonen hun har, ved å videreføre tradisjonen fra sin mor. Det kan være krevende å tilgi, men det er helt nødvendig for å kunne tåle kaoset som vil komme med en omlegging uten at bebreidelsene mot ham fortsetter. Forutsetningen for at han skal kunne gjøre endringer er at han ikke blir møtt slik han før har blitt da det vil slå av all motivasjon.

Neste skritt er å være tydelig. En tydelighet kan for eksempel lyde som følger:

Når jeg ser hvordan jeg har tatt ansvar og diktert hva som skal gjøres og når det skal gjøres i alle år,
så skjønner jeg godt at det sjelden blir gjort noe uten at jeg gir beskjed om det.
Når jeg i tillegg har uttrykt misnøye med valget de gangene du har gjort noe på eget initiativ,
så skjønner jeg godt at du har mistet motivasjonen.

Jeg er glad jeg skjønner denne sammenhengen.

Heretter kommer jeg til å slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres her i huset.

Stille!

Å være stille deretter og ikke gå i gamle feller er kritisk for at dette skal lykkes og kaosperioden skal bli kortest mulig og minst mulig smertefull. All tradisjon vil stritte imot og det vil være fort gjort å bry seg med at ting ikke blir gjort eller blir gjort på andre måter enn før. Hun skal heller ikke gjøre alt selv, bare det som føles naturlig å gjøre innenfor egen kapasitet og egne behov.

Motargumentene kan være mange fordi de rammer uskyldige parter tenker du kanskje. Neida, ingen fare. Det er jo ikke slik at hun slipper taket eller omsorgen for de små barna og melder seg helt ut. Husk hva hun sa: Hun skulle slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres.

Det betyr at hun skal bidra med det hun ønsker skal være sitt bidrag i fremtiden i relasjonen,
men ikke noe mer enn det før det eventuelt blir bedt om.
Dette må gjøres med et smil om munnen og vanlig omgjengelighet.

Resten lar hun være i påvente av at han helt selv skal finne ut at følgen av hennes tydelighet er at han må finne ut hvilken rolle han ønsker å ha. Inntil han har funnet ut av det vil det nødvendigvis måtte være noe kaos. Dersom kaoset blir så stort at det begynner å tære på kreftene kan tiden være inne til nok en tydelighet for eksempel som følger:

Når jeg ser på kjøkkenbenken og matrester og oppvask som står der,
så skjønner jeg at det sikkert er en grunn til at det ser slik ut.

Hva tenker du om at kjøkkenet ser slik ut?

Stille!

Ikke si noe mer, vent så lenge du må, gjenta gjerne neste dag det samme dersom noe ikke skjer eller blir sagt. Sannsynligvis skjer det noe lenge før det, på hans måte. Uttrykk gjerne at du setter pris på at kjøkkenet er rent, men ikke si at han har vært flink. La ham bedømme sine gjerninger selv.

Slik bygger du over tid opp selvstendighet og initiativ hos ham.

Lykke til!

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)
Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det  avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..   
Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak. 
 
Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på. 
 
Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.  
 
Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de  kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre. 
 
Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.
 
Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.
 
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?  
Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.
Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?
Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.
«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»
Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien. 
Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.
Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.
Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.
Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.
Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.
Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.
Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:
Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.
 

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.
Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.
Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.

Relasjoner og forventninger

Følgende innlegg er sendt inn av en leser:

Jeg er i en relasjon med en mann og har vært det noen måneder nå. Tar meg med jevne mellomrom i at jeg blir gående lenge i ensomhet uten en lyd eller et tegn fra ham. Han blir rett og slett taust fraværende. Vi bor hver for oss og han har vært singel i 6 år før han traff meg. Jeg har også vært singel noen år før denne relasjonen.
Når jeg blir gående alene slik og det ikke kommer noen initiativ så tar heller ikke jeg noen og tiden bare går. Det gir rikelig mulighet til spekulasjoner fra min side på hva han holder på med. Kjenner på sjalusi, bitterhet, frustrasjon, engstelse og håpløshet over situasjonen. Jeg er også redd for at jeg med disse følelsene bryter ned relasjonen over tid både for meg og ham. Er jo ikke akkurat oppbyggende følelser jeg kjenner på.
Har opplevd en barndom med mye avvisning og forstår at det kan ha med det å gjøre også.

Har derfor noe spørsmål som jeg håper du kan svare på:

1. Jeg ser som sagt hva jeg gjør feil her, men hvordan kan jeg håndtere dette på en mer moden måte?
Det å håndtere dette ennerledes og som du sier mer modent krever noe fra begge parter. Dessuten er det ikke nødvendigvis barnslig å ha de følelsene du beskriver. Det har voksne mennesker hele tiden. Går ut fra at du ønsker å håndtere det mer hensiktmessig for din del og tar utgangspunkt i det i mitt svar.
Følelsene du beskriver er et resultat av det å bli rammet av omstendigheter du ikke er kvinne over eller har mulighet til å kontrollere. Det at du har håp og forventninger til ham og hans adferd gjør deg sårbar. Skuffelsene kommer og de følelsene du beskriver blir en realitet. Første bud er å forstå at dette er en naturlig reaksjon fra din side, påvirket av sårbarheten din i situasjonen og historikken i lignende situasjoner. For å kunne tenke klart er det derfor viktig med den mye omtalte selvaksepten på følelsene og tilgivelse av deg selv for at du har latt deg ta av omstendighetene.
Når du har landet i den og finner litt mer ro så er neste skritt å kjenne etter hva du har behov for akkurat nå og så gjøre akkurat det. Hvis du der finner behov for å ta kontakt og være tydelig med ham så gjør det. Det er langt mer hensiktsmessig ennn å gå og gruble. Kanskje får du svar på det du lurer på. 
2. Når det gjelder dette med å treffes regelmessig, så har jeg tatt det opp med han før – at det er viktig for meg for å utvikle denne relasjonen. Vet ikke om han har glemt det allerede. Føler behov for å si noe rundt dette, men vet ikke helt hva. Har du noen forslag på hvordan jeg kan være tydelig på det?
Hvis du har vært tydelig på det så kan du jo starte med å sjekke om han har oppfattet det du har forsøkt å si, eller sagt på en annen måte om du faktisk har vært tydelig. Da kan du forsøke å formulere deg omtrent slik:
Jeg har forsøkt å være tydelig mot deg på at det er viktig for meg å treffes regelmessig hvis jeg skal kunne utvikle relasjonen for min del.
Når jeg opplever at vi treffes så uregelmessig som vi gjør skjønner jeg at jeg antagelig ikke har vært spesielt tydelig, eller at det kanskje er andre grunner til uregelmessigheten.
Er nysgjerrig på hva tenker du om det?
Her er det viktig at du gir ham god tid til å tenke seg om og at du ikke hjelper ham på vei med svaret hans. Gjenta gjerne spørsmålet etter en stund. Det er meningen at du skal utfordre ham på om han kan være ærlig med deg på dette, om han tør å si til deg at du ikke har vært tydelig for eksempel eller at han ikke har våget å snakke om temaet fordi han har andre behov. Mulighetene for hvor denne samtalen kan gå er mange. Ved å stille den type åpne spørsmål stimulerer du ham til å åpne seg.  
3. Hvordan holder man på nærhet og samhold når man kanskje ikke treffes på 3-4 uker? Jeg sliter veldig ift det.
Nærhet er en viktig del av en relasjon for de aller fleste, men ikke for alle. Mye kommer an på tradisjoner her. Hvis du tillegger nærhet mye vekt så vil det utgjøre en viktig del av samhold for deg, mens han kanskje har det annerledes og klarer seg med mindre nærhet både fysisk og mentalt. Her er mennesker forskjellige, uavhengig av kjønn. Å akseptere en slik ulikhet er en viktig del av utviklingen av relasjonen. Noen ganger må man lære seg å leve med at det er slik. 
4. En ting som irriterer meg er at jeg ofte ikke vet om han kommer i helgen før dagen før (dvs torsdag eller fredag), så det føles av og til som om jeg har en sånn droppinn-tjeneste her. Jeg har behov for litt langsiktig planlegging. De helgene han har vært her nå, så har vi ikke gjort så veldig mye. Jeg har lyst til å planlegge utflukter og turer i skogen f.eks. Kan jeg bare si at jeg har behov for litt langsiktig planlegging eller vil det føles som kontroll? Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva som er kontrollbehov og ikke, men litt planlegging må vel være lov å ha?
Igjen er det viktig å være tydelig, det vil si å si det på en måte som inneholder den riktige følelsen som driver. Det kan for eksempel sies på følgende måte:
Har merket meg at vi sjelden planlegger helgene sammen før i siste liten. Skjønner at det for min del skyldes at jeg vegrer meg for å spørre i frykt for at du skal tro at jeg vil kontrollere deg og dermed kunne miste deg.
Hadde bare lyst til å dele denne tanken med deg i tillegg til at jeg i fremtiden vil ta initiativ til å planlegge mer langsiktig.
Vent litt etter at du har sagt dette og se hva slags reaksjon du får. Kanskje tar han selv på seg noe skyld og beklager. Pass deg for å forvente noe mer, da menn som oftest ikke gjør noe som helst for å forbedre seg i så måte. De har sjelden slike tradisjoner innlært. Når han har svart deg eller ikke har gjort det er tiden inne for å ta frem kalenderen og planlegge helgene fremover. Det blir nok du som må ta det initiativet. Bruk ordet lyst når du snakker om helgene som kommer og gi ham tid og rom til å være ærlig på sine behov i så måte. Her blir aksept viktig da det slett ikke er sikkert han har samme behov for samvær som deg.Uansett blir det avklarende.
5. Er det noe annet jeg kan gjøre for å få dette litt mer forutsigbart? Det føles veldig tilfeldig innimellom må jeg innrømme og da kjenner jeg på litt gammel tvil. Er han egentlig interessert i meg? Til sommeren f.eks har jeg barnefri og han ferie samtidig, men han har ikke nevnt ett ord om at vi skal finne på noe sammen i ferien. Jeg syns jo det hadde vært hyggelig!!
På samme måte som i foregående punkt må du ta frem kalenderen og si at du har lyst til å planlegge ferien fordi du har lyst til å være sammen med ham i hele eller deler av den. Avvent hans reaksjon og spør gjerne hva han tenker om sommeren generelt. Sett av god tid og still åpne spørsmål. Pass på at du tar deg pauser så du kan tåle eventuell bristende forventinger og illusjoner som dukker opp og rydde i reaksjonen dine etter hvert som de oppstår. 
6. Jeg har ikke hørt et pip fra ham på godt over ett døgn nå. Alle vennene mine sier at det er rart. Jeg aner ikke hva han driver med. Er det normalt å ikke høre fra kjæresten sin hver dag? Er det noe man ikke kan forvente?
Som svart på tidligere så er det i seg selv fare for å bli skuffet når man har forventninger som viser seg å være illusjoner. Det er slik det er akkurat nå, men ikke nødvendigvis for evig tid. Uansett må det aksepteres at det er slik nå og du må være raus med deg selv og tilgi deg for at du blir tatt av den skuffelsen. Hva som er normalt eller vanlig er ingen målestokk i en slik sammenheng. Her er variasjonene store, men tendensen er nok dessverre slik du opplever det for de aller fleste over tid. 
Avslutningsvis har jeg lyst til å tilføye at alle relasjoner trenger modning. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det lengre tid. Ingenting er unormalt eller uavnlig i en slik sammenheng. To sterke mennesker med selvstendige meninger om hvordan ting bør og skal være er det viktigste utgangspunktet. En god start er å få til god og ærlig kommunikasjon slik at dere begge kan kartlegge hvordan den andre er og hvilke behov vedkommende har. Å ta initiativ til slike samtaler er et ansvar for begge, men historikken viser dessverre at det som oftest er kvinnen som må ta dette. Det er ikke noe som vil endre seg med de første hundre år som kommer så det er like greit å gjøre det i fremtiden også. Kanskje kan din sønn lære av deg og bli en mann som tar initiativ til å snakke sammen. Start derfor samtalene med for eksempel følgende formulering:
 Nå er det jammen lenge siden vi har hatt en god prat. Kjenner at jeg har behov for det nå når sommereferien nærmer seg. Gleder meg til det.
Når passer det for deg med en prat?
Si gjerne noe om hva du ønsker å prate om, for eksempel sommerferien slik at han kan forberede seg litt. Lykke til!

Snillhet og generøsitet i relasjoner

Følgende artikkel på norsk i sterkt forkortet versjon og engelsk i originalversjon peker på viktige elementer som bestemmer om en relasjon er liv laga over tid. I artiklene snakkes det om snillhet og generøsitet som vesentlige egenskaper.
Jeg vil i denne sammenhengen se på de alternative driverne på disse to egenskapene og hvordan det kan slå ut om man er i den ene eller andre kategorien.
Et annet moment er at man i undersøkelsen har målt stressnivået hos de to typene mennesker som kalles mestere/masters og katastrofer/disasters. Dette er helt forskjellig, og langt høyere hos katastrofer/disasters, selv om de utad har helt lik adferd.
Det er dette som peker på at det her ligger to typer drivere på det som utenpå kan se ut som samme adferd.

Falsk eller ekte snillhet og generøsitet?

Det som styrer hvorvidt adferden er ekte eller falsk er våre holdninger og hva som preger den. Sagt på en enkel måte så vil graden av stress henge på om vi i utgangspunktet kjenner smerte og frykt eller om vi kjenner glede og styrke når vi utfører snillhet og generøsitet. Første kategori medfører mye stress. Siste det motsatte, mer ro. Første kategori strekker seg for å være snille/generøse, ofte på bekostning av seg selv. Andre kategori gjør det helt naturig fordi de føler det i hele seg.

Å se forskjell med det blotte øyet er nærmest umulig da mennesker som har mye smerte/frykt i seg skjuler det godt. De det gjelder er sjelden klar over det selv også. Det fører derfor fort til konflikt når de samme forsøker å uttrykke seg. Smerten/frykten blander seg inn og kommer ut i ord som dessverre handler om at den andre skulle, kunne gjort/sagt noe annet enn det som faktisk skjedde. Ofte i bebreidende klagende form. Dermed er det i gang. Hvis begge parter da kjenner på smerte/frykt så blir det alt for krevende å kommunisere.

Den andre kategorien snakker i større grad ut fra seg selv og sin egen glede/styrke og snakker dermed mer i jeg-form. Det blir tydeligere og langt lettere for mottaker å forstå. Om den andre parten da er av første eller andre kategori er dermed underordnet.

Å bevege seg fra den ene til den andre kategori handler om å frigjøre seg fra smerte/frykt og bli fri. Det medfører større uavhengighet fra om ting er si eller så og dermed mindre behov for at andre skal bøte på smerten/frykten for deg. Så fortvil ikke om du i utgangspunktet er den som kjenner på smerte/frykt og sliter med relasjonen. Dette går an å gjøre noe med. Gode relasjoner må for de aller fleste læres.

De snille og generøse er i mindretall.

Det betyr at veldig mange som kjenner smerte/frykt mestrer det å være sammen med et annet menneske gjennom hele livet. God lesing.

Familiedilemma

En leser sendte nylig inn følgende spørsmål:
Min gamle far, på 85, har blitt svært dårlig det siste året. Vi tre barna er der så godt vi kan med praktisk hjelp, samvær og omsorg. Delvis via å kommunisere med hverandre om hvem som gjør hva, delvis uten.
 
Relasjonen mellom storesøster og storebror har lenge vært litt anstrengt. Hun synes han er sarkastisk og regner sjelden med han i familiesammenhenger. I motsetning til storesøster og jeg som har et veldig nært søskenforhold. Det er vondt å se når hun dytter han ut ved å unngå å involvere han i forhold som gjelder særlig mamma og pappa. Dette tror jeg bidrar til at han også slenger litt skarpe kommentarer til henne. Jeg opplever ikke at han er sånn mot meg. Han kan være sosialt krevende, men ikke direkte mot meg. Så tenker jeg at storebror på flere måter ikke har vært så heldig i livet. Der vi to søstrene har fått vår dose av oppmerksomhet gjennom jobber og liv har han mer vært den anonyme storebroren. Men i kulissene ser jeg at han besøker mamma på sykehjemmet ofte og lenge. Han besøker pappa ofte og lenge, men hverken med å poste det på facebook eller fortelle om det. Så til livet nå:
 
Pappa har denne uken bestilt et 3 ukers opphold på rehabilitering i Spania for å hente krefter og varme i februar.
Storesøster spurte pappa om han ønsket besøk og det ville han veldig gjerne. Så spurte hun om jeg ville være med nedover og det vil jeg også gjerne. Når jeg da sier at det vel er naturlig at vår bror også blir spurt, vil ikke hun det.
Selv tenker jeg at det der og da er fint for oss som familie (uten hverken samboere eller barn) å ha noen dager sammen. I et litt lengre perspektiv er det å vite at vi stod sammen for og med pappa i hans sist leveår ev verdi i seg selv.
 
I samtale med pappa om reisen og en mulighet for besøk av sine barn reagerte han veldig positivt. Han hadde nok ikke sett det som en mulighet, men gjentok flere ganger at det hadde vært fantastisk. Så er han for gammel til å ta del i dette søskenforholdet og vil nok ikke skjære gjennom og si at han vil ha besøk av alle sine tre barn om de vil og kan.
 
Så kommer jeg til ubehaget der jeg står foran følgende valg:  Storesøster ringte meg i går kveld og sa klart og tydelig at dersom storebror blir spurt om å bli med vil hun ikke reise. Da får han og jeg reise ned på et annet tidspunkt enn henne og hun reiser uansett sier hun. Hun sier hun er voksen nok til å stå opp for seg selv og fire dager med spydigheter vil hun ikke utsette seg selv for.
 
Jeg har noen alternative valg som alle innebærer tap:
1. reise med storesøster og ikke spørre storebror. Han blir da stående utenfor et prosjekt eller få høre at han i praksis ikke er velkommen.
2. la være å reise i lojalitet med storebror. Da reiser storesøster og mottar alles applaus som den rause datteren som besøker far på rehabilitering.
3. reise med storebror og la storesøster stå for sitt valg. Da  vil det bli en skikkelig test på søsterforholdet.
 
Uansett hvilket valg jeg tar er det tapere; pappa taper et fellesskap med sine tre barn,  storebror taper om jeg reiser med min søster, som taper om jeg velger å spørre storebror og reise med han. Min integritet taper om jeg ikke står opp for broren min.
Etter en grublete natt og en god prat med min samboer har jeg kommet frem til at jeg må stå opp for meg selv og det jeg ønsker å stå for. Jeg har et nært forhold til min søster og det kommer til å bli ubehagelig. Men er det nært tåler det vel det? Så er det samtidig så stusselig å gjøre dette uten å stå samlet som søsken. Alt dette vet jeg jo at hun også vet og ser.
 
Selv vet hverken pappa eller min bror om dette dilemmaet -ennå. Men det vil vel komme frem uansett hvilket alternativ som velges.
Hva tenker du at jeg bør gjøre?
Svar:
Å stå i slike dilemmaer kan for mange være krevende, nettopp fordi ingen alternativer synes å være optimale. Noen vil kunne bli såret og valget blir ofte derfor mellom flere onder, i en situasjon som i utgangspunktet skulle være noe positivt.
Det gode i situasjonen blir ofte lidende under enkeltmenneskers uhensiktmessige tankemønstre. Så også her hvor du står overfor en bror og en søster som viser tydelige offermønstre versus hverandre.
Det som er viktig å ha i bakhodet er at offermønstre og sårbarhet bygger på avhengigheter og uforløste smerter. I så måte så er dine søsken i selskap med veldig mange andre. Situasjonen er således klassisk og svaret på hva man kan og kanskje bør gjøre kan følge samme mal hver gang. Jeg vil med bakgrunn i ditt dilemma gå gjennom hvilken prosedyre du kan følge for å komme frem til hva som er riktig for deg å gjøre.
  1. Først og fremst er det viktig å kjenne etter hva ditt egosistiske behov er rent personlig. I dette tilfellet vil jeg tro, som du også sier, at det er å besøke din far i Spania og ikke minst ha det hyggelig mens du er der slik at ditt samvær med ham blir best mulig for dere begge.
  2. Neste skritt er å kjenne etter hva slags holdning du har overfor mennesker, her dine søsken, som ikke klarer å forholde seg til hverandre på en voksen, respektfull og avklart måte. Hvis du når du kjenner etter, og klarer å unngå å selv bli et offer for dine søskens uoverenstemmelser, kjenner avsky og/eller empati så har du i utgangspunktet fått kontakt med viktige ståsteder for å bestemme hva du gjør videre.
    ————————————————————-
    De to foregående punktene er grunnlaget for hva du gjør videre, Hvilken av dine søskens adferd, med strek under adferd, du kjenner avsky for og hvilken av dine søsken du kjenner empati for forteller noe om hva du intuitivt vet om dem. Avsky forteller om at vedkommende burde ha evne til å vite bedre og endre adferd, mens empati trekker i retning av at vedkommende ikke er i stand til det i særlig grad. Uansett hva du kjenner av de to alternativene så har du muligheten til å la begge vokse på sitt ståsted. Deres utgangspunkt er imidlertid forskjellig. Du har muligheten til å velge utfra en totalkunnskap om hva de er i stand til å håndtere på en for dem hensiktsmessig måte.
    ————————————————————
  3. Det valget du har tatt allerede er i tråd med ovenstående behovsøvelse og dekker opp begge nivåer. Sannsynligheten for at det blir nærmest det du ønsker for opplevelsen er relativt stor. I dette punkt 3 er det allikevel viktig å gå innom hva du skal si til dine søsken om saken hvis du skal si noe når de tar det opp, eller om de ikke selv tar det opp. Dersom du blir enig med deg selv om å si noe må det formuleres tydelig og empatisk slik at du kan inspirere til kanskje å møte hverandre på en mer optimal måte.

Øvelsen jeg skisserer kan med fordel brukes på det meste. Klarer du å være ærlig med deg selv så ender du som oftest opp der du gjorde. Valget ditt stemmer godt med bakgrunnen du redegjør for. Masse lykke til og godt tur!

Parforhold og ønske om oppmerksomhet

Følgende spørsmål er sendt inn av en leser:

Han ønsker seg mer oppmerksomhet.­ Er han for kravstor?

Vi er et par som har bodd sammen i ca. 10 år. I de siste årene har jeg en følelse av at forholdet blir tatt som en selvfølge fra hennes side. Hun vil knapt ha et seksualliv, og jeg har en følelse av at hun ikke ser meg i det hele tatt. Hun er heller ikke spesielt omtenksom eller snill. Jeg mener at det i et forhold er viktig at man tar litt på hverandre, og viser kjærlighet mot hverandre også i det daglige. Hun er en rolig type som liker seg hjemme. Hun er innadvendt og sier ikke så mye om ting som skjer i hverdagen eller ting hun tenker på.
De siste årene opplever jeg at forholdet har kommet inn i en vanskelig fase. Jeg har etter hvert kommet til et punkt hvor det å ha et seksualliv med henne ikke gir meg noe, fordi jeg vet at frem til neste gang blir jeg ikke sett eller berørt. For å bevisstgjøre henne på betydningen av at et forhold også trenger annen næring, har jeg snakket med henne om disse tingene mange ganger. Og da har hun innrømmet at han kanskje ikke er flink nok til å vise kjærlighet i hverdagen. Dette gjør at heller ikke jeg er så opptatt av henne lenger, og at det blir vanskeligere å gi henne oppmerksomhet – som en konsekvens av avstanden som har oppstått mellom oss. Jeg sagt til henne at hun driver meg vekk fra seg slik som forholdet mellom oss er.
Etter hvert har jeg begynt å tenke at det kanskje er jeg som er for kravstor, fordi det er jeg som tar opp ting som ikke fungerer. At det er normalt at ting går litt på autopilot etter hvert? Når ting er blitt så fastlåst, ser jeg at også hun blir frustrert, og at hun er mye sur og misfornøyd. Og slik som det er nå, vet jeg ikke helt hvordan vi kan få forholdet på rett kjøl igjen. Selv om vi med tiden har bygget opp en felles plattform som vi begge er redde for å miste, gir det oss ikke så mye å fortsette. Jeg håper du kan si litt om hvordan man kan holde liv i et forhold, og hvilke forventninger man kan tillate seg å ha. Har ikke alle behov for å bli sett, selv om man er godt etablert som par?

