Stikkordarkiv: skyld

Ta deg sammen!

Har du opplevd å invitere til fest, og det er alltid de som ikke svarer 
eller svarer «nei» i siste liten?

Jeg kom over et innlegg om at vi ikke er like gode til å holde avtaler. 
Der overskriften var:  «TA DEG SAMMEN». 
Det hersker ingen tvil om at det er stor irritasjon der ute over de som svarer «Nei» i siste liten eller ikke svarer på innbydelser til sosiale lag. 

Det finnes imidlertid mange og gode årsaker til at det er slik.

Og det finnes mange mennesker som tar seg sammen i frykt for reaksjonene til samfunnet og skammen det skulle bli å ikke kunne delta like sosialt som før, til tross for sykdom.

Følelsen til de som ber inn til selskapeligheter blir gjerne skuffelse når håp om at alle gleder seg like mye som dem, har tid som dem, er god på å svare på innbydelsen slik de har tenkt.

Jeg leser videre i det samme innlegget om «eksperter» som sier at det bare er å skulle
«Ta seg sammen».. 

Vel, eksperten på deg, det er bare du. Det er bare du som vet hva du klarer den dagen, og bare du som vet hva det koster deg å være ute akkurat den kvelden til tross for… 

Den dagen innbydelsen til julebord kom på Facebook var energien på topp og fin, kroppen samarbeidet-ingen smerter, heller ikke lå du lenket til sengen. Men du tørr allikevel ikke svare «ja» på innbydelsen til fest om tre uker.

Så hva blir det til ? Skal du svare «Ja», og skuffe de om kroppen streiker, og du i siste liten må avlyse? Skal du svare «nei» og skuffe de, og gå glipp av festen om kroppen allikevel orker den dagen? Skal du svare «kanskje» og skuffe folket for at du ikke kan svare før samme dag? Eller skal du til tross for slitenhet og smerter svare «ja» i frykt for andre sine reaksjoner, og risikere et energifall og mere smerter?

Det er årsaker bak alt, og om man kan være raus og avventende i forhold til at det ligger årsaker bak, vil skuffelsen kanskje ikke bli like stor. For andres skuffelse er ikke ditt ansvar, den skuffelsen må de eie selv. 

Til deg som svarer «kanskje» eller ikke svarer, anbefaler jeg å være tydelig uten å måtte forklare deg. Et eksempel på tydelighet:

 «Tusen takk for innbydelsen til påskebord. Jeg ble glad da jeg så innbydelsen. Jeg har veldig lyst til å komme, men jeg kan dessverre ikke gi deg svar før det nærmer seg. Beklager det»

Deretter er det bare å avvente tilbudet som måtte komme. Som regel responderer folk positivt på ærligheter, sånn som denne, og svarer med en siste frist hvor de trenger svar. 

Lykke til!

Suna Wallin
Kognitiv terapeut

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

  • Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
  • Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
    • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
  • Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

Hvor mange mennesker står egentlig i seg selv uten å være tatt av en omstendighet?

En pasient spurte om dette en dag. Bakgrunnen var erkjennelsen av hvor sterkt vedkommende selv var blitt tatt av omstendighetene historisk. Innsikten hadde gradvis blitt sterkere og sterkere etter hvert som erkjennelsene om hvor lite som skulle til for å bli tatt kom.
Dette er et vanlig resultat av en utviklngsprosess og pasienten var tydelig oppbrakt over hvor få mennesker som egentlig er seg selv til enhver tid. Grunnlaget for spørsmålet kom således av selvopplevd sosial omgang.
I tillegg var undringen stor over hvordan enkelte politikere kunne snakke og tro på det de selv sa samtidig. Er det virkelig sånn som de tror? Tvilen på egen virkelighetsoppfatning var også til stede i det øyeblikket erkjennelsen om omfanget av menneskers ubevisste automatikk. Ydmykheten for hvor forskjellig mennesker oppfatter virkeligheten var stigende og første frem til spørsmålet.

Mitt svar ble som følger:
De fleste av mine pasienter opplever på et tidspunkt dette. Erkjennelsen er kraftfull og for noen nærmest sjokkerende. Utgangspunktet er felles. De ser alle hvordan de selv har vært tatt av omstendighetene alt for ofte. Vemodet over dette er stort og et fellestrekk er at dette avløses av undring over virkeligheten vi lever i og hvor forskjellig den oppleves av andre mennesker.
De fleste er med jevne mellomrom i samtaler og sosiale treff hvor de opplever dette. Mange avskriver andres mening som feil, mens andre justerer sin egen etter å ha hørt på andre. Slik er det, har det alltid vært og vil det sannsynligvis alltid være.

FORTOLKNING AV VIRKELIGHETEN
Fortolkningen av virkeligheten spriker noen ganger veldig mye. Se bare på retorikken mellom politikere. Man skulle noen ganger ikke tro at de snakket om det samme. Det gjør de heller ikke alltid. I løpet av en dialog skifter hjernen flere ganger og veldig hurtig mellom de to nervesystemene som driver tankegangen. Det sympatiske som er frykt og smertedrevet og det parasympatiske som er vilje og velværestyrt. Bildet av virkeligheten endrer seg i takt med dette skiftet og påvirkes av de følelsene som til enhver tid er i sving.

I det øyeblikket noen blir tatt av en omstendighet skifter nervesystemet over til frykt og eller smerte og signaliserer angrep eller flukt.

Dette påvirker det som kommer ut av munnen både hva gjelder energi, tonefall og ord. Noen kan hente seg inn igjen, mens andre forblir i sin offerautomatikk.

SÅRBARHET OG GODE ØKONOMISKE TIDER
Menneskers sårbarhet øker med høy levestandard og høy grad av trygghet. Sårbarheten øker også i takt med stressnivået generelt. I Norge har vi det bedre enn de fleste, men samtidig har vi et høyt stressnivå. Kombinasjonen gjør at det skal relativt lite til før vi blir tatt av en omstendighet. Vår terskel for å bli tatt av en omstendighet er derfor lav. For de fleste er en slik tilstand mer eller mindre konstant. Uten at de dermed kjenner uro eller smerte. Jeg har tidligere skrevet om selvmedisinering med forskjellige metoder. Den brukes for å slippe å kjenne smerten ved å bli tatt av omstendighetene.

Jeg minner om at offertilstanden har mange grader.
For de fleste handler det om milde utslag.

Å LEVE MED OFFERMEKANISMEN PÅ
Det kan over tid være slitsomt for kroppen. Det kan derfor vært lurt å ta en timout en gang i mellom og se om du kan finne roen. Når roen kommer enten ved at du tar en selvaksept eller gjør andre meditative eller mindfullnessaktige øvelser så skifter kroppen nervesystem tilbake til det viljestyrte og de gode hormonene og signalstoffene strømmer gjennom kroppen og gir velvære. Er omstendighetene du er tatt av mer alvorlige så må du gå dypere og finne illusjonsbristene for å kunne tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimistiske tanke om hva det nå enn er som har skjedd.

De fleste lever til enhver tid i tilstanden som pasienten i innledningen selv erkjente og registrerte. Det er normalt. Tilstanden er vår overlevelsemekanisme som vi ikke klarer oss uten. Derfor er så mange der til enhver tid gitt vår relativt høye sårbarhet.

Det er lite poeng å si til folk at de er tatt av omstendighetene.
De færreste er klar over mekanismen og at de er tatt.

ME-pasienters møte med NAV

ME er et syndrom og ikke en klar diagnose per i dag. Lidelsen er sammensatt og har en rekke symptomuttrykk. Hverken leger, alternativbehandere eller øvrig helsepersonell har gode og klare kriterier for å kunne si noe sikkert om tilstanden som sådan. Dette medfører dessverre at de attester og vurderinger som skrives ofte bærer preg av en usikkerhet. De som leser disse rapportene har kun dette å gjøre sine vurderinger på. Det fører dessverre da til at vurderingene som gjøres av NAV blir variable.

I rapporten som du kan lese på denne lenken så har ME-foreningen foretatt en undersøkelse blant ME-pasienter på hvordan de har blitt møtt av NAV. Hovedkonklusjonene er som følger:

«De faktorene som i størst grad bidro til en dårlig opplevelse var:

  • Saksbehandler hadde liten kunnskap om ME, og dårlig holdning til ME som alvorlig, invalidiserende sykdom
  • ME-pasienten ble presset til et aktivitetsnivå ut over egen tålegrense ved å delta i tiltak, arbeidsutprøving eller kurs som en del av opplegget rundt AAP, med en forverring av sykdommen som resultat. AAP er en ordning som ikke passer kronisk syke.
  • Forverring av sykdommen som følge av usikkerhet om utfallet av søknader, noe som er nært knyttet opp mot saksbehandlers kunnskap og holdninger.
  • Problemer med å innhente informasjon, fylle ut skjemaer eller kommunisere med Nav.»

Teksten i kursiv er hentet rett fra rapporten.

Her kjenner dessverre mange av våre pasienter seg også igjen. Det skal dog sies at av og til er opplevelsen også helt motsatt. Det bekrefter således at variasjonene i hvordan man møter denne pasientgruppen er meget variabel. Slik kan det ikke være da konsekvensen for den enkelte sykdomsutviklingsmessig er stor i den form at mange blir satt tilbake i sin rehabilitering gang på gang av slike opplevelser. Retningslinjene for behandling av NAVs brukere er enten fraværende eller veldig uklare når opplevelsene kan være så forskjellige.

Denne rapporten er nå sendt NAV sentralt i den hensikt å få gjort noe med saken. Klarer den nye NAV-direktøren å gjøre noe? Det gjenstår å se. Lykke til i mellomtiden til deg som står i disse utfordringene.

Offerrollen

Hva det er å være offer og å være i offerrollen er en ting. Noe helt annet er å løse den opp og komme ut av den. Faktum er at mange mennesker blir tatt mange ganger daglig av mekanismen uten at de er klar over det eller reflekterer over det hverken da eller etterpå. om offerrollen kunne det vært skrevet en bok for å fange opp alle varianter. Vil i dette innlegget forsøke å forklare noen av mekanismene som trigger og uttrykker offerrollen.

Uttrykket offer betyr å være rammet av noe, å være et offer for noe. Hvordan kan du vite om du er et offer for en omstendighet?

  • For det første må du ha gått på en skuffelse i en eller annen form
  • For det andre må du for å kjenne skuffelse ha laget et håp eller en forventning om noe eller noen
  • For det tredje må denne forventningen eller dette håpet ha bristet

Dersom alle disse forutsetningene er til stede så er den ene delen av offerrollen til stede. Den andre delen som bestemmer hvor sterk offerrollen blir er hvor sårbar du er. Sårbarhet handler om alle gamle smerter og sorger som kan ha samlet seg opp over tid. Lav energi er en viktig faktor i denne sammehengen.

Sårbarhet blander seg med skuffelse og blir bitterhet. For å slippe å kjenne på bitterheten slipper man ut skyld.
Denne rettes enten utad mot andre eller innad mot deg selv.

Da er man et offer. Offerrollen kjennetegnes av, som skrevet, at det må fordeles skyld. I praksis betyr det at mennesker som er ofre beskylder andre for noe eller har et intens behov for å forsvare seg eller forklare seg for å kvitte seg med skyld. Ofte ubedt. noen bebreider eller instruerer. Andre manipulerer eller utnytter. Uttrykkene er mange og hver enkelt kan utvikle sitt eget offeruttrykk. Noen blir psykopater.
Akkurat å uttrykke disse forskjellige offerrollene er det mange som gjør helt ubevisst hele tiden. Er da alle disse i offerrollen? Svaret på det er nok ja, dessverre.

Offerrollen kjennetegnes også av avmakt, håpløshet, frustrasjon, irritasjon eller aggresjon avhengig av om den er rettet innad eller utad.

Hvordan det følelsesmessige uttrykket og styrken på offeruttrykket er avhenger av styrken på skuffelsen og sårbarheten. Ved små skuffelser og lav sårbarhet blir uttrykket svakt. Ved store skuffelser og høy sårbarhet blir uttrykket ofte voldsomt. Sur er et eksempel på et svakt uttrykk. Vold er et eksempel på det sistnevnte sterke uttrykket.

Ofre som tenderer til å utnytte andre blir ofte parasitter på andre ofre. De leter ubevisst etter noen som er svakere enn dem selv.

Som det fremkommer av teksten over så er offerrollen kompleks og sammensatt. Å finne ut at man er et offer for noe krever høy bevissthet og lang trening for noen, mens andre fort ser hva dette handler om og finner det ut ganske raskt. Det vanskeligste er ofte å finne illusjonsbristen. Dette innlegget kan hjelpe deg på veien når du skal gjøre dette på egen hånd. For dere som går i terapi kan terapeuten hjelpe til. Terapeuten kan også hjelpe deg med å løse opp offerrollen.

Så lenge du har illusjoner,
som du tror er sannheter, så vil du fortsette å være et offer for omstendigheter utenfor deg selv.

Slik er det å være menneske. Trøsten er at du blir som regel mindre offer jo eldre du blir.

Ingen mennesker hadde overlevd uten å ha offeregenskapen. I den ligger potensialet til læring. Om det blir læring forutsetter imidlertid at du forstår hva som skjer og hvilke illusjoner som brister. Mer om hvordan du løser opp offer og får læring i et senere innlegg.

Foreldres oppførsel og påvirkning på barn

Spørsmål fra leser: Ser veldig forskjell på reaksjonen hos mine barn på en og samme situasjon. Den ene tar til tårene mens den andre tilsynelatende gir blaffen. Situasjonen jeg tenker på i dette tilfellet er når jeg bebreidet dem for å krangle. Hva er det som har gjort de så forskjellige gitt at de er jevnaldrende og har like oppvekstvilkår? (Spørsmålet er redigert)

Det er mange faktorer som påvirker hvordan barn reagrer på situasjoner. Vil i dette innlegget gjøre rede for noen faktorer som kan være medvirkende når det gjelder reaksjonsmønstre.

GENETIKK
Barn har forskjellig genetikk. Søsken og til og med tvillinger. Avhengig av mors og fars genetikk, så kan barna få med seg genetikk som legger grunnlag for at de får forskjellige reaksjonsformer. Det jeg her primært tenker på er hvordan vårt endokrine system er satt sammen genetisk. Hvilke nivåer av hormoner har barnet i utgangspunktet hva gjelder stresshormoner og beroligende hormoner. Hvordan er belønningssenteret satt opp og hvor solid er immunsystemet og kroppen i den forbindelse. Mange faktorer som tilsammen utgjør en grunnstamme som påvirkninger opp gjennom barndommen skal forme ytterligere.

MILJØ OG OPPVEKST
Barn som vokser opp i hjem som er gjenomsnittlige og relativt harmoniske med et A4 liv hvor det er stabilitet økonomisk og sosialt, hvor det finnes besteforeldre og øvrig familie vil med en solid genetikk kunne bli tykkhudede, det vil si tåle mye før de reagerer. Den miljømessige påvirkningen har gitt tilstrekkelig eksponering for mindre traumer og barnet har ikke opplevd det som livstruende på noen måte og funnet ut at det ikke gjør noe om noen blir sinte eller lei seg.
Barn med en mindre solid genetikk, det vil si mer stresshormoner og mindre beroligende hormoner, vil kunne bli stikk motsatt med samme oppvekst. Gunnen er at følelsen de kjenner i storfamilien når noe ikke er bra ofte setter seg i magen som en smerte og/eller uro og slår seg på hver gang noe ikke er bra. Evnen til å fange opp ubalanser i omgivelsene trenes opp og behovet for å kontrollere omgivelsene øker. Som de fleste forstår så er det umulig å kontrollere en hel families følelser for ett barn. Barnet forsøker allikevel og energimarginene synker. Barnet blir gradvis mer tynnhudet, med synkende energi, og vil dermed reagere mer enn sin bror eller søster som har tykk hud og dermed ikke reagerer.

Barn som vokser opp med en eller flere dysfunksjonelle familiemedlemmer og foreldre er utsatt for et massivt press. Har barnet svak genetikk så kan dysfunksjonaliteten gå i arv og slå ut i personlighetsforstyrrelser. Alternativt blir barnet et såkalt løvetannbarn som klarer seg tross vanskelige oppvekstvilkår. Et tredje alternativ er at barnet tidlig utvikler psykisk sykdom og ender i rus og behov for hjelp av tredjepart gjennom store deler av livet. Mulighetene og utslagene er mange. Genetikken og miljøet påvirker hverandre gjensidig. Er det ille nok kan også genetikken påvirkes av miljøet og forverres.

FØLSOMHET/SENSITIVITET
Noen barn er mer sensitive enn andre. Definert som at de får med seg mye mer. De fleste mener at dette sitter i genetikken, mens andre er overbevist om at dette er et tegn på en høyere bevissthet i en eller annen form. Siden vitenskapen ikke har klart å definere bevissthet og hva den skyldes så skal jeg la det spørsmålet ligge.
Høy sensitivitet er vesentlig for hvordan et barn utvikler seg og påvirkes av omgivelsene. Her snakker vi om to hovedutgaver avhengig av genetikk igjen.

I utgaven med sterk genetikk og tykk hud som nevnt over så får barnet med seg alt som skjer og leser omgivelsene på en god måte. Bruker informasjonen godt og utvikler seg i retning av en dypere og dypere forståelse av hva følelser og kognitivitet egentlig handler om og skal brukes til. Barnet får gode perspektiver og ser virkeligheten i stor grad slik den egentlig er.

I utgaven med en svakere genetikk kombinert med høy sensitivitet vil utslagene kunne bli annerledes. Fordi barnet føler smerte og frykt kombinert med det som det fanger opp så rammes barnet, og barnets motstandsdyktighet mot andres smerte og frykt svekkes. Barnet «smittes» mye lettere av andres smerte og frykt og tar dette inn i seg selv. Slike barn bærer i seg potensialet for sykdom i langt større grad enn barnet med god genetikk.

KONKLUSJON
Barn er forskjellige og faktorene som er nevnt over er noe av det som påvirker. Det jeg skriver er generalisert. Det finnes store variasjoner og et utall av kombinasjoner og hvert tilfelle må sees helt separat. Hvilke tiltak som kan gjøres dersom det utarter er også individuelt.

Som foreldre så har vi ansvaret, enten vi liker det eller ikke. Slik er det og slik vil det alltid være. Det er vi som påvirker mest og det fulgte ikke med «bruksanvisning» med barnet så man må bare gjøre så godt man kan. Det finnes mange bedrevitere der ute som dessverre i ettertid har vist seg å gjøre stor skade på hele generasjoner med mennesker. De er der fortsatt og teoriene om hva seom er bra for barnet spriker alle veier.

Når barna dine reagerer forskjellig så blir det viktigste å observere og hente inn informasjon om hvorfor. Informasjon er nøkkelen til å forstå dine barn bedre. Kanskje skal det ikke mer til for at de skal få det bra.

Spør fremfor å bebreide hvorfor de gjør som de gjør. Som oftest får du nyttig informasjon som svar. Barn forstår som oftest når de har gjort noe galt uten at du behøver å fortelle dem det.

Kaos og tap av kontroll

De fleste opplever opptil flere ganger i livet perioder med endring. Det kan dreie seg om alt fra at barn kommer inn i familien til at noen dør, ny samlivspartner eller brudd med den gamle, plutselig eller gradvis sykdom og ulykker m.m.m. Eksemplene er mange på situasjoner som krever noe ekstra av oss som mennesker. Felles for de situasjonene som jeg nevner her er at de mer eller mindre er et resultat av faktorer som vi som regel ikke har full styring på.

Det som er fascinerende er at mennesker takler de fleste av de nevnte situasjonene relativt godt, mens endringer som man selv kan styre og sette i gang sitter mye lenger inne å gjøre noe med. Her er det flere faktorer som spiller inn, men en felles nevner er frykten for å miste kontroll.

Tap av kontroll er lik kaos.

Mange tror det og mange frykter det. Denne frykten for tap av kontroll og derved kaos handler i bunn og grunn om å unngå smerten ved å miste kontrollen og få skyld for kaos. Skyld kan i denne sammenheng ha mange fasetter og jeg vil i følgende eksempel beskrive kreftene som spiller inn i en endringssituasjon man ønsker, men vegrer seg for.

Hun har alltid tatt ansvaret for barn, klær, middagen i morgen, skrive handleliste, handling, kjøring til aktiviteter, renhold, regninger og mye annet som har med det daglige å gjøre. Han har bidratt og gjort mye av dette, men sjelden eller aldri på eget initiativ. Hun har gitt beskjed om hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Han har lydig gjort som han har fått beskjed om.
Hun har mer og mer begynt å irritere seg over hans manglende initiativ og uttrykker det som bebreidelser over at han ikke gjør noe uten at hun ber om det. Han har trodd at han har gjort som hun ville og skjønner ikke hvorfor hun bebreider ham når han gjør akkurat det hun har bedt om. Hun har jo aldri bedt ham om å gjøre noe hun ikke har bedt om og de sjeldne gangene han har prøvd har han fått beskjed om at han skulle proritert noe annet først. Han uttykker irritasjon over at hun klager fordi han egentlig synes ordningen har fungert fint.

Situasjonen er klassisk og du kjenner deg kanskje igjen.

Begge parter har gått i kontrollfellen, hver på sin måte:

Hun har kopiert sin mor og beholdt kontrollen over hvordan ting skal være og gjøres for å unngå kaos og den smerten som ville kunne følge av at ting ikke ble gjort slik hun er vant til og dermed skyld for at det ikke er bra nok.

Han har kopiert sin far og gjør som hun vil for å unngå kaoset som ville følge hvis hun ikke var fornøyd og han da kunne komme til å kjenne skyld som en følge av hennes misnøye.

Tradisjonen mellom mann og kvinne fra deres familier har blitt kopiert og dermed videreført i deres egen familie. Å få til en endring på dette fra hennes side skjer ikke ved bebreidelser og klaging. Det låser bare kommunikasjonen og han blir mer og mer frustrert over ikke å forstå hva hun ønsker av ham. Hva er så løsningen.

En periode med kaos?

Her er en mulig fremgangsmåte:

Først må hun tilgi seg selv at hun har satt seg selv i den situasjonen hun har, ved å videreføre tradisjonen fra sin mor. Det kan være krevende å tilgi, men det er helt nødvendig for å kunne tåle kaoset som vil komme med en omlegging uten at bebreidelsene mot ham fortsetter. Forutsetningen for at han skal kunne gjøre endringer er at han ikke blir møtt slik han før har blitt da det vil slå av all motivasjon.

Neste skritt er å være tydelig. En tydelighet kan for eksempel lyde som følger:

Når jeg ser hvordan jeg har tatt ansvar og diktert hva som skal gjøres og når det skal gjøres i alle år,
så skjønner jeg godt at det sjelden blir gjort noe uten at jeg gir beskjed om det.
Når jeg i tillegg har uttrykt misnøye med valget de gangene du har gjort noe på eget initiativ,
så skjønner jeg godt at du har mistet motivasjonen.

Jeg er glad jeg skjønner denne sammenhengen.

Heretter kommer jeg til å slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres her i huset.

Stille!

Å være stille deretter og ikke gå i gamle feller er kritisk for at dette skal lykkes og kaosperioden skal bli kortest mulig og minst mulig smertefull. All tradisjon vil stritte imot og det vil være fort gjort å bry seg med at ting ikke blir gjort eller blir gjort på andre måter enn før. Hun skal heller ikke gjøre alt selv, bare det som føles naturlig å gjøre innenfor egen kapasitet og egne behov.

Motargumentene kan være mange fordi de rammer uskyldige parter tenker du kanskje. Neida, ingen fare. Det er jo ikke slik at hun slipper taket eller omsorgen for de små barna og melder seg helt ut. Husk hva hun sa: Hun skulle slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres.

Det betyr at hun skal bidra med det hun ønsker skal være sitt bidrag i fremtiden i relasjonen,
men ikke noe mer enn det før det eventuelt blir bedt om.
Dette må gjøres med et smil om munnen og vanlig omgjengelighet.

Resten lar hun være i påvente av at han helt selv skal finne ut at følgen av hennes tydelighet er at han må finne ut hvilken rolle han ønsker å ha. Inntil han har funnet ut av det vil det nødvendigvis måtte være noe kaos. Dersom kaoset blir så stort at det begynner å tære på kreftene kan tiden være inne til nok en tydelighet for eksempel som følger:

Når jeg ser på kjøkkenbenken og matrester og oppvask som står der,
så skjønner jeg at det sikkert er en grunn til at det ser slik ut.

Hva tenker du om at kjøkkenet ser slik ut?

Stille!

Ikke si noe mer, vent så lenge du må, gjenta gjerne neste dag det samme dersom noe ikke skjer eller blir sagt. Sannsynligvis skjer det noe lenge før det, på hans måte. Uttrykk gjerne at du setter pris på at kjøkkenet er rent, men ikke si at han har vært flink. La ham bedømme sine gjerninger selv.

Slik bygger du over tid opp selvstendighet og initiativ hos ham.

Lykke til!

Familiedilemma

En leser sendte nylig inn følgende spørsmål:
Min gamle far, på 85, har blitt svært dårlig det siste året. Vi tre barna er der så godt vi kan med praktisk hjelp, samvær og omsorg. Delvis via å kommunisere med hverandre om hvem som gjør hva, delvis uten.
 
Relasjonen mellom storesøster og storebror har lenge vært litt anstrengt. Hun synes han er sarkastisk og regner sjelden med han i familiesammenhenger. I motsetning til storesøster og jeg som har et veldig nært søskenforhold. Det er vondt å se når hun dytter han ut ved å unngå å involvere han i forhold som gjelder særlig mamma og pappa. Dette tror jeg bidrar til at han også slenger litt skarpe kommentarer til henne. Jeg opplever ikke at han er sånn mot meg. Han kan være sosialt krevende, men ikke direkte mot meg. Så tenker jeg at storebror på flere måter ikke har vært så heldig i livet. Der vi to søstrene har fått vår dose av oppmerksomhet gjennom jobber og liv har han mer vært den anonyme storebroren. Men i kulissene ser jeg at han besøker mamma på sykehjemmet ofte og lenge. Han besøker pappa ofte og lenge, men hverken med å poste det på facebook eller fortelle om det. Så til livet nå:
 
Pappa har denne uken bestilt et 3 ukers opphold på rehabilitering i Spania for å hente krefter og varme i februar.
Storesøster spurte pappa om han ønsket besøk og det ville han veldig gjerne. Så spurte hun om jeg ville være med nedover og det vil jeg også gjerne. Når jeg da sier at det vel er naturlig at vår bror også blir spurt, vil ikke hun det.
Selv tenker jeg at det der og da er fint for oss som familie (uten hverken samboere eller barn) å ha noen dager sammen. I et litt lengre perspektiv er det å vite at vi stod sammen for og med pappa i hans sist leveår ev verdi i seg selv.
 
I samtale med pappa om reisen og en mulighet for besøk av sine barn reagerte han veldig positivt. Han hadde nok ikke sett det som en mulighet, men gjentok flere ganger at det hadde vært fantastisk. Så er han for gammel til å ta del i dette søskenforholdet og vil nok ikke skjære gjennom og si at han vil ha besøk av alle sine tre barn om de vil og kan.
 
Så kommer jeg til ubehaget der jeg står foran følgende valg:  Storesøster ringte meg i går kveld og sa klart og tydelig at dersom storebror blir spurt om å bli med vil hun ikke reise. Da får han og jeg reise ned på et annet tidspunkt enn henne og hun reiser uansett sier hun. Hun sier hun er voksen nok til å stå opp for seg selv og fire dager med spydigheter vil hun ikke utsette seg selv for.
 
Jeg har noen alternative valg som alle innebærer tap:
1. reise med storesøster og ikke spørre storebror. Han blir da stående utenfor et prosjekt eller få høre at han i praksis ikke er velkommen.
2. la være å reise i lojalitet med storebror. Da reiser storesøster og mottar alles applaus som den rause datteren som besøker far på rehabilitering.
3. reise med storebror og la storesøster stå for sitt valg. Da  vil det bli en skikkelig test på søsterforholdet.
 
Uansett hvilket valg jeg tar er det tapere; pappa taper et fellesskap med sine tre barn,  storebror taper om jeg reiser med min søster, som taper om jeg velger å spørre storebror og reise med han. Min integritet taper om jeg ikke står opp for broren min.
Etter en grublete natt og en god prat med min samboer har jeg kommet frem til at jeg må stå opp for meg selv og det jeg ønsker å stå for. Jeg har et nært forhold til min søster og det kommer til å bli ubehagelig. Men er det nært tåler det vel det? Så er det samtidig så stusselig å gjøre dette uten å stå samlet som søsken. Alt dette vet jeg jo at hun også vet og ser.
 
Selv vet hverken pappa eller min bror om dette dilemmaet -ennå. Men det vil vel komme frem uansett hvilket alternativ som velges.
Hva tenker du at jeg bør gjøre?
Svar:
Å stå i slike dilemmaer kan for mange være krevende, nettopp fordi ingen alternativer synes å være optimale. Noen vil kunne bli såret og valget blir ofte derfor mellom flere onder, i en situasjon som i utgangspunktet skulle være noe positivt.
Det gode i situasjonen blir ofte lidende under enkeltmenneskers uhensiktmessige tankemønstre. Så også her hvor du står overfor en bror og en søster som viser tydelige offermønstre versus hverandre.
Det som er viktig å ha i bakhodet er at offermønstre og sårbarhet bygger på avhengigheter og uforløste smerter. I så måte så er dine søsken i selskap med veldig mange andre. Situasjonen er således klassisk og svaret på hva man kan og kanskje bør gjøre kan følge samme mal hver gang. Jeg vil med bakgrunn i ditt dilemma gå gjennom hvilken prosedyre du kan følge for å komme frem til hva som er riktig for deg å gjøre.
  1. Først og fremst er det viktig å kjenne etter hva ditt egosistiske behov er rent personlig. I dette tilfellet vil jeg tro, som du også sier, at det er å besøke din far i Spania og ikke minst ha det hyggelig mens du er der slik at ditt samvær med ham blir best mulig for dere begge.
  2. Neste skritt er å kjenne etter hva slags holdning du har overfor mennesker, her dine søsken, som ikke klarer å forholde seg til hverandre på en voksen, respektfull og avklart måte. Hvis du når du kjenner etter, og klarer å unngå å selv bli et offer for dine søskens uoverenstemmelser, kjenner avsky og/eller empati så har du i utgangspunktet fått kontakt med viktige ståsteder for å bestemme hva du gjør videre.
    ————————————————————-
    De to foregående punktene er grunnlaget for hva du gjør videre, Hvilken av dine søskens adferd, med strek under adferd, du kjenner avsky for og hvilken av dine søsken du kjenner empati for forteller noe om hva du intuitivt vet om dem. Avsky forteller om at vedkommende burde ha evne til å vite bedre og endre adferd, mens empati trekker i retning av at vedkommende ikke er i stand til det i særlig grad. Uansett hva du kjenner av de to alternativene så har du muligheten til å la begge vokse på sitt ståsted. Deres utgangspunkt er imidlertid forskjellig. Du har muligheten til å velge utfra en totalkunnskap om hva de er i stand til å håndtere på en for dem hensiktsmessig måte.
    ————————————————————
  3. Det valget du har tatt allerede er i tråd med ovenstående behovsøvelse og dekker opp begge nivåer. Sannsynligheten for at det blir nærmest det du ønsker for opplevelsen er relativt stor. I dette punkt 3 er det allikevel viktig å gå innom hva du skal si til dine søsken om saken hvis du skal si noe når de tar det opp, eller om de ikke selv tar det opp. Dersom du blir enig med deg selv om å si noe må det formuleres tydelig og empatisk slik at du kan inspirere til kanskje å møte hverandre på en mer optimal måte.

Øvelsen jeg skisserer kan med fordel brukes på det meste. Klarer du å være ærlig med deg selv så ender du som oftest opp der du gjorde. Valget ditt stemmer godt med bakgrunnen du redegjør for. Masse lykke til og godt tur!

Glede og selvavvisning

Skrev i juli et innlegg om savn og selvavvisning hvor jeg viste sammenhengen mellom å savne noe og ta sorgen over å ikke få det man savner, på forskudd.

Mennesker som har vokst opp under vanskelige forhold har ofte problemer med å kunne tillate seg å kjenne glede. En viktig årsak til dette er mønsteret som handler om selvavvisning.
For det første så blander disse menneskene som de fleste andre sammen lettelse og glede og derav fortolkes lettelsen som glede. Lettelsen forsvinner fort, ikke bare fordi omgivelsene tilfører ny smerte, men også fordi lettelse i seg selv er flyktig og kortvarig. Når lettelsene historisk sett både var sjeldne og ikke varte spesielt lenge så ble det en sannhet at glede og gode følelser ikke varer.

I disse førjulstider så er det mange som ikke klarer å glede seg til jul. Ovennevnte gruppe er en slik. Med en gang julegelden uttrykkes av omgivelsene og gleden sniker seg på fordi den smitter, slår selvavvisningen inn og sier at det ikke er noen vits i å glede seg til det som kommer fordi det sikkert blir en dårlig opplevelse. Slik sett blir førjulen og julen gledesløs og det blir gjennom flere år med gjentagelse en tradisjon at det skal være slik. Det er frykten for den gamle smerten som styrer dette og dermed er behovet for å være forberedt utløst hvorpå selvavvisningen kobler inn fordi det er tryggest å være forberedt.

Å løse opp et slikt mønster handler om å skille lettelse og glede. Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen av mønsteret over og kjenner at det stemmer for deg så er tiden inne til å erkjenne at det har vært slik. Neste punkt er å akseptere at du ikke har forstått at glede er noe du må velge.  Viktig at du klarer å mene at det virkelig er greit. Hvis du får til denne selvaksepten vil du sannsynligvis utløse en del restsmerte og vemod over at det har vært slik.

Neste punkt er å kjenne etter, som jeg skrev om i God Jul?, hva du egentlig har lyst til å bruke høytiden og fridagene til. Jul er et eksempel på selvavvisning som er spesielt tydelig nå om dagen. Mange av de som kommer og snakker med meg begynner med å grue seg allerede når sommeren er over. La meg ta følgende eksempel fra gutt på 10 år som har en kronisk sykdomm som medfører kontinuerlige smerter og bekymringer. Han sa følgende nylig:

Jeg gleder meg ikke til jul fordi jeg som regel får vondt når det bli kaldere. Jeg burde egentlig reise et sted som er varmere på denne tiden av året.

Når jeg spør om han har sagt dette til sine foreldre så sier han følgende:

Nei, da ville de bli lei seg. Jeg lager gavekalendere til mamma og pappa så de ikke skal merke at jeg gruer meg…

Tankevekkende er ikke et dekkende ord. Selvavvisning i praksis fra et ungt menneske som mentalt har modnet raskt på grunn av sin sykdomsopplevelse. 10 åringen vil minst av alt påføre omgivelsene sin smerte da han opplever at de har mer enn nok og at han opp gjennom sin korte historie ofte har vært til belastning. Som oftest fordi omgivelsene på en eller annen måte har gitt uttrykk for det. Mye skyld å bære for en ung mann. Vanskelig å velge glede på tross av disse omstendighetene. Lite tradisjon å støtte seg på.
Selvavvisningen finnes og mange har det i større eller mindre grad. Det å våge å kjenne og definere sine egne behov, si de høyt og avvente omgivelsenes tilbakemelding krever mot.

Kanskje er det julegaven du skal gi deg selv i år.

Straff og konsekvens for barn og voksne

Enten det er snakk om voksne eller barn , mennesker eller dyr så er det viktig å skille mellom straff og konsekvens. Hva er så forskjellen?

Mine definisjoner er som følger:
Straff er det man påfører andre i kraft av at man setter seg til doms over noen eller noens handling. Straff kan gjennomføres selv om man ikke har vært vitne til handlingen. Ofte er det snakk om brudd på opptrukne kulturelle eller moralske normer og regler.

Konsekvens er noe som følger naturlig av en handling noen gjør. Konsekvensen gjennomføres av de involverte der og da eller senere, eventuelt av andre, som en følge av handlingen vedkommende gjorde.

Som jeg tidligere har skrevet om så er det viktig at følgen av handlinger gir læring. Spesielt for barn, men også for voksne som ofte har mye å lære når de går inn i nye relasjoner etter for eksempel en relasjon som er havarert. Det er samtidig ikke gitt at noen tar til seg læring og kobler følgen av handlingene til hva de selv har gjort.
Slik er narsissismens natur og instinktivt vil vi søke å legge smerten bak oss og gå videre, ofte uten å ha lært noe som helst. Det å lære forutsetter nemlig en vesentlig handling som er forskjellig for barn og voksne.

Voksne må spørre selv hva de har gjort som får de følgene det får.
Barn må forklares hva som er en naturlig følge av det de har gjort.

Straff har liten læringsverdi. Det er bare å se på alle de som soner dommer og etterpå går ut og gjentar sine handlinger. Liten eller ingen læringseffekt. Der det finnes læringseffekt så er det gjort en kobling til konsekvens av de handlinger den enkelte har gjort.

Hvis du som voksen kjenner deg igjen i at du ikke har spurt så er tiden inne til å gjøre det. Dersom du spør på riktig måte og er ydmyk for svaret og ikke går i forsvar så er muligheten stor for at du lærer noe. Du må sannsynligvis sortere ut det vesentlige, men uten motangrep så kan selv den mest utydelige etter hvert snakke mer eller mindre tydelig uten å gå for mye i offer.

Likeså må barn gis mulighet til læring gjennom at du spør hva de tenker om at handlingen de har gjort får den konsekvensen den får. Når du har spurt må du gi barnet god tid til å tenke seg om mens du gjennomfører det som er en naturlig konsekvens av barnets handlinger. Pass på at du ikke går over i straff!
Får du ingen reaksjon fra barnet så må du inntil videre stå i den naturlige konsekvensen. Kan hende at barnet er vant med at det meste ordner seg etter hvert og sklir tilbake til det gamle…

 

Lat og ufør?

I samfunnsdebatten om uføretrygd bærer argumentene preg av lite differensiering. Fortsatt snakker mange som om de ikke har fått med seg at uførhet har mest med sykdom å gjøre. De som er uføre er det av en grunn. Vurderingene som ligger til grunn er helsefaglig basert. For de som står utenfor minner jeg om innlegget nylig om at «På gode dager ser jeg bra ut, på de dårlige ser du meg ikke».

La deg ikke lure. Ting er generelt sjelden det de ser ut til å være. Det aller meste er illusjoner skapt av ønskedrømmer i vår egen hjerne. Husk det!

I denne artikkelen omtales de uføres virkelighet og de friskes manglende innsikt i hva det egentlig handler om. Hva tenker du?
Uansett hva du tenker om de uføres situasjon så er det viktig å huske på at de selv sjelden har krefter eller mulighet til å uttale seg. Det er deres største utfordring. Media er heller ikke særlig interessert da dette ikke selger aviser eller bøker annet enn til en mindre gruppe.
Du har kanskje spurt en ufør om hvordan det er å være ufør. Kanskje har du fått noen svar. De uføre orker sjelden å fortelle hele sin historie da den er for omfattende og for vond å kjenne på fullt ut. Risikoen for ikke å bli forstått er også stor da omgivelsene rett og slett ikke er i stand til å forstå.

Slik jeg ser det etter å ha arbeidet en rekke år med mennesker med store helsemessige utfordringer, uføre og friskmeldte, så er det nødvendig å være ydmyk for hver enkelt sin situasjon. Vis respekt og ta innover deg at det er mange sammensatte årsaker og utfordringer som har ført til at situasjonen er som den er. Det gir rom for læring. Læring er alltid nyttig. 

Bortskjemt?

I kjølvannet av debatten om sykmeldinger, uførhet og så videre er det fristende å ta inn et moment som kanskje ikke har blitt omtalt så mye i pressen. Ordet bortskjemt og hva det egentlig betyr kan ha en sammenheng her.

Gjennom generasjoner har nordmenn arbeidet hardt for å overleve. Byrdene har vært fordelt mellom menn og kvinner i henhold til tradisjoner nedarvet gjennom mange ledd. Rollene kvinner og menn har i dag bærer i stor grad preg av det.
Jeg har tdligere skrevet om den dobbelarbeidende kvinnen. Hun som har overtatt etter sin mor de arbeidsoppgavene som mor hadde. Gjennom de siste generasjonene har imidlertid kvinner begynt å arbeide utenfor hjemmet på samme måte som menn uten at menn i samme grad har tatt sin del av hjemmeoppgavene. Dermed har kvinnene blitt dobbelarbeidende. Ikke rart at kvinner er mer sykmeldte enn menn.

Hva har så dette med bortskjemthet å gjøre?

Bortskjemthet er en type illusjonsbygging ved at de som blir bortskjemt får inntrykk av noe, som viser seg å ikke stemme i en annen virkelighet.

Menn som vokste opp med mødre som arbeidet ute samtidig som de tok hovedjobben også hjemme, er i så måte bortskjemt hvis de tror at de kan fortsette med å leve slik de gjorde som barn sammen med sin dobbeltarbeidende kone. Kvinner som har mødre som var første generasjon ute og hjemmearbeidende, har bygget illusjoner om at de selv skal klare det samme innenfor de rammebetingelsene som er i dag.  De er i så måte bortskjemt hva gjelder menneskekroppens egentlige kapasitet under dagens rammebetingelser, ved at mor sjelden viste hvor stor belastningen egentlig var.

Illusjoner brister, men problemet er at du ikke ser de før de er en realitet. Det er illusjonens natur. Dagens dobbeltarbeidende kvinner lider under dette. Forhåpentligvis lærer neste generasjon menn og kvinner at det å kunne arbeide dobbelt og tåle det er en illusjon, ved at dagens mødre blir syke av belastningen. Kanskje blir ikke de bortskjemt. Kanskje…

Ser en trend hos kvinner gjennom mitt arbeide. Flere og flere setter ned forten og har fått nok av sine egne gamle ansvarsmønstre. Samtidig ser de at det er deres egen skyld at det er blitt slik. Det er de som har latt seg bli bortskjemt på kroppens kapasitet mens de var unge hvorpå de kommer til kort når årene sniker seg på en sliten kropp.
Den sunne erkjennelsen som da kommer kan bidra til tilfriskning og nye muligheter i eget liv.

Det er imidlertid helt nødvendig med en god lang timeout for mange. Ofte som sykmelding hvis det er det som må til. Gevinsten for samfunnet, som forøvrig også er bortskjemt på kvinners innsats, er kvinner som legger grunnlag for at fremtidige kvinnegenerasjoner ikke skal gå i samme fella.

Det kan være god samfunnsøkonomi å være sykmeldt dersom det fører til at neste generasjon ikke går i den samme illusjonsfellen som du gjorde. Ha derfor god samvittighet mens du er det og bruk tiden godt.

God bedring!

Det indre/sårede barnet

På forespørsel kommer her et innlegg om det indre/sårede barnet. Begrepet brukes i flere sammenhenger og inneholder et utall definisjoner og betydninger. Det jeg skriver her er således en definisjon av flere.

OPPHAV
Begrepet brukes om personlighetstrekk hos oss som stammer fra tidlig barndom. De som har et såret indre barn har som regel blitt sviktet tidlig i livet. Ofte i flere omganger og over tid. Når barn opplever mye smerte over kort tid eller smerte som strekkes ut over lang tid bygger det seg opp et følelsesmessig underskudd. Dette underskuddet oppstår som en følge av at man ikke møtes som barn på de behov man har til enhver tid.
Hvilke smerter som skaper det indre/sårede barnet er forskjellig. Ofte er det snakk om svik fra foreldrenes side. Andre ganger kan det være mye fysisk smerte over tid. Begge deler kan hver for seg eller sammen forårsake at det bygger seg opp et underskudd av selvfølelse.

SÅRBARHET
Hvor mye smerte den enkelte har opplevd er utslagsgivende på graden av sårbarhet. Dersom man som barn har opplevd mye smerte øker graden av sårbarhet proposjonalt med mengde smerte.
Ofte fortrenges mye av denne smerten fordi den er for tung å bære for et barn. Dette medfører at det på et senere tidspunkt med for stor belastning kan utløses psykisk og/eller fysisk sykdom.
Viktigheten av å ikke fortrenge denne smerten kan neppe understrekes nok. Mange flere enn meg mener at en primær årsak til sykdom hos mange mennesker i dag er fortrengning og dermed stress. Svakheten kulturelt her i Norge og mange andre steder i den vestlige verden er at det er forbundet med skam å vise sårbarhet…

INDIKASJONER
Tegn på at man har et indre/såret barn er at man fort blir rammet av offer. Sagt på en annen måte tar man seg da mer nær av mange ting. Man blir rammet av omstendighetene. Som omskrevet tidligere så er triggeren ofte at illusjoner brister. Ofte handler det om illusjoner skapt av et gjentatt håp om at morgendagen skal bli bedre enn dagen i dag. Den ble som regel ikke det i barndommen og nye skuffelser i tillegg til andre smerter fortsatte å bygge seg opp. Graden av sårbarhet økte og offertilstanden slo inn hyppigere og hyppigere. Resultatet ble ofte at man anstrengte seg mer og mer for å please andre/foreldrene.
Dette fortsetter ofte i voksen alder ved at man strekker seg for å få verden til å bli slik man ønsket i barndommen. Noe som ofte viser seg umulig. Allikevel løser man og fikser andres problemer uten evne til å se at det er bortkastet energi.
Når omgivelsene så ikke responderer som ønsket er skuffelsen et faktum.
De som har hatt det traumatisk nok rammes ofte av posttraumatisk stress-syndrom og asteni/ME.

LØSNING
Løsningen på situasjonen er ofte vanskelig gitt at årsaken er sammensatt og ofte fortrengt. Ofte trenger den som er rammet lang tid i terapi for å rense systemet for fortrengt smerte. Mange illusjoner skal ryddes av veien for å skape den nødvendige indre styrke til å møte en virkelighet man som barn ikke klarte, ønsket eller var i stand til å ta innover seg.
Samtidig som man avdekker det indre/sårede barnet frigjøres den voksne styrken som skal til for å kunne stå alene uten»foreldre» i noen form.
Denne nye tilværelsen er ofte ensom i utgangspunktet og mange opplever en form for tomhet som man selv må fylle. Denne tomheten er egentlig frihet, som samtidig forplikter og gjør at ansvaret ikke lenger kan overføres til andre enn deg selv.

Til deg som opplever å ha en høy grad av sårbarhet vil jeg med dette si at det er fullt mulig å bygge opp din egen indre styrke. Den er der. Det er bare snakk om å sette den fri.

Lytt for å lytte, ikke for å finne ut hva du skal svare

I forbindelse med par som søker hjelp for å kunne kommunisere bedre så er det et element som er en gjenganger.

Mens den ene snakker, ofte til den andre og om den andre, så sitter den andre og tenker på hva den skal si eller svare. Det medfører som oftest at den som snakker fanger opp at den andre ikke lytter og dermed begynner å gjenta seg selv. Resultatet blir at den som skulle lyttet enten faller ut av sammenhengen eller avbryter. 

Ofte må par stoppes underveis for at stemningen ikke skal ta av og at temperaturen ikke skal bli for høy. Samtaler på dette sporet fører bare til energitap, uvennskap og offervirksomhet.

Et sentralt spørsmål er da:
Hvis du som tilhører ikke skal tenke på hva du skal svare eller si når du får ordet. Hva i all verden skal du motivere deg med? Sagt på en annen måte: Hva kan du som tilhører tjene på å lytte?

Nøkkelen er at du som tilhører og lytter får informasjon. Informasjon om hvordan den som snakker ser sin virkelighet. Hvordan vedkommende oppfatter og fortolker deg kan også være nyttig å merke seg. Ofte får du ikke noe direkte spørsmål, så det er heller ikke noe du trenger å svare på. Du kan nøye deg med å lytte, noe som i seg selv er mye mindre anstrengende enn å skulle tenke samtidig på hva du skal si.

Konklusjon: Du sparer krefter ved å bare lytte.

Kjenn etter hva som driver deg til å sitte og tenke ut egne svar/utsagn. Hvis du finner en frykt for skyld i denne sammehengen så kan du være på rett vei. Årsaken kan imidlertid ligge langt tilbake og slett ikke handle om skyld fra den parneren du har nå. Kanskje er det en av dine foreldre som har fyllt opp skyldsekken.

Når du kjenner at du forstår din egen reaksjon så forsøk å akseptere at du reagerer slik vanligvis. Dersom du får til denne selvaksepten så vil behovet for å være i beredskap på skyld svekkes og lytting blir langt enklere.

Lykke til.

Tydelig ledelse 2

Viser til tidligere innlegg om fryktbasert ledelse og tydelig ledelse. Her kommer et nytt eksempel på begge deler.
Situasjonen er som følger: Du har levert en arbeidsoppgave i henhold til en forespørsel du fikk for en stund siden. Din leder er ikke fornøyd med resultatet og sier følgende:

«Dette var ikke dette jeg etterspurte. Gjør om på den delen som handler om økonomi så resultatet blir litt bedre.»

Hva betyr egentlig utsagnet? Kan bety flere ting, men du konkluderer kanskje med at du får skrive om og gjøre noen andre forutsetninger så din leder blir fornøyd.
Alternativt til over er en leder som er tydelig og sier.

«Når jeg ser det du har levert så ser jeg at noen av forutsetningene i delen om økonomi ikke er i henhold til det jeg ønsket meg.
Jeg skjønner at det skyldes at jeg var utydelig i min bestilling til deg.
Skal finne frem de rette tallene til deg slik at det kan endres. Beklager feilen.»

Opplevd det noen gang? Hvis svaret er ja så er du en av de få heldige som har en tydelig leder. Forskjellen energimessig for deg som medarbeider er enorm i de to eksemplene.

Dersom det første skjer så er det god grunn til også å ta litt selvkritikk.

En god regel er å sjekke bestillingen og sikre at den er tilstrekkelig til å levere på grunnlag av. Dersom det er mangler er det lurt å etterspørre nødvendige data eller informere om at du gjør en del forutsetninger.

Lykke til!

Mannsofre

Etter nok en sommer så gjentar historien seg. Sommerferien og endring i faste daglige rutiner samt oppholdssted og ikke minst tid utløser mye som er skjult i hverdagen og vintermørket. Sagt på en annen måte så blir alt det som i en travel hverdag ikke er synlig plutselig synlig. Ukene etter sommerferien er sammen med tiden rett etter jul den travleste tiden på året hos oss som arbeider med utviklingsprosesser. Det skyldes nettopp ferien og det den gir plass til og avslører.

Et tema som går igjen og som jeg denne gangen velger å fokusere på, blant utallige andre temaer som utløses på samme tid, er mannsofre. Først en definisjon:

 Et mannsoffer er en mann som blir offer for egne illusjoner laget av hans mor og far om at kvinner er tilgjengelig og til stede utelukkende for å tilfredstille mannen. Spesielt når det er ferie og mannen trenger hvile og andre typer adspredelse av for eksempel seksuell karakter.

Jeg snakker her om krefter som de færreste menn er klar over. Kreftene ligger imidlertid i automatikken og egoet skapt av oppvekst i form av kvinne og mannsadferd fra foreldregenerasjonen. Å klare å se disse kreftene krever selvinnsikt. Å klare å stoppe de og endre det til noe langt mer hensiktsmessig krever kontakt med seg selv og egen integritet. Arvesynden, som forøvrig er skrevet om før, er som oftest det som vinner gjennom. Kvinner som faller for disse mannsofrene er ofte preget av flink pike syndromet;

Det er mitt ansvar at alle har det bra i ferien. 

Grunnlaget er således lagt for at ubevisste krefter som er nedarvet gjennom mange generasjoner og sommerferier gjentas og føres videre til neste generasjon.

Som oftest er det kvinner som reagerer negativt på denne type adferd og gjør seg refleksjoner rundt temaet. Menn gjør langt sjeldnere det. De modige kvinnene som våger å kjenne etter og se seg selv i speilet ender som regel opp i konklusjonen om at nok er nok med de konsekvenser dette kan få. Å komme dit krever imidlertid at de tar et oppgjør med sin egen arvesynd slik at et eventuelt oppgjør med mannens arvesynd ikke preges av bitterhet.

De fleste har sikkert hørt sin mor, i bitterhet, bebreide sin far for et eller annet i bilen på sommerferie. Far på sin side skjønner ingenting, og konkluderer med at mor bare er hysterisk og frustrert. Læringen er null og samtalen er bortkastet energi for begge parter. Bitterheten må derfor løses opp og som omskrevet tidligere er det bare en måte å gjøre det på.

Ta ansvar for og ta et oppgjør med egne illusjoner. Tilgi deg selv at du har latt deg lure av din egen foreldregenerasjon hva gjelder sommerferie og innhold. Fullfør denne tilgivelsen i en slik grad at du ikke lenger kjenner noen bitterhet. 

Resultatet av en slik tilgivelsesprosess vil for den ene eller begge parter fremme frihet og sunn selvinnsikt på hva som er riktig og viktig. I dette ligger oppskriften for noe annet. Hva dette blir for deg er det bare du i ditt selv som vet. Pass deg derfor for ferdigtyggede definisjoner fra bedreviterne.

Du må finne din vei, men regn med motstand. Jesus fikk ikke applaus han heller. 

Fortsatt god sommer.

Tåkekarusellen

Innlegg skrevet av en leser:

Maria gikk rundt i rommet uten mål og mening. Hun prøvde å tenke ut hva det egentlig var hun skulle. Ikke bare denne dagen, men i det store og det hele, i livet generelt. Hun hadde koblet seg av skoleoppgavene som hadde en påstått og tilsynelatende garanti om en lysende framtid om hun bare gjorde dem bra nok. Om hun bare var flink nok. Hun hadde tatt et avbrekk fra oppgaven for å chatte litt med veninnen sin Ida, men midt under den vanlige praten om alt og ingenting stoppet hun opp. Hun så plutselig med tomt blikk på skjermen. Ida tastet inn ord og setninger om sosialt spill i vennekretsen som Maria vanligvis alltid valgte Idas side i, noen ideer Maria alltid var enig i og noen vitser Maria alltid automatisk lo av og kom med en passende respons på. Som om de var programmert in-tune til å le sammen og være enige. Men Maria så nå ordene som en mengde ord, en storm av mening hun ikke helt kunne se lenger. Ida som engasjert motpart ønsket respons, latter på vitsene, nikk på ideene og risting på hodet av beskrivelsene av hva hennes fiender hadde gjort så urettferdig mot henne.
Noe hadde satt stopp. En likegyldighet kom over Maria og hun ble sjalu på Ida som levde i denne verden der alt dette betydde noe. Hvor irriterende frisøren hennes var, hvordan Thomas ikke kunne ta initiativ, hvor dyrt det var med kollektivtrafikk og hvor urettferdig det hadde vært at Ingrid ikke hadde invitert henne med på lunsj forrige torsdag når alle de andre jentene skulle det. Det var da hun forsto at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Hun hadde koblet av karusellen og brutt koblingen. Ida sitt meningsløse og fantasifulle engasjement kunne ikke lenger få noen respons for hun hadde koblet av. Hun var inne i en nøytral og likegyldig sone der støyen bare fløt forbi og det var ingen tvil om at det Ida nettopp hadde berettet om ikke kunne beskrives som noe annet en nettopp støy. «Er du der?» kom det på melding. Maria hadde lyst til å skrive at hun aldri før hadde vært mer til stede, men hun lot være. Hun visste at i dette øyeblikk var hun blitt en kald fisk, hun var ikke lenger brukbar til Idas formål som bekreftelse. Derfor gikk hun nå, Maria, rundt i rommet og prøvde å komme på hva det var som var så meningsfullt. Hun visste at hun delte Ida sitt engasjement over små hverdagslige ting, men hun kjente sjalusien igjen. «Hva skal jeg da» tenkte hun «Om ikke jeg kan irritere meg over frisøren eller være bitter over at gutten JEG liker ikke tar initiativ». Maria følte uroen komme over seg; «hun kunne da ikke bare melde seg ut?»
Hun så på oppgaven hun hadde skrevet. Den handlet om hvordan den britiske regjeringen hadde håndtert den økonomiske krisen i 2007. Hun hadde sjekket med kompetansemålene som var satt og hun var godt innenfor. Alt som Henrik, engelsklæreren hennes visste å mene noe om, var der og etter hva hun kunne se lå hun an til en god femmer og kanskje sekser. Hun mestret engelsk svært godt etter et utvekslingsår i Australia. Det hadde vært et godt år ettersom hun hadde kunne vært litt alene i den formen at hun kunne velge sine venner på nytt, at hun kunne velge hvem hun på mange måter var på nytt. Når hun hadde kommet hjem igjen hadde hun falt litt tilbake i sitt gamle spor og i de gamle rollene hun hadde blant sine barndomsvenniner. Maria visste ikke helt hva hun skulle tenke om disse refleksjonene om eksistensen. Det eneste hun visste var at det var noe hun fryktet mer en noe annet. Nemlig det å se igjennom sin egen tilværelse. Hun maktet ikke å være så våken. Hun åpnet chat vinduet igjen. «Er du der?» hadde Ida spurt. «Ja, jeg er fortsatt her, hva var det frisøren din hadde sagt igjen?» «Så distre du er, jeg sa det jo nettopp!» «Beklager, det skal ikke skje igjen» sa Maria selvom hun visste det var løgn. «Ida is typing» sto det og hun fikk gleden av å fortelle det enda en gang med Maria som publikum. Hvor lenge hun skulle greie å holde engasjementet oppe. Hvor lenge hun greide å stå ved siden av Ida sin tåkekarusell og heie eller høre på hvor fantastisk og dramatisk turen hadde vært. Men en ting visste hun. At hun gruet seg veldig til det skulle skje igjen.

Anders E.

 

Høysensitivitet eller våkenhet?

Følgende artikkel i Aftenposten nylig omhandler barn som er spesielt følsomme for ytre påvirkning i mange forskjellige former. Artikkelen belyser dette fra flere sider og med diverse fortolkninger. Selv velger jeg å bruke ordet våkenhet da et felles kjennetegn for disse, også nevnt i artikkelen er en intens tilstedeværelse og evne til å fange opp alle nyanser. Det jeg i dette innlegget skriver om emnet er bare en brøkdel av alt det omfatter. Velger imidlertid å holde det på dette nivået foreløpig. Tar gjerne imot spørsmål om temaet.

I min praksis møter jeg mange mennesker som har høy grad av følsomhet. Ofte opplever disse en mistilpasning til samfunnets normer og krav og utvikler ofte sykdom som en følge av dette. De beskriver det ofte selv som at de ikke tåler livet. At de har mistet seg selv. De samme menneskene føler seg utsatt for andre mer ufølsomme mennesker og deres karakteristikker. 
Felles for disse menneskene er at de utvikler stor grad av skam og mindreverd med dertil svekket selvfølelse. Personligheten bærer preg av dette også og alle bærer på mye dårlig samvittighet fordi de ikke strekker til og klarer å favne alt de opplever som ufullkomment. De er rett og slett for våkne og tilstedeværende gitt den begrensede kapasitet de har som mennesker. Det er ikke høyere forekomst av psykiske lidelser hos høysensitive mennesker. Det er derimot høyere forekomst av visse typer lidelser med hovedvekt på angstlidelser. 

Barndom
I barndommen, beskrevet i den samme artikkelen, tilegner barnet seg delpersonligheter/egenskaper som passer til relasjonen til sine foreldre. Barnet trenger mye nærhet og foreldres naturlig begrensede kapasitet til å være der hele tiden, medfører at barnets uttrykk ved behov for nærhet kan bli relativt voldsomt. Ettersom årene går venner barnet seg til at oppmerksomhet kun oppnås ved kraftige virkemidler. Alternativt gir barnet opp å nå frem til foreldrene. Ved siden av dette fanger det samme barnet inn alt som foregår og lager fortolkninger på løpende bånd, ofte i et voldsomt tempo. Allerede på dette tidspunktet begynner barnet å forbruke mer energi enn det klarer å tilføre. De færreste foreldre evner å se hva barnet egentlig trenger, langt mindre vite hvordan de skal gi barnet det det trenger. 

Ungdom
Ungdomstiden preges av nedsatt kapasitet, svekket selvfølelse, middels skoleresultater, liten kapasitet til trening og idrett. Sagt med andre ord så er belastningen allerede for høy. De som fortsatt har energi velger ofte bort konkurransepregede aktiviteter da de skaper stress i et våkent sinn. Følsomme mennesker har ofte høy intelligens både logisk og sosialt. Det viser seg ofte hos de som får behandling tidlig og dermed lærer seg å spare på energien. Karakterene blir sterkt forbedret med øket kapasitet. 
Følsom ungdom er mer utsatt for rusbruk enn andre. Med lav energi følger ofte mye uro, noe som krever tiltak. Selvmedisinering i en eller annen form blir ofte utveien. Spredningen i rusmidler er stor, mat i form av sukker er det vanligste.

Voksen
Som voksne blir de mest følsomme og våkne ofte en del av det sjiktet i arbeidslivet som gjør jobben. Mange har falt av høyere utdanning på grunn av kapasitet, andre har skaffet seg høyere utdanning, men velger på grun av den tidligere nevnte svekkede selvfølelsen å ikke legg ambisjonene for høyt. Mange ender opp innenfor yrket som krever stor grad av empati. Helsevesen og skole er to hyppig forekommende yrkesgrupper blant de med høy følsomhet. I relasjoner havner de ofte i en ansvars og omsorgsrolle for andre følsomme eller ufølsomme mennesker. Her opplever de ofte overbelastning. 

Generelt
Ingen mennesker fødes ufølsomme. Vi er i utgangspunktet relativt likt utstyrt, men mye skjer gjennom fosterlivet og i våre første leveår. Forskning av nyere art tyder på at påvirkningene er størst og mest kritisk disse første leveårene og mye av genetikken setter seg da. Sagt med andre ord så kan pendelen slå alle veier og variablene er utallige. Hvordan det slår ut og når det gjør det er nærmest umulig å forutsi.  Ingen foreldre er perfekte og variasjonene som oppstår blir ofte preget av hva slags oppvekst foreldrene har hatt. 
Alt handler om å overleve. Virkemidlene er og blir forskjellige. 

Personlig synes jeg debatten og forskningen rundt høysensitivitet preges mye av stereotypi. Utgangspunktet er mye preget av samfunnets historiske definisjoner. Det utgangspunktet er ikke noe godt utgangspunkt for å forstå hva høysensitivitet egentlig handler om.

Derfor velger jeg å kalle det våkenhet.

Kanskje er det denne våkenheten som kan redde menneskeheten fra å utslette seg selv. Som det sies i artikkelen så er de fleste dyrearter utstyrt med disse individene for å overleve.  Kanskje er oppgaven gitt deg som våken å stille spørsmål, reagere på det du kjenner er feil, avsløre juks og løgn m.m.m.

Oppgavene er utallige. Det er bare å forsyne seg på øverste hylle. Mer enn nok til alle er det også. Før du velger må du imidlertid passe på at du holder deg innenfor din egen kapasitet slik at du kan jobbe langsiktig med din oppgave.

Masse lykke til med det til deg som fortsatt er våken! 

Tar du for mye ansvar?

Denne artikkelen i Aftenposten beskriver noe som de fleste en eller flere ganger kjenner på i større eller mindre grad. 

Mange av de som kommer til mitt kontor har dessverre gått i denne ansvarsfellen og fått symptomer som forteller om overbelastning og utbrenthet. I dette innlegget skal jeg skrive litt om hva som egentlig som oftest foregår når dette skjer. 

Mennesker som tar mer ansvar enn de strengt tatt bør er som regel drevet av frykt for skyld eller skam. Det trigger et behov for å unngå skammen med tiltak som øket innsats og ansvarstagen, ofte med påfølgende berøm fra andre som gir en styrking av den delen av egoet som handler om å være flink. Mønsteret stammer fra tidlig i livet.
Skyld og skam blir opplevd som skremmende på et tidlig stadium i livet fordi det som regel har medført ytterligere følger i form av avvisning fra omgivelsene, les foreldrene. Mønsteret er et unngåelsesmønster og den delen av hjernen som holder på med dette inneholder ingen vurderingsevne. Det handler kort og godt om å overleve. Med andre ord sterke krefter som slippes løs.

Skal det vurderes om mengde og tidsbruk er riktig så må du på banen. Du må vurdere hensiktsmessighet.

For å kunne vurdere hensiktsmessighet så må du ta kontakt med din gode egoist og spørre vedkommende delpersonlighet hva du har lyst til. Den vl sannsynligvis si at; du må ta det mer med ro. Dermed sitter du i jeg’et ditt med et dilemma og må velge mellom å ta det mer med ro, med den skyld og skamrisiko, det innebærer og det å fortsette å ta ansvar for alt mulig og miste energi.

Et krevende valg som krever ny og annen metodikk enn før. Dette bør foregå på to nivåer som kan være følgende:

  • Holdning: Selektiv. 
    Det betyr i praksis å velge bort det som rent formelt og praktisk ikke hører innunder din funksjon på jobb. 
  • Handling: Slippe taket
    Det betyr i praksis å slippe taket i de tingene som ikke er ditt ansvar og som ikke blir gjort når du ikke gjør det lenger. Dette er det motsatte av ansvar i denne situasjonen. Påregn dog at det kan bli nødvendig å informere om at du ikke lenger tar de oppgavene, hvis omgivelsene har blitt vant til og forutsetter at du gjør det.

Dette er vanligvis en krevende øvelse som nettopp krever at du bevisst gjør disse valgene. Tren på de litt enkle tingene først og kjenn etter hva det gir deg når du får det til. Med trening så blir du etter hvert god til dette. Lykke til!

Barn og tydelig kommunikasjon

Mangelen på tydelig kommunikasjon med barn er utbredt. Har tidligere skevet om hva som er tydelighet. Ved å skrive tydelighet i søkefeltet oppe til høyre så får du opp aktuelle tidligere innlegg.

I praksis så handler tydelighet om noen grunnregler som forsåvidt er det eneste du behøver å huske og trene på:

Snakk om deg selv.
Bruk bare pronomenet jeg.
Ikke bruk du, deg og vi.
Snakk sak.
Still åpne spørsmål. (Da kan pronomenet du brukes.)

Vanskelig? Ja, det krever trening og atter trening samt, som jeg har skrevet om tidligere, at du er i kontakt med din egen sannhet og deg selv. Artiklene jeg henviser til her og her handler om uhensiktsmessig kommunikasjon og hva slags påvirkning skyldoverføring på barn kan ha. Skylden forårsaker skam som blir smerten som driver frem aggresjon. Pass deg for perfeksjonismen i dette. Det er lov å snuble bare du klarer å be om unnskyldning etterpå.

Send gjerne inn spørsmål på epost  med konkrete eksempler som du trenger hjelp til så svarer jeg i et innlegg.