Stikkordarkiv: smerte

Påføring av skam – destruktivt for selvfølelsen

I møte med mennesker har jeg stilt spørsmål om de av og til kjenner på skam. Det var det forbausende få som gjorde. Kan være flere årsaker til det. I denne sammenheng forteller det noe om at følelsen skam har mange fasetter som folk forholder seg veldig forskjellig til. Samtidig er skam en følelse alle har, som de ikke ville ha klart seg uten.

Skam er en svært ubehagelig følelse. Den kan oppstå der og da i en situasjon eller i ettertid når man har fått tenkt seg om. Enten fordi det man har sagt eller gjort avviker fra det man står for og den man vil være, som i selvsvik. Eller trigget av omgivelsenes reaksjon på noe man sier, gjør eller hvordan man ser ut. Dette er bare noen av mange eksempler. 

Den konstruktive skamfølelsen oppstår helt naturlig og som en nødvendig korrigering. Skammen som omgivelsene trigger derimot, gjør at personen opplever seg å være feil, ikke være bra eller god nok, ikke strekke til eller være mindre verdt enn andre. Kritikk, korrigering, et olmt blikk, krenkelse og kjeft er eksempler som kan trigge skam. Smerten skam utløser en trang til å gjemme seg og gå i dekning. Den kan skjule seg bak mange ulike uttrykk. Taushetflink pike/guttraseriselvskading for å nevne noen. Skammens uttrykk er forskjellig fra både person og situasjon, men grunnleggende er opplevelsen av å være feil, dum eller mislykket. Trigges skam for ofte og over tid påvirker den selvfølelsen.

Å bevisst påføre skam som strategi i oppdragelsen av barn, er destruktivt for barnets selvfølelse. I denne artikkelen i Utdanningsnytt.no skriver artikkelforfatteren om hvorfor.   

Hanne Svenkerud Frydenlund,
Frydenlund Dialog
Kognitiv terapeut/Reg. Homøopraktiker MNLH

AKSEPT FOR Å FRIGJØRE

Dette er første del av en rekke innlegg som handler om det å akseptere for å bli fri fra det som ellers begrenser oss. Innleggene er naturlig å lese etter hverandre, men kan også leses hver for seg. God lesning.

Del 1

Aksept er veldig sentralt i møte med livet. I hvordan vi forholder oss til det som oppstår i oss som mennesker og alle kampene vi kjemper mot det vi vil ha og ikke vil ha. Dette medfører ofte mye stress og smerte i kroppen og binder opp kapasitet som kunne vært brukt mer hensiktsmessig i mange situasjoner. MIndre stress og smerte kunne dermed bidratt til ett bedre og mer autentisk liv.

Med akseptering mener vi å velge å se og holde ut med både den indre og den ytre virkeligheten uten å flykte fra, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne virkeligheten på en mer hensiktsmessig og klokere måte. Vi må med andre ord akseptere virkeligheten som den er akkurat nå. Aksepten må være emosjonell i tillegg til intellektuell. På samme måte rommer akseptering ifølge dialektikken, kunsten å diskutere, både en aktiv og en passiv holdning på samme tid. Akseptering innebærer samtidig å stoppe opp og gå framover i et gitt øyeblikk – noe som kan fortone seg motsetningsfylt. Å gå framover og å stoppe opp oppfattes jo som uforenlige motsetninger, og det samme gjelder aktivitet og passivitet. Men dette er to sider av samme sak.

Å akseptere får oss til å stoppe opp samtidig som det bringer oss fremover og ut av det som holder oss igjen.

Aksept gir frihet til endringer. Vi omfavner da smerten, føler den og møter den med hengivenhet og varme til oss selv. Vi undersøker hva den kan fortelle oss, så vi finner ut hvilke erfaringer den kan gi oss slik at den kan føre til utvikling av oss selv.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Realisering av fortidens smerter

Det å skulle gå fra et hektisk yrkesliv og over i gradvis nedtrapping til pensjonisttilværelsen kan by på flere utfordringer. Hvis man samtidig har en angstlidelse så kan det by på ytterligere utfordringer. Det å håndtere angstlidelsen paralellt med at mer tid og rom gir plass til realisering, kan være krevende. Hvis jobb har vært brukt til distraksjon eller delvis som medisin for å slippe å kjenne på gamle smerter, så vil det å skulle trappe ned bety at kroppen og hjernen gir slipp på det som har vært fortrengt. Dette er slik vi mennesker fungerer. Pauser blir brukt til å rydde og reparere for å være bedre rustet fremover. Det er mange som glemmer de pausene i dagens samfunn.
Her kommer noe innspill til hvordan realiseringen kan håndteres.

For å kunne senke sårbarheten så vil psykiske smerter komme ut som vemod. Kroppslige smerter vil komme som de smertene de har vært og er. De vandrer typisk rundt i kroppen fra sted til sted. Her kommer noen eksempler på realisering og tiltak for å håndtere dette.

– Du slipper taket i saker på jobben og tar mindre ansvar for oppgaver som strengt tatt ikke hører hjemme hos deg.
Det fører til rom for å slippe frem minner om alt ansvaret du har tatt og hvor lite du har fått igjen i form av for eksempel takk og lønn. Her kan det ligge skjult gammel bitterhet og frustrasjon som dermed slippes frem.
Løsningen blir å tilgi deg selv i ettertid for å ha blitt lurt av optimisten til å tro at du skulle fått takk og betaling. Alternativt ha selvaksept på at ansvarsfullheten har vært så stor og omfattende.
– Med færre timer på jobb får du mer tid til å tenke og mer rom for å ta ansvar for deg selv og fremtiden uten jobb.
Det fører til øket rom, tid og frihet. Friheten utvider bevisstheten om mangelen på en kjæreste, egen familie og det sosiale livet. Her kan ligge skjult maktesløshet og fortvilelse over manglende kapasitet og helse historisk, gitt angstlidelsen og de begrensningene den har satt. Løsningen blir å ha selvaksept på virkningene av angstlidelsen og de begrensningene den har medført.
I begge tilfeller er det viktig å slippe til vemodet over at det har vært slik. Sorgprosessen kan være krevende og omfattende. La tårene strømme og slipp til smerten uten å forsøke å distrahere den vekk.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Hersketeknikker 2

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Smerter, fysiske og psykiske

Smerter er som regel sammensatt av en fysisk og en psykisk faktor. Det betyr i praksis at det fysisk foreligger en sannsynlighet for en smerte en eller flere steder. Smerten kan være forsårsaket av en skade eller en genetisk svakhet eller ha en annen sammensatt årsak knyttet til overbelastninger av skadestedet eller andre steder som henger sammen med skadestedet belastningsmessig.

Det er ikke nødvendigvis logiske sammenhenger mellom smertested og historikk.

Det betyr at man behøver ikke å ha en skade et sted for å få vondt der. Smerter kan også flytte seg uten sammenheng eller logikk. Slike smerter har en psykisk faktor som er dominerende. Denne psykiske faktoren er knyttet til stress i en eller annen form. Psykisk stress kan være så mangt. Noen har vært gjennom voldsomme traumer og kan av den grunn pådra seg en slik tilstand knyttet til en posttraumatisk lidelse. Andre er rett og slett utslitte og har et kontinuerlig stress i kroppen knyttet til lav energi. Resultatet blir smertemessig ofte det samme.

Stress og lav energi forsterker smertene fordi den psykiske faktoren forsterkes.

Det betyr at dersom man kan få slått av stresset så vil man kunne få faktisk informasjon om den fysiske faktoren. Det kan bety mindre plager og mindre bruk av smertestillende, kanskje også kan man unngå unødvendige og risikofyllte operasjoner.

For å kunne slå av den psykiske faktoren er det nødvendig med en grundig kartlegging av årsakene til den psykiske faktoren. Energinivået er viktig å kartlegge samt eventuell posttraumatisk historikk. Kartlegging den fysiske faktoren som kommer av ulykker og skader er også viktig. årsaken kan ligge langt tilbake i barndommen ofte. Det kan være små detaljer som utløser smerte på akkurat det stedet man kjenner den.

Når man opparbeider logisk sammenheng i årsaksfaktorene og skjønner at det er en god grunn til at man har vondt så er tiden inne for å skifte nervesystem og dermed slå av den psykiske faktoren. Se andre innlegg om selvaksept for å lære mer om metoden.

De aller fleste trenger hjelp av terapeut for å få til dette til å begynne med, men med trening så gjør de fleste pasienter dette på egenhånd etter hvert.

Etter at den psykiske faktoren er slått av er det bare den fysiske faktoren igjen.

Den fysiske faktoren består av reell fysisk basert smerte. Det vil si en faktisk skade eller svakhet av fysisk art. I de aller fleste tilfeller blir smertene helt borte fordi den fysiske faktoren i seg selv ikke er sterk nok til å utløse smerte isolert sett.

En slik selvakseptøvelse tar kortere eller lengre tid avhengig av hvor sammensatt årsaken er. Det kan være snakk om fem minutter eller en halvtime, noen ganger går det ikke før etter flere forsøk.

Er energien veldig lav så kommer effekten først når man får hvilt og hevet energien.

Mange pasienter forteller at når de først er blitt kjent med årsakssammehengen så klarer de å slå av smertene med en gang de oppstår og unngår dermed ytterligere belastning og stress av kroppen. Dette bedrer grunnlaget for hvile og hjelper til å kommer inn i en god sirkel.

Lykke til!

 

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

  • Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
  • Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
    • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
  • Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

Frykt eller intuisjon?

Her kommer et spørsmål fra en leser:

Det tydeligste signalet jeg har fått som kjæreste de siste årene, er ønsket om å være i fred. I fred fra forventninger, ønsker, nysgjerrighet, forslag, mas og naturligvis  bebreidelser. Sikkert mye mer. 

Denne våren har jeg kommet dit at jeg føler jeg har klart å la ham være i fred. Ikke etterspørre informasjon, ikke påpeke savn og behov, ikke løpe etter, ikke forvente, ikke tenke ut nye ting vi kan gjøre sammen som kanskje kan innebære nærhet og fortrolighet. Det har skapt en blandet følelse av lettelse og uro. 

Lettelse over at det rett og slett blir mindre å irritere seg over ved meg. Lettelse over at jeg kan gjøre mine ting uten å vente eller håpe han vil være med. Inkludere han, men ikke være avhengig av hans vilje for at det skal skje.  En konsert, en kino, en tur- jeg gjør det alene eller med andre. Reiser på hytta alene også når det har passet. Ikke demonstrativt, men fordi det er rom for det og lysten er der.

Etter noen uker kommer det snikende en uro. Uro over at denne avstanden som nå inneholder mindre konflikt ender i utroskap og brudd. Stillheten er på et vis skumlere enn kranglene for hva stillheten bærer med seg er uvisst. Hva krangelen bærer med seg er ofte lettere å håndtere. Da ser vi hverandre, vi bryr oss, det er energi -om enn tappende. 

Vil han sakte, men sikkert finne den oppmerksomheten han trenger hos en annen? Vil mitt langvarige forsøk på å la han være i fred øke hans forståelse og aksept for at forholdet til meg som ikke lenger svinger fortjener å erstattes med en som ser han som den han er? 

Jeg har vært spart for sjalusi og uro for utroskap så langt i livet, men jaggu kom den ikke i en alder av snart 50. Snikende i form av tanker om hva som skjer når han reiser så mye, overnatter på hotell og denne sommeren planlegger å reise på ferie alene. Når jeg tør å ta det opp, dele min sårbarhet og uro blir det avvist som dumt og urealistisk. Det gjør meg ikke roligere. Vel er jeg sterk nok til å takle avvisning, men er nok ikke stor nok til å takle et utroskap.

Er aksept for også det eneste vei å gå? Eller har du andre råd til en så lite konstruktiv følelse?

Svar:
Her er det nok mange som kjenner seg igjen. Samme eller lignende uroer for noe som muligens kan skje går igjen i mange situasjoner. Å skulle holde seg i nuet og avvente er ikke lett når uroen er der.

Uroen har to hovedkilder: Frykt og intuisjon.

Hvilken av disse det er, er ikke lett å avgjøre, men et skritt på veien kan være å få slått av frykten. Det skjer som du helt riktig antyder via selvaksepten. Realitetsorinteringen i forkant består i det du skriver om økende avstand og signaler fra ham om å få være i fred. Ikke så rart da at det kommer en nagende uro og frykt for at han ser i retning en annen. Dersom du logisk kjenner at grunnlaget føles tilstrekkelig for at en frykt skal komme så forsøker du å akseptere frykten som helt naturlig. Husk at du tar med at selvaksepten retter seg mot den mulige smerten dette ville kunne bli. Ensomhet, skuffelse, avmakt eller en annen.

Dersom selvaksepten går inn og du finner roen så var uroen i utgangspunktet en frykt. Hvorvidt det var noe mer enn en frykt er en annen sak. Det går fint an å både kjenne frykt og ha intuisjon på noe. Poenget er å skru av fryktdelen før man fortolker intuisjonen videre.

Intuisjon inneholder ikke tid.

Hvis du etter å ha slått av frykten for smerten som måtte følge av at det skjer, fortsatt kjenner uro så kan det skyldes intuisjon. Husk bare at intuisjon ikke inneholder tid og at den sjelden er spesielt konkret. Intuisjon er mye mer vagt enn frykt og kan i utgangspunktet være signaler om noe annet enn konkret utroskap.  Adsskillelse i en annen form kan like godt være resultatet. Intuisjonen sier ikke hva, men peker i større grad ut en retning noe går i. Kanskje er det, det du kjenner intuitivt?

Hva intuisjonen egentlig sa ser vi som regel først i ettertid.

Således blir vel svaret at uroen vil kunne være der enten det er det ene eller andre som driver den. Ved å ta selvaksepten vil du kunne omforme den delen mer i retning av vemod slik at sorgprosessen over at det er som det er holdes i gang. Hva intuisjonen i tillegg sier er umulig å være konkret på, men du er ihvertfall forberedt hvis noe skulle skje uten at det uroer like mye som om frykten står på.

Forøvrig er det viktig å kjenne etter hvilken retning denne følelsen driver deg i og hva du ønsker å gjøre med ditt liv gitt situasjonen. Du nevner noen eksempler på hva du gjør. Kanskje er tiden inne til å kjenne etter om det er andre behov som dukker opp. Lykke til!

3 konkrete verktøy for å skifte nervesystem

En pasient spurte om å få noen konkrete verktøy, en slags verktøykasse, å forholde seg til når det oppstår ubehag, uro eller smerte mentalt og/eller kroppslig. Vil her gjøre et forsøk på å gi det. Velger å legge denne oppskriften ut på bloggen og håper den kan være nyttig for flere.

Du kan lese mange steder i vår blogg om bakgrunner for smerte og frykt og hvilke utslag det kan få. Likeså om hvilke nervesystemer som driver hva. Å forklare bakgrunnen for at smerte eller frykt oppstår på en kortfattet måte er en utfordring fordi det er mange variabler, men uten å gå for mye inn på alle de variablene så forutsetter alle verktøyene følgende:

Årsaken til at det oppstår smerte eller uro må kartlegges, ihvertfall til en viss grad.

Grunnen til det er at det er logikken og forståelsen som skal til for at verktøyet skal virke.  Det vil si at for et menneske som har en helt frisk hjerne og kropp så er det nok å forstå at noe er som det er hvorpå ubehaget dempes eller forsvinner. Når kroppen og hjernen av en eller annen grunn er svekket så låses kroppen i uro og smerte og slås ikke automatisk av eller dempes. Da må man lære seg den på nytt og trene den opp manuelt igjen.

Hvis smerte eller uroen skal være der og dermed er hensiktsmessig
så forsvinner den ikke før det er gjort noe med situasjonen.

Jeg snakker derfor her om verktøy som virker dersom smerten eller uroen er uhensiktsmessig og egentlig unødvendig i situasjonen. Her kommer verktøyene:

  1. Dersom du har tanker som skaper smerte eller uro så akseptér at tankene er der som et naturlig resultat av situasjonen.
  2.  Hvis du har blitt skuffet over noe eller noen så tilgi deg selv at du lot deg lure av håpet eller forventningen.
  3. Hvis kroppen din reagerer med smerte eller uro fordi energien din er lav eller du av andre grunner har smerte eller uro i kroppen, så akseptér det naturlige i at kroppen reagerer slik. 

For deg som har gått i terapi hos oss i Dialoggruppen høres nok dette kjent ut. For andre kan det være mer krevende å forstå. Det er ingen enkel vei til å mestre disse verktøyene. Det vet alle som har forsøkt en stund, mange ganger i årevis. Øvelse gjør mester gjelder her enda mer enn i mye annet.

Lykke til!

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Mer om sjokoladesug og andre sug og hvordan du kan starte egenbehandling

Forrige innlegg innsendt av en leser beskriver sterke krefter som mange dessvere er utsatt for enten det gjelder sjokolade eller andre stoffer med samme virkning. Virkningen på helsen er over tid uheldig og i noen tilfeller alvorlig. Foruten å skape store ubalanser i blodsukker og insulinmekanismer, så påvirkes også fettsyrebalanser med den virkning at det farlige kolesterolet øker og kroppens evne til å utligne dette svekkes. Mer om disse virkningene finner du mye av på nettet, så jeg skal ikke gå mer inn på de her.
I dette innlegget vil jeg skrive litt om hva du kan gjøre for å starte prosessen med å trappe ned inntaket av sukker og andre lignende stoffer.

Årsaken til overspising ligger i følelsehåndtering eller mangel på slik, ofte skapt i barndommen.

KARTLEGGING AV ÅRSAK
Første bud er derfor å kartlegge årsaken. For å gjøre dette så bruker vi følgende skjematikk delt i kolonner:

  1. Situasjon
    Kartlegg hvilke situasjoner overspisingen skjer. Eksempelvis før noe eller etter noe eller samtidig med visse situasjoner.
  2. Følelsen du kjenner i disse situasjonene
    Før opp følelsen du kjenner ved siden av situasjonen. Eksempler her er fortvilelse, avmakt, frykt, uro, rastløshet, engstelse, ensomhet, savn osv.
  3. Hva gjør du?
    Beskriv her hva du gjør i de enkelte situasjonene og følelsene. Om du spiser fort, mye, i skjul, ubevisst eller bevisst. Om du belønner deg selv, trøster deg selv, straffer deg selv eller bare koser deg.

Hensikten med kartleggingen er først og fremst å bli kjent med når og hvordan overspisingen skjer for å kunne gjenkjenne situasjonene i forkant. Dette øker sjansen for å være i forkant og beholde en bevissthet slik at du kan gjøre andre valg. Husk at dette er krevende trening og at det tar tid, lang tid. Tålmodighet er en nødvendighet, likeså en raushet overfor deg selv når du ikke får til. Aksepter at du feiler og reis deg så raskt du kan. Legg nederlagene bak deg og forsøk igjen. Øvelse gir resultater.

Legger ved en lenke hvor du kan lese mer om hvordan sukkersug starter. Den finner du her.

ME og gjeldende regelverk for helsepersonell

For alle dere som har symptomer på ME så er det nå kommet en ny veileder for helsepersonell. Med helsepersonell omfattes også NAVs rådgivende lege. Både fastlege og NAVs lege plikter å følge denne i sine vurderinger.

Her er lenken til veilederen.

Hvis du vil lese den i kortform så kan du bruke denne lenken om ME i ABC Nyheter.

Når jeg velger å skrive om dette her så er det fordi dette i hovedsak er prinsipper vi i Dialoggruppen har brukt i snart 15 år nå. Vår behandling har vært basert på det de innenfor helsevesenet nå har funnet som sannsynlige årsaker og gunstige virkemidler.
Viktigere enn det er at du som møter motstand hos fastlege eller NAV kan henvise til publikasjonen som de som nevnt plikter å kjenne til og forholde seg til. Det kan gjøre det vanskeligere å avskrive din situasjon som noe annet enn det den er uten ytterligere undersøkelser.

Lykke til videre med reparasjon av din ME. Husk 70% prinsippet som du kan lese mer om her hvor du får konkrete tips til hvordan du kan overholde dette og gi kroppen sjanse til å bygge seg opp igjen.

Minner for ordens skyld også om vår utvidede kapasitet med nye behandlere med inngående kjenneskap og erfaring med ME-utfordringer i forskjellige aldersgrupper fra barn, via ungdom til voksne. Du finner dem under vår kontaktlenke.

ME-pasienters møte med NAV

ME er et syndrom og ikke en klar diagnose per i dag. Lidelsen er sammensatt og har en rekke symptomuttrykk. Hverken leger, alternativbehandere eller øvrig helsepersonell har gode og klare kriterier for å kunne si noe sikkert om tilstanden som sådan. Dette medfører dessverre at de attester og vurderinger som skrives ofte bærer preg av en usikkerhet. De som leser disse rapportene har kun dette å gjøre sine vurderinger på. Det fører dessverre da til at vurderingene som gjøres av NAV blir variable.

I rapporten som du kan lese på denne lenken så har ME-foreningen foretatt en undersøkelse blant ME-pasienter på hvordan de har blitt møtt av NAV. Hovedkonklusjonene er som følger:

«De faktorene som i størst grad bidro til en dårlig opplevelse var:

  • Saksbehandler hadde liten kunnskap om ME, og dårlig holdning til ME som alvorlig, invalidiserende sykdom
  • ME-pasienten ble presset til et aktivitetsnivå ut over egen tålegrense ved å delta i tiltak, arbeidsutprøving eller kurs som en del av opplegget rundt AAP, med en forverring av sykdommen som resultat. AAP er en ordning som ikke passer kronisk syke.
  • Forverring av sykdommen som følge av usikkerhet om utfallet av søknader, noe som er nært knyttet opp mot saksbehandlers kunnskap og holdninger.
  • Problemer med å innhente informasjon, fylle ut skjemaer eller kommunisere med Nav.»

Teksten i kursiv er hentet rett fra rapporten.

Her kjenner dessverre mange av våre pasienter seg også igjen. Det skal dog sies at av og til er opplevelsen også helt motsatt. Det bekrefter således at variasjonene i hvordan man møter denne pasientgruppen er meget variabel. Slik kan det ikke være da konsekvensen for den enkelte sykdomsutviklingsmessig er stor i den form at mange blir satt tilbake i sin rehabilitering gang på gang av slike opplevelser. Retningslinjene for behandling av NAVs brukere er enten fraværende eller veldig uklare når opplevelsene kan være så forskjellige.

Denne rapporten er nå sendt NAV sentralt i den hensikt å få gjort noe med saken. Klarer den nye NAV-direktøren å gjøre noe? Det gjenstår å se. Lykke til i mellomtiden til deg som står i disse utfordringene.

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)
Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det  avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..   
Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak. 
 
Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på. 
 
Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.  
 
Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de  kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre. 
 
Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.
 
Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.
 
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?  
Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.
Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?
Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.
«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»
Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien. 
Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.
Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.
Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.
Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.
Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.
Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.
Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:
Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.
 

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.
Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.
Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.

Lykkelige skilmissebarn – finnes det?

Spørsmål fra leser:
Jeg lurer på hvordan skilsmissebarn EGENTLIG har det, hvordan to-hjemsproblematikken og dermed rotløshet påvirker dem, og hva som kan gjøre barnas situasjon best mulig.
Lurer også på i hvor stor grad barn bør være med å styre samværsløsninger. De skal jo høres i forhold til loven, men jeg tenker at de også kan komme i en konflikt mellom lojalitet og å være ærlige med seg selv og egne behov om de opplever at de styrer dette selv.
Tenker i utgangspunktet på skilsmissebarn der foreldrene har et bra/ok samarbeidsklima.

SVAR:
Dette er et tema som jeg antar kan ha interesse for mange enten de er i starten av en mulig skilsmisseprosess, midt i en pågående eller allerede har gjennomført en. Vil med utgangspunktet i spørsmålet fra en leser se på forskjellige elementer knyttet til tematikken før jeg mer direkte svarer på selve hovedspørsmålet. Prosessen som bestemmer hvorvidt et barn kan være lykkelig med skilte foreldre inneholder mange faktorer og er en komplisert prosess. Her kommer en oversikt over noen av de viktige områdene og hva man kan og bør tenke over.

SJOKKET
Som tidligere omtalt i innlegget om sorgprosessen så vil barn som opplever skilsmisse i større eller mindre grad oppleve sjokk. Graden av forberedelse vil som regel være bestemmende for graden av sjokk. Opplevelse av sjokk bestemmes også av grad av fortrengningsevne og det er dessverre slik at barn som vokser opp med foreldre som er i konflikt over tid i forkant av skilsmisse i stor grad fortrenger virkeligheten. Den dagen skilsmissen er et faktum vil de aller fleste få sjokk i større eller mindre grad.
Det betyr at uavhengig av hvordan barnet agerer i etterkant, om det blir stille og innesluttet, reagerer med aggresjon eller prater om det som har skjedd så er som oftest barnet i sjokk. De nevnte typer adferd sier mer om i hvilken grad sorgprosessen er i gang og hvor effektiv den er.

Noen tenker kanskje at det kan være lurt å forberede barnet på bruddet? Det forandrer neppe sorgprosessen. Det bare forskyver oppstarten av denne. Det er også en fare for at barnet kan bygge håp om å kunne reparere og bruker mye energi på noe som vil vise seg å være en illusjon senere.

INFORMASJON
Barn trenger ærlig informasjon. Det beste er at begge foreldre er enige om hva de skal si, likeså at de er enige om samværsdeling, hvorvidt barna skal tas med på råd, hvem som skal flytte ut og hvor vedkommende skal bo. Viktig er også når utflytting skal skje og hvordan planen for det ser ut. Jo mer informasjon som kan klarlegges jo bedre. Usikkerhet og avgjørelser som ikke er tatt samt uenigheter vil kunne skape uro hos barnet.
En god regel kan være å informere om det man er enige om og så være ærlig på hva man enda ikke er enige om og at man arbeider med saken og vil komme tilbake med informasjon så fort man er enige.

LOJALITET
Barn er lojale. Tildels fordi de er avhengige og tildels fordi de er glad i begge foreldre. Det medfører at barn har lett for å innta meglerrollen dersom foreldrene er uenige og viser uenighetene på en lite hensiktsmessig måte. Foreldre som omtaler sin partner på en nedsettende og kritisk måte vil fort utløse en lojalitetskonflikt hos barnet. Denne konflikten legger seg oppe på den sorgprosessen som er i gang og vil i de fleste tilfeller kunne utsette og forsinke sorgprosessen.
En god regel er derfor å holde konfliktene for seg selv og ikke dele de med barna. Pass spesielt på overleveringer og andre treffpunkter da barn spesielt da forsøker å fange opp stemninger.

SORGPROSESSEN
Barn er og blir ofre i en skilsmisse. I hvilken grad de selv opplever seg som ofre er individuelt  og bestemmes av hvor sårbare de er. Med sårbarhet menes om de har andre opplevelser og smerter i seg som kan forsterke offerreaksjonen. Graden av offerreaksjon vil være bestemmende for hvordan sorgprosessen forløper og hvordan man bør agere som foreldre. Eksempler på andre smerter kan være opplevelser på skole eller i barnehage, dødsfall i familien eller nabolaget, sykdom, hendelser i mediene og verden rundt. Kort sagt så er mulighetene mange for at barnet allerede kan være i en sorgprosess fra før.
Fase 1 av sorgprosessen er sjokkfasen. Som beskrevet ovenfor så er det store individuelle forskjeller. Et felles trekk er imidlertid at du ikke kan forsere denne delen for barnet ditt. Denne fasen må forløpe på barnets premisser og vil som regel gå raskere uten innblanding enn med.

Det viktigste er at du sier at du står til rådighet hvis barnet vil snakke om noe, samt at du viser det i praksis med fysisk og mentalt nærvær.

Det betyr at du etter at bruddet er et faktum er mer til stede for barnet i hverdagen slik at barnet kan oppleve at det er plass til å snakke når behovet er der.
Hvis du selv sliter med bruddet kan dette være krevende og det vil påvirke barnets prosess.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet vil komme dårigere ut, men som oftest at prosessen vil utsettes inntil du har det bedre.

Fase 2 av sorgprosessen er erkjennelsefasen hvor barnet som oftest begynner å sette ord på det som har skjedd. Fasen kan også medføre øket aggresjon, gråt, taushet eller en mengde andre varianter helt avhengig av barnets personlighet. Overgangen fra sjokkfasen er gradvis og barnet kan svinge frem og tilbke. Som forelder er eneste muligheten å vente mens du stadig står til rådighet.

Gradvis går barnet videre inn i fase 3, aksept. Uttrykksformen vil da endre seg og det blir lenger mellom trekkene nevnt i forrige punkt. Gradvis klarer barnet å konsetrere seg om andre ting, se fremover samtidig som det glir over i fase 4 som handler om fornyelse og livet videre.
Hele veien er det av stor viktighet at barnet opplever deg som tilgjengelig uansett situasjon.

I alle faser er det viktigere å lytte og respektere enn å løse. Pass deg for å komme med trøstende ord som kan inneholde nye illusjoner, type det blir nok bedre snart eller andre lovnader som du vanskelig kan holde. Fortell barnet at det tar tid å komme over slikt og vær til stede med hele deg.

PS! Det å være tilgjengelig betyr ikke å være selvutslettende. Det er like viktig for barnet at du tar vare på deg selv som at du stiller opp for samtaler. Pass på å være tydelig hvis det ikke passer og gi barnet en alternativ mulighet for det som skulle tas opp.

KONFLIKTNIVÅ
Konfliktnivået mellom foreldrene er en meget viktig faktor. Høyt konfliktnivå i forkant og ettertid av skilsmissen vil som regel forsterke barnets sjokkfase og forlenge den ved at barnet hele veien går på nye illusjonsbrister. Barnet håper hele tiden på at foreldrene skal finne tilbake til hverandre og bli venner igjen. Illusjonen om at dette skal skje er seig og vil være der i lange tider, ofte i mange år etter bruddet. Det betyr at skuffelsene kommer tett ved at det oppstår konflikter hyppig. Skuffelsene og avmakten barnet derved kjenner vil øke sårbarheten og barnet er inne i en ond sirkel.
Den viktigste årsaken til et høyt konfliktnivå er at en eller begge foreldre selv sliter med høy sårbarhet og store illusjonsbrister i forbindelse med et brudd. De blir ofre for situasjonen og tas dermed fort av større eller mindre muligheter for konflikt, som ofte utgjøres av bestående uenigheter som ikke er løst.

TO BOSTEDER
Å flytte mellom to bosteder og pakke hver uke er slitsomt for barn. For små barn og for barn og unge med overutviklet omsorgsevne så medfører lojalitet og ansvarstagen for foreldrene at de fortsetter å bo to steder selv om det går utover dem selv. Det finnes en rekke undersøkelser hvor barn og ungdom uttrykker dette. Det viser seg derfor ofte at ettersom barna blir større velger de ett hovedbosted.
Mange foreldre velger å bli enige om ett hovedbosted for å unngå belastningen det er for barna med ukentlig flytting. Dette medfører imidlertid mange andre forhold som setter enigheten på prøve og viser seg ofte å være krevende å få til i en ofte konfliktfylt situasjon.

BARNS MEDBESTEMMELSE OG LOJALITET
Barn bør slippe å velge mellom sine foreldre fordi det stiller dem i en lojalitetskonflikt. I den grad barn skal være med å påvirke samværsdeling så bør det helst være på barnets initiativ. Dersom den ene forelderen reiser spørsmålet overfor barnet vil det sjelden være at barn i yngre alder sier hva de helst vil. Det er ikke sikkert de engang har hatt mulighet, tid og rom til å tenke over det rett etter at de har fått vite om skilsmissen.
I tilegg er barna spesielt sårbare i en slik periode og lett påvirkelig til å si ja hvis en forelder spør, mens tvilen først kommer etterpå når den andre forelderen blir skuffet osv.
Kort sagt så bør yngre barn holdes utenfor slike valg. Hvis barna er eldre og over 12 år så skal de høres som det heter. Om de gir ærlige svar og er i stand til å velge kommer veldig an på det enkelte barn. Uansett vil dette være vanskelige avveininger for et barn uansett alder.

Forøvrig er lojalitetskonflikter krevende uansett hva det handler om. Høytider og ferier spesielt hvor det går med mye energi til å tenke på den forelderen som ikke har samvær. Barn tar ansvar. Unngå derfor konflikter, ha klare avtaler og pass på å ikke sutre over ensomhet og mangel på samvær overfor barna eller andre mens barna hører på.

Snakk aldri nedsettende om den andre forelderen mens barnet hører på. Spør åpent hvordan barnet har hatt det og ikke fisk etter feil og mangler ved samværet hos den andre parten. Barnet vil fort kjenne på lojalitetskonflikt.

ANSVARSTAGEN OG FREMTIDEN
Barn tar som nevnt ansvar og det er viktig å være klar over at det for noen barn kan bli for mye å bære. Antall barn og unge som lider av depresjon øker uten at man har klare årsakssammehenger å vise til. Det som uansett er viktig er at man som forelder er våken på sine barns reaksjoner og møter disse optimalt. Hvis barnet ser ut til å slite kan det være lurt å oppsøke hjelp eller snakke med kompetent helsepersonell tilknyttet skolene.
Har tidligere skrevet et innlegg som omhandler dette mer generelt. Her kan du lese det innlegget.

NYE PARTNERE
Som jeg har nevnt flere ganger i dette innlegget så er det viktigste at foreldrene har det bra slik at barnet kan komme gjennom sorgen uten at de ekstrabelastning og dermed videre med sitt liv. Mange lurer i den forbindelse på når det er riktig å introdusere nye partnere og kjærester.
Det er vanskelig å tidfeste når det vil være riktig, men man må rett og slett kjenne etter dersom man skulle havne i en situasjon som tilsier en introduksjon. Kjennes det riktig ut, eller er for tidlig? Er barnet fortsatt i sorg eller har det kommet videre. Bruk intuisjonen og vær ærlig med deg selv, ta hensyn til at barnet trenger tid.

Min erfaring med slike tilfeller er at et halvt til ett år er en nødvendig tid før et barn kan klare å ta inn nye mennesker i sitt liv. Selv da vil barn kunne reagere med fiendtlighet overfor den nye partneren og oppføre seg deretter. Mye kommer an på hvor langt barnet har kommet i sin sorgprosess.

Igjen handler det om hvordan du har det. Ser barnet at du er lykkelig sammen med den nye personen kan det være gunstig at relasjonen er der. Fanger barnet opp trekk hos den andre som kan true ditt velvære vil de instinktivt reagere negativt. Igjen er det mange faktorer som spiller inn. Du vil ha god bruk for din egen intuisjon i slike tilfeller. Stol på den og lytt til dine barn og innholdet i det de sier.

Muligheten for at barnet igjen skal kjenne lykke etter en skilsmisse bestemmes i stor grad av hvordan du som forelder har det.
Er du og din ekspartner lykkelige er som oftest barnet det også.
Vær tålmodig med barnet. Det kan ta lang tid før barnet blir lykkelig igjen etter et brudd.

TVIL
Ikke så rart om du tviler på om barna vil tåle en skilsmisse, eller du selv for den saks skyld. Så er det da heller ingen enkel beslutning du tar i løpet av en kveld eller to. Det er lurt å bruke tid hvis du kan det og planlegge godt for egen del slik at ting er så gjennomtenkt som mulig, når beslutningen tas og barna skal involveres.

Å bli i en nedbrytende relasjon kan også ha store skadevirkninger på barna, så det er ikke noen optimal løsning. Sørg for å gå den veien du kjenner du må gå og gjør det i kjærlighet til deg selv. Det vil på sikt gavne barna også. Vanskelig å se mens det står på fordi du ikke får svaret på hvordan barna kommer ut av det før mange år senere.

…og for å svare på spørsmålet om hvordan barna egentlig har det i en slik prosess:
De færreste barn har det bra i en slik prosess. Flere kommer godt ut av det enn før og noen får det mye bedre enn før skilsmissen. Du kan gjøre mye for at dine barn skal havne i siste kategori.

Ønsker alle dere som er i en slik prosess lykke til.

Snillhet og generøsitet i relasjoner

Følgende artikkel på norsk i sterkt forkortet versjon og engelsk i originalversjon peker på viktige elementer som bestemmer om en relasjon er liv laga over tid. I artiklene snakkes det om snillhet og generøsitet som vesentlige egenskaper.
Jeg vil i denne sammenhengen se på de alternative driverne på disse to egenskapene og hvordan det kan slå ut om man er i den ene eller andre kategorien.
Et annet moment er at man i undersøkelsen har målt stressnivået hos de to typene mennesker som kalles mestere/masters og katastrofer/disasters. Dette er helt forskjellig, og langt høyere hos katastrofer/disasters, selv om de utad har helt lik adferd.
Det er dette som peker på at det her ligger to typer drivere på det som utenpå kan se ut som samme adferd.

Falsk eller ekte snillhet og generøsitet?

Det som styrer hvorvidt adferden er ekte eller falsk er våre holdninger og hva som preger den. Sagt på en enkel måte så vil graden av stress henge på om vi i utgangspunktet kjenner smerte og frykt eller om vi kjenner glede og styrke når vi utfører snillhet og generøsitet. Første kategori medfører mye stress. Siste det motsatte, mer ro. Første kategori strekker seg for å være snille/generøse, ofte på bekostning av seg selv. Andre kategori gjør det helt naturig fordi de føler det i hele seg.

Å se forskjell med det blotte øyet er nærmest umulig da mennesker som har mye smerte/frykt i seg skjuler det godt. De det gjelder er sjelden klar over det selv også. Det fører derfor fort til konflikt når de samme forsøker å uttrykke seg. Smerten/frykten blander seg inn og kommer ut i ord som dessverre handler om at den andre skulle, kunne gjort/sagt noe annet enn det som faktisk skjedde. Ofte i bebreidende klagende form. Dermed er det i gang. Hvis begge parter da kjenner på smerte/frykt så blir det alt for krevende å kommunisere.

Den andre kategorien snakker i større grad ut fra seg selv og sin egen glede/styrke og snakker dermed mer i jeg-form. Det blir tydeligere og langt lettere for mottaker å forstå. Om den andre parten da er av første eller andre kategori er dermed underordnet.

Å bevege seg fra den ene til den andre kategori handler om å frigjøre seg fra smerte/frykt og bli fri. Det medfører større uavhengighet fra om ting er si eller så og dermed mindre behov for at andre skal bøte på smerten/frykten for deg. Så fortvil ikke om du i utgangspunktet er den som kjenner på smerte/frykt og sliter med relasjonen. Dette går an å gjøre noe med. Gode relasjoner må for de aller fleste læres.

De snille og generøse er i mindretall.

Det betyr at veldig mange som kjenner smerte/frykt mestrer det å være sammen med et annet menneske gjennom hele livet. God lesing.

Straff og konsekvens for barn og voksne

Enten det er snakk om voksne eller barn , mennesker eller dyr så er det viktig å skille mellom straff og konsekvens. Hva er så forskjellen?

Mine definisjoner er som følger:
Straff er det man påfører andre i kraft av at man setter seg til doms over noen eller noens handling. Straff kan gjennomføres selv om man ikke har vært vitne til handlingen. Ofte er det snakk om brudd på opptrukne kulturelle eller moralske normer og regler.

Konsekvens er noe som følger naturlig av en handling noen gjør. Konsekvensen gjennomføres av de involverte der og da eller senere, eventuelt av andre, som en følge av handlingen vedkommende gjorde.

Som jeg tidligere har skrevet om så er det viktig at følgen av handlinger gir læring. Spesielt for barn, men også for voksne som ofte har mye å lære når de går inn i nye relasjoner etter for eksempel en relasjon som er havarert. Det er samtidig ikke gitt at noen tar til seg læring og kobler følgen av handlingene til hva de selv har gjort.
Slik er narsissismens natur og instinktivt vil vi søke å legge smerten bak oss og gå videre, ofte uten å ha lært noe som helst. Det å lære forutsetter nemlig en vesentlig handling som er forskjellig for barn og voksne.

Voksne må spørre selv hva de har gjort som får de følgene det får.
Barn må forklares hva som er en naturlig følge av det de har gjort.

Straff har liten læringsverdi. Det er bare å se på alle de som soner dommer og etterpå går ut og gjentar sine handlinger. Liten eller ingen læringseffekt. Der det finnes læringseffekt så er det gjort en kobling til konsekvens av de handlinger den enkelte har gjort.

Hvis du som voksen kjenner deg igjen i at du ikke har spurt så er tiden inne til å gjøre det. Dersom du spør på riktig måte og er ydmyk for svaret og ikke går i forsvar så er muligheten stor for at du lærer noe. Du må sannsynligvis sortere ut det vesentlige, men uten motangrep så kan selv den mest utydelige etter hvert snakke mer eller mindre tydelig uten å gå for mye i offer.

Likeså må barn gis mulighet til læring gjennom at du spør hva de tenker om at handlingen de har gjort får den konsekvensen den får. Når du har spurt må du gi barnet god tid til å tenke seg om mens du gjennomfører det som er en naturlig konsekvens av barnets handlinger. Pass på at du ikke går over i straff!
Får du ingen reaksjon fra barnet så må du inntil videre stå i den naturlige konsekvensen. Kan hende at barnet er vant med at det meste ordner seg etter hvert og sklir tilbake til det gamle…

 

Lat og ufør?

I samfunnsdebatten om uføretrygd bærer argumentene preg av lite differensiering. Fortsatt snakker mange som om de ikke har fått med seg at uførhet har mest med sykdom å gjøre. De som er uføre er det av en grunn. Vurderingene som ligger til grunn er helsefaglig basert. For de som står utenfor minner jeg om innlegget nylig om at «På gode dager ser jeg bra ut, på de dårlige ser du meg ikke».

La deg ikke lure. Ting er generelt sjelden det de ser ut til å være. Det aller meste er illusjoner skapt av ønskedrømmer i vår egen hjerne. Husk det!

I denne artikkelen omtales de uføres virkelighet og de friskes manglende innsikt i hva det egentlig handler om. Hva tenker du?
Uansett hva du tenker om de uføres situasjon så er det viktig å huske på at de selv sjelden har krefter eller mulighet til å uttale seg. Det er deres største utfordring. Media er heller ikke særlig interessert da dette ikke selger aviser eller bøker annet enn til en mindre gruppe.
Du har kanskje spurt en ufør om hvordan det er å være ufør. Kanskje har du fått noen svar. De uføre orker sjelden å fortelle hele sin historie da den er for omfattende og for vond å kjenne på fullt ut. Risikoen for ikke å bli forstått er også stor da omgivelsene rett og slett ikke er i stand til å forstå.

Slik jeg ser det etter å ha arbeidet en rekke år med mennesker med store helsemessige utfordringer, uføre og friskmeldte, så er det nødvendig å være ydmyk for hver enkelt sin situasjon. Vis respekt og ta innover deg at det er mange sammensatte årsaker og utfordringer som har ført til at situasjonen er som den er. Det gir rom for læring. Læring er alltid nyttig. 

På gode dager ser jeg bra ut. På dårlige dager ser du meg ikke.

Utsagnet kommer fra en av mine pasienter etter en runde hos NAV.
Historien er som følger og omfatter flere pasienter dessverre:

NAV beslutter over hodet på min pasient at vedkommende ikke trenger arbeidsavklaringspenger på helsemessig grunnlag. Begrunnelsen er at vedkommende i møte med dem fremstår som frisk og rask og fullt ut i stand til å inngå i en ordinær jobbsøkerprosess med dagpenger i tre måneder. 

Etter det aktuelle møtet lå pasienten til sengs i tre dager utmattet og med store smerter. Kraftanstrengelsen å møte opp og stå i situasjonen ble for stor. Når konklusjonen i tillegg blir som over blir stresset for høyt og energien for lav med det resultat at kroppen sier stopp.

Disse dårlige dagene foregår innenfor husets fire vegger uten sosiale innslag av noen som helst art. Ingen telefoner eller meldinger. Total isolasjon og stillhet og masse egeninnsats med tilgivelse av egen brustne illusjoner og selvaksept på resultatet av møtet. Hardt arbeid som heldigvis gir ny læring og mer styrke til å leve i en meget krevende og vanskelig livssituasjon.

Utsagnet som utgjør overskriften er viktig å tenke over generelt også. Mange har det slik i større eller mindre grad. Det å skjule for andre fordi man ikke vil vise eller rett og slett ikke orker er langt mer utbredt enn de fleste er klar over. Rent kulturelt er det nærmest helligbrøde å vise frem en virkelighet som ikke er ideell.

Min medfølelse går til dere som sliter i møtet med alle hindringene en hverdag med psykisk og/eller fysisk sykdom inneholder. Lykke til med det heltidsarbeidet dere har 24/7 hver eneste dag. Jeg er full av beundring og respekt for jobben dere gjør!

Tydelig ledelse

Følgende spørsmål kom fra en leser etter at jeg la ut innlegget «Fryktbasert ledelse»:

Jeg ser i min jobb at mye ledelse handler om frykt som beskrevet. Er alle ledere der? Hvis ikke, hva er i tilfelle ledelse hvis det ikke er fryktbasert? (Spørsmålet er noe redigert).

Det motsatte av fryktbasert ledelse er tydelig ledelse. Med utgangspunkt i tydelighet som metode vil jeg forsøke å gi et eksempel på hva tydelig ledelse er og hva det medfører for medarbeiderne. Vil ta utgangspunkt i oppskriften på tydelig kommunikasjon, se under lenken to linjer over. Bruker eksempel fra en bedrift som er i økonomiske vanskeligheter og står foran strukturelle endringer som de ikke kommer utenom. Medarbeiderne består av alt fra økonomer, ingeniører til håndverkere, regnskapsførere og personalfunksjoner. Et stort spenn med hensyn på utdanningsretninger og mulighet til å forstå og lese situasjonen likt.

1. Situasjonsbeskrivelse
En tydelig leder har god bevissthet om den virkeligheten som kjennetegner bedriften og situasjonen til enhver tid. Virkelighetsoppfatningen behøver ikke omfatte så mye, men den må være reell og i tråd med det de fleste vil oppleve som virkelighet i samme situasjon. Sagt med andre ord så kan heller ikke virkelighetsopplevelsen skildres for komplekst slik at omgivelsene ikke forstår.

2. Følelse
 Å snakke om følelser i profesjonelle jobbsituasjoner skal man være forsiktig med, men for en tydelig leder så vil det falle naturlig å bruke følelsesord på en riktig og taktfull måte fordi den lederen har kontakt med sine egne følelser.

3. Behov
Behovet baseres på hva som er best for bedriften og ikke lederen personlig. Lederen er i dette tilfellet ansatt av styret for å ivareta bedriften og bedriftens medarbeidere. For å kunne utforme behovet er det en forutsetningen at lederen har skjønt det. Ikke gitt at alle ledere skjønner og har kontakt med hva som er best for bedriften og medarbeiderne. De fleste har nok mest kontakt med hva de selv trenger for å redde seg selv, ref fryktbasert ledelse.

Tydeligheten vil da kunne lyde som følger:

Bedriften vi alle er en del av har havnet i en økonomisk situasjon som medfører at vi taper penger for hver enhet vi produserer. Årsaken er sammensatt.

Det er med medfølelse med alle dere som har arbeidet her gjennom mange år…

…jeg beklager å måtte varsle om at vi må gå til permitteringer. I tillegg må vi gjøre en omorganisering og tilpasning til denne virkeligheten. Prosessen vil starte med at dere alle vil bli innkalt til individuelle samtaler med deres nærmeste leder.

Hvis noen har spørsmål om situasjonen så står jeg til rådighet.

Ja, dette sier vel alle ledere i en slik situasjon, tenker du kanskje. Mulig det, men hva tenker de? Er de mest opptatt av å redde seg selv eller er de mest opptatt av hver enkelt medarbeider og det den skal gjennom. Det gjenstår å se…

Faktum er at de fleste ledere på toppnivå går opp i lønn og får bonuser i kjølvannet av slike utsagn. Det er dobbelkommunikasjon og narcissisme/kynisme i verste form. De kaller det en del av spillet. Noen ytterst få tar ansvaret for det som har skjedd, og som de skulle sett og gjort noe med for lenge siden, og fratrer sin stilling etter at de har ryddet opp etter seg. De samme sier fra seg sluttpakke og tar vanlig lønn i oppsigelsestiden… Aldri hørt om det? Ikke jeg heller så vidt jeg kan huske.

En nøkkel til å se hvilken type leder du er/har er å se om handling følger av ord. Lykke til. 

Sammenhenger mellom lav energi og depresjon

Spørsmål fra leser: Du skriver flere steder om verdien av å hvile og hva som skjer når man flykter fra slitenheten.
Hva er egentlig forskjellen på det å være veldig sliten og det å være deprimert? Sånn umiddelbart er vel det å være deprimert en medisinsk tilstand i motsetning til det å være sliten. Og det å være sliten kan kanskje gjøre en lettere utsatt for å bli deprimert? 

Kan du si noe mer om forskjellen og evt hva som gjør at man kan konkludere med at et menneske «bare» er svært sliten og ikke deprimert? 
Er det de samme tegnene man ser på et menneske eller er det egentlig store nok forskjeller på de to tilstandene at det ikke gir mening å se dem i sammenheng?

Lav energi, les; meget sliten, gjør oss sårbare for offermønstre som fører til oppgitthet, maktesløshet, likegyldighet og resignasjon som på sikt kan bli til dessillusjon og depresjon. Sagt på en annen måte: Hvis livet går oss i mot over lang tid og energien samtidig er lav eller blir det som en følge av motgangen så blir vi utsatt for å utvikle en depresjon. Den lave energien gjør oss sårbare.

Ovenstående kombinert med motgang, sykdom eller andre hendelser som medfører tap av livskvalitet og/eller illusjonsbrister kan føre til depresjon. Med andre ord så er depresjon sammensatt og kan ha mange innganger, men et felles trekk er lav energi.
Diagnosen depresjon forutsetter en ganske høy grad av nedstemthet over tid. Imidlertid finnes det lettere utgaver som også kan gi diagnosen. Spennet er stort og kriteriene er ofte basert på subjektive vurderinger fra den som setter diagnosen. Som sykdom blir depresjon ofte forvekslet med dessillusjon som i virkeligheten er en offertilstand. Uavhnegig av grad av depresjon så hjelper det ofte med langvarig hvile. Det vitner om sammenheng med lav energi. Er energien veldig lav vil det vanligvis ta desto lenger tid å komme ut av depresjonen.

 

Går det an å være så forelsket at det gjør vondt?

Følgende spørsmål kommer fra en leser: 

Jeg er en kvinne midt livet som opplever å møte en ny mann som gjør meg ubeskrivelig lykkelig.  Jeg har hatt mye energi og har følt meg herlig oppegående og til stede etter at jeg møtte ham.  Det siste året har jeg vært fokusert på å jobbe meg gjennom gamle dårlige samvittigheter, gammel skyld og skam. Oppi alt dette har jeg møtt en fantastisk mann. Jeg er rett og slett forelsket. Ikke som en 16 åring, men som en voksen dame som treffer en som møter meg der jeg er, som er raus, åpen og fri. Jeg har derfor vært lykkelig tilstede i eget liv den siste tiden.

 Men i forrige uke opplevde jeg noe uventet. Jeg våknet om morgenen like dansende og lykkelig som jeg hadde følt meg den siste tiden. Jeg dro på jobb,  hadde en hektisk dag, møter og fullt fokus hele dagen. Da jeg kjørte hjem satt jeg og reflekterte over hvor lykkelig jeg var. Solen skinte og jeg var fremdeles en dansende sjel. Jeg kjørte hjemover fra jobb og kjente at energien rant ut. Så var det middag og kjøring til barnas aktiviteter. Da kvelden kom kjente jeg meg ganske tom….  Ja, ja tenkte jeg, det har vært en lang dag, supertidlig oppe, jobbet, kjørt, vært mor, kjørt igjen osv. Gikk så tidlig til sengs. Våknet morgenen etter, fremdeles tung og lav på energi….Overraskende, uventet og da, uforklarlig….

Jeg hadde en ubehagelig følelse i magen, skikkelig vondt. Opplevelsen av dette var langt fra den herlige sommerfuglfølelsen en forelskelse er, men en murrende tomhet som bredte seg i hele mageregionen. Jeg følte meg ordentlig fysisk uvel, det verket. Hvordan var dette mulig, jeg som var så forelsket…?  Forelskelse er jo bare godt, glede, fornøyelse, begjær, forventninger og lykke. Jeg følte meg forvirret og usikker. Hva var det som skjedde med meg?

Kan forelskelse gjøre så vondt? Og hvis den gjør vondt, er det da forelskelsen som gjør vondt eller er det andre og gjemte følelser som trer inn?  Dette funderte jeg over denne formiddagen. Plutselig slo det meg at jeg hadde sveket meg selv i lang tid. Var det det at jeg har sviktet og sveket meg selv så lenge som jeg endelig kjente på, og som gjorde at jeg hadde så vondt i magen? Det at jeg er i et ekteskap hvor vi lever to parallelle liv, uten noen fysisk nærhet å snakke om? Og ja, jo mer jeg har kjent på det, jo mer kjenner jeg at det er det som har tatt energi fra meg.  Jeg har virkelig hatt et savn i mange år, noe jeg ikke har tillat meg selv kjenne på, et savn etter både fysisk, åndelig og mental nærhet med en voksenperson. Først nå kjenner jeg at det virkelig har vært et savn. Jeg har ikke tatt tak i det å være god mot meg selv og jeg har i lang tid undertrykt helt menneskelige behov.  Jeg innså der og da at jeg har sviktet meg selv.

 Jeg har brukt de siste dagene på å tilgi, og å akseptere at jeg har agert som jeg har gjort. I tillegg kommer jo selvsagt en sårhet og tristhet for alt det som ikke har vært, en sorg. Også dette tilgitt nå. 

Jeg kjenner at jeg er tilbake i den deilige forelskelsestilstanden, men jeg skulle gjerne visst følgende: Går det an å være så forelsket at man har det vondt? Og i så tilfelle, hva er det i forelskelsen i seg selv som kan medføre en følelse av å ha det fysisk vondt, med påfølgende energitap. Eller er det alltid underliggende og ubearbeidede følelser/traumer som slår inn og som gjør at forelskelsesfølelsen må vike for sterkere krefter i oss?

Svar: 

Ja, det følger ofte en smerte med en intens lykkefølelse, dersom det ligger restsmerte i kroppen som ikke er forløst. Forelskelsen trigger som fysiologisk fenomen en rekke endorfiner som gir oss den samme lykkefølelsen som vi kan få også i andre situasjoner, men da ofte  i kortere tid enn det en forelskelse varer. Eksempler på slike situasjoner hvor det følger med en smerte er for eksempel når vi hører vakker musikk i en begravelse hvorpå det kan komme skuffelser, savn eller ensomhet som ligger som rester i kroppen. Eller vi ser mennesker i stor smerte og en lignende smerte trigges i oss samtidig med at vi kjenner empati. Samme endorfiner som ved forelskelse utløses.

Kognitivt så skjer følgende: 
Ved hjelp av de nevnte endorfinene utvides vår bevissthet slik at vi kjenner mer enn vi ellers gjør, ref forelskelsens intensitet, hvorpå den økte bevisstheten frigjør fortrengte smerter og det starter en realisering av disse. De aktuelle smertene har ofte noe med situasjonen å gjøre slik du beskriver om eget svik av deg selv gjennom mange år, bitterhet over brustne illusjoner og savn etter å leve i deg selv. Hvis du ikke forstår dette så kan det trigge offer og hevn og alt blir vanskelig og avmakten kan komme. Når du forstår derimot og tilgir deg selv det gamle sviket, så slås smerten av via selvaksept og du kan igjen stå i den gode tilfredsheten som følger med å leve i deg selv i frihet. 

Mange beskriver forelskelse som å kjenne at de lever. Samtidig øker sårbarheten og en eventuell forelskelse blir til kjærlighetssorg når den andre prtaen ikke gjengjelder. Hvor voldsom kjærlighetssorgen blir avhenger også av hvor mye fortrengt smerte som finnes. 
Ja, det går an å bli forelsket i seg selv. Det å oppdage seg selv er en forutsetning, forstå seg selv likeså hvorpå de gode følelsene og endorfinene følger med på kjøpet. Husk i denne sammenhengen at selv som ord er noe helt annet enn egoet. Dette kan leses om andre steder i bloggen ved å søke på de aktuelle ordene. 

Hvorvidt forelskelsen må vike eller ikke for smerter som blir realisert er mer et spørsmål om hva som er mest hensiktsmessig for oss. Rent helsemssig og stressmessig for vår kropp og hjerne er det av stor viktighet at smerter løsner og blir realisert, da belastningen ved å gå med disse skaper mye stress. Om forelskelsen da bare er et middel for et høyere helsemessig mål skal jeg ikke ha sagt noe sikkert om, men mye kan tyde på at det er slik. Det jeg ser hos de som går hele prosessen sin og frigjør seg helt fra gammel smerte, samt det som er beskrevet i bøker og annet av mennesker som har gjort dette er at evnen til å bli forelsket blir redusert. Man oppnår sjelden den berusende følelsen og kjenner i stedet en vedvarende indre ro og fred uten de store svingningene. Man slippes fri fra egoet og frykten.
Her finnes ingen seriøs forskning, men mye tro, så foreløpig får det bli opp til hver enkelt av oss å tro hva vi vil om dette. God søndag.