Svar:

BAKGRUNN
Før jeg svarer på spørsmålene dine er det relevant å se på skilsmissestatistikken og legge til et anslag for alle samboerskap som ikke blir langvarige. Tallene er høye hva gjelder forhold som avsluttes etter relativt få år nå sammenlignet med for 60 år siden.
Fra et årlig antall skilsmisser på 2000 i 1952 og i mange år etter det ble det en markert stigning fra 1972 opp gjennom åttitallet opp til 10000 pr. år fra 1990 og årlig fremover til i dag med noen årlige variasjoner. (Kilde: SSB)
Forskere og statistikere har ment mye om hvorfor uten at jeg skal ta med noe av det her. Slik jeg ser det skjedde det mye de siste årene frem til 1972, de fleste har vel hørt om 1968’tterne blant annet. Kulturelt ble samfunnet friere rent moralsk, noe som utvilsomt har vært med å utgjøre en påvirkning. Samboerskapsfrekvensen har økt betydelig de 20 siste årene og antall brudd likeså.
Det jeg forsøker å si med dette er at folk ikke nødvendigvis hadde det bedre før, de tvang seg derimot til å holde ut bare. Terskelen for samlivsbrudd rent moralsk var langt høyere før enn etter 1972. Dagens tall gir derfor et langt riktigere bilde av det som ditt innledende spørsmål handler om, at man ikke blir gitt ønsket oppmerksomhet.
Før holdt man det ut og lærte seg å leve med det, mens man nå går fra hverandre når oppmerksomheten bortfaller.

FORVENTNINGER OG ILLUSJONER
Ordet i seg selv handler om at man har noen optimistiske ønsker om at noe skal være på en viss måte. I en relasjon som du viser til ligger en forventning om at hun skal være på en viss måte etter mange års relasjon. Denne forventningen viser seg i dette tilfellet å være en illusjon og skuffelsen er et faktum. I kjølvannet av det er det fort gjort at du blir et offer for din egen illusjonsbrist og dermed føler deg sviktet.
Her starter nedturen.

Du føler deg sveket og blir et offer som bebreider. Dette fører til avsky hos henne over tid.

Sagt med andre ord så fører dine forventinger og krav til at det blir umulig for henne å føle tiltrekning. Det typiske er at menn som blir ofre er veldig lite tiltrekkende for voksne kvinner og lysten forsvinner til å gjøre tilnærminger. En del kvinner fortsetter dog å prøve tilnærming, men for hver gang hun sitter igjen med følelsen av at det ikke er bra nok eller at mannen ikke er tilfredstillt, så øker hennes avstandstagen. Mannen i relasjonen merker på sin side at hun ikke er helt til stede i det hun gjør og nærheten blir halvhjertet for begge to. Fristelsen til å tilnærme seg på nytt blir dermed mindre. Paret er inne i en ond sikrel som fører dem gradvis fra hverandre slik som du skisserer i ditt spørsmål.

HVORDAN HOLDE LIV I ET FORHOLD ETTER MANGE ÅR?
Forutsetningen for å holde liv i et forhold etter mange år er at man som partner er attraktiv for den andre parten. Det handler imidlertid ikke om å pynte seg, kjøpe seg plastiske operasjoner, trene hardt eller slanke seg. Kropp blir mindre og mindre viktig. Det indre derimot, mennesket deg, blir viktigere og viktigere. Det handler primært om at du tar vare på deg selv og er deg selv i størst mulig grad. Dyrker dine interesser og er ærlig på hvem du etter hvert egentlig er blitt innerst inne. Hva du står for og hva slags fremtid du ønsker for din del. Alt dette må formuleres empatisk og uten bebreidelser overfor den andre, det vil si tydelig, og med jevne mellomrom hele veien som en lystdrevet deling av dine ønsker for ditt liv. Følger du på med en innbydelse til henne om å bli med på det er du godt i gang. La henne fritt velge uten mer påvirkning.
Å dele er det motsatte av å kreve. Det gir i ditt tilfelle henne mer rom til å finne ut hva hun ønsker. Det at du setter henne fri til fritt å velge deg samtidig som du tilkjennegir hvem du er og hva du ønsker er et godt grunnlag for å få svar på om relasjonen er liv laga. Svaret kan du bruke som informasjon om hvor langt fra hverandre dere står.

HVILKE FORVENTNINGER KAN MAN TILLATE SEG Å HA?
Svaret er ingen, hvis det er snakk om å ha det til andre. Du skal ha forventninger til deg selv og gjerne også fortelle om dem og ikke minst praktisere dem. Hvis du allikevel har forventninger til andre så hold dem for deg selv og pass på at du tåler at de ikke innfris. Forventninger blir hos henne i eksempelet ditt til krav og dermed lystdrepende fordi de blir uttalt.
Si gjerne noe om dine ønsker fra en partner på generelt grunnlag, men vær veldig nøye med at de blir uttalt med frihet fra at det må være slik.
Her er grensene for når det blir et krav marginale så du skal ikke trå mye feil før partneren hører klaging.

Du har en jobb å gjøre med å rydde i egne illusjonsbrister om at relasjonen din til henne skulle bedres av seg selv fordi du påtaler manglene. De kvinnene som er villig til å være både mødre og elskerinner er i 2014 mangelvare. Du må derfor frigjøre deg ved å tilgi deg selv for å ha vært naiv, beklage overfor henne at du har klaget på henne og stilt krav til henne, bli voksen og selvstendig slik at du som mann blir mer attraktiv. Den indre styrken du da utstråler er det modne kvinner vil ha. Muligheten for at dine forventninger da innfris øker betydelig i takt med din frigjøring. Hvis du samtidig klarer å se henne i større grad, spørre om hennes behov og innfri de har du tatt et langt skritt i riktig retning for en varig god relasjon resten av livet.

Lykke til!

 

 

Tiltrekning mellom personer av samme eller motsatt kjønn

Spør av og til folk om hva de tilrekkes av hos andre. Av og til spør jeg også mennesker jeg snakker med i mitt arbeid om hva de tror gjør dem tiltrekkende generelt eller for en spesiell type andre mennesker. Et svar som går igjen er:

Det har jeg aldri tenkt på.

Hva svaret er, er individuelt, heldigvis, ellers så hadde vi alle sammen vært mer eller mindre like. Tenk hvor kjedelig det ville vært… I dette innlegget skal jeg forsøke å belyse bakgrunnen for hva tiltrekning bygger på og hvordan tiltrekning kan endre seg gjennom livets faser og forandringer.

BARN
Som små barn så søker vi primært trygghet og tiltrekkes dermed av det som gir oss trygghet. i det barnet sonderer litt utenfor familien så søker barnet fortsatt det samme. Gradvis kommer det hos noen større grad av trygghet og nysgjerrigheten på det som er annerledes øker. Bekjentskapskretsen og variasjonen øker dermed. For de som fortsatt søker trygghet så er det det kjente som gjelder. Ofte finner de dermed venner som er mest mulig like dem selv. Når barn kjenner på forelskelseshormonene, det skjer, handler det ofte om at de menneskene de forelsker seg i fyller dem med trygghet, og dermed skaper en reaksjon basert på at dette mennesket gjør dem lykkelig.

UNGDOM
Ungdom som begynner å fylles med kjønnshormoner har mye mer komplekse tiltrekninger å hanskes med. Seksualitet blir et moment som har stor innvirkning. Igjen kan ungdommen deles i to hovedgrupper, de som fortsatt søker trygghet og de som søker det ukjente nye og spennende.
Førstnevnte gruppe vil vanligvis gå forsiktig frem. Blir de tiltrukket så er trygghet viktig, ja nærmest en forutsetning. Dersom det samtidig slår inn forelskelseshormoner så kan langvarige relasjoner avtales og innledes relativt tidlig og i mange tilfeller holde livet ut. Forutsetningen er det kjente og trygge.

De fleste velger en som ligner på forelderen.

Sistnevnte gruppe derimot går friere ut og finner nye miljøer, forelskelse oppstår og relasjoner utvikles, men sjelden til å bli langvarige da denne gruppen hele tiden søker videre. Denne gruppen venter ofte lenge med å binde seg og få barn. Hvis du synes det høres ut som er en trend i samfunnet i dag så er jeg enig med deg i det. Vi blir tryggere og tryggere med all velstanden i vårt samfunn og kan tillate oss å leke og eksperimentere litt mer enn man kunne før. Hvor lenge man skal bruke begrepet ungdom kommer mest an på modenhet og mindre på alder. Mange velger helt annerledes enn det som ligner på foreldrene.

VOKSNE
Hos voksne kommer det inn ytterligere momenter. Foruten momentene som ungdommen har så har de voksne med seg erfaringer og i det ofte smertefulle erfaringer fra relasjoner som gikk i stykker. Den smerten som der samler seg opp er også med å påvirke tiltrekningen.
Igjen deler gruppen seg i to. De som søker tilbake til det trygge og kjente som de fikk hjemme, som de etter hvert mistet i relasjonen de nylig var i, men allikevel tror de kan finne hos en ny partner. De leter derved etter en ny trygg partner. De finner dermed en som er mest mulig lik dem selv og er så i gang med en ny syklus som de har gjentatt før. Etter hvert som alderen stiger blir det seksuelle underordnet og tryggheten og forutsigbarheten blir enda mer dominerende.

Hos den andre gruppen som er vant til å være litt mer eksperimentelle så er antall samboerskap og brudd høyere enn i den førstnevnte gruppen. Med smertefulle opplevelser vil tendensen til å bringe inn trygghet som moment øke. Oppsummeringsmessig så er det ihvertfall hevet over tvil at tiltrekning er sammensatt og det finnes innenfor hovedtrekkene et utall nyanser. Ønsker du å se på deg selv i detalj i slike sammenhenger kan kanskje ovenstående være retningsgivende som et utgangspunkt. Lykke til.

Lytt for å lytte, ikke for å finne ut hva du skal svare

I forbindelse med par som søker hjelp for å kunne kommunisere bedre så er det et element som er en gjenganger.

Mens den ene snakker, ofte til den andre og om den andre, så sitter den andre og tenker på hva den skal si eller svare. Det medfører som oftest at den som snakker fanger opp at den andre ikke lytter og dermed begynner å gjenta seg selv. Resultatet blir at den som skulle lyttet enten faller ut av sammenhengen eller avbryter. 

Ofte må par stoppes underveis for at stemningen ikke skal ta av og at temperaturen ikke skal bli for høy. Samtaler på dette sporet fører bare til energitap, uvennskap og offervirksomhet.

Et sentralt spørsmål er da:
Hvis du som tilhører ikke skal tenke på hva du skal svare eller si når du får ordet. Hva i all verden skal du motivere deg med? Sagt på en annen måte: Hva kan du som tilhører tjene på å lytte?

Nøkkelen er at du som tilhører og lytter får informasjon. Informasjon om hvordan den som snakker ser sin virkelighet. Hvordan vedkommende oppfatter og fortolker deg kan også være nyttig å merke seg. Ofte får du ikke noe direkte spørsmål, så det er heller ikke noe du trenger å svare på. Du kan nøye deg med å lytte, noe som i seg selv er mye mindre anstrengende enn å skulle tenke samtidig på hva du skal si.

Konklusjon: Du sparer krefter ved å bare lytte.

Kjenn etter hva som driver deg til å sitte og tenke ut egne svar/utsagn. Hvis du finner en frykt for skyld i denne sammehengen så kan du være på rett vei. Årsaken kan imidlertid ligge langt tilbake og slett ikke handle om skyld fra den parneren du har nå. Kanskje er det en av dine foreldre som har fyllt opp skyldsekken.

Når du kjenner at du forstår din egen reaksjon så forsøk å akseptere at du reagerer slik vanligvis. Dersom du får til denne selvaksepten så vil behovet for å være i beredskap på skyld svekkes og lytting blir langt enklere.

Lykke til.

Tydelig ledelse 2

Viser til tidligere innlegg om fryktbasert ledelse og tydelig ledelse. Her kommer et nytt eksempel på begge deler.
Situasjonen er som følger: Du har levert en arbeidsoppgave i henhold til en forespørsel du fikk for en stund siden. Din leder er ikke fornøyd med resultatet og sier følgende:

«Dette var ikke dette jeg etterspurte. Gjør om på den delen som handler om økonomi så resultatet blir litt bedre.»

Hva betyr egentlig utsagnet? Kan bety flere ting, men du konkluderer kanskje med at du får skrive om og gjøre noen andre forutsetninger så din leder blir fornøyd.
Alternativt til over er en leder som er tydelig og sier.

«Når jeg ser det du har levert så ser jeg at noen av forutsetningene i delen om økonomi ikke er i henhold til det jeg ønsket meg.
Jeg skjønner at det skyldes at jeg var utydelig i min bestilling til deg.
Skal finne frem de rette tallene til deg slik at det kan endres. Beklager feilen.»

Opplevd det noen gang? Hvis svaret er ja så er du en av de få heldige som har en tydelig leder. Forskjellen energimessig for deg som medarbeider er enorm i de to eksemplene.

Dersom det første skjer så er det god grunn til også å ta litt selvkritikk.

En god regel er å sjekke bestillingen og sikre at den er tilstrekkelig til å levere på grunnlag av. Dersom det er mangler er det lurt å etterspørre nødvendige data eller informere om at du gjør en del forutsetninger.

Lykke til!

Tydelig ledelse

Følgende spørsmål kom fra en leser etter at jeg la ut innlegget «Fryktbasert ledelse»:

Jeg ser i min jobb at mye ledelse handler om frykt som beskrevet. Er alle ledere der? Hvis ikke, hva er i tilfelle ledelse hvis det ikke er fryktbasert? (Spørsmålet er noe redigert).

Det motsatte av fryktbasert ledelse er tydelig ledelse. Med utgangspunkt i tydelighet som metode vil jeg forsøke å gi et eksempel på hva tydelig ledelse er og hva det medfører for medarbeiderne. Vil ta utgangspunkt i oppskriften på tydelig kommunikasjon, se under lenken to linjer over. Bruker eksempel fra en bedrift som er i økonomiske vanskeligheter og står foran strukturelle endringer som de ikke kommer utenom. Medarbeiderne består av alt fra økonomer, ingeniører til håndverkere, regnskapsførere og personalfunksjoner. Et stort spenn med hensyn på utdanningsretninger og mulighet til å forstå og lese situasjonen likt.

1. Situasjonsbeskrivelse
En tydelig leder har god bevissthet om den virkeligheten som kjennetegner bedriften og situasjonen til enhver tid. Virkelighetsoppfatningen behøver ikke omfatte så mye, men den må være reell og i tråd med det de fleste vil oppleve som virkelighet i samme situasjon. Sagt med andre ord så kan heller ikke virkelighetsopplevelsen skildres for komplekst slik at omgivelsene ikke forstår.

2. Følelse
 Å snakke om følelser i profesjonelle jobbsituasjoner skal man være forsiktig med, men for en tydelig leder så vil det falle naturlig å bruke følelsesord på en riktig og taktfull måte fordi den lederen har kontakt med sine egne følelser.

3. Behov
Behovet baseres på hva som er best for bedriften og ikke lederen personlig. Lederen er i dette tilfellet ansatt av styret for å ivareta bedriften og bedriftens medarbeidere. For å kunne utforme behovet er det en forutsetningen at lederen har skjønt det. Ikke gitt at alle ledere skjønner og har kontakt med hva som er best for bedriften og medarbeiderne. De fleste har nok mest kontakt med hva de selv trenger for å redde seg selv, ref fryktbasert ledelse.

Tydeligheten vil da kunne lyde som følger:

Bedriften vi alle er en del av har havnet i en økonomisk situasjon som medfører at vi taper penger for hver enhet vi produserer. Årsaken er sammensatt.

Det er med medfølelse med alle dere som har arbeidet her gjennom mange år…

…jeg beklager å måtte varsle om at vi må gå til permitteringer. I tillegg må vi gjøre en omorganisering og tilpasning til denne virkeligheten. Prosessen vil starte med at dere alle vil bli innkalt til individuelle samtaler med deres nærmeste leder.

Hvis noen har spørsmål om situasjonen så står jeg til rådighet.

Ja, dette sier vel alle ledere i en slik situasjon, tenker du kanskje. Mulig det, men hva tenker de? Er de mest opptatt av å redde seg selv eller er de mest opptatt av hver enkelt medarbeider og det den skal gjennom. Det gjenstår å se…

Faktum er at de fleste ledere på toppnivå går opp i lønn og får bonuser i kjølvannet av slike utsagn. Det er dobbelkommunikasjon og narcissisme/kynisme i verste form. De kaller det en del av spillet. Noen ytterst få tar ansvaret for det som har skjedd, og som de skulle sett og gjort noe med for lenge siden, og fratrer sin stilling etter at de har ryddet opp etter seg. De samme sier fra seg sluttpakke og tar vanlig lønn i oppsigelsestiden… Aldri hørt om det? Ikke jeg heller så vidt jeg kan huske.

En nøkkel til å se hvilken type leder du er/har er å se om handling følger av ord. Lykke til. 

Barn og tydelig kommunikasjon

Mangelen på tydelig kommunikasjon med barn er utbredt. Har tidligere skevet om hva som er tydelighet. Ved å skrive tydelighet i søkefeltet oppe til høyre så får du opp aktuelle tidligere innlegg.

I praksis så handler tydelighet om noen grunnregler som forsåvidt er det eneste du behøver å huske og trene på:

Snakk om deg selv.
Bruk bare pronomenet jeg.
Ikke bruk du, deg og vi.
Snakk sak.
Still åpne spørsmål. (Da kan pronomenet du brukes.)

Vanskelig? Ja, det krever trening og atter trening samt, som jeg har skrevet om tidligere, at du er i kontakt med din egen sannhet og deg selv. Artiklene jeg henviser til her og her handler om uhensiktsmessig kommunikasjon og hva slags påvirkning skyldoverføring på barn kan ha. Skylden forårsaker skam som blir smerten som driver frem aggresjon. Pass deg for perfeksjonismen i dette. Det er lov å snuble bare du klarer å be om unnskyldning etterpå.

Send gjerne inn spørsmål på epost  med konkrete eksempler som du trenger hjelp til så svarer jeg i et innlegg.

Grensesetting for barn

Et vktig spørsmål som relaterer seg til foregående innlegg om selvstendige barn er hvordan man kan sette grenser på en god måte. Noen mener at man ved å la små barn lage og spise sin egen mat og dermed kline uforholdsmessig mye så skapes selvstendighet. Min oppfatning er at dette er feil. Velger å illustrere det på følgende måte:

Jeg kjenner ingen foreldre som synes det er ok å få klint ned kjøkkenet eller tv-kroken for at minstebarnet skal få utfolde seg. Barnet vil dermed sanse ubevisst at dette er feil i og med at foreldrenes energi faller. Dermed skapes bare et mønster som i verste fall setter seg i barnets ego som noe som er lovlig selv om omgivelsene mister energi. Barnet kan i verste fall lære at det er greit å gjøre noe selv om omgivelsene er imot det! Barnets intuisjon vil forsøke å korrigere, men barnet er for lite til selv å skape nyttig refleksjon rundt dette tema. Øvelsen er dermed fullstendig bortkastet. Barnet tar ingen skade av at det lærer at mat skal spises pent og ikke klines med. 

Når barnet blir større og har forutsetning for å forstå ordene som blir sagt kan grensesettingen starte. Språk er i denne sammenheng viktig fordi refleksjon skjer ved hjelp av ord. Er barnet for lite til å forstå språk viser du barnet hvordan det skal være på en vennlig måte. Forøvrig er rådene under de samme. God grensesetting skjer dersom følgende vilkår er oppfyllt:

  • Grensen som skal trekkes opp må være i tråd med din indre selvstendige overbevisning
    (Dette for at barnet skal bli inspirert)
  • Som voksen må du kjenne at dette er en grense styrt av selvet ditt og ikke egoet
    (Viktig for å styrke energien, inspirasjonen og kopieringseffekten)
  • Du må som voksen kjenne at du er fornøyd med/stolt av å ha kontakt med denne grensen
    (Dette skaper positive assiasjoner til grensen hos barnet)
  • Du må snakke tydelig når du trekker opp grensen
    (Da hører barnet at du snakker om deg og dine verdier)
  • Du må være tålmodig og lytte til barnets reaksjon på grensen du trakk opp
    (Barnet vil da oppleve å bli respektert og dermed øke sin selvfølelse)
  • Ikke kritiser barnets oppfatning selv om den er feil etter din mening
    (Lærer barnet at uenighet er lovlig)

La meg ta et konkret eksempel med et barn på for eksempel 5 år som gjerne vil være med å male veggen i stua:

Barnet: Jeg vil male jeg også. 
Den voksne: Når jeg maler stueveggen så er det veldig viktig at malingstrøkene blir jevne for at resultatet skal bli pent. Det å male jevnt krever trening og må skje fra gulv til tak. Da må man være så lang som jeg er og man må ha gjort det før. Det er de viktigste grunnene til at jeg må gjøre dette selv.
Hyggelig at du tilbyr deg å hjelpe meg, men jeg må si nei takk til hjelpen. (Vent før du sier noe mer for å få plass til barnets reaksjon)
Barnet: Jammen jeg har lyst til å male jeg også. 
Den voksne: Har du noen tanker om hvor eller hva du vil male når du ikke kan male veggen? 
Barnet: Nei!
Den voksne: Vær stille. La barnet eie sin egen kjedsomhet. (Vent til barnet eventuelt ber om hjelp til å finne ut av problemet)

Barnet får her kjent på en grense og lærer samtidig at i den kjedsomheten som følger, så må det selv finne på noe eller løse den aktuelle utfordringen. La barnet være i fred der. Det går antagelig ikke veldig lenge før barnet finner på noe annet, eller maler bilen i stedet ;-). 

God søndag.

Tydelig kommunikasjon

Mangelen på tydelig kommunikasjon er stor. Det fremste tegnet på at man er utydelig er at man blir misforstått. Ansvaret for misforståelsen ligger hos den som sender ut budskapet.

Oppskriften på tydelighet er enkel i teorien og vanskelig i praksis fordi den fordrer at du virkelig kjenner etter hva du føler og hva du vil før du sier det. I korte trekk er oppskriften slik:

  1. Kort virkelighetsbeskrivelse slik du opplever den. Snakk sak fremfor person og beskriv så nøytralt som mulig hva du ser, hører og opplever. Helst ikke mer enn to til tre korte setninger.
  2. Si følelsen du kjenner. Du har bare to følelser å velge mellom, glede eller sinne. Frykt og sorg holder du for deg selv, ellers går publikum fort inn i tanker om hva de skal gjøre med din smerte eller frykt og mister resten av budskapet. Ikke bruk mer enn 5-6 ord.
  3. Si behovet ditt. Ditt behov skal handle om hva du har lyst til og ikke noe annet. Ikke be om noe fra publikum. La behovet henge fritt i luften. Ikke bruk mer enn 5-6 ord.
  4. Vær stille så lenge som nødvendig. Stillheten er viktig slik at publikum får tenkt seg om. Ikke begrunn behovet ditt. Grunnen til behovet har du sagt i pkt.1.

Hvis du synes dette høres vanskelig ut så er det bare fordi du har blitt voksen og at din barnslige direkthet har blitt avslepet. Hør på små barn så hører du at de snakker slik hele tiden.
Prøv deg frem på noen du kjenner. Lykke til!

Sender med et enkelt eksempel:
Jeg laget middag hver dag hele forrige uke og kjenner at jeg med glede overlater dette til noen andre denne uken.
Har lyst på noe nytt og annerledes til middag i morgen.
…mon tro om noen lager middag til deg i morgen.

Prøv du også. Lettere enn du tror. Må bare komme direkte fra magen og representere noe ekte i deg.