Stikkordarkiv: svik

Et avskjedbrev til rusen

Dette innlegget er skrevet av en leser. Vi takker for at vi får dele det her:

I mange år har du vært min bestevenn, du stilte alltid opp. De gangene de vonde følelsene meldte seg, så var du der og tok av meg lenkene og gjorde meg fri. Det var akkurat slik jeg følte det da. Ensomheten tynget meg men du var der og gjorde livet enklere. De tunge stundene der du hjalp meg til å bare komme videre, var noe jeg trengte.

Den skammen og skylden jeg føler på etter alle disse årene, kan likevel ikke beskrives med ord. Alle de jeg har sviktet, alt jeg har ofret. Tankene om alt som kunne vært. Til tross for det, er jeg utrolig stolt over hva jeg har greid å få til. Jeg føler på en veldig ambivalens. På en måte føler jeg du reddet meg ut av alt det vonde. På en annen måte så føler jeg du tok fra meg alle muligheter og satt på meg håndjern.

Det er likevel ikke noe jeg kan gjøre, med det som har vært. Jeg kommer aldri til å glemme deg, for du er en del av meg. Du er nok den delen av meg som jeg sterkest kan identifisere meg med, hvis jeg tar av meg alle klærne og står helt naken. Jeg syntes det er vanskelig å være helt naken. Fortsatt tør jeg kun å være naken i noen få settinger. Og når jeg tenker at jeg skal prøve å forklare, så stopper frykten meg. Frykten for hva de skal syntes, selv om jeg egentlig vet at de vet.

Sosialt sett har jeg alltid følt at jeg har lyktes, jeg har glidd inn i alle miljøer som ål i en smørpanne. Nå har jeg også nådd «toppen» med jobb og forretninger, noe som gjør at jeg føler jeg har oppnådd en respekt hos de av vennene mine som er liv fylt av «suksess». Det gir meg en tilfredstillelse men ikke den tryggheten jeg har søkt etter. Jeg vet nå at den tryggheten finner jeg bare i meg selv, og jeg er på god vei til det.

Med alle fysiske utfordringer og ting som er «farlig» har jeg vært fryktløs. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig har følt inni meg. Det er slik jeg har svart på det perfekte samfunnet som har trykket seg på. Slik har jeg alltid greid å holde hodet over vannet. Nå er det ikke lenger nok å holde hodet over vannet. Likevel føler jeg på den følelsen å falle mellom to stoler.

Men, nå har jeg bestemt meg. Jeg sprakk som en dong etter forrige gang jeg var hos terapeuten min. Jeg og rusen danset sammen, tettere enn vi noen gang har gjort tidligere. Men det gav meg ingenting. Snarere tvert imot. Det gav meg en følelse av at nok er nok, jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å døyve et problem med et annet. Samtidig føler jeg at jeg har våknet, eller, våknet opp på ny. Det kan i perioder fortsatt være motorvei i hodet, men plutselig tar jeg av en avkjøring på den motorveien. Nye tanker skapes, tanker som er givende for meg. Idemyldring. Den kreative sjelden får utspille seg. Jeg har jo så ufattelig mye i meg, som har ligget i dvale. Et uforløst potensial som jeg selv ikke skjønner hvor langt kan nå. Det er nesten så det skremmer meg litt, hvor mye tro jeg har på meg selv. Hvor fryktløs jeg er, når det bare er meg og tankene og de nye ideene.

Nå er det takk og farvel. Takk og farvel til alle de dårlige valgene du har ledet meg til å ta, for å kunne være sammen med deg. Takk og farvel til alt sviket jeg har påført andre. Mens jeg skriver det, så føler jeg likevel jeg er mer tilstede, jeg gir mer kjærlighet, og jeg har vært en bedre venn, enn mange av de jeg har målt meg opp i mot som «vellykkede». Det gir meg bare nok en bekreftelse på at nok er nok!

Du har hjulpet meg, og du har dratt meg ned. Nå er det på tide at våre veier skilles. Nå er jeg sterk nok i meg selv til å takke nei til både deg, og til de vennene jeg har målt meg opp mot. Jeg har tatt en avgjørelse om at jeg vil velge deg bort. Jeg vil velge bort de vennene mine som trakter etter «lykke» målt i penger og status. Jeg vil ha inn personene i livet mitt som gir meg glede. Det har vært en lang prosess, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har stått i det.

Flukten fra skuffelsen

Skuffelse er den følelsen som oppstår når en illusjon brister. 

For mange så oppleves livet som en serie med skuffelser, for andre så eksisterer det tilsynelatende ikke. I virkeligheten handler det om at vi forholder oss forskjellig til skuffelser. Det er to hovedtyper av utveier mennesker har for å forholde seg til skuffelser. Om de velger den ene eller andre hovedvei kommer an på oppveksten, mengde og styrke av skuffelser og mange andre faktorer knyttet til arv og mijø. 

Optimisme og pessimisme

Begge deler er måter å komme unna skuffelser på. Optimismen handler om å bygge seg forventninger og håp om at det en dag blir bedre, at mennesker egentlig er gode på bunnen, at den neste jeg treffer ikke behandler meg dårlig samt mange mange andre eksempler på noe som handler om å tro på noe bedre. Optimismen er hyllet som en god løsning sammenlignet med pessimismen.
Når optimismen blir virkelighetsflukt og nærmer seg naivitet så oppstår faren for at håpene og forventningene er en illusjon. Da kommer allikevel skuffelsene på rekke og rad ettersom de brister. 

Pessimisme handler om å ta skuffelsene på forskudd slik at de ikke blir så vonde dersom de oppstår. Dette kan ofte bli en selvforsterkende sirkel som øker i intensitet og trykk hvorpå man inntar en generelt negativ holdning til alt og alle. Ingen av løsningene er optimale. Hverken optimisme eller pessimisme. 

Skuffelser er en mulighet til læring. Den er egentlig en sunn skyld.
Vent og se hva som kommer uten å på forhånd forberede deg med optimisme eller pessimisme.

Illusjoner brister fordi vi har laget de. Vi har blitt lurt av vår egen hjerne og/eller omgivelsene. Dety er uansett vårt ansvar i det vi forstår at noe er en illusjon. Skuffelsen er den smerten som skal inspirere oss til å søke læring om mennesker og livet generelt eller om spesiifkke områder spesielt. Evner vi å kjenne på skuffelsen, forstå hvilke illusjon som brast og ta på oss skylden for at illusjonen har oppstått så ligger det massivt med læringsmuligheter i det.

God læring! 

Avvisning og reaksjon

En leser sendte inn følgende spørmål: 

De siste årene har jeg kjent på mange vonde følelser som følge av å bli avvist. Når avvisningen oppleves ofte sliter det på min evne til selvaksept. Etter at jeg har akseptert mange møter preget av avvisning stopper det opp, jeg finner meg ikke i måten å bli møtt på, blir sint og bebreidende. Hvor mye skal jeg tåle uten å si fra? Finnes det noe sunt ved en slik utlufting eller er det et nederlag? Er det en mulighet å både akseptere og lufte? (Teksten er forkortet)

Svar: 
Situasjonen som er beskrevet er en gjenganger i mange relasjoner og den hyppigst forekommende årsaken til at par ønsker hjelp til å komme over i et annet spor. De fleste par går ut og inn av en slik situasjon, desverre ofte uten at det bringer dem videre. 

Det å reagere med en utlufting i form av bebreidelse er en naturlig reaksjon som alle mennesker er utstyrt med. Noen mennesker vokser opp og lærer seg å reagere og si fra om ting, andre lærer det motsatte. De som er opplært til å stenge følelsene inne lider ofte i stillhet hvorpå det kommer ut i en annen form eller ved en annen anledning. Innestengt smerte kan føre til mange andre negative følger og anbefales ikke. Derfor er selvaksepten så viktig slik at smerten ikke blir hengende ved.

Alle har en grense og selv etter mye selvaksept kan noen og enhver havne ut i lufting, aggresjon og bebreidelse. Reaksjonen er sunn ut fra et helseperspektiv, men desverre sjelden hensiktsmessig. Grunnen til det er at omgivelsene, som i utgangspunkter oppfattes som avvisende, sjelden er klar over at de oppfattes som de gjør. Dermed faller budskapet på steingrunn og ofte sendes det tilbake en tilsvarende bebreidelse. Hva kan man så gjøre?

Svaret er tydelighet. Basisen for tydeligheten er å forstå hvorfor man opplever den adferden man utsettes for som avvisende. Svarene kan ligge langt tilbake, men en gjenganger er skuffelsen, illusjonen som brister nok en gang. Forventningen om at andre klarer å leve opp til de bildene man har laget, de forhåpningene som blir skapt av media og omgivelsene ellers. Modeller som ofte er uekte. Eksemplene er mange. 

Her er eksempel på en tydelighet som du muligens kan bruke:
Når jeg i sted spurte om du hadde lyst til å gå en tur med meg så svarte du bare nei takk og ikke noe mer. Jeg kjente umiddelbart skuffelse og et instinktivt behov for å kjefte på deg fordi jeg hadde laget meg en forventning om at du skulle si ja. Jeg skjønner at det handler om at jeg er lei av å gå tur alene dag etter dag. 
Det er jeg glad for å forstå. 
Deretter stillhet og venting en liten stund før du går tur alene eller sammen med vedkommende du villa ha med etter at han/hun har ombestemt seg.

Husk at det ikke er noen garanti for at vedkommende blir med, men dersom du sier som over så er grunnen neppe noe som har med deg å gjøre. Grunnen kan være en helt annen.  Er ikke vedkommende vant til å dele så er løsningen å spørre. Start da som over og avslutt med; jeg er nysgjerrig på grunnen til at du ikke vil være med og gå tur. Deretter må du bare vente i stillhet.

Dersom du etter mange forsøk ikke ser endringer så kommer du til den endelige aksepten på et tidspunkt. Da er valget å fortsette å akseptere og lufte når det blir for mye, eller gå videre og finne nye og andre løsninger. Faktum er da at det du ønsker kanskje aldri vil oppfylles med vedkommende. Husk at det kan ta tid.