Stikkordarkiv: sykdom

Pårørende

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har detØkt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen
Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.
Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.
Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.

Overgrep mot barn og voksne

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)
Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det  avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..   
Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak. 
 
Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på. 
 
Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.  
 
Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de  kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre. 
 
Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.
 
Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.
 
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?  
Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.
Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?
Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.
«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»
Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien. 
Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.
Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.
Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.
Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.
Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.
Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.
Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:
Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.
 

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.
Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.
Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.

Offermekanismen

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

ME sykes protest…

Som med EMF så er usikkerhetene store også vedrørende ME. Her protesterer mange med ME på at noen mener de har fasiten. I debatten under skriver ytterligere ME-syke seg på underskriftskampanjen.

Som sagt i forrige innlegg så er din egen kritiske sans det aller viktigste. Dog ikke så lett å ha en egen mening i jungelen av sterke faglige meninger. Lykke til med din hvile og det du måtte orke å gjøre av det du har lyst til.

Glede og selvavvisning

Skrev i juli et innlegg om savn og selvavvisning hvor jeg viste sammenhengen mellom å savne noe og ta sorgen over å ikke få det man savner, på forskudd.

Mennesker som har vokst opp under vanskelige forhold har ofte problemer med å kunne tillate seg å kjenne glede. En viktig årsak til dette er mønsteret som handler om selvavvisning.
For det første så blander disse menneskene som de fleste andre sammen lettelse og glede og derav fortolkes lettelsen som glede. Lettelsen forsvinner fort, ikke bare fordi omgivelsene tilfører ny smerte, men også fordi lettelse i seg selv er flyktig og kortvarig. Når lettelsene historisk sett både var sjeldne og ikke varte spesielt lenge så ble det en sannhet at glede og gode følelser ikke varer.

I disse førjulstider så er det mange som ikke klarer å glede seg til jul. Ovennevnte gruppe er en slik. Med en gang julegelden uttrykkes av omgivelsene og gleden sniker seg på fordi den smitter, slår selvavvisningen inn og sier at det ikke er noen vits i å glede seg til det som kommer fordi det sikkert blir en dårlig opplevelse. Slik sett blir førjulen og julen gledesløs og det blir gjennom flere år med gjentagelse en tradisjon at det skal være slik. Det er frykten for den gamle smerten som styrer dette og dermed er behovet for å være forberedt utløst hvorpå selvavvisningen kobler inn fordi det er tryggest å være forberedt.

Å løse opp et slikt mønster handler om å skille lettelse og glede. Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen av mønsteret over og kjenner at det stemmer for deg så er tiden inne til å erkjenne at det har vært slik. Neste punkt er å akseptere at du ikke har forstått at glede er noe du må velge.  Viktig at du klarer å mene at det virkelig er greit. Hvis du får til denne selvaksepten vil du sannsynligvis utløse en del restsmerte og vemod over at det har vært slik.

Neste punkt er å kjenne etter, som jeg skrev om i God Jul?, hva du egentlig har lyst til å bruke høytiden og fridagene til. Jul er et eksempel på selvavvisning som er spesielt tydelig nå om dagen. Mange av de som kommer og snakker med meg begynner med å grue seg allerede når sommeren er over. La meg ta følgende eksempel fra gutt på 10 år som har en kronisk sykdomm som medfører kontinuerlige smerter og bekymringer. Han sa følgende nylig:

Jeg gleder meg ikke til jul fordi jeg som regel får vondt når det bli kaldere. Jeg burde egentlig reise et sted som er varmere på denne tiden av året.

Når jeg spør om han har sagt dette til sine foreldre så sier han følgende:

Nei, da ville de bli lei seg. Jeg lager gavekalendere til mamma og pappa så de ikke skal merke at jeg gruer meg…

Tankevekkende er ikke et dekkende ord. Selvavvisning i praksis fra et ungt menneske som mentalt har modnet raskt på grunn av sin sykdomsopplevelse. 10 åringen vil minst av alt påføre omgivelsene sin smerte da han opplever at de har mer enn nok og at han opp gjennom sin korte historie ofte har vært til belastning. Som oftest fordi omgivelsene på en eller annen måte har gitt uttrykk for det. Mye skyld å bære for en ung mann. Vanskelig å velge glede på tross av disse omstendighetene. Lite tradisjon å støtte seg på.
Selvavvisningen finnes og mange har det i større eller mindre grad. Det å våge å kjenne og definere sine egne behov, si de høyt og avvente omgivelsenes tilbakemelding krever mot.

Kanskje er det julegaven du skal gi deg selv i år.

Tørt kjøttstykke

ANDERS EVENRUD

KAPITTEL 1

«This mode is incredible.
It’s out of
This world. Too bad I must always leave it, But that’s life»

(Corey Taylor)

Max gikk på vandring i sett eget hodet. Han hadde ikke vandret her på en stund. Han visste ikke helt om han egentlig klar var for det, men situasjonen hadde gjort det slik. Det var kommet til å bli en nødvendighet. Hans ytre verden var fylt av varselsignaler og hans ytre selskap hadde gitt uttrykk for at han strengt tatt måtte gjøre noe som ihvertfall ville virke konstruktivt. Ellers ville han ikke nødvendigvis ha så mye selskap lenger. Max likte vanligvis helst å holde innsiden på avstand og var mer på vakt for utsiden selvom han var avhengig av den. Han pleide å holde sitt indre seg utenfor bevisst rekkevidde der hvor det ikke sto i veien for hverdagen selv om det på mange vis gjorde det. «Tanker» tenkte han paradoksalt mens han tok en slurk av glasset. «Hva er egentlig vitsen?»

Rebecca hadde sagt til ham mange ganger at han måtte gå å snakke med noen, men han var fast bestemt på at han skulle «ordne opp selv». Ikke visste han helt hva han skulle ordne opp i. Det gikk for det meste ut på å la dagen gå og enten tenke mindre over saken eller mer over saken. Sakene kunne ha jo tenke på ettersom de kom på løpende bånd. Like viktige og tidskrevende hver gang. Selv om den forrige var glemt da han kom til den neste og var den forrige egentlig noen gang løst? Og hva var nå egentlig «saken» i det hele tatt? Ingen av strategiene hadde gitt han spesielt gode resultater så langt. Stemmene hans som han privat kalte dem var ikke spesielt hyggelige. Når han forsøkte å ta til tanke i mot endte han som oftest opp med å stå i løse luften i tale mot sine indre fiender.

Han hadde nesten snakket høyt i mot mens han ventet på bussen. «Nei, jeg er ikke idiot» var tanken han fektet med som våpen mens kroppen hadde snudd seg brått før han hadde blitt selvbevisst på hvor han faktisk befant seg. På et busstopp. Sammen med med mennesker. Med «zombier» hadde han tenkt. De stirret nå ihvertfall tomt rundt seg og noen gned seg litt i hendene, ungikk blikkkontakt eller så ned i telefonen. Andre var mer glade og smilte for seg selv, enten det var av en sms eller noe de så ut til å tenke på som gjorde dem harmoniske. Må være merkelig å ha så hyggelige stemmer. «Er det så stille i hodene deres?» hadde han undret seg surt. Han kunne jo ikke stå der og være noe dårligere, så for å unngå mistanke om at det faktisk var total krig i hodet hans hvor han var i desidert undertall så etterlignet han de «normale». Så godt han kunne hvert fall. Stirre litt rundt, holde litt pusten, kanskje på tide å se litt utålmodig ut, gni seg litt i hendene, skifte stilling i måten han holdt hendene på. Det ble ganske klaustrofobisk til slutt. Å være normal var passe hardt arbeid om man var langt i fra det. Når man måtte passe på om det var på tide med litt ventende plystring eller ikke. Det kunne jo hende det ikke falt i smak hos forsamlingen. At de ikke hadde sansen for hans stressende og upassende toner som hadde steppet inn som dekke for hans virkelige stemningsleie.

Bussen hadde heldigvis kommet og han kunne forlate plassen som hadde alt for få spilleregler. Ikke at bussturen var bedre, men han var ihvertfall nærmere målet. Selv om han såvidt kunne huske hvorfor han skulle ta bussen etter slike mentale øvelser. Han likte ikke de stedene der hvor han hele tiden måtte gjette på hva som passet seg. Der man kunne gjøre det som passet han. Det ble for mye ansvar. Ingen hadde fortalt han hvordan man skulle se ut når man ventet på bussen eller hvordan man skulle gå i store folkemengder. Hva med tempo? Hvor langt fra hverandre skulle beina være? Var det upassende å gå ved siden av noen? Skulle man stoppe og la de gå forbi? Gå fortere? Saktere? Ikke visste han, men det var slitsomt å gjette. Uansett visste han at dette ikke var sunt å tenke på. Det var et av varselsignalene hans. Planleggingen for hvordan han skulle prestere å gjøre helt normale hverdagslige ting i helt allminnelige situasjoner. Det hadde blitt så ille at han helst holdt seg hjemme. Om han nå måtte ut eller på jobb så var det så fort som mulig hjem igjen. På jobben var det egentlig ikke noe problem for han kunne spille en rolle som han hadde fått tildelt. Han trengte ikke å være denne «ingen» eller i verste fall «noen» med forventninger til, som bare stod og ventet på bussen. Det var en oppgave som skulle utføres lydig og han kunne alle triksene han trengte. Ingen syns det var rart om det hørtes rutinemessig ut. Kundeservice var egentlig midt i blinken for denne tilstanden. Det var de beste samtalene han hadde om dagen med fremmede. Og de eneste egentlig. Så lenge de ikke gled over i noe «spontant» fra motparten selvsagt. Da var det klinkende klart for vedkommende at han satt fast og muligens var tindrende gal.

Ikke bare fremmde hadde blitt et problem, men det sosial nettverket hadde krympet inn. Det verste var faktisk å møte på bekjente eller de han ikke hadde møtt på veldig lenge. Om det var vanskelig å være normal rundt mennesker som aldri hadde kjent han var det et helvete å være den personen han hadde pleid å være. Glad, morsom, direkte og ærlig. Nå hadde personligheten skrumpen inn til et lite nølende vesen som prøvde å skvise ut en eller annen imitasjon av hva han nå trodde de forventet. Øynene måtte viljestyres opp for å møte blikket til den bekjente så ikke hodet hans automatisk bare skulle trille synet hans rundt ansiktet for å unngå blikkkontakten. I tillegg hørte han ofte ikke hva de sa. Ordene bare forsvant forbi ham og berørte ingenting på innsiden. Der var det alt fullt. «Ja» og «Nei» var ordene han brukte mest. Noen oppfølgninger var det ingen steder å hente fra. Når samtalen omsider hadde endt så visste han innerst inne at han sto litt lenger fra vedkommende, han nettopp hadde møtt, enn om han aldri hadde møtt på dem og bare husket dem fra en fjern fortid. Forestillingen var nemlig alltid lett gjennomskuelig, forvirrende og ikke minst dypt ukomfortabel for begge parter. Det verste var etterpå. Når pulsen hadde gått litt ned og han innså hva slags forsøk han hadde gjort. Det var sjeldent et pent minne selv om han aldri egentlig gjorde noe skikkelig galt. Det var bare det at det var så hinsides falskt.

I visse kjente miljøer som med Rebecca eller med kompisen Richard gikk alt også over til en ny verden. Pulsen gikk ned og adrenalinet forsvant. Han var Max igjen, i samtid. Ikke lenger denne «ingen» eller «noen» som prøvde å finne ut hva i helvete alle de der ute ville med ham. Hvordan han skulle oppføre seg eller hvordan han skulle være. Han kunne le med Rebecca og være delvis spontan. Ingenting var tenkt ut kvelden før og alt var bare som det skulle være. Likevel hadde livet på utsiden gjort han noe irritabel og han kunne bli litt mye der hjemme. Oppmerksomheten han aldri etterspurte der ute ble kompensert for hjemme og Rebecca som hadde jobb i klesbutikk, en venninnegjeng og et generelt stort nettverk hadde fått mettet seg nok på sosial omgang. Som han savnet å være et midtpunkt igjen.

Han vandret tilbake til ungdomskolen nå. Der hvor han hadde feid over kantinen med sin egen tilstedeværelse. Vitsene som fikk jentene til å le. De kloke og vittige kommentarene som kom til riktig tid. Og alt helt av seg selv. Men mest av alt savnet han det å bare ha kontakt med mennesker. Han husket nesten ikke hvordan det var lenger. Det å føle at noen var der. Kjenne på det. Følge opp i en samtale. Assosiasjonene. De vanlige tingene savnet han. Det var et sterkt savn der. Et savn etter energien som hadde sprunget ut mens han var elev i det store sosialiseringsprosjektet som kaltes skolen. Nå hadde han liksom inntrådt i verden.

Han så ned på glasset sitt. Det var ikke mye igjen i det. «Heldigvis har jeg mer» tenkte han automatisk. Alkoholen hadde det blitt mer av de siste årene. Det var nettopp på ungdomskolen han hadde tatt i mot festkulturen med åpne armer. Hans eget personia hadde vokst til høyder han aldri kunne trodde han kunne nå og han hadde inntatt en verden der man kunne erobre sosialt enda mer en før. Og mye fortere på enda bedre vis hadde det føltes som. Med det hadde sagt stopp. Rusen fungerte ikke lenger som den pleide og han hadde nesten blitt like kjedelig på fest som han var i hverdagen. Men han var langt verre enn kjedelig i hverdagen. Han var redd. Og han visste ikke helt for hva, men han mistet alt fortere en han så ut til å reagere. Han mistet venner som ikke lenger fikk den kontakten de kjente ham for. Ikke bare mistet han vennskap han hadde, men han mistet vennskap han kanskje kunne få hver eneste dag. Ikke bare mistet han dem, men han flyktet motvillig fra dem og om han presset seg for å nå dem kom det nølende, men samtidig med intens stemme. En stemme måtte presse seg forbi hva det nå enn var som var så livredd i ham. Ting kom også på feil tid, de kom ikke fra rett plass og ordene han sa hadde ikke noe annet enn byrde i seg uansett hva slags bokstaver de besto av.

Max så på glasset igjen. Syndebukken så på syndebukken. Han hadde byttet ut solskinn, jenter om våren, småprat, stillhet, ro og alle andre ting han pleide å glede seg over med dette han «heldigvis hadde mer av». Han var blitt et kjemisk laboratorium hvor glede, ro, humor og prat måtte fremstilles gjennom alkohol. Og selv den hadde begynt å svikte han. Alt han var nå var et tørt kjøttstykke som vandret rundt. Eller mer presist et tørt kjøttstykke som satt og drakk. Kjøttstykket manglet kjemikaliene sine. Han fylte glasset sitt og dro alt ned med engang før han la seg ned på sofan i sterk rus. Det var helt fantastisk.

Lat og ufør?

I samfunnsdebatten om uføretrygd bærer argumentene preg av lite differensiering. Fortsatt snakker mange som om de ikke har fått med seg at uførhet har mest med sykdom å gjøre. De som er uføre er det av en grunn. Vurderingene som ligger til grunn er helsefaglig basert. For de som står utenfor minner jeg om innlegget nylig om at «På gode dager ser jeg bra ut, på de dårlige ser du meg ikke».

La deg ikke lure. Ting er generelt sjelden det de ser ut til å være. Det aller meste er illusjoner skapt av ønskedrømmer i vår egen hjerne. Husk det!

I denne artikkelen omtales de uføres virkelighet og de friskes manglende innsikt i hva det egentlig handler om. Hva tenker du?
Uansett hva du tenker om de uføres situasjon så er det viktig å huske på at de selv sjelden har krefter eller mulighet til å uttale seg. Det er deres største utfordring. Media er heller ikke særlig interessert da dette ikke selger aviser eller bøker annet enn til en mindre gruppe.
Du har kanskje spurt en ufør om hvordan det er å være ufør. Kanskje har du fått noen svar. De uføre orker sjelden å fortelle hele sin historie da den er for omfattende og for vond å kjenne på fullt ut. Risikoen for ikke å bli forstått er også stor da omgivelsene rett og slett ikke er i stand til å forstå.

Slik jeg ser det etter å ha arbeidet en rekke år med mennesker med store helsemessige utfordringer, uføre og friskmeldte, så er det nødvendig å være ydmyk for hver enkelt sin situasjon. Vis respekt og ta innover deg at det er mange sammensatte årsaker og utfordringer som har ført til at situasjonen er som den er. Det gir rom for læring. Læring er alltid nyttig. 

Bortskjemt?

I kjølvannet av debatten om sykmeldinger, uførhet og så videre er det fristende å ta inn et moment som kanskje ikke har blitt omtalt så mye i pressen. Ordet bortskjemt og hva det egentlig betyr kan ha en sammenheng her.

Gjennom generasjoner har nordmenn arbeidet hardt for å overleve. Byrdene har vært fordelt mellom menn og kvinner i henhold til tradisjoner nedarvet gjennom mange ledd. Rollene kvinner og menn har i dag bærer i stor grad preg av det.
Jeg har tdligere skrevet om den dobbelarbeidende kvinnen. Hun som har overtatt etter sin mor de arbeidsoppgavene som mor hadde. Gjennom de siste generasjonene har imidlertid kvinner begynt å arbeide utenfor hjemmet på samme måte som menn uten at menn i samme grad har tatt sin del av hjemmeoppgavene. Dermed har kvinnene blitt dobbelarbeidende. Ikke rart at kvinner er mer sykmeldte enn menn.

Hva har så dette med bortskjemthet å gjøre?

Bortskjemthet er en type illusjonsbygging ved at de som blir bortskjemt får inntrykk av noe, som viser seg å ikke stemme i en annen virkelighet.

Menn som vokste opp med mødre som arbeidet ute samtidig som de tok hovedjobben også hjemme, er i så måte bortskjemt hvis de tror at de kan fortsette med å leve slik de gjorde som barn sammen med sin dobbeltarbeidende kone. Kvinner som har mødre som var første generasjon ute og hjemmearbeidende, har bygget illusjoner om at de selv skal klare det samme innenfor de rammebetingelsene som er i dag.  De er i så måte bortskjemt hva gjelder menneskekroppens egentlige kapasitet under dagens rammebetingelser, ved at mor sjelden viste hvor stor belastningen egentlig var.

Illusjoner brister, men problemet er at du ikke ser de før de er en realitet. Det er illusjonens natur. Dagens dobbeltarbeidende kvinner lider under dette. Forhåpentligvis lærer neste generasjon menn og kvinner at det å kunne arbeide dobbelt og tåle det er en illusjon, ved at dagens mødre blir syke av belastningen. Kanskje blir ikke de bortskjemt. Kanskje…

Ser en trend hos kvinner gjennom mitt arbeide. Flere og flere setter ned forten og har fått nok av sine egne gamle ansvarsmønstre. Samtidig ser de at det er deres egen skyld at det er blitt slik. Det er de som har latt seg bli bortskjemt på kroppens kapasitet mens de var unge hvorpå de kommer til kort når årene sniker seg på en sliten kropp.
Den sunne erkjennelsen som da kommer kan bidra til tilfriskning og nye muligheter i eget liv.

Det er imidlertid helt nødvendig med en god lang timeout for mange. Ofte som sykmelding hvis det er det som må til. Gevinsten for samfunnet, som forøvrig også er bortskjemt på kvinners innsats, er kvinner som legger grunnlag for at fremtidige kvinnegenerasjoner ikke skal gå i samme fella.

Det kan være god samfunnsøkonomi å være sykmeldt dersom det fører til at neste generasjon ikke går i den samme illusjonsfellen som du gjorde. Ha derfor god samvittighet mens du er det og bruk tiden godt.

God bedring!

Flukten fra slitenheten

Denne artikkelen er den første i en serie om de forskjellige følelsene vi er utstyrt med og hvordan vi som mennesker forholder oss til disse. Hensikten med artiklene er å gi noen alternative innfallsvinkler til hva kroppen forsøker å si fra til oss når vi kjenner de enkelte følelsene.

Starter med følelsen sliten, som vanligvis er et kroppslig uttrykk for lav energi, tap av energi eller synkende energi.Slitenheten har mange grader og beskrives ulikt av forskjellige mennesker utfra tillærte fortolkninger og beskrivelser. Med andre ord så kan samme utsagn fra to personer bety helt forskjellige grader av slitenhet.

Som med andre følelser så er graderingen subjektiv og sjelden objektiv målbar.

Reaksjonene på slitenhet er like forskjellige som oppfattelsen av den, men det er dog noen fellestrekk som gjentar seg hos det store flertall. Det mest markante reaksjonsmønsteret er:

Ikke kjenn etter hvor sliten du er = FORTRENGNING

 Denne reaksjonen er innlært gjennom generasjoner fra tider hvor det å kjenne etter kunne bety matmangel og død. Det var bare å stå på, man klarer alltid en dag til. Eller som døtrene til John Fredriksen, skipsrederen sa til sin far; «Livet er ikke en straff, pappa.» Historien er full av slike mennesker og hvis du tar en kikk på dine egne foreldre og besteforeldre så tipper jeg at mange kan finne hardtarbeidende mennesker som sjelden tok seg fri annet enn for å holde hviledagen hellig. Noen arbeidet også da for å holde kroppen i gang. Ferie? Sjelden eller aldri.

Hva dette har ført til og fører til er jeg i min praksis i kontakt med hver dag. Felles for samtlige tilfeller er lav energi, meget lav energi. Det forårsaker både psykiske og fysiske symptomer av diverse art som klassifiseres som sykdom i de fleste tilfeller. Allikevel er svaret mange har fått hos sine omgivelser at, tren og gjør mer så skal du se du føler deg bedre…

De som våger å kjenne etter hvor slitne de egentlig er blir ofte skremt. Kroppen reagerer med å fortrenge og graden av slitenhet er dermed sjelden tilgjengelig med det første. Gradvis slipper fortrengningen med økende hvile og energi hvorpå mange føler seg enda mer slitne.

Det er gammel fortrengt slitenhet som kommer etter og realiseres fordi du stopper opp og kjenner etter.

Å forstå dybden og finne forklaringene på hvordan man har blitt så sliten krever inngående kognitivt og terapeutisk arbeid og kan for mange ta flere år. Avhengig av symptombilde er muligheten til å artbeide med det aktivt varierende, ref artiklene om ME. Andre har rene fysiske symptomer som behandles medikamentelt, hvorpå de ikke oppsøker behandling for slitenheten, men er tilbake i jobb fordi de får symptomdemping.

Hva skal så følelsen slitenhet brukes til? Svaret er enkelt, men dog så vanskelig i praksis når kropp og hjerne er stresset på grunn av lav energi:

Hvile!

Apropos det. Svaret er alltid enkelt, hjernen og hjernens logikk er logisk. Imidlertid er det så mye innlært automatikk som forstyrrer de naturlige mekanismene vi er utstyrt med og dermed vanskeliggjør hvile. Lav energi er for vårt sympatiske nervesystem ensbetydende med trussel om død. Ikke rart hjernen blir stresset og immunforsvaret synker når energien blir for lav.

God hvile!

Superkvinnen, en illusjon?

Følgende artikkel i dagens Aftenposten setter søkelyset på noe vesentlig. Ikke fordi hypotesen er ny, men fordi det endelig kanskje kan startes seriøs forskning på fenomenet. Forleden var det i NRK’s brennpunkt en debatt om seks timers dagen. Denne debatten er kanskje den viktigste helsemessige debatt som pågår for tiden.

Kvinner har vært dobbeltarbeidende en god stund nå, men trenden med økende forskjell i sykefravær mellom kvinner og menn fortsetter oppover. At det kan skyldes faktorer som at kvinner har fått et stadig høyere stressnivå har vært kjent lenge, men ikke vært forsket på.

Den typiske kvinnelige pasient har ofte flere av følgende symptomer:

  • Lav energi
  • Tankestøy
  • Svekket korttidshukommelse og konsentrasjonsevne
  • Dårlig søvn
  • Magesmerter
  • Trykk i brystet
  • Spenninger i nakke og skuldre
  • Hodepine
  • Uro
  • Hetetokter
  • Fryser lett
  • Konstant dårlig samvittighet
  • Bekymringer
  • Nedstemthet
  • m.fl. 

Prosentuelt sammelignet med menn så består min pasientkrets av 95% kvinner. Menn har sjelden symptomer av lignende art og grad som nevnt over. Menns grunn for å oppsøke hjelp er som oftest av praktisk og konkret art knyttet til et problem, mens kvinners grunn er generell og sammensatt av mange flere elementer og ofte basert på mange ubehagelige symptomer som nevnt over. Ofte har legen sagt at problemet er stress og bedt dem oppsøke meg. 

Min oppfatning er at store deler av dette handler om «arvesynd» som tidligere omtalt. Med det menes at kvinner i langt større grad enn menn tar ansvar for mer enn de strengt tatt burde. Med økende «krav» til barnas fritid og eget fritidsliv så tar mange kvinner det meste av dette arbeidet og dermed er overbelastningen et faktum. 

Slik ser en typisk hverdag ut for en en typisk kvinnelig pasient:

  • Klokken ringer kl.6
  • Håret må vaskes og fønes og sminke må legges
  • Rakk ikke å ordne med barnas tøy dagen før så det må legges frem
  • Barna vekkes 6.45 og følges på badet, i dusjen, lages frokost til og kles på
  • Egen frokost tas i farten mens matpakker til barna smøres
  • Ytterklær tas på og barna kjøres til barnehage og skole
  • Reise til jobb med litt jobbing underveis
  • Full dag på jobb med mye ansvar og for liten tid til alle arbeidsoppgaver, kort lunsj på farten til neste møte
  • Henting i barnehage og på skole
  • Innom butikken for å handle noe som mangler samt det som trengs for kaken hun skal ha med på møte i kveld
  • Hjem og lage middag samtidig som det ene barnet settes i gang og hjelpes med lekser
  • Middag og opprydding
  • Skulle trent litt, men rekker ikke i dag, dårlig samvittighet
  • Svaring på noen eposter før kjøring på ettermiddagsaktiviteter for barna
  • Baking av kake og sette over en vaskemaskin før avreise til kveldsmøte hvor hun er klassekontakt fordi ingen andre ville ta jobben
  • Hjemme kl.10 fordi noen ville snakke om ting som må tas opp etter møtet og hun ikke klarer å si nei
  • Enda noen eposter har kommet som bare må tas
  • En rask kikk på kveldsnytt mens de besvares
  • i seng kl.24, men sovner ikke før kl.03 fordi tankene surrer og går
  • Våkner kl.05.30 og kjenner uro og angst

Overdrevet? Nei, dessverre ikke. Ikke rart at statistikken ser ut som den gjør.

Til forskjell fra kvinner så har menn med seg en kultur fra sine fedre og bestefedre som handlet om at barn og hjem var kvinnens ansvar. Den flyter mange menn på enn så lenge. Hvor lenge det vil holde seg er et åpent spørsmål da trenden er at menn begynner å gå i kvinners retning og ta på seg mer og mer ansvar. Et annet relevant spørmål er hva man lærer sine barn ved slik adferd. Viktig å tenke over.

Det er ditt ansvar å ta vare på deg. Ikke vent til det er for sent!

Er adferdsforstyrrelse sykdom?

I kjølvannet av forrige innlegg skrevet av gjesteblogger Anders er det fristende å utdype noen poenger han skrev om. Overskriften er et slikt.

Nei, adferdsforstyrrelse er ikke sykdom før det fører til hindringer for en tilnærmet normal livsførsel. Allikevel blir alt for mange medisinert og ikke behandlet på grunnlag av adferd som er innlært av naturlige årsaker, men allikevel er uegnet til situasjon, kultur eller normer hvorpå resultatet blir at vedkommende blir medisinert som om det var sykdom. 

Eksempel: 
Når et barn har aggressiv adferd så kommer det av at barnet ikke kjenner til andre måter å få utløp for denne på. Det er lært av foreldre primært. Når det samme barnet som ungdom begår kriminelle handlinger så er det det samme smerteutløpet som foregår selv om uttrykket har endret seg noe. Som voksen tas smerten ut på egne barn, samboere eller andre som måtte befinne seg i nærheten. 

Smerten er ikke tilgjengelig for vedkommende som lider av dette da kunnskap og følelsemessig tilgang mangler. Behandlingsapparatet er primært innrettet på symptombehandling og klarer bare unntaksvis å bryte gjennom og finne smertenøkkelen. En vellykket behandlingsprosess i et slikt eksempel er lang og tung og ofte kostbar dersom den må kjøpes privat. Mange faller dermed utenfor og adferdsforstyrrelser fortsetter og forplanter seg. Helsevesenet belastes med symptomdemping som krever store ressurser.

Som det sies i forrige innlegg så har hverken samfunnet eller den enkelte kunnskap som gir mulighet til å se eller forstå situasjonen. De som forstår blir ofte syke av det og sliter med å formidle. Kampen fortsetter dog ufortrødent videre. Vi vil fortsette å skrive og synliggjøre. Takk for at dere leser og deler. Har noen lyst til å skrive og publisere så kan dere sende meg et forslag på epost eller som svar innlegg til et tidligere innlegg på bloggen. 

Sliten?

Arbeidslivsunderøkelse viser skremmende tall som forsåvidt ikke er ukjente.

I min egen praksis har jeg ofte tenkt at samfunnet sitter på en tikkende bombe hva gjelder helse. Ser det på de som oppsøker meg for å få hjelp med lav energi og symtpomer på utbrenthet, angst og depresjon. Mange har i tillegg fysiske symptomer som tyder på at kroppen er utslitt. De fleste er realtivt unge mennesker med mange år igjen i arbeidslivet, et gjennomsnittlig liv med dertil hørende utfordringer, god jobb og en ordnet økonomi. Muskel og skjelettlidelser øker mest, dernest psykisk sykdom og de rammede blir stadig yngre. Mange mennesker kjenner på diverse udefinerbare symptomer, men holder tempoet opp og stopper sjelden opp og kjenner etter med den følge at de blir syke ved inngang til ferier og høytider. Flere og flere yngre mennesker blir uføre. Er stressnivået rett og slett for høyt fra tidlig i barndommen?

Arbeidslivsundersøkelsen jeg har lenket til over viser ihvertfall at antallet som har vært eller nesten er utbrent og som kjenner på utilstrekkelighet i jobben er alt for mange. Det snakkes om over 50%! Når eldre arbeidstagere ikke gjør det i samme grad som kan man bare spekulere i grunnen til det.

En viktig grunn er slik jeg ser det frykten for skam/utilstrekkelihet/udugelighet/ikke strekke til og derved en rekke delpersonligheter som melder seg på. Flink, ansvarsfull, strekke seg, please med flere er typiske innslag i en slik sammenheng. Årsaken ligger sannsynligvis langt tilbake og blir viktig å definere og bruke som grunnlag for selvaksepten. Dette foregår både hjemme og på jobb for mange.
Alternative og mer hensiktsmessige delpersonligheter er tilbakelent, avventende og gi blaffen som kan egne seg i hver sin situasjon. Hvilken som egner seg er det bare du som kan vurdere ved å kjenne etter hva som føles riktig i deg selv.

Nok en gang vil jeg oppfordre til ikke å vente for lenge før man kjenner etter. For de av dere som har lært time out og selvaksept så bør øvelsen gjøres daglig, opptil flere ganger om dagen. For dere andre så bør dere stoppe helt opp og bare kjenne etter hvordan dere egentlig har det. Gjør mer av ingenting en periode og ta det som kommer. Hvis dere blir mer slitne av det så er det et signal fra kroppen på at gammel slitenhet løsner. Det er et godt tegn. Ta imot og hvil.

Tålmodighet

I mange relasjoner mellom mann og kvinne kan det i perioder, på grunn av sykdom eller andre utenforliggende faktorer, være krevende for begge parter å tåle den virkeligheten som rammer og kunne vente på den andre.

En av mine klienter skrev forleden følgende dikt om dette:

«Jeg vil dit du vil,
men jeg trenger din hånd å holde i
over bekkefar og dype grøfter

og opp de bratteste liene
og at du har tålmodighet til å gå i det tempo jeg makter.»

Fine ord som kan gjøre godt å tenke litt over i en hektisk hverdag.

Eksempel: Den ene parten er i daglige utfordringer med sin ekspartner om barnefordeling og flytting. Det er i gang rettsprosesser som er krevende og den lave energien gjør at vedkommende trenger mye tid for seg selv og tid med barna. Avtaler endres og avgjørelser blir utsatt. Den nye personen i vedkommendes liv blir tatt av offer og utålmodighet og stiller krav. Det blir enda mer krevende.

Kjenner du deg igjen?

Sorgprosessen

Sorg er et fellesbegrep for flere følelser. Herunder hører spesielt savn. Savn oppstår ikke bare når man mister noen man er glad i, men også ved tap av livsfunksjon i en eller annen form. Sorgprossesen går gjennom følgende trinn. Tiden hvert trinn tar avhenger av mange faktorer og kan variere mye.

  1. Sjokkfasen starter i det noen dør eller det går opp for noen at en sykdomstilstand kan være kronisk eller livstruende. Samlivsbrudd kan også starte sorgprosessen. Varigheten er individuell og avhenger av hvordan vedkommende er rustet til å tåle sjokk. Sagt på en annen måte så tåler noen mindre enn andre. Fasen kjennetegnes blant annet av fortrengning og distraksjon.
  2. Erkjennelsesfasen starter gradvis i slutten av sjokkfasen. I denne fasen går det opp for den rammede at det fatale har skjedd. Her kommer også tårene som hører med og realiseringen av sorgen starter. Evnen til å kjenne og realisere smerte er varierende og for noen går denne fasen fort, for andre sakte.
  3. Akseptfasen kommer etter at erkjennelsesfasen. Det å akseptere et faktum av et slikt omfang som tap av kjære eller alvorlig sykdom er tar ofte lang tid. Her er det viktig å være tålmodig. Noen kan i denne fasen rammes av depresjoner dersom det har ligget latent.
  4. Fornyelse og vekstfasen består i å komme videre. Her starter livet opp gjen og man kan vende tilbake til livet og igjen se fremover selv om rammebetingelsene er radikalt endret. Denne fasen legger grunnlaget for hvordan man vil forholde seg til det som har skjedd videre fremover.

Husk at grad og innhold samt tid er forskjellig fra menneske til menneske. Er du venn eller pårørende så ikke påskynd prosessen. Bare vær der og støtt. Dersom sorgprosessen ikke blir gjort ordentlig så kommer den igjen eller blir fortrengt og kan være grobunn for sykdom. Sorg er naturlig og skal være der. Savnet er minnet om gleden og gjør at vi kan ta med oss de gode minnene videre.