Stikkordarkiv: tvang

Tid for å ta ansvar for seg selv?

Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning. 

Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt? 

I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon? 

I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av. 

På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger? 

Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning. 

Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening? 

 

Barn og tvang

Når skal man egentlig tvinge noen til noe? Hvor går grensene for sunn og usunn tvang? Når der det hensiktsmessig å gå til slike skritt? 

I dette innlegget vil jeg skrive om det i relasjon til barn, som rett som det er finner ut at de vil helt andre ting enn det omgivelsene vil. Det kan handle om treåringen som ikke vil kle på seg eller spise maten som blir servert. Niåringen som ikke vil legge seg tidlig eller komme inn. Tenåringen som ikke vil stå opp så tidlig eller være med på tur. Eksemplene er mange og de fleste kan nok kjenne seg igjen i noen av disse situasjonene.

Ofte kan disse situasjonene utarte fordi foreldre tvinger barn inn i en uønsket situasjon. Begge parter hisser seg opp og det kommer utsagn som kan såre og krenke begge veier. Kort sagt, en lite ønsket utvikling som er klart uhensiktsmessig. Uhygge oppstår og begge parter drar med seg den dårlige opplevelsen videre. Over tid er det risiko for at dette blir et mønster som kan være krevende å bryte ut av. 

I utgangspunktet skal ikke tvang brukes hvis det ikke er rimelig å tro at den det gjelder kan skade seg selv eller andre ved at du ikke griper inn. Lovgivningen vår bygger også på dette prinsippet som i seg selv er strengt fordi den enkeltes integritet ikke skal svekkes. I praksis kan det bety at man ikke skal gripe inn overfor barn dersom det ikke er slik fare som nevnt over. 
Prinsippet kan brukes på barn i de fleste tilfeller, men det krever at du som forelder gjør en realitetsorintering på om tvang egentlig er nødvendig og riktig. 

Hva da med treåringen som ikke vil spise maten du serverer, som eksempel. La meg ta et eksempel på hva du alternativt til tvang kan gjøre.
Realitetsorientering: Barnet spiste frokost og lunsj, det er ingen livsfare ved at barnet ikke spiser, det kan være en god grunn til at barnet ikke vil ha, det kan handle om noe annet. Ikke godt å vite, men nyttig å tenke gjennom.
Aksept: Slik er det akkurat nå og det er helt greit. Kjenn at du mener det og se om du kan finne roen. Får du det ikke til der og da så la barnet være i fred, spis maten din og rydd av bordet som om ingenting har skjedd.
Sannsynlig scenarier: Barnet begynner å spise fordi du ikke responderer, dvs at pressmiddelet ikke virket. Barnet spiser ikke fordi det er en eller annen grunn til at det ikke har lyst på mat. Hvis barnet da er tilsnakkelig så kan du spørre om vondt i magen og slikt. 
Konklusjon: Barnet opplever en rolig respons som gir plass til å være i sin virkelighet akkurat da. Det kan i seg selv gjøre at barnet uoppfordret deler årsaken med deg. 

Eksempelet er relativt lite krevende, men allikevel relevant. Ta en test og kjenn etter hvordan det kjennes ut. Sjekk om du sparer energi og om stemningen endres. Evaluer og se om du kan gjøre det til en god tradisjon. Lykke til.

Vestibulitt og seksualitet

Vestibulitt er en sykdom som kjennetegnes av at samleie og inntrengning er umulig uten store smerter. Se definisjon og kjennetegn her. Årsakene har blitt gjenstand for mange gjettinger uten at man er sikker enn så lenge på årsakene. Ofte sees en sammenheng mellom overgrep og vestibulitt. Med andre ord er det grunn til å anta at det kan være en sammenheng mellom traumer og de symptomene som vestibulitten  gir. 

Ser i min praksis at en fellesnevner hos kvinner med vestibulitt er traumatiske opplevelser knyttet til sex. Variasjonen er stor hva gjelder årsaker, men en fellesnevner er at det har forekommet seksualle tilnærminger uten samtykke. Når mennesker opplever traumer så skapes grunnlag for kognitivt baserte mønstre knyttet til opplevelsen. Hjernen og kroppen har et naturlig samarbeid som handler om å beskytte seg mot det samme traumet og lager mønstre som på en eller annen måte kan skjerme for at ting skal skje igjen. Felles for kvinner med vestibulitt er at de er seksuelt inaktive med få unntak. Dette påvirker selvfølgelig relasjonen med partnere og gjør også andre deler av et samliv vanskelig. 

Et eksempel på hvordan vestibulitt oppstår er følgende: 

  • Som 10 åring opplever barnet å våkne av at mor og en partner har samleie i samme seng som henne. Dette oppleves som skremmende og barnet velger å stenge av og ligge fullstendig stille i stedet for å gjøre anskrik.
  • Seksualiteten legges vekk i kjølvannet av opplevelsen og den naturlige seksuelle utviklingen stopper. Det skapes ingen fantasier eller tiltrekninger og seksualitet og tanken på det kobles til opplevelsen over og barnet kjenner avsky ved tanken på det.
  • Som tenåring så blir frykten for å bli ensom større enn frykten for sex og tenåringen går med på samleie mye tidligere enn det lysten skulle tilsi. Påtrykket er stort både fra media, venninner og gutter og det er umulig å si nei. På nytt skjer det seksuelle overgrep i form av at hjernen opplever det som en repetisjon av det opprinnelige traumet. 
  • Som samboende med en mann så blir det en rutine på at samleie skal finne sted jevnlig. Lysten er fortsatt ikke der og traumet repeteres jevnlig. I tillegg er presset for å eksperimentere seksuelt til stede.
  • Plutselig en dag så er vestibulitten et faktum som en følge av seksualitet drevet av frykt/plikt og ikke lyst gjennom mange år. En utløsende faktor kan være enklere infeksjoner av diverse art eller generelt stress på helt andre områder.
  • Det er ikke mulig å følge opp sine «plikter» som partner og forholdet skranter. Dette øker stresset ytterligere og vestibulitten opprettholdes også uten at det er et aktivt sexliv.

Historien over er hentet fra flere tilfeller jeg har sett i min praksis. Det er ikke bevist at det er en sammeheng, men ved riktig behandling og masse tålmodighet forsvinner som oftest smertene og forblir borte. Et aktivt seksuelt liv kan gjenopptas, dog på andre premisser enn før. Jeg for min del anbefaler aldri eksponering og stimulering som er vanlige fysioterapeutiske behandlinger før en grundig akseptfase er gjennomført. 

Et typisk behandlingsforløp kan se slik ut:

  • Kartlegging av årsakssammenhenger  med vekt på tidlige opplevelser av seksuell art. Der disse er fortrengt kan nyere opplevelser brukes inntil videre.
  • Erkjennelse av årsakssammenhengene og hva de har ført til er neste skritt. 
  • Selvaksept på at det har ført til kroniske fysiske smerter er en krevende og viktig fase.
  • Selvaksept på alle følgehendelser er neste skritt slik at det oppnås en fullstendig nullstilling og frigjøring. 
  • Når frigjøringen i form av selvaksept er gjort i en slik grad at roen kan beholdes når tanker og minner tas frem kan eksponeringsfasen begynne.
  • Eksponering skjer utelukkende på lystbasis. Det vil si at ny seksualitet bygges trinn for trinn fra null. Dette tar tid og tålmodighet er et absolutt for alle deltagende parter. All styring ligger hos den som er syk.
  • Reaksjoner ved eksponering følges opp og erkjennelse og selvaksept trenes.

Slike reparasjonsprosesser går ofte over år, men kan også gå raskere. De er krevende og det er viktig at lysten hele tiden driver det. Når den er fraværende i lange perioder av diverse andre grunner så legges eksponeringen til side og andre stresstemaer tas først. 

For deg som er rammet er poenget at det ikke er håpløst. Husk imidlertid at det er opp til deg hvorvidt du er klar for en prosess eller ikke. Ingen skal eller kan tvinge deg til noe som helst. Lykke til!