Stikkordarkiv: selvstendig

Skolevegring – «Nederlag setter spor i hjernen»

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , ,

Her er en lenke til en interessant og viktig artikkel i VG som omhandler et, dessverre, stadig økende symptom i skolesammenheng; skolevegring.

Skolevegring har flere definisjoner. Her er to;

«Når eleven viser vansker med å komme på skolen, assosiert med sinne, gråt, protest,«vondter», frustrasjon, angst og depresjon.» Kilde: Ås kommune «Forebygging av skolevegring».

 «”Vegring initiert av barnet mot å gå på skolen eller bli der hele skoledagen, eller en kombinasjon av begge” (Kearney& Silverman1996) –atferdsfokus» Kilde: PPT Oslo «Skolevegring en heterogen gruppe?»

Hva er årsaken til et stadig økende antall såkalte skolevegrere? Det omtales og ses gjerne på som noe en person har/er, en egen tilstand, noe som bidrar til at en ofte setter for mye fokus på elev og symptom og glemmer de underliggende årsakene. Fokus og tiltak rundt symptomer gjør sjelden noe med årsaken. Hva om problemstillingen heller defineres som et symptom, en naturlig følge av en årsak, og heller går inn i dybden på årsaksbilde for å finne løsningen? Kan med stor grad av sikkerhet si at barn i utgangspunktet ikke er født skolevegrere. Skolevegring har som regel mange, sammensatte og komplekse årsaksbilder. 

Nedenfor følger utdrag fra en artikkelserie «SKOLESVIKET» i VG (ref. lenken innledningsvis): «Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress».Mestring, empati og indre motivasjon er viktige faktorer for læringsutbytte. Hva skjer når elever stadig møter nederlag og følelsen av mestring uteblir? De elevene som har vansker som for eksempel dysleksi er ekstra utsatt. 

Sitat start:

Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress…

Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak. «Nils» (10) fikk sterke smerter etter langvarig mistrivsel på skolen.

Da Nils blir henvist til tverrfaglig utredning ved Barneklinikken på Rikshospitalet, møter han barnepsykiater Stein Førde, i tillegg til barnelege, spesialpedagog, psykolog og smertelege. På møtet kommer spørsmålet: «Hvordan har du det egentlig på skolen?»

Reaksjonen er voldsom. Gutten nærmest klapper sammen foran dem. Niåringen viser med hele kroppen at temaet er nesten umulig for ham å snakke om.…

Når barn opplever langvarig belastning, kan symptomene «sette seg i kroppen» og bli kroniske.

Vi ser at mange utvikler stressymptomer, fordi de ikke henger med i fagene og opplever gjentatte nederlag, selv om de anstrenger seg til det ytterste.…

Nederlag setter spor i hjernen
Opplevelse av mestring er nødvendig for å opprettