Stikkordarkiv: tilgivelse

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Sårbarhet og tilgivelse

Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for at vi får lov å dele det med våre andre lesere. 

 

Jeg har nettopp forstått ordet sårbarhet!
Og det er jeg så glad for, for det forklarer så mye!
Etter å ha sett nøyere etter på mønstrene til mine foreldre, innser jeg nå at jeg kopierer mye fra min mor. Det er jeg glad for at jeg ser, for da vil det si at det kun omhandler et kopiert mønster og ikke noe jeg ER. Noe som betyr at det kan jobbes med slik at jeg til slutt vil kunne stå i settinger livet byr på uten å måtte beskytte meg ved hjelp av delpersonligheter for å beskytte sårbarheter.
For det er vel det alt handler om til syvende og sist! Unngå sine sårbarheter for alt i verden!

Optimisten har klart å lure meg til å tro at med tydelighet så skulle jeg få samboer til å forstå og respektere min sårbarhet.

Min sårbarhet ligger på avvising, jeg har så lenge jeg kan huske blitt avvist på det følelsesmessige planet av mine foreldre. Og de viste kun sinne når jeg spurte spørsmål som berørte deres egne sårbarheter! Jeg er glad for alt jeg forstår i dag rundt dette, det handler om at de selv ikke klarte å ta innover seg sine egne følelser! Eller stå i sine sårbarheter.
Da mine foreldre ble skilt, og min far forlot meg, dannet jeg et svært usunt avhengighetsforhold til min eldste bror. Med han som parasitt og psykopat var jeg som en dukke han trollbandt. Jeg mistet totalt min identitet, jeg ble avhengig av hans oppmerksom, selv om den ikke var bra for meg. Men i hvert fall ble navnet mitt nevnt og noen trengte meg.
Jeg er glad for at jeg i dag forstår at dette usunne forholdet var min overlevelse, og den eneste måten å bli sett på av han var med smerte, ja nesten døden. Men alternativet var også døden.. ensomhet!

På en måte lever sårbarheten min til dags dato, ikke som et åpent kjøttsår lenger, men mere som en svak hodepine.
Og pga. all selvofringen jeg har utført ligger det enda en sårbarhet som følge av avisningen. Og dette er skammen jeg føler etter å ha avvist samboer når det gjelder intimitet. For jeg vil unngå å avvise noen, da dette også fører til skam.
Det har hendt at han viser sinne mot meg etter avvisingen, hvor jeg da opplever igjen avvisning fra en jeg har en nær relasjon til og går rett til skam. For å unngå skam og hans sinne, har jeg hatt «pliktsex» Adrenalinet slår seg på og redselen for mere sinne er stor!
Men for å unngå min sårbarhet og unngå mere selvutslettelse, måtte jeg ta en snuoperasjon. Istedenfor å løpe slik jeg alltid har gjort, som også er døden! Ble jeg hos han og våre to barn, jeg brøt alle mønstre, jeg utfordret automatikken og utførte tydelighet!

Og sa følgende, «Nå forstår jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør rundt intimitet, og det er jeg glad for at jeg forstår. Nå vil jeg kose og å gi klemmer. Og ikke minst ha sex. Men det må bli på mine egne premisser.
Tydeligheten ble oppfattet og respektert i en periode, til han en dag gjorde et forsøk på å ha sex. Og automatisk skrudde adrenalinet mitt seg på, kroppen trakk seg sammen og pusten ble nærmest borte. Hva var det optimisten min hadde lurt meg med å tro!?
Han viste sinne og fortvilelse da jeg avviste han på dette. Det endte med at jeg ble stor, større enn jeg har vært noen gang. Jeg dyttet han, jeg skrek til han og brølet så høyt at jeg ble sår i halsen.
Det hele endte med nok en tydelighet som i ettertid har vist seg å holde!

Jeg tenker ofte på den lille jenta som ingen så, som ingen trøstet, som ingen matet. At jeg avviste meg selv for å ikke bli avvist. Jeg sluttet å føle, sluttet å leve, sluttet å lytte til meg selv.
Når jeg får anledning til å trøste et barn, trøster jeg samtidig den lille jenta jeg var..

Glad for at jeg ser alt så klart nå, og tilgir meg selv! Gang på gang… Kanskje så lenge jeg lever!?

Unnlatelsessynder og påfyll av gode signalstoffer og hormoner

I den noe sammensatte overskriften ligger et fenomen som i mange tilfeller får utslag som kraftige astenianfall og panikkanfall. Jeg vil i dette innlegget skrive litt om hva det er og hvordan man kan gripe ann en slik situasjon.

UNNLATELSESSYNDER
En unnlatelsessynd er i utgangspunktet et svik overfor seg selv eller andre som begås ved at man ikke griper inn i en situasjon hvor man har hatt muligheten til å gripe inn. I sammenhenger med at man har asteni eller panikksymptomer så kan tilgivelse av en unnlatelsessynd medføre at man finner ro og får slått av det sympatiske nervesystemet.

Her er noen eksempler på unnlatelsessynder:

  • Har latt være å ta selvaksepter og tilgivelser når man visste at man burde
  • Har jobbet for mye selv om man vet at lav energi er utløsende på asteni- og panikk-symptomer
  • Har stresset selv om man vet at man kan utløse et anfall
  • Har unnlatt å si fra om at man har løyet om noe
  • Har latt være å trene når man har visst om at man ville ha nytte av det kroppslig
  • Har latt være å si fra om noe som skulle vært sagt fra om
  • Har smugspist selv om man visste at man kunne klare å la være
  • m.m.

Listen kan være lang. Poenget her er at fra man vet at man kan slå av eller dempe et asteni- eller panikk-symptom, så burde man ha forsøkt det først og ventet med å bruke angstdempende medisiner i stedet, for eksempel.

TILGIVELSE
Påfyll av gode hormoner og signalstoffer skjer ved at man tilgir seg selv, for ikke å ha gjort det man visste man burde ha gjort. Hvor lenge man har bedrevet en unnlatelsessynd spiller ingen rolle. Det er aldri for sent. Effekten er at man skifter fra sympatisk til parasympatisk nervesystem og roen kommer. Vanligvis stopper asteni. eller panikk-anfallet samtidig. Husk at det er store muligheter for at du møter motstand fra egen automatikk som sier at det ikke er så enkelt, eller at du ikke slipper unna så lett. Ha selvaksept på det i tilfelle. Det er et tegn på at tilgivelsen er innenfor rekkevidde.

PÅFYLL AV BELØNNINGSHORMONER
For å forebygge anfall eller beholde roen etter tilgivelse er det hensiktsmessig i gripe inn tidlig ved å bruke noen hensiktsmessige delpersonligheter som er viljestyrt og som påvirker de belønningshormonene direkte. Her kommer noen eksempler.

Vente og se i stedet for pessimisme eller optimisme forut for en situasjon

 

Sakte og rolig i stedet for hurtig og hektisk når noe skal gjøres

Disse kan brukes i de aller fleste situasjoner med godt resultat.
Ved å trene på disse to delpersonlighetene vente og se og sakte og rolig så holder man belønningshormonene i gang og demper risikoen for et nytt anfall. Skulle anfallet komme så er den vanlige rutinen selvaksept som du kan lese om mange andre steder i tidligere innlegg på siden. Når du får slått av så er det på’n igjen med de to nevnte delpersonlighetene.

I denne situasjonen gjelder begrepet trening gjør mester mer enn noen gang.

Lykke til.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud

 

 

 

 

3 konkrete verktøy for å skifte nervesystem

En pasient spurte om å få noen konkrete verktøy, en slags verktøykasse, å forholde seg til når det oppstår ubehag, uro eller smerte mentalt og/eller kroppslig. Vil her gjøre et forsøk på å gi det. Velger å legge denne oppskriften ut på bloggen og håper den kan være nyttig for flere.

Du kan lese mange steder i vår blogg om bakgrunner for smerte og frykt og hvilke utslag det kan få. Likeså om hvilke nervesystemer som driver hva. Å forklare bakgrunnen for at smerte eller frykt oppstår på en kortfattet måte er en utfordring fordi det er mange variabler, men uten å gå for mye inn på alle de variablene så forutsetter alle verktøyene følgende:

Årsaken til at det oppstår smerte eller uro må kartlegges, ihvertfall til en viss grad.

Grunnen til det er at det er logikken og forståelsen som skal til for at verktøyet skal virke.  Det vil si at for et menneske som har en helt frisk hjerne og kropp så er det nok å forstå at noe er som det er hvorpå ubehaget dempes eller forsvinner. Når kroppen og hjernen av en eller annen grunn er svekket så låses kroppen i uro og smerte og slås ikke automatisk av eller dempes. Da må man lære seg den på nytt og trene den opp manuelt igjen.

Hvis smerte eller uroen skal være der og dermed er hensiktsmessig
så forsvinner den ikke før det er gjort noe med situasjonen.

Jeg snakker derfor her om verktøy som virker dersom smerten eller uroen er uhensiktsmessig og egentlig unødvendig i situasjonen. Her kommer verktøyene:

  1. Dersom du har tanker som skaper smerte eller uro så akseptér at tankene er der som et naturlig resultat av situasjonen.
  2.  Hvis du har blitt skuffet over noe eller noen så tilgi deg selv at du lot deg lure av håpet eller forventningen.
  3. Hvis kroppen din reagerer med smerte eller uro fordi energien din er lav eller du av andre grunner har smerte eller uro i kroppen, så akseptér det naturlige i at kroppen reagerer slik. 

For deg som har gått i terapi hos oss i Dialoggruppen høres nok dette kjent ut. For andre kan det være mer krevende å forstå. Det er ingen enkel vei til å mestre disse verktøyene. Det vet alle som har forsøkt en stund, mange ganger i årevis. Øvelse gjør mester gjelder her enda mer enn i mye annet.

Lykke til!

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut