Stikkordarkiv: stress

Årsakssammenhenger i forbindelse med skolefravær

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Skolefravær, som dette handler om, blir omtalt med mange forskjellige begreper. Alvorlig eller høyt skolefravær, skolevegring, skolefobi, skoleangst, skolenekt, hjemmesitter, udokumentert skolefravær osv. Som regel under overskriften «elevens vansker». Flere av begrepene «peker» på personen, som noe den «er» eller noe den «har». Det medfører gjerne at søkelyset rettes ensidig mot individet og henviser til at det er noe «feil» med eleven, eller familien. Underliggende årsaker i omgivelsene til at fravær oppstår har en tendens til å bli oversett eller glemt. Et slik ensidig og skyldplasserende fokus gagner i liten grad barnet/ungdommen, hverken når det gjelder opplevelsen det gir den det angår eller for tiltak som iverksettes i kjølvannet.

All type fravær er et symptom på at noe ikke er som det burde være, og dermed en naturlig reaksjon på en uhensiktsmessig situasjon. Den, for barnet/ungdommen, klart uhensiktsmessige og belastende situasjonen pågår ofte over lang tid før symptomet fravær oppstår. Etter hvert kan ulike typer kroppslige symptomer eller «vondt´er» dukke opp. Vondt i magen, vondt i hode, sliten, søvnvansker, kvalme og oppkast. Typisk er vanskeligheter med å få sove dagen før skole, etter helg og ferie. Barnet/ungdommen orker da ikke, eller vil ikke, gå på skolen eller bli der.

Fra skolen kan det meldes om at alt ser greit ut. De ser ikke at barnet/ungdommen er sliten. Det er ikke uvanlig at barnet/ungdommen tar seg sammen, setter på seg en maske og kamuflerer for omgivelsene hvordan det har det. Det vil bare være som alle andre og ikke være til bryderi. Situasjonen kan oppleves svært belastende, uten at det nødvendigvis synes utenpå. Det å kamuflere krever mye energi, og blir en tilleggsbelastning. Vedvarer situasjonen, tiltar gjerne graden av fravær over tid. Samt at ytterligere og mer alvorlige utslag, som for eksempel selvskading, kan dukke opp.

Forløp og utslag er høyst forskjellig, og det finnes ingen «oppskrift» for løsning. Det er alltid flere faktorer som spiller inn på at det blir fravær. De underliggende årsakene er gjerne sammensatte og komplekse da utfordringene har en tendens til å bygge seg opp over lang tid, før fravær. Noen eksempler på underliggende årsaker kan være:

Det er ulikt fra person til person hva som er årsaker og sammenhenger. Graden av hvor skoen trykker mest, kan variere over tid. Før tiltak kan settes i gang er det nødvendig med en grundig kartlegging, og barnets/ungdommens stemme må høres. Først når denne er gjort er det mulig å treffe med tiltak på en måte som barnet/ungdommen kan oppleve positivt og frigjørende. Det er alltid hovedfokus.

Uansett årsak, er som regel årsaksbildet sammensatt og situasjonen en sum av mange ting. Det viktigste i denne sammenheng er at barnet/ungdommen blir hørt og møtt. Erfaringsmessig tyder mye på at både skolen og foresatte kan ha en vei å gå. Ikke fordi de ikke vil eller kan, men heller fordi de ikke gis mulighet. Med det menes tilgang til ressurser, kunnskap og gode verktøy for kommunikasjon slik at endring og bedring kan oppnås. 

Jeg kommer tilbake til dette i et senere innlegg.

Hanne Svenkerud Frydenlund
Frydenlund Dialog
Kognitiv terapeut/Reg. Homøopraktiker MNLH

Skolevegring – «Nederlag setter spor i hjernen»

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , ,

Her er en lenke til en interessant og viktig artikkel i VG som omhandler et, dessverre, stadig økende symptom i skolesammenheng; skolevegring.

Skolevegring har flere definisjoner. Her er to;

«Når eleven viser vansker med å komme på skolen, assosiert med sinne, gråt, protest,«vondter», frustrasjon, angst og depresjon.» Kilde: Ås kommune «Forebygging av skolevegring».

 «”Vegring initiert av barnet mot å gå på skolen eller bli der hele skoledagen, eller en kombinasjon av begge” (Kearney& Silverman1996) –atferdsfokus» Kilde: PPT Oslo «Skolevegring en heterogen gruppe?»

Hva er årsaken til et stadig økende antall såkalte skolevegrere? Det omtales og ses gjerne på som noe en person har/er, en egen tilstand, noe som bidrar til at en ofte setter for mye fokus på elev og symptom og glemmer de underliggende årsakene. Fokus og tiltak rundt symptomer gjør sjelden noe med årsaken. Hva om problemstillingen heller defineres som et symptom, en naturlig følge av en årsak, og heller går inn i dybden på årsaksbilde for å finne løsningen? Kan med stor grad av sikkerhet si at barn i utgangspunktet ikke er født skolevegrere. Skolevegring har som regel mange, sammensatte og komplekse årsaksbilder. 

Nedenfor følger utdrag fra en artikkelserie «SKOLESVIKET» i VG (ref. lenken innledningsvis): «Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress».Mestring, empati og indre motivasjon er viktige faktorer for læringsutbytte. Hva skjer når elever stadig møter nederlag og følelsen av mestring uteblir? De elevene som har vansker som for eksempel dysleksi er ekstra utsatt. 

Sitat start:

Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress…

Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak. «Nils» (10) fikk sterke smerter etter langvarig mistrivsel på skolen.

Da Nils blir henvist til tverrfaglig utredning ved Barneklinikken på Rikshospitalet, møter han barnepsykiater Stein Førde, i tillegg til barnelege, spesialpedagog, psykolog og smertelege. På møtet kommer spørsmålet: «Hvordan har du det egentlig på skolen?»

Reaksjonen er voldsom. Gutten nærmest klapper sammen foran dem. Niåringen viser med hele kroppen at temaet er nesten umulig for ham å snakke om.…

Når barn opplever langvarig belastning, kan symptomene «sette seg i kroppen» og bli kroniske.

Vi ser at mange utvikler stressymptomer, fordi de ikke henger med i fagene og opplever gjentatte nederlag, selv om de anstrenger seg til det ytterste.…

Nederlag setter spor i hjernen
Opplevelse av mestring er nødvendig for å opprettholde nysgjerrighet og lærelyst. Gjentatte nederlag setter spor i hjernen som er vanskelig å fjerne siden. Hvis du hver dag kjenner at du ikke klarer å konsentrere deg så lenge det er krevet, svekkes følelsen av at du er en som får til noe. Og hvis man opplever dette over tid, formes noen baner i hjernen som gjør at slike situasjoner også senere vil oppleves som truende.

– Får følelsen feste seg, er det vanskelig å snu den, for avlæring krever at gamle veletablerte koblinger i hjernen skal fjernes og erstattes av nye. Du mister troen på at det i det hele tatt nytter å gjøre en innsats hvis du aldri har opplevd å lykkes, forklarer hjerneforskeren.

Han understreker at trygghet er bunnplanken i all læring. Hvis man ikke føler seg trygg, er det vanskelig å lære. Selv moderat utrygghet i en læringssituasjon gjør at vi slår på «autopiloten for overlevelse» fremfor å være åpen for å ta inn noe nytt og ukjent. 

Sitat slutt.

Hanne Frydenlund
Kognitiv terapeut
Medlem av Dialoggruppen

Høst og forventninger

Uncategorized, , , , , , , , , , ,

Før en ferie kan det være lurt å ta en prat om hva hver enkelt i familien ønsker å bruke ferien til. Formålet er å bli bevisst på hvilke behov eller ønsker man selv og andre runde en har. Vi mennesker blir med jevne mellomrom skuffet, jo større forventninger vi har til det som skal skje, jo større blir skuffelsen hvis det ikke blir som forventet. Ferie og da spesielt sommer og jul (ingen høytid har så mange tradisjoner forbundet med seg som jul) kan derfor by på problemer for par som ikke har det bra.
All den ekstra fritiden man har i ferien sammen, kombinert med forventningene om hvor hyggelig man skal ha det, legger til rette for både illusjonsbrister og synliggjøring av problemene som allerede er der.

 Nå er imidlertid høsten og hverdagen her. I hverdagens stress med tanke på jobb, barnehage, skole, henting, levering, lekser, trening, husarbeid, gamle foreldre, venner etc., er det lett å skyve problemene fra før sommerferien og eventuelle tidligere skuffelser under teppet og late som de ikke er der.  Dette hever sårbarheten i relasjonen og harde utfall eller andre reaksjoner er mer lettutløst.

For at et parforhold skal fungere er det i tillegg til tillit og trygghet viktig med tydelig, ærlig og åpen kommunikasjon, Dette er noe jeg som terapeut stadig må påpeke og bistå med. Tydelighet er en av de viktigste verktøyene vi i Dialoggruppen jobber med når det handler om samspill i relasjoner. For å kunne kommunisere på denne måten og få til ett bra samspill dere imellom, er det viktig å vite hva man har behov for eller trenger. Mange sliter med å kjenne sine egne behov. Det må ofte trenes opp via samtaler hos en terapeut.

 Under er et eksempel på hvordan man kan sette i gang en samtale om hverdagen og fordeling av oppgaver i hjemmet når ferien er over og høsten banker på døren. Her kan det være greit å uttrykke behovet sitt med en tydelighet ovenfor sin partner:

Nå som høsten og den hektiske hverdagen står for tur, har jeg behov for at vi prater om arbeidsfordeling. Jeg opplever at det er lett å falle tilbake til gamle mønstre og ser at ting hoper seg raskt opp, når de avtalte oppgavene ikke blir utført.

Ønsker derfor også at det avtales en konsekvens hvis dette skjer. Hvilke oppgaver ønsker du å ha? Og hva tenker du er en passende konsekvens hvis oppgavene ikke blir utført?

Vær stille så lenge som det er nødvendig slik at den andre kan få tenkt seg om. Ta gjerne opp spørsmålet en gang til litt senere hvis det ikke kommer noe svar med det samme.  Stillhet er viktig slik at partneren får tenkt seg om. Uvant, for mange, å skulle tenke over det. Gi derfor den andre litt tid. Du kan også uttrykke tydeligheten som dette:

Når jeg i alle år har påtatt meg arbeidsoppgavene i huset uten at noen har bedt meg om det, skjønner jeg at det fort kan se ut som jeg har lyst til å ha de oppgavene.
Det er jeg glad for at jeg skjønner. 

Jeg vil at arbeidsoppgavene fordeles på begge/alle og at vi blir enig om konsekvensene det får å ikke utføre oppgavene sine.
Hvilke oppgaver ønsker du/dere å ha?

Vær stille så lenge som det er nødvendig for at den andre skal få tenkt seg om. Når dere har fordelt oppgavene kan du spørre hva partneren tenker er en passende konsekvens hvis oppgavene ikke blir utført?

For øvrig kan både store og små barn og ungdom være med på en slik øvelse. Pass på at du ikke blir den som fordeler oppgaver, men at alle kan ha litt innflytelse på fordelingen. Det gir en sterkere forpliktelse.

Husk å holde deg på din egen banehalvdel når du snakker så det ikke blir instruksjon eller overstyring. Lykke til og god høst.

Catrine Hamborg

Catrine Hamborg
Kognitiv terapeut

Her finner du en tidligere artikkel om ferie og forventninger.

Sårbarheter, avhengigheter og erkjennelser

Uncategorized, , , , , , , , , , , ,

Dette innlegget er skrevet av en leser som har gått en ærlig runde med seg selv på egne sårbarheter og avhengigheter etter opprydding og erkjennelse:

Familie:
Jeg kan ikke kjenne at jeg lengre har noen sårbarheter angående familien min, og dermed ingen avhengigheter. Tidligere derimot kjente jeg ofte på at jeg var flau og tok ansvar for deres handlinger. Jeg ønsket at de skulle fremstå som best mulig, mest mulig vellykkede, så jeg ble satt i et bedre lys.

Triggeren her var redsel for å ikke være god nok og dermed bli avvist av samfunnet. Avhengigheten var å føle trygghet på at jeg var ok. Jeg var offer for omstendigheter utenfor meg selv.

Barn:
Sårbarhet i forhold til min eldste datter og hennes barn: Jeg kjenner ikke at jeg har sårbarheter eller avhengigheter over for de lengre. Hun er voksen, og tar seg av barna som best hun kan. Jeg legger meg ikke i hennes barneoppdragelse, og kommer kun med råd dersom hun ber om det. I stedet for å si ”det beste er…” stiller jeg henne spørsmål så hun kan komme frem til det som er mest hensiktsmessig for henne og barna i deres livssituasjon.

Sårbarhet i forhold til yngste datter på 18 år. Jeg har, frem til for litt siden, vært avhengig av at hun skulle være på skolen og gjøre det bra – det beste hun kunne. Jeg maste på henne dersom jeg mente hun hadde mye fravær. Etter å ha sett dette i forbindelse med denne mine erkjennelser, har jeg sluttet å mase på henne. Jeg spør hvordan det går med henne, hvordan det går på skolen, og støtter henne i hennes valg om å ta siste skoleåret over to år. Det er mest hensiktsmessig for henne og jeg stoler på at hun vet best selv hva hun klarer å gjennomføre sånn livet hennes har blitt nå.

Relasjoner/Sosial nettverk:
Jeg har ikke så stort sosialt nettverk fordi jeg har endret meg så mye de siste årene at mange har falt bort. Noen har jeg tatt avskjed med, noen har tatt avskjed med meg, og noen har naturlig blitt borte. Jeg kan imidlertid kjenne at jeg er litt sårbar på hva tidligere relasjoner og nettverk tenker om det jeg jobber med nå, og alt jeg deler i sosiale medier i forbindelse med jobben jeg gjør. Jeg kjenner at jeg er litt avhengig av at de skal være stolte av meg, eller i det minste ikke tenke dårlig om det jeg gjør. Jeg vil ikke gå så langt som å si jeg er avhengig av det, bare at jeg tenker på det innimellom. Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er nok litt redd for å skille meg for mye ut, samtidig som jeg både ønsker og trenger det.

Kan ha lett for å isolere meg og det kommer både av at jeg liker å holde på med mitt hjemme, lese, studere og bare være. En trigger ved isolasjon er at jeg har kuttet så sterkt i nettverket mitt at jeg ikke alltid har noen å gå til. Da blir ensomheten trigget og jeg kan kjenne på håpløshet ved å klare å stå i nære relasjoner og nettverk.

Jobb:
Min sårbarhet i forhold til jobben er at jeg er avhengig av å klare å tiltrekke meg kunder, og få de til å anbefale meg videre for å kunne beholde jobben jeg har som selvstendig næringsdrivende. Tidligere har jeg vært avhengig av å kun gjøre det jeg er utdannet til å gjøre, av redsel for å bli avvist fra kollegamiljøet. Nå ser jeg imidlertid at jeg med stor fordel kan skape mitt eget og er friere til å tiltrekke meg dem som trenger det jeg tilbyr av metoder. Der jeg før var låst i at jeg kun kunne tilby en metode siden det var min utdanning, er jeg nå fri til å gjøre det som kjennes riktig for meg.

Triggeren var frykt for skam for å ikke gjøre det riktig og dermed bli hånet og avvist.

Økonomi:
Jeg er blitt sårbar på økonomi. Jeg hadde alt, og etter råd fra enkelte offentlige tjenestefolk, sitter jeg uten eid bolig, og uten penger i banken. (Jeg var huseier uten gjeld).

Etter at jeg gikk til NAV sosial for noen måneder siden, har jeg klart å få tillit til at det kommer til å ordne seg, og da er ikke mitt daglige humør og energibeholdning lengre avhengig av hvor bekymret jeg er med hensyn til min økonomiske fremtid. Det blir som det skal og alt ordner seg. Det er for meg snakk om justeringer og prioriteringer etter dagens livssituasjon og ikke etter hvordan ting kunne/burde/skulle vært. Det er som det er, og jeg har det jeg trenger akkurat nå.

Triggeren er ønsket om økonomisk trygghet og å kunne realisere meg selv og drømmene mine. Triggeren kunne også være at jeg kjente på mindreverdighet mht at jeg BURDE hatt minst like mye som jeg hadde etter mange års slit.

Fysisk helse:
Jeg har alltid hatt god fysisk helse og kjenner ikke noen sårbarheter og avhengigheter på dette området. Kondisjon og energi kunne vært bedre, men da kan jeg bevege meg litt mer.

Psykisk helse:
Jeg har hatt mye skam i forbindelse med min psykiske helse, blant annet vedrørende angst og depresjon. Jeg så det ikke like klart tidligere, det måtte noen år med utdanning til, men nå ser jeg sammenhenger, og ser at jeg kan regulere det selv med å passe på at jeg forvalter min fysiske- og psykiske energi på en mer hensiktsmessig måte. Gjør jeg det vil jeg etter all sannsynlighet ha god psykisk helse fremover så jeg har det fint privat og i jobben min.

Trigger her var frykt for skam, mens jeg nå kjenner på mer raushet og empati overfor meg selv.

G.A.A.

Takk for at vi fikk publisere innlegget. 

Oppskriften på en bedre jul?

Uncategorized, , , , ,

En av våre lesere har laget en oppskrift på hvordan julens stress og mas kan dempes og kanskje gjøres om til en koselig og rolig periode. Modellen kan brukes i de fleste sammenhenger og handler om å skille på behovene og planen som skal til for å oppfylle disse.

Behovene er et uttrykk for tilstanden og følelsene man ønsker å ha og er det planen styrer i retning av.

I oppsettet er det periodene i julen som er brukt som mal. Bruk den på en vanlig helg, påsken, sommerferien og hva som ellers måtte passe.

_________________________________________________________

Julaften.
Behov:
1. Unngå stress.
2. Ro og hvile.

Plan:
Være hjemme alene imens resten av familien er på julelunsj med svigerfamilien. Være tidlig ute med å finne frem klær, og stryke disse. Ikke ta julevasken. Ikke ha jul hjemme. Bedt oss selv bort til svigerforeldre. Ikke dra på gravlund på julaften. Sitte på gulvet og leke med barna. Ikke ringe alle jeg kjenner og ønske god jul, men sende SMS. Gå sakte. Nyte maten. Overhøre svigermor sine utspill og heller vise empati. Være klar over mine sårbarheter og dempe egenskaper som fører til dårlig samvittighet når vi åpner gaver, som igjen gir stress. Være raus mot meg selv. Være forberedt på vemod og sårbarheter som følge av julen og gammel smerte. Være raus mot andre.

Julegaver.
Behov:
1.Bruke minimalt med penger.
2. Unngå stress.

Plan:
Handle på outlet/salg på nettet. Gi bort gaver til jul som jeg selv har fått tidligere, som ikke er blitt brukt. Handle på nettet. Handle kun på kjøpesentre en time før stenging når det er lite folk.
Lage handlelister, og følge disse. Be om ønskelister tidlig.
Bestille julegaver på nettet tidlig, og få varer levert i god tid hjem til jul.

Romjulen:
Behov:
1. Hvile og søvn
2. Frihet
3. Unngå stress.

Plan:
Avlyst selskapeligheter med fjern slekt. Skaffe barnevakt en natt. Være tydelig på behovet, søvn.
Være hjemme i huset vårt med min familie, gjøre som vi vil. Velge selv hvem jeg skal besøke.
Ikke arrangere selskap hjemme. Leke med barna. Reise på hytta kun et par dager.
Nyttårshelgen:
Behov:
1. Hvile
2. Unngå stress.

Plan:
Be oss selv bort til venner på middag nyttårsaften. Være hjemme sent på kvelden, legge barna i normal tid. Ikke kjøpe inn nyttårsgaver. Og være tidlig ute med klær til alle som må vaskes og strykes. Lage handlelister til matbutikken.

S.W.

_________________________________________________

Når behovene settes opp slik og planene reflekterer behovene så er det store muligheter for å man klarer å gjennomføre langt bedre enn om man ikke kjenner etter hva som er sine egne behov.

Her kan du se utslaget av det motsatte i DNBs ganske treffende forsikringsreklame:

God jul hilsen oss i Dialoggruppen.

Om delpersonligheter og jula

Uncategorized, , , , , , , ,

En leser deler sine tanker om delpersonligheter og jula. Vi takker for bidraget.

Det starter så tidlig som i oktober, den første julereklamen, kanskje det er tidligere også! De fleste blir provosert, eller blir de egentlig stressa? Begynner dommeren så tidlig?
Hadde livet vært en høyesterett hadde vi ikke hørt noe annet enn at klubba slår fra oktober til over nyttår, når det gjelder jul!

Ordene om alt vi burde bake, alt vi burde gjøre, alt vi burde kjøpe surrer og går på TV og i internett. Kanskje ikke så rart dommeren kommer.. ? Bank.. bank!
Så er det tradisjoner, en stor sårbarhet for mange.
Da jeg var liten hadde jeg fyrstikkeske kalender, husker fremdeles lukten av svovel blandet med sjokolade! Nå kjøpes det inn dyre kalendergaver, 250 kroners sjokoladekalender, i tillegg får de julestrømpe, julegaver og nyttårsgave!?!

Når jeg fikk min egen familie dukket min gamle venn Dårlig samvittighet umiddelbart opp, tenk på alt jeg ikke gjorde for barna mine? At jeg ikke rakk over med Theater og julekos som «alle andre» gjør!
De drar til Oslo på julegateåpning, de står på skøyter til vakker julemusikk.. tror du.. Nei, det er nemlig skikkelig kaldt å stå på skøyter, hvis du ikke har pakket med ullsokker og ullsåler, ungene detter og snørr og tårer renner, og NÅ vil de hjem. Illusjonen om at du faktisk kan stå på skøyter, den brast..
Så kan du banne på at det blåser eller regner. Vel, et kvarter på isen var i hvert fall nok til å legge det ut på Facebook. Inn i stuene til oss som sitter hjemme, med sårbarheter utenpå kroppen og dommeren kommer igjen! Bank.. bank!

Så er det den uovervinnelige reklamen som hånd i hånd med dommeren banker på alle dører og vinduer, «Dette har du alltid gjort feil» «Sånn har du ikke gjort før» «Bare du kjøper den nye 55 tommer TV´n, ja da blir det bra da! «Slik baker du alle 7 slag på en dag» «Alt barnet ditt trenger til jul» «Alt du trenger for å få en perfekt jul». Bank.. bank!!
Tusen takk til dere som minner meg på hvor utrolig selvgod jeg har blitt. Som blir litt forundret for at jeg ikke reiser 10 mil i snøstorm med dyre gaver for å treffe akkurat dere lenger! Veien til dere, ja den går to veier.. Svigermor med sine delpersonligheter tar baklengs salto ( i negativ forstand) når hun ser og hører hvor avslappet jeg er blitt..!
«Har du bakt alle slagene da»? Nei, bakte pepperkaker vi, for det spiser vi faktisk opp, og nå er det tomt!
« Er du kommet igang med julegaver» Jepp- ferdig i november! Og det spiller ingen rolle for meg hva du ønsket deg egentlig, for det er vel tanken som teller? «Trenger du hjelp til julevasken» Ja takk!

Julestria? Nei, her i huset kaller vi den juletiá! Den er herlig , stressfri, vi skal til og med gjøre masse av ingenting. Om snøen kommer er den hjertelig velkommen.
Ingen illusjonsbrist om hvit jul her altså!
Dette været dere, det spiller ingen rolle, for julestemningen den bor inne i dere.!

Kjæresten min får noe han ikke visste at han ønsket seg, nemlig et fenalår.. Ikke på skjærefjøl, med en veldig dyr spesial øl eller en ny skap kniv surret i cellofan! Nei, den er pakket rett inn i julepapir.. ferdig!

Så får vi se da, når gavene åpnes av familien. Om de kjenner igjen noen av gavene som har stått på min egen hylle og i skap? Og noe enda mere spennende, hvor hardt banker dommeren på dørene og vinduene mine når de sitter der fulle av sine optimister imens de åpner gavene sine fra meg…

bank.. bank??

Gleder meg til en bra nok jul!

Sensitivitet og sårbarhet, viktige forskjeller

Uncategorized, , , , , , , , , , , , ,

Det finnes mange sensitive mennesker. Sensitivitet er ingen svakhet, tvertimot så kan det være en styrke. Jeg har tidligere skrevet om dette, det kan du lese om her.

Sensitivitet er ikke det samme som sårbarhet.

Sagt på en annen måte så er det ikke slik at selv om man er sensitiv så er man sårbar. Det er imidlertid slik at sensitive mennesker oftere bygger opp en stor sårbarhet. Alternativt fortrenges sensitiviteten og sårbarheten og man fremstår som lite sensitiv og sårbar. Ofte er dette en fasade som kan skjule sterk sensitivitet og stor sårbarhet.

Stor sårbarhet som er skjult og fortrengt kan eksplodere i ekstreme handlinger og affekt uten forvarsel.

Sårbare mennesker tar seg ofte nær av små ting, de rammes oftere av offermekanismen og blir oftere utnyttet av parasitter som nærer seg på muligheten til å hente energi. Les mer under lenkene i forrige setning om du undrer på hva som ligger i begrepene.

Parasitter skaper høy sårbarhet i sine omgivelser.

Slike overgrep fra parasitter har en tendens til å akkumulere seg opp og øke sårbarheten ytterligere. Når dette skjer fra tidlig i barndommen blir det vanskelig å stoppe utviklingen og sårbarheten har lett for å akselerere ved at man stadig kommer inn i dårlige relasjoner som nærer offermekanismen.

Sensitivitet er medfødt og vil være der.
Sårbarhet kan repareres og fjernes på alle områder med noen få unntak.

Som omskrevet tidligere under innlegget om offermekanismen, se lenke ovenfor, så er tilgivelsen av illusjoner veien å gå for å senke sårbarheten til et nivå som medfører at man ikke lenger blir tatt av omstendighetene i samme grad som før. Dette er et omfattende arbeid for de fleste. Å tro at det kan gjøres fort og lett er en illusjon. Det kan ta tid, uten at man dermed nødvendigvis behøver å gå mange år i terapi. Ved å trene opp en ærlighet overfor seg selv, som ofte kan være ubehagelig å stå i, og tilgi seg selv at man har sviktet det man egentlig visste så kan man gjøre mye på egen hånd. Resultatet blir senket sårbarhet og tykkere hud, samtidig som man opprettholder en følsomhet og sensitivitet som gjør at man kan få med seg alle de fine nyansene livet kan by på.

Det er aldri for sent å tilgi seg selvsvik!

God helg og lykke til med tilgivelsene.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Smerter, fysiske og psykiske

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , ,

Smerter er som regel sammensatt av en fysisk og en psykisk faktor. Det betyr i praksis at det fysisk foreligger en sannsynlighet for en smerte en eller flere steder. Smerten kan være forsårsaket av en skade eller en genetisk svakhet eller ha en annen sammensatt årsak knyttet til overbelastninger av skadestedet eller andre steder som henger sammen med skadestedet belastningsmessig.

Det er ikke nødvendigvis logiske sammenhenger mellom smertested og historikk.

Det betyr at man behøver ikke å ha en skade et sted for å få vondt der. Smerter kan også flytte seg uten sammenheng eller logikk. Slike smerter har en psykisk faktor som er dominerende. Denne psykiske faktoren er knyttet til stress i en eller annen form. Psykisk stress kan være så mangt. Noen har vært gjennom voldsomme traumer og kan av den grunn pådra seg en slik tilstand knyttet til en posttraumatisk lidelse. Andre er rett og slett utslitte og har et kontinuerlig stress i kroppen knyttet til lav energi. Resultatet blir smertemessig ofte det samme.

Stress og lav energi forsterker smertene fordi den psykiske faktoren forsterkes.

Det betyr at dersom man kan få slått av stresset så vil man kunne få faktisk informasjon om den fysiske faktoren. Det kan bety mindre plager og mindre bruk av smertestillende, kanskje også kan man unngå unødvendige og risikofyllte operasjoner.

For å kunne slå av den psykiske faktoren er det nødvendig med en grundig kartlegging av årsakene til den psykiske faktoren. Energinivået er viktig å kartlegge samt eventuell posttraumatisk historikk. Kartlegging den fysiske faktoren som kommer av ulykker og skader er også viktig. årsaken kan ligge langt tilbake i barndommen ofte. Det kan være små detaljer som utløser smerte på akkurat det stedet man kjenner den.

Når man opparbeider logisk sammenheng i årsaksfaktorene og skjønner at det er en god grunn til at man har vondt så er tiden inne for å skifte nervesystem og dermed slå av den psykiske faktoren. Se andre innlegg om selvaksept for å lære mer om metoden.

De aller fleste trenger hjelp av terapeut for å få til dette til å begynne med, men med trening så gjør de fleste pasienter dette på egenhånd etter hvert.

Etter at den psykiske faktoren er slått av er det bare den fysiske faktoren igjen.

Den fysiske faktoren består av reell fysisk basert smerte. Det vil si en faktisk skade eller svakhet av fysisk art. I de aller fleste tilfeller blir smertene helt borte fordi den fysiske faktoren i seg selv ikke er sterk nok til å utløse smerte isolert sett.

En slik selvakseptøvelse tar kortere eller lengre tid avhengig av hvor sammensatt årsaken er. Det kan være snakk om fem minutter eller en halvtime, noen ganger går det ikke før etter flere forsøk.

Er energien veldig lav så kommer effekten først når man får hvilt og hevet energien.

Mange pasienter forteller at når de først er blitt kjent med årsakssammehengen så klarer de å slå av smertene med en gang de oppstår og unngår dermed ytterligere belastning og stress av kroppen. Dette bedrer grunnlaget for hvile og hjelper til å kommer inn i en god sirkel.

Lykke til!

 

Frykt eller intuisjon?

Uncategorized, , , , , , ,

Her kommer et spørsmål fra en leser:

Det tydeligste signalet jeg har fått som kjæreste de siste årene, er ønsket om å være i fred. I fred fra forventninger, ønsker, nysgjerrighet, forslag, mas og naturligvis  bebreidelser. Sikkert mye mer. 

Denne våren har jeg kommet dit at jeg føler jeg har klart å la ham være i fred. Ikke etterspørre informasjon, ikke påpeke savn og behov, ikke løpe etter, ikke forvente, ikke tenke ut nye ting vi kan gjøre sammen som kanskje kan innebære nærhet og fortrolighet. Det har skapt en blandet følelse av lettelse og uro. 

Lettelse over at det rett og slett blir mindre å irritere seg over ved meg. Lettelse over at jeg kan gjøre mine ting uten å vente eller håpe han vil være med. Inkludere han, men ikke være avhengig av hans vilje for at det skal skje.  En konsert, en kino, en tur- jeg gjør det alene eller med andre. Reiser på hytta alene også når det har passet. Ikke demonstrativt, men fordi det er rom for det og lysten er der.

Etter noen uker kommer det snikende en uro. Uro over at denne avstanden som nå inneholder mindre konflikt ender i utroskap og brudd. Stillheten er på et vis skumlere enn kranglene for hva stillheten bærer med seg er uvisst. Hva krangelen bærer med seg er ofte lettere å håndtere. Da ser vi hverandre, vi bryr oss, det er energi -om enn tappende. 

Vil han sakte, men sikkert finne den oppmerksomheten han trenger hos en annen? Vil mitt langvarige forsøk på å la han være i fred øke hans forståelse og aksept for at forholdet til meg som ikke lenger svinger fortjener å erstattes med en som ser han som den han er? 

Jeg har vært spart for sjalusi og uro for utroskap så langt i livet, men jaggu kom den ikke i en alder av snart 50. Snikende i form av tanker om hva som skjer når han reiser så mye, overnatter på hotell og denne sommeren planlegger å reise på ferie alene. Når jeg tør å ta det opp, dele min sårbarhet og uro blir det avvist som dumt og urealistisk. Det gjør meg ikke roligere. Vel er jeg sterk nok til å takle avvisning, men er nok ikke stor nok til å takle et utroskap.

Er aksept for også det eneste vei å gå? Eller har du andre råd til en så lite konstruktiv følelse?

Svar:
Her er det nok mange som kjenner seg igjen. Samme eller lignende uroer for noe som muligens kan skje går igjen i mange situasjoner. Å skulle holde seg i nuet og avvente er ikke lett når uroen er der.

Uroen har to hovedkilder: Frykt og intuisjon.

Hvilken av disse det er, er ikke lett å avgjøre, men et skritt på veien kan være å få slått av frykten. Det skjer som du helt riktig antyder via selvaksepten. Realitetsorinteringen i forkant består i det du skriver om økende avstand og signaler fra ham om å få være i fred. Ikke så rart da at det kommer en nagende uro og frykt for at han ser i retning en annen. Dersom du logisk kjenner at grunnlaget føles tilstrekkelig for at en frykt skal komme så forsøker du å akseptere frykten som helt naturlig. Husk at du tar med at selvaksepten retter seg mot den mulige smerten dette ville kunne bli. Ensomhet, skuffelse, avmakt eller en annen.

Dersom selvaksepten går inn og du finner roen så var uroen i utgangspunktet en frykt. Hvorvidt det var noe mer enn en frykt er en annen sak. Det går fint an å både kjenne frykt og ha intuisjon på noe. Poenget er å skru av fryktdelen før man fortolker intuisjonen videre.

Intuisjon inneholder ikke tid.

Hvis du etter å ha slått av frykten for smerten som måtte følge av at det skjer, fortsatt kjenner uro så kan det skyldes intuisjon. Husk bare at intuisjon ikke inneholder tid og at den sjelden er spesielt konkret. Intuisjon er mye mer vagt enn frykt og kan i utgangspunktet være signaler om noe annet enn konkret utroskap.  Adsskillelse i en annen form kan like godt være resultatet. Intuisjonen sier ikke hva, men peker i større grad ut en retning noe går i. Kanskje er det, det du kjenner intuitivt?

Hva intuisjonen egentlig sa ser vi som regel først i ettertid.

Således blir vel svaret at uroen vil kunne være der enten det er det ene eller andre som driver den. Ved å ta selvaksepten vil du kunne omforme den delen mer i retning av vemod slik at sorgprosessen over at det er som det er holdes i gang. Hva intuisjonen i tillegg sier er umulig å være konkret på, men du er ihvertfall forberedt hvis noe skulle skje uten at det uroer like mye som om frykten står på.

Forøvrig er det viktig å kjenne etter hvilken retning denne følelsen driver deg i og hva du ønsker å gjøre med ditt liv gitt situasjonen. Du nevner noen eksempler på hva du gjør. Kanskje er tiden inne til å kjenne etter om det er andre behov som dukker opp. Lykke til!

Hvor mange mennesker står egentlig i seg selv uten å være tatt av en omstendighet?

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , ,

En pasient spurte om dette en dag. Bakgrunnen var erkjennelsen av hvor sterkt vedkommende selv var blitt tatt av omstendighetene historisk. Innsikten hadde gradvis blitt sterkere og sterkere etter hvert som erkjennelsene om hvor lite som skulle til for å bli tatt kom.
Dette er et vanlig resultat av en utviklngsprosess og pasienten var tydelig oppbrakt over hvor få mennesker som egentlig er seg selv til enhver tid. Grunnlaget for spørsmålet kom således av selvopplevd sosial omgang.
I tillegg var undringen stor over hvordan enkelte politikere kunne snakke og tro på det de selv sa samtidig. Er det virkelig sånn som de tror? Tvilen på egen virkelighetsoppfatning var også til stede i det øyeblikket erkjennelsen om omfanget av menneskers ubevisste automatikk. Ydmykheten for hvor forskjellig mennesker oppfatter virkeligheten var stigende og første frem til spørsmålet.

Mitt svar ble som følger:
De fleste av mine pasienter opplever på et tidspunkt dette. Erkjennelsen er kraftfull og for noen nærmest sjokkerende. Utgangspunktet er felles. De ser alle hvordan de selv har vært tatt av omstendighetene alt for ofte. Vemodet over dette er stort og et fellestrekk er at dette avløses av undring over virkeligheten vi lever i og hvor forskjellig den oppleves av andre mennesker.
De fleste er med jevne mellomrom i samtaler og sosiale treff hvor de opplever dette. Mange avskriver andres mening som feil, mens andre justerer sin egen etter å ha hørt på andre. Slik er det, har det alltid vært og vil det sannsynligvis alltid være.

FORTOLKNING AV VIRKELIGHETEN
Fortolkningen av virkeligheten spriker noen ganger veldig mye. Se bare på retorikken mellom politikere. Man skulle noen ganger ikke tro at de snakket om det samme. Det gjør de heller ikke alltid. I løpet av en dialog skifter hjernen flere ganger og veldig hurtig mellom de to nervesystemene som driver tankegangen. Det sympatiske som er frykt og smertedrevet og det parasympatiske som er vilje og velværestyrt. Bildet av virkeligheten endrer seg i takt med dette skiftet og påvirkes av de følelsene som til enhver tid er i sving.

I det øyeblikket noen blir tatt av en omstendighet skifter nervesystemet over til frykt og eller smerte og signaliserer angrep eller flukt.

Dette påvirker det som kommer ut av munnen både hva gjelder energi, tonefall og ord. Noen kan hente seg inn igjen, mens andre forblir i sin offerautomatikk.

SÅRBARHET OG GODE ØKONOMISKE TIDER
Menneskers sårbarhet øker med høy levestandard og høy grad av trygghet. Sårbarheten øker også i takt med stressnivået generelt. I Norge har vi det bedre enn de fleste, men samtidig har vi et høyt stressnivå. Kombinasjonen gjør at det skal relativt lite til før vi blir tatt av en omstendighet. Vår terskel for å bli tatt av en omstendighet er derfor lav. For de fleste er en slik tilstand mer eller mindre konstant. Uten at de dermed kjenner uro eller smerte. Jeg har tidligere skrevet om selvmedisinering med forskjellige metoder. Den brukes for å slippe å kjenne smerten ved å bli tatt av omstendighetene.

Jeg minner om at offertilstanden har mange grader.
For de fleste handler det om milde utslag.

Å LEVE MED OFFERMEKANISMEN PÅ
Det kan over tid være slitsomt for kroppen. Det kan derfor vært lurt å ta en timout en gang i mellom og se om du kan finne roen. Når roen kommer enten ved at du tar en selvaksept eller gjør andre meditative eller mindfullnessaktige øvelser så skifter kroppen nervesystem tilbake til det viljestyrte og de gode hormonene og signalstoffene strømmer gjennom kroppen og gir velvære. Er omstendighetene du er tatt av mer alvorlige så må du gå dypere og finne illusjonsbristene for å kunne tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimistiske tanke om hva det nå enn er som har skjedd.

De fleste lever til enhver tid i tilstanden som pasienten i innledningen selv erkjente og registrerte. Det er normalt. Tilstanden er vår overlevelsemekanisme som vi ikke klarer oss uten. Derfor er så mange der til enhver tid gitt vår relativt høye sårbarhet.

Det er lite poeng å si til folk at de er tatt av omstendighetene.
De færreste er klar over mekanismen og at de er tatt.

ME og gjeldende regelverk for helsepersonell

Uncategorized, , , , , , , , , ,

For alle dere som har symptomer på ME så er det nå kommet en ny veileder for helsepersonell. Med helsepersonell omfattes også NAVs rådgivende lege. Både fastlege og NAVs lege plikter å følge denne i sine vurderinger.

Her er lenken til veilederen.

Hvis du vil lese den i kortform så kan du bruke denne lenken om ME i ABC Nyheter.

Når jeg velger å skrive om dette her så er det fordi dette i hovedsak er prinsipper vi i Dialoggruppen har brukt i snart 15 år nå. Vår behandling har vært basert på det de innenfor helsevesenet nå har funnet som sannsynlige årsaker og gunstige virkemidler.
Viktigere enn det er at du som møter motstand hos fastlege eller NAV kan henvise til publikasjonen som de som nevnt plikter å kjenne til og forholde seg til. Det kan gjøre det vanskeligere å avskrive din situasjon som noe annet enn det den er uten ytterligere undersøkelser.

Lykke til videre med reparasjon av din ME. Husk 70% prinsippet som du kan lese mer om her hvor du får konkrete tips til hvordan du kan overholde dette og gi kroppen sjanse til å bygge seg opp igjen.

Minner for ordens skyld også om vår utvidede kapasitet med nye behandlere med inngående kjenneskap og erfaring med ME-utfordringer i forskjellige aldersgrupper fra barn, via ungdom til voksne. Du finner dem under vår kontaktlenke.

ME-pasienters møte med NAV

Uncategorized, , , , , , , , , , , ,

ME er et syndrom og ikke en klar diagnose per i dag. Lidelsen er sammensatt og har en rekke symptomuttrykk. Hverken leger, alternativbehandere eller øvrig helsepersonell har gode og klare kriterier for å kunne si noe sikkert om tilstanden som sådan. Dette medfører dessverre at de attester og vurderinger som skrives ofte bærer preg av en usikkerhet. De som leser disse rapportene har kun dette å gjøre sine vurderinger på. Det fører dessverre da til at vurderingene som gjøres av NAV blir variable.

I rapporten som du kan lese på denne lenken så har ME-foreningen foretatt en undersøkelse blant ME-pasienter på hvordan de har blitt møtt av NAV. Hovedkonklusjonene er som følger:

«De faktorene som i størst grad bidro til en dårlig opplevelse var:

  • Saksbehandler hadde liten kunnskap om ME, og dårlig holdning til ME som alvorlig, invalidiserende sykdom
  • ME-pasienten ble presset til et aktivitetsnivå ut over egen tålegrense ved å delta i tiltak, arbeidsutprøving eller kurs som en del av opplegget rundt AAP, med en forverring av sykdommen som resultat. AAP er en ordning som ikke passer kronisk syke.
  • Forverring av sykdommen som følge av usikkerhet om utfallet av søknader, noe som er nært knyttet opp mot saksbehandlers kunnskap og holdninger.
  • Problemer med å innhente informasjon, fylle ut skjemaer eller kommunisere med Nav.»

Teksten i kursiv er hentet rett fra rapporten.

Her kjenner dessverre mange av våre pasienter seg også igjen. Det skal dog sies at av og til er opplevelsen også helt motsatt. Det bekrefter således at variasjonene i hvordan man møter denne pasientgruppen er meget variabel. Slik kan det ikke være da konsekvensen for den enkelte sykdomsutviklingsmessig er stor i den form at mange blir satt tilbake i sin rehabilitering gang på gang av slike opplevelser. Retningslinjene for behandling av NAVs brukere er enten fraværende eller veldig uklare når opplevelsene kan være så forskjellige.

Denne rapporten er nå sendt NAV sentralt i den hensikt å få gjort noe med saken. Klarer den nye NAV-direktøren å gjøre noe? Det gjenstår å se. Lykke til i mellomtiden til deg som står i disse utfordringene.

Overgrep mot barn og voksne

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Foreldres oppførsel og påvirkning på barn

Uncategorized, , , , , , , , , , , , ,

Spørsmål fra leser: Ser veldig forskjell på reaksjonen hos mine barn på en og samme situasjon. Den ene tar til tårene mens den andre tilsynelatende gir blaffen. Situasjonen jeg tenker på i dette tilfellet er når jeg bebreidet dem for å krangle. Hva er det som har gjort de så forskjellige gitt at de er jevnaldrende og har like oppvekstvilkår? (Spørsmålet er redigert)

Det er mange faktorer som påvirker hvordan barn reagrer på situasjoner. Vil i dette innlegget gjøre rede for noen faktorer som kan være medvirkende når det gjelder reaksjonsmønstre.

GENETIKK
Barn har forskjellig genetikk. Søsken og til og med tvillinger. Avhengig av mors og fars genetikk, så kan barna få med seg genetikk som legger grunnlag for at de får forskjellige reaksjonsformer. Det jeg her primært tenker på er hvordan vårt endokrine system er satt sammen genetisk. Hvilke nivåer av hormoner har barnet i utgangspunktet hva gjelder stresshormoner og beroligende hormoner. Hvordan er belønningssenteret satt opp og hvor solid er immunsystemet og kroppen i den forbindelse. Mange faktorer som tilsammen utgjør en grunnstamme som påvirkninger opp gjennom barndommen skal forme ytterligere.

MILJØ OG OPPVEKST
Barn som vokser opp i hjem som er gjenomsnittlige og relativt harmoniske med et A4 liv hvor det er stabilitet økonomisk og sosialt, hvor det finnes besteforeldre og øvrig familie vil med en solid genetikk kunne bli tykkhudede, det vil si tåle mye før de reagerer. Den miljømessige påvirkningen har gitt tilstrekkelig eksponering for mindre traumer og barnet har ikke opplevd det som livstruende på noen måte og funnet ut at det ikke gjør noe om noen blir sinte eller lei seg.
Barn med en mindre solid genetikk, det vil si mer stresshormoner og mindre beroligende hormoner, vil kunne bli stikk motsatt med samme oppvekst. Gunnen er at følelsen de kjenner i storfamilien når noe ikke er bra ofte setter seg i magen som en smerte og/eller uro og slår seg på hver gang noe ikke er bra. Evnen til å fange opp ubalanser i omgivelsene trenes opp og behovet for å kontrollere omgivelsene øker. Som de fleste forstår så er det umulig å kontrollere en hel families følelser for ett barn. Barnet forsøker allikevel og energimarginene synker. Barnet blir gradvis mer tynnhudet, med synkende energi, og vil dermed reagere mer enn sin bror eller søster som har tykk hud og dermed ikke reagerer.

Barn som vokser opp med en eller flere dysfunksjonelle familiemedlemmer og foreldre er utsatt for et massivt press. Har barnet svak genetikk så kan dysfunksjonaliteten gå i arv og slå ut i personlighetsforstyrrelser. Alternativt blir barnet et såkalt løvetannbarn som klarer seg tross vanskelige oppvekstvilkår. Et tredje alternativ er at barnet tidlig utvikler psykisk sykdom og ender i rus og behov for hjelp av tredjepart gjennom store deler av livet. Mulighetene og utslagene er mange. Genetikken og miljøet påvirker hverandre gjensidig. Er det ille nok kan også genetikken påvirkes av miljøet og forverres.

FØLSOMHET/SENSITIVITET
Noen barn er mer sensitive enn andre. Definert som at de får med seg mye mer. De fleste mener at dette sitter i genetikken, mens andre er overbevist om at dette er et tegn på en høyere bevissthet i en eller annen form. Siden vitenskapen ikke har klart å definere bevissthet og hva den skyldes så skal jeg la det spørsmålet ligge.
Høy sensitivitet er vesentlig for hvordan et barn utvikler seg og påvirkes av omgivelsene. Her snakker vi om to hovedutgaver avhengig av genetikk igjen.

I utgaven med sterk genetikk og tykk hud som nevnt over så får barnet med seg alt som skjer og leser omgivelsene på en god måte. Bruker informasjonen godt og utvikler seg i retning av en dypere og dypere forståelse av hva følelser og kognitivitet egentlig handler om og skal brukes til. Barnet får gode perspektiver og ser virkeligheten i stor grad slik den egentlig er.

I utgaven med en svakere genetikk kombinert med høy sensitivitet vil utslagene kunne bli annerledes. Fordi barnet føler smerte og frykt kombinert med det som det fanger opp så rammes barnet, og barnets motstandsdyktighet mot andres smerte og frykt svekkes. Barnet «smittes» mye lettere av andres smerte og frykt og tar dette inn i seg selv. Slike barn bærer i seg potensialet for sykdom i langt større grad enn barnet med god genetikk.

KONKLUSJON
Barn er forskjellige og faktorene som er nevnt over er noe av det som påvirker. Det jeg skriver er generalisert. Det finnes store variasjoner og et utall av kombinasjoner og hvert tilfelle må sees helt separat. Hvilke tiltak som kan gjøres dersom det utarter er også individuelt.

Som foreldre så har vi ansvaret, enten vi liker det eller ikke. Slik er det og slik vil det alltid være. Det er vi som påvirker mest og det fulgte ikke med «bruksanvisning» med barnet så man må bare gjøre så godt man kan. Det finnes mange bedrevitere der ute som dessverre i ettertid har vist seg å gjøre stor skade på hele generasjoner med mennesker. De er der fortsatt og teoriene om hva seom er bra for barnet spriker alle veier.

Når barna dine reagerer forskjellig så blir det viktigste å observere og hente inn informasjon om hvorfor. Informasjon er nøkkelen til å forstå dine barn bedre. Kanskje skal det ikke mer til for at de skal få det bra.

Spør fremfor å bebreide hvorfor de gjør som de gjør. Som oftest får du nyttig informasjon som svar. Barn forstår som oftest når de har gjort noe galt uten at du behøver å fortelle dem det.

Offermekanismen

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

God jul?

Uncategorized, , , , , , , , , , ,

Hvorfor feirer vi jul egentlig? Eller sagt på en annen måte, hvilke følelser og behov får oss til å kjøpe gaver til hverandre, pynte og stresse for denne langhelgen som julen er? Hvorfor i all verden skrive om julen i starten av november?

Julen er tema for veldig mange allerede fra 1.november, for mange lenge før det.

Dette omfatter ikke bare de som synes julen er vanskelig. Også de som gleder seg til jul havner i denne gruppen. I min jobbhverdag treffer jeg dog flere av første kategori.

Det å få gaver er et symbol, og har til alle tider vært det, på at vi er verdsatt av andre. Med andre ord en bekreftelse på at vi er inne i varmen. Trygghet gitt oss utenfra i en gavesymbolikk i stedet for eller i tillegg til gode ord. Dette er vel og bra og kanskje bare et tegn på at vi er mennesker som trenger disse bekreftelsene med jevne mellomrom.

Størrelsen på gavene sier imidlertid mye om giverens motiver. Hvis motivet var å glede så skulle det egentlig ikke så mye til. Hvorfor da kjøpe så dyrt og så mye som vi gjør. Joda, som du kanskje allerede har tenkt. Det handler om å være størst og flinkest. Penger er det fremste symbolet på makt i vår kultur og dermed vil en dyr gave gi giver en bedre posisjon enn en billig gave. Vi kjøper oss med andre ord posisjon hos mottaker.

Hvem er nå jeg som skal være en slik gledesdreper da. Jul er jo bare koselig og høytiden over alle høytider? Hvorfor helle malurt i begeret?

Poenget er ikke noen av delene. Det jeg ønsker med å skrive dette er at du som begynner julestresset allerede nå skal tenke gjennom hvordan du aller helst kunne tenkt deg å ha det før jul og i julen. Hva ønsker du deg av gaver og hva har du egentlig lyst til å gi til andre. Finn det ut på egen hånd og pass på at du kjenner på behov, uten å tenke praktisk og realistisk i denne omgang. Lag deg ditt eget ønskebilde.
Når det er gjort kan du ta en runde med dine nærmeste og høre hva slags jul de ønsker seg. La de beskrive det fritt og bruk det du hører kun som informasjonsgrunnlag for å se hvor langt fra hverandre dere egentlig står. Er avstanden stor så er det grunn til ettertanke på årsakssammenhenger og historikk. Du skal ikke se bort fra at du kan ha vært med på å lage visse tradisjoner hos for eksempel dine barn. Legg spesielt merke til en ting når de er ferdige med å beskrive sin ønskejul:

Om noen spør deg om hva slags jul du ønsker deg?

Hvis de gjør det så vet du at noen faktisk er interessert i dine behov også, og det er jo hyggelig. Hvis ikke så er jo spørsmålet hva årsaken kan være til det?

God jul!

Bortskjemt?

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , ,

I kjølvannet av debatten om sykmeldinger, uførhet og så videre er det fristende å ta inn et moment som kanskje ikke har blitt omtalt så mye i pressen. Ordet bortskjemt og hva det egentlig betyr kan ha en sammenheng her.

Gjennom generasjoner har nordmenn arbeidet hardt for å overleve. Byrdene har vært fordelt mellom menn og kvinner i henhold til tradisjoner nedarvet gjennom mange ledd. Rollene kvinner og menn har i dag bærer i stor grad preg av det.
Jeg har tdligere skrevet om den dobbelarbeidende kvinnen. Hun som har overtatt etter sin mor de arbeidsoppgavene som mor hadde. Gjennom de siste generasjonene har imidlertid kvinner begynt å arbeide utenfor hjemmet på samme måte som menn uten at menn i samme grad har tatt sin del av hjemmeoppgavene. Dermed har kvinnene blitt dobbelarbeidende. Ikke rart at kvinner er mer sykmeldte enn menn.

Hva har så dette med bortskjemthet å gjøre?

Bortskjemthet er en type illusjonsbygging ved at de som blir bortskjemt får inntrykk av noe, som viser seg å ikke stemme i en annen virkelighet.

Menn som vokste opp med mødre som arbeidet ute samtidig som de tok hovedjobben også hjemme, er i så måte bortskjemt hvis de tror at de kan fortsette med å leve slik de gjorde som barn sammen med sin dobbeltarbeidende kone. Kvinner som har mødre som var første generasjon ute og hjemmearbeidende, har bygget illusjoner om at de selv skal klare det samme innenfor de rammebetingelsene som er i dag.  De er i så måte bortskjemt hva gjelder menneskekroppens egentlige kapasitet under dagens rammebetingelser, ved at mor sjelden viste hvor stor belastningen egentlig var.

Illusjoner brister, men problemet er at du ikke ser de før de er en realitet. Det er illusjonens natur. Dagens dobbeltarbeidende kvinner lider under dette. Forhåpentligvis lærer neste generasjon menn og kvinner at det å kunne arbeide dobbelt og tåle det er en illusjon, ved at dagens mødre blir syke av belastningen. Kanskje blir ikke de bortskjemt. Kanskje…

Ser en trend hos kvinner gjennom mitt arbeide. Flere og flere setter ned forten og har fått nok av sine egne gamle ansvarsmønstre. Samtidig ser de at det er deres egen skyld at det er blitt slik. Det er de som har latt seg bli bortskjemt på kroppens kapasitet mens de var unge hvorpå de kommer til kort når årene sniker seg på en sliten kropp.
Den sunne erkjennelsen som da kommer kan bidra til tilfriskning og nye muligheter i eget liv.

Det er imidlertid helt nødvendig med en god lang timeout for mange. Ofte som sykmelding hvis det er det som må til. Gevinsten for samfunnet, som forøvrig også er bortskjemt på kvinners innsats, er kvinner som legger grunnlag for at fremtidige kvinnegenerasjoner ikke skal gå i samme fella.

Det kan være god samfunnsøkonomi å være sykmeldt dersom det fører til at neste generasjon ikke går i den samme illusjonsfellen som du gjorde. Ha derfor god samvittighet mens du er det og bruk tiden godt.

God bedring!

Lytt for å lytte, ikke for å finne ut hva du skal svare

Uncategorized, , , , , , , , , , , , ,

I forbindelse med par som søker hjelp for å kunne kommunisere bedre så er det et element som er en gjenganger.

Mens den ene snakker, ofte til den andre og om den andre, så sitter den andre og tenker på hva den skal si eller svare. Det medfører som oftest at den som snakker fanger opp at den andre ikke lytter og dermed begynner å gjenta seg selv. Resultatet blir at den som skulle lyttet enten faller ut av sammenhengen eller avbryter. 

Ofte må par stoppes underveis for at stemningen ikke skal ta av og at temperaturen ikke skal bli for høy. Samtaler på dette sporet fører bare til energitap, uvennskap og offervirksomhet.

Et sentralt spørsmål er da:
Hvis du som tilhører ikke skal tenke på hva du skal svare eller si når du får ordet. Hva i all verden skal du motivere deg med? Sagt på en annen måte: Hva kan du som tilhører tjene på å lytte?

Nøkkelen er at du som tilhører og lytter får informasjon. Informasjon om hvordan den som snakker ser sin virkelighet. Hvordan vedkommende oppfatter og fortolker deg kan også være nyttig å merke seg. Ofte får du ikke noe direkte spørsmål, så det er heller ikke noe du trenger å svare på. Du kan nøye deg med å lytte, noe som i seg selv er mye mindre anstrengende enn å skulle tenke samtidig på hva du skal si.

Konklusjon: Du sparer krefter ved å bare lytte.

Kjenn etter hva som driver deg til å sitte og tenke ut egne svar/utsagn. Hvis du finner en frykt for skyld i denne sammehengen så kan du være på rett vei. Årsaken kan imidlertid ligge langt tilbake og slett ikke handle om skyld fra den parneren du har nå. Kanskje er det en av dine foreldre som har fyllt opp skyldsekken.

Når du kjenner at du forstår din egen reaksjon så forsøk å akseptere at du reagerer slik vanligvis. Dersom du får til denne selvaksepten så vil behovet for å være i beredskap på skyld svekkes og lytting blir langt enklere.

Lykke til.

Sammenhenger mellom lav energi og depresjon

Uncategorized, , , , , , ,

Spørsmål fra leser: Du skriver flere steder om verdien av å hvile og hva som skjer når man flykter fra slitenheten.
Hva er egentlig forskjellen på det å være veldig sliten og det å være deprimert? Sånn umiddelbart er vel det å være deprimert en medisinsk tilstand i motsetning til det å være sliten. Og det å være sliten kan kanskje gjøre en lettere utsatt for å bli deprimert? 

Kan du si noe mer om forskjellen og evt hva som gjør at man kan konkludere med at et menneske «bare» er svært sliten og ikke deprimert? 
Er det de samme tegnene man ser på et menneske eller er det egentlig store nok forskjeller på de to tilstandene at det ikke gir mening å se dem i sammenheng?

Lav energi, les; meget sliten, gjør oss sårbare for offermønstre som fører til oppgitthet, maktesløshet, likegyldighet og resignasjon som på sikt kan bli til dessillusjon og depresjon. Sagt på en annen måte: Hvis livet går oss i mot over lang tid og energien samtidig er lav eller blir det som en følge av motgangen så blir vi utsatt for å utvikle en depresjon. Den lave energien gjør oss sårbare.

Ovenstående kombinert med motgang, sykdom eller andre hendelser som medfører tap av livskvalitet og/eller illusjonsbrister kan føre til depresjon. Med andre ord så er depresjon sammensatt og kan ha mange innganger, men et felles trekk er lav energi.
Diagnosen depresjon forutsetter en ganske høy grad av nedstemthet over tid. Imidlertid finnes det lettere utgaver som også kan gi diagnosen. Spennet er stort og kriteriene er ofte basert på subjektive vurderinger fra den som setter diagnosen. Som sykdom blir depresjon ofte forvekslet med dessillusjon som i virkeligheten er en offertilstand. Uavhnegig av grad av depresjon så hjelper det ofte med langvarig hvile. Det vitner om sammenheng med lav energi. Er energien veldig lav vil det vanligvis ta desto lenger tid å komme ut av depresjonen.

 

Flukten fra slitenheten

Uncategorized, , , , , , ,

Denne artikkelen er den første i en serie om de forskjellige følelsene vi er utstyrt med og hvordan vi som mennesker forholder oss til disse. Hensikten med artiklene er å gi noen alternative innfallsvinkler til hva kroppen forsøker å si fra til oss når vi kjenner de enkelte følelsene.

Starter med følelsen sliten, som vanligvis er et kroppslig uttrykk for lav energi, tap av energi eller synkende energi.Slitenheten har mange grader og beskrives ulikt av forskjellige mennesker utfra tillærte fortolkninger og beskrivelser. Med andre ord så kan samme utsagn fra to personer bety helt forskjellige grader av slitenhet.

Som med andre følelser så er graderingen subjektiv og sjelden objektiv målbar.

Reaksjonene på slitenhet er like forskjellige som oppfattelsen av den, men det er dog noen fellestrekk som gjentar seg hos det store flertall. Det mest markante reaksjonsmønsteret er:

Ikke kjenn etter hvor sliten du er = FORTRENGNING

 Denne reaksjonen er innlært gjennom generasjoner fra tider hvor det å kjenne etter kunne bety matmangel og død. Det var bare å stå på, man klarer alltid en dag til. Eller som døtrene til John Fredriksen, skipsrederen sa til sin far; «Livet er ikke en straff, pappa.» Historien er full av slike mennesker og hvis du tar en kikk på dine egne foreldre og besteforeldre så tipper jeg at mange kan finne hardtarbeidende mennesker som sjelden tok seg fri annet enn for å holde hviledagen hellig. Noen arbeidet også da for å holde kroppen i gang. Ferie? Sjelden eller aldri.

Hva dette har ført til og fører til er jeg i min praksis i kontakt med hver dag. Felles for samtlige tilfeller er lav energi, meget lav energi. Det forårsaker både psykiske og fysiske symptomer av diverse art som klassifiseres som sykdom i de fleste tilfeller. Allikevel er svaret mange har fått hos sine omgivelser at, tren og gjør mer så skal du se du føler deg bedre…

De som våger å kjenne etter hvor slitne de egentlig er blir ofte skremt. Kroppen reagerer med å fortrenge og graden av slitenhet er dermed sjelden tilgjengelig med det første. Gradvis slipper fortrengningen med økende hvile og energi hvorpå mange føler seg enda mer slitne.

Det er gammel fortrengt slitenhet som kommer etter og realiseres fordi du stopper opp og kjenner etter.

Å forstå dybden og finne forklaringene på hvordan man har blitt så sliten krever inngående kognitivt og terapeutisk arbeid og kan for mange ta flere år. Avhengig av symptombilde er muligheten til å artbeide med det aktivt varierende, ref artiklene om ME. Andre har rene fysiske symptomer som behandles medikamentelt, hvorpå de ikke oppsøker behandling for slitenheten, men er tilbake i jobb fordi de får symptomdemping.

Hva skal så følelsen slitenhet brukes til? Svaret er enkelt, men dog så vanskelig i praksis når kropp og hjerne er stresset på grunn av lav energi:

Hvile!

Apropos det. Svaret er alltid enkelt, hjernen og hjernens logikk er logisk. Imidlertid er det så mye innlært automatikk som forstyrrer de naturlige mekanismene vi er utstyrt med og dermed vanskeliggjør hvile. Lav energi er for vårt sympatiske nervesystem ensbetydende med trussel om død. Ikke rart hjernen blir stresset og immunforsvaret synker når energien blir for lav.

God hvile!