Stikkordarkiv: skole

Skolevegring – «Nederlag setter spor i hjernen»

Her er en lenke til en interessant og viktig artikkel i VG som omhandler et, dessverre, stadig økende symptom i skolesammenheng; skolevegring.

Skolevegring har flere definisjoner. Her er to;

«Når eleven viser vansker med å komme på skolen, assosiert med sinne, gråt, protest,«vondter», frustrasjon, angst og depresjon.» Kilde: Ås kommune «Forebygging av skolevegring».

 «”Vegring initiert av barnet mot å gå på skolen eller bli der hele skoledagen, eller en kombinasjon av begge” (Kearney& Silverman1996) –atferdsfokus» Kilde: PPT Oslo «Skolevegring en heterogen gruppe?»

Hva er årsaken til et stadig økende antall såkalte skolevegrere? Det omtales og ses gjerne på som noe en person har/er, en egen tilstand, noe som bidrar til at en ofte setter for mye fokus på elev og symptom og glemmer de underliggende årsakene. Fokus og tiltak rundt symptomer gjør sjelden noe med årsaken. Hva om problemstillingen heller defineres som et symptom, en naturlig følge av en årsak, og heller går inn i dybden på årsaksbilde for å finne løsningen? Kan med stor grad av sikkerhet si at barn i utgangspunktet ikke er født skolevegrere. Skolevegring har som regel mange, sammensatte og komplekse årsaksbilder. 

Nedenfor følger utdrag fra en artikkelserie «SKOLESVIKET» i VG (ref. lenken innledningsvis): «Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress».Mestring, empati og indre motivasjon er viktige faktorer for læringsutbytte. Hva skjer når elever stadig møter nederlag og følelsen av mestring uteblir? De elevene som har vansker som for eksempel dysleksi er ekstra utsatt. 

Sitat start:

Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress…

Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak. «Nils» (10) fikk sterke smerter etter langvarig mistrivsel på skolen.

Da Nils blir henvist til tverrfaglig utredning ved Barneklinikken på Rikshospitalet, møter han barnepsykiater Stein Førde, i tillegg til barnelege, spesialpedagog, psykolog og smertelege. På møtet kommer spørsmålet: «Hvordan har du det egentlig på skolen?»

Reaksjonen er voldsom. Gutten nærmest klapper sammen foran dem. Niåringen viser med hele kroppen at temaet er nesten umulig for ham å snakke om.

Når barn opplever langvarig belastning, kan symptomene «sette seg i kroppen» og bli kroniske.

Vi ser at mange utvikler stressymptomer, fordi de ikke henger med i fagene og opplever gjentatte nederlag, selv om de anstrenger seg til det ytterste.

Nederlag setter spor i hjernen
Opplevelse av mestring er nødvendig for å opprettholde nysgjerrighet og lærelyst. Gjentatte nederlag setter spor i hjernen som er vanskelig å fjerne siden. Hvis du hver dag kjenner at du ikke klarer å konsentrere deg så lenge det er krevet, svekkes følelsen av at du er en som får til noe. Og hvis man opplever dette over tid, formes noen baner i hjernen som gjør at slike situasjoner også senere vil oppleves som truende.

– Får følelsen feste seg, er det vanskelig å snu den, for avlæring krever at gamle veletablerte koblinger i hjernen skal fjernes og erstattes av nye. Du mister troen på at det i det hele tatt nytter å gjøre en innsats hvis du aldri har opplevd å lykkes, forklarer hjerneforskeren.

Han understreker at trygghet er bunnplanken i all læring. Hvis man ikke føler seg trygg, er det vanskelig å lære. Selv moderat utrygghet i en læringssituasjon gjør at vi slår på «autopiloten for overlevelse» fremfor å være åpen for å ta inn noe nytt og ukjent. 

Sitat slutt.

Hanne Frydenlund
Kognitiv terapeut
Medlem av Dialoggruppen

Kloke ord fra en ung jente med perspektiv

En mor sendte meg dette som omhandler hennes datter. Teksten er uredigert.

BAKGRUNN FRA MOR
Hun har hatt en tøfT skoleår med mye drama i jentegjengen, som jeg har forstått at det ofte er. Lærerne sier i hvert fall det «sånn er det bare, jenter er jævlige i den alderen». Hun forsvant her en dag rett før ferien, og ble borte i timer. Da hun kom tilbake, hadde hun skrevet teksten under. Hun virket lettere etter det, selv om hun fortsatt er fortvilet over venninner som selvskader, sulter seg, baksnakker og utestenger. Over lærere som ikke forstår, men later som, og venner som nekter å snakke med voksne. Det tok tid før hun viste den til meg, men det ble utgangspunkt for en god prat.

DATTEREN SKRIVER
«Du tror du har det så vondt. Tenk på alle de fattige barna i Afrika. Du tror du er så spesiell. Tenk på alle de som har gjort det du gjør, 10 000 ganger før. Du tror du vet alt. Tenk på alt det andre du ikke har peiling på.

Så kanskje du ikke er så spesiell. Du er ikke så unik som du trodde. Nei, ingen har opplevd akkurat det samme som deg, men alle er glad i noen, alle har noen som er glad i dem. Alle har det vondt, alle er lei seg, alle smiler. Alle er sjalu, sint, trist, deprimert og hjelpeløs. Alle tror på de høyere makter: Gud, Allah, Einstein, Donald Trump, Erna Solberg, mamma. Alle mister noen i livet sitt de har elsket høyere enn de elsker seg selv. Alle syns synd på seg selv. Alle har opplevd noe de ikke vil snakke om. Alle får venner, mister venner, får nye venner. Alle har «fiender», bestevenner, dem du stoler mer på enn andre. Alle svikter og blir sviktet. Det er derfor du stoler på en person mer enn den andre og det er derfor du forteller ham eller henne mer. Og det må være lov. Sier jeg bestevenn, tenker du på én person, sier jeg svik, tenker du på en person og det er ikke uten grunn. Alle har mareritt. Alle har drømmer. Alle er flinke til noe og dårligere til noe annet. Noen har det bedre enn deg og noen har det dårligere. Alle har hatt det bedre enn de har det nå og alle har hatt det verre.

Dette vet jeg. Dette vet jeg, en 13 år gammel jente, at alle har det. Og har du det ikke nå, kommer det til å skje. Så jeg spør deg: Hvorfor er du så redd for å dø? Dør du, kommer det noen andre som opplever akkurat det samme som deg. Du kommer jo til å dø en gang uansett.

Det jeg prøver å si er at hvis du ikke er Barack Obama, Saroo Brierly, Mchael Jackson eller Nelson Mandela, så klapp igjen. Vi klarer faen meg å ødelegge en hel planet fordi vi ikke «har det bra nok». Så slutt å angripe andre folk, slutt å synes så forferdelig synd på deg selv. Du veit ikke om personen ved siden av deg er på det stadiet at han eller hun har det jævlig akkurat nå. Kanskje du har det jævlig akkurat nå. Det er du ikke alene om. Så slutt å tråkke på andre: Alle her er egentlig like, så tenk deg om; kanskje noen har det akkurat som deg akkurat nå? Mislykkes du en gang og sårer noen, da ber du om tilgivelse og gjør det ikke igjen.

Nå får du noen sekunder til å tenke over alt dette… og så tenker du deg om en gang til. Kanskje den matteprøven ikke er så viktig?»

 

Takk til mor og datter for de kloke ordene og for at vi får legge ut dette på våre nettsider.
Ytterligere kommentarer er overflødige, foruten at du finner mye på våre nettsider om offermekanismen og hvordan den kan løses opp.

God helg.

Ansvarsfordeling og høstens aktiviteter

Med høsten og skolestart så starter også alle andre aktiviteter som en familie med barn og/eller ungdom er involvert i. Kabalen skal gå opp og ting skal planlegges. Det klassiske er at ansvaret for denne kabalen havner i fanget på en av de voksne i familien.

Det er lettere å løse det selv enn å involvere flere i gjennomføringen.

Dette oppgis som den vanligste årsaken til at man sitter igjen med ansvaret for å få den daglige kabalen til å gå opp. Dette får flere sekundære virkninger.

Man gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste ved å
signalisere at barna ikke trenger å gjøre det selv

Med det menes at ved å kortsiktig spare energi ved å unngå frustrasjoner over at ting ikke fungerer og kabalen ikke går opp, så kan det på sikt føre til at:

  • Barna blir vant til at noen ordner opp for dem
  • Barna sliter med å ordne opp selv når de blir så store at de må det
  • Oppgaver som krever energi og tid går på bekostning av egen tid
  • Du blir bebreidet den dagen kabalen ikke går opp
  • Ingen tar tak i situasjonen hvis du ikke er der
  • Ingen takker deg for at du gjør det, men tar det som en selvfølge

Sagt på en annen måte så mates barnas avhengighet av at noen ordner ting for dem. Det kan fort bli til skuffelser når det viser seg at omgivelsene forøvrig ikke gjør det.

er et godt tidspunkt for å gjøre endringer på dette området.

For å stimulere barnas egen evne til å løse slike oppgaver så kan du for eksempel forsøke å si følgende:

«Når jeg ser over alle aktiviteter som skal foregå fremover så ser jeg at det kan bli utfordrende å få organisert og gjort alt sammen. Før har jeg brukt mye tid og energi på å få alt sammen til å fungere.
Jeg skjønner at jeg dermed har gitt inntrykk av at det er min oppgave.
Det er jeg glad for at jeg skjønner / sint på meg selv for at jeg har gitt inntrykk av. (Si en av de eller begge)
Heretter har jeg ikke tenkt å ta på meg den oppgaven. »

Vent og se om du får noen reaksjoner eller om noen tilbyr seg. Hvilke reaksjoner du får forteller deg noe om i hvilken grad barna og kanskje også ektefellen har noen tanker om at du faktisk har gjort dem en tjeneste før og at de dermed bør ta over oppgaven. Blir det bare helt stille så tyder det på at ingen føler seg hjulpet av deg eller kallet til oppgaven.
Da har du to alternativer:

  • Det ene er å la alt være opp til de andre og bare vente å se hva som skjer. Du bare lar saken ligge.
  • Det andre er å sette i gang de andre med å lage en plan for hvordan de forskjellige aktivitetene kan løses i tiden fremover. Husk at du primært skal være tilskuer gitt det du sa i avsnittet over.

I begge tilfeller vil de bli nødt til å finne måter å få det til på. Det blir god trening i planlegging og problemløsing. Står de fast så vent med å gripe inn til de spør om hjelp. Begrens hvor mye du hjelper til, til å si noe om hva du ville gjort. Ikke instruer de i hva de bør gjøre. Valget skal ligge hos dem.

Belønningen for dem er at de vil føle mestring og tilfredshet over å ha løst det selv.

Belønningen for deg er at du sparer tid og energi som du kan bruke på deg selv.

Lykke til med oppstart av høstens aktiviteter.

OBS: Pass på at du ikke går inn og fikser når det skjærer seg. Det er da læringspotensialet er størst for de som eier problemet.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Skolens forpliktelser overfor elever utsatt for mobbing er strammet inn

Det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø

Skolen er snart i gang igjen. Mange barn og unge gleder seg til å se igjen vennene sine, finne tilbake til hverdagens rutiner og lære noe nytt. Men ikke alle ser frem til å komme tilbake til skolehverdagen. Et betydelig antall gruer seg. Elevundersøkelsen fra 2016 viste at om lag 50 000 som går i grunnskole og videregående utsettes for mobbing en eller flere ganger i måneden.

Vi i Dialoggruppen opplever jevnlig hjerteskjærende møter med mennesker, barn, ungdom og voksne som ikke har hatt eller har det trygt og godt på skolen, og blir utsatt for krenkelser og mobbing.

Gjennom flere studier om mobbing er det kommet frem at mobbing rammer tilfeldig. Å fortelle at man blir mobbet er ikke lett. Når elever forteller og ikke blir tatt på alvor er det med å gjøre situasjonen verre, for i det å fortelle ligger et håp og en forventing om at det gjøres noe med situasjonen. Dersom mobbing ikke håndteres riktig hjelper det lite med pålegg fra Fylkesmannen når skoler ikke innretter seg etter pålegget som er gitt. Dette sammen med at det ofte tar for lang tid før tiltak settes inn, er noen av årsakene til at det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø.

Fra 1. august ble de juridisk rettigheter for elever i grunnskolen og videregående styrket i nytt kapittel 9 A i opplæringsloven. Dette er elevenes arbeidsmiljølov. Den regulerer deres skolemiljø.

En av de viktigste endringene er aktivitetsplikten som erstatter enkeltvedtak. Det innebærer at hvis en elev varsler om mobbing og det går en uke uten at skolen har gjort noe, så kan eleven eller foreldrene gå direkte til Fylkesmannen. Fylkesmannen kan da bestemme hva skolen må gjøre. Hvis de ikke gjør jobben sin, kan skolen få bøter.

Dette er blant det som er nytt:  

  • Nulltoleranse mot mobbing er nå lovfestet
  • Aktivitetsplikt i tråd med beskrivelsen over
  • Dokumentasjonsplikt. Det må dokumenteres hvilke tiltak skolen planlegger å gjennomføre gjennom en aktivitetsplan, og hva de har gjort for å følge opp pliktene i hver enkelt sak
  • Informasjonsplikt til elever og foresatte
  • Nye strafferegler ved overtredelse. Skolen kan ilegges dagsbøter for ikke å reagere på mobbing

Lovendringen gir press på skolene til å besørge at ALLE barn og unge opplever skolen som trygg og god. Den skal sørge for at de skal få oppfylt sine rettigheter i praksis og ikke bare på papiret. Dette er den viktigste årsaken til at det er innført en plikt for skoleeier og skolen til å informere elever og foresatte om de rettighetene de har. Plikten trer i kraft fra første skoledag skoleåret 2017 – 2018. Fra oppstart, som for mange er til uken, skal skoleledere, SFO-ledere og alle ansatte i skolen være godt kjent med endringene i opplæringslovens kapittel 9 A.

Denne lovpålagt informasjonsplikten skal være med å gi både elever og foreldre kjennskap til hva som kan kreves av skolen, og hvordan saken kan tas videre dersom skolen ikke oppfyller sine forpliktelser overfor eleven.

 

Vi i Dialoggruppen som møter de som er eller har vært rammet av mobbing har hatt og har en rekke slike saker. Viktigst er å hjelpe den rammede til å få tilbake troen på seg selv og sitt eget liv. Sekundært og paralellt arbeider vi aktivt overfor skolene, kommuner og fylkeskommuner med å gjennomføre konkrete tiltak der vi ser det er helt nødvendig for å få endringer, Resultatene er som regel gode, men det tar tid og er et krevende arbeid.

Ikke nøl med å gjøre tiltak dersom du opplever eller hører at ditt barn blir mobbet.

Mulighetene til å få gjort noe med saken er med den endringen som beskrives her enda bedre enn før.

Godt nytt skoleår!

Mer informasjon finnes på nettsidene til Fylkesmannen:  https://www.fylkesmannen.no/Nyheter/Nulltoleranse-mot-mobbing-i-skolen/

dialoggruppen-ragnhild-c

Ragnhild Dekke
Spesialpedagog og kognitiv terapeut

Unge og frafall i skolen – årsakssammeheng og tiltak

Det har vært mye debatt og det har vært gjort tiltak gjennom lang tid for å senke antallet elever som dropper ut av skolen, spesielt på vderegående trinn. Effekten av tiltakene er minimal, mange steder har det faktisk blitt verre. Vil i dette innlegget skrive noe om hva som kan være årsakssammeheng og hvilke tiltak som muligens kan hjelpe slik jeg ser det.

BAKGRUNN FOR FRAFALL
Til alle tider har det vært et frafall fra obligatoriske plikter. Utdanning er en av de. Jobb er en annen av de. Utskifting og endring skjer hele veien. Menneskers veier har vært og vil alltid være forskjellig.

Når dette nå har fått det fokus som det har så handler det nok mest om at nå er det målbart på en helt annen måte enn før. Det som muligens er et problem blir dermed synliggjort på en helt annen måte og kan dermed brukes bevisst av poltikere blant annet til å slåss om hvem som har gjort best og mest i sammenheng med dette.

Når det er sagt så er det klart at det til alle tider og fortsatt er slik at det er utfordrende å være tenåring. Å skulle velge, å skulle holde seg motivert, å skulle nå opp til forventningene rundt seg og ikke minst egne forventninger er krevende. I tillegg, og det er et nytt moment, så er sosiale medier på en helt annen måte med på å til enhver tid skape et bilde av hva omgivelsene tenker og gjør. Ofte en usann virkelighet, men de fleste kan ikke unngå å bli tatt av sin egen utilstrekkelighet når de hører om alle som får til både det ene og det andre. Her kan det ligge en forsterkende faktor. Faktoren er ikke ny, men flere eksponeres tettere og oftere for denne enn før. Hva har egentlig skjedd i tillegg til dette?

Personlig tror jeg ungdom er ærligere med seg selv enn før
fordi det er mer rom for det.
Sannheten er derfor mer tilgjengelig, smertefull som den kan være.

Sagt med andre ord så gir kanskje ungdom en mer ærlig tilbakemelding på kvaliteten i skolen og hvor lite den egentlig er tilpasset hver enkelt elev. Før kunne nok skammen slå hardere og terskelen for å skille seg ut og si det høyt være høyere.

TILTAK
Hva kan man så gjøre? Hva sier «ekspertene» og hva sier historien om riktig og galt. Hva er voksne lært opp til å tro på og hva koster det samfunnet i kroner og øre å møte ungdom der de er til enhver tid? Ikke nødvendigvis så mye. Tiltakene kan være enkle og virkningsfulle samtidig.

Start med å lytte til ungdommen!

Still spørsmål i stedet for å instruere. Vil i denne forbindelse ta frem en pasienthistorie om en ungdom som hele veien hadde slitt med tilpasning på skolen. En dag fikk han en lærer som satte seg ned med ham og snakket med ham og ikke til ham. Det gjorde hele forskjellen. Ungdommen fikk ikke særbehandling, men fikk selv evaluere og vurdere hele veien hvordan hans egen virkelighet så ut. Hver dag tok han og læreren en fem minutters prat og ungdommen evaluerte og sa noe om hva han tenkte videre. Ettter hvert var et blikk nok mellom ham og læreren. Han ble sakte, men sikkert selvgående, opplevde mestring og kunne gjøre valg, hele tiden innenfor de rammene som skoleverket satte. Verre er det ikke, men dog så vanskelig i praksis fordi de fleste «voksne» og autoriteter har en bedrevitermentailtet som de ikke klarer å holde for seg selv. Derfor lyttingen.

Ikke gi ungdom råd uten at de spør etter det!

Klarer de nevnte personene å følge opp disse to grunnreglene så kan mye være gjort. Prøv på din egen ungdom eller forsvidt mindre barn og se hva som skjer. Vær blid og vanlig imøtekommende underveis mens du følger reglene. Lykke til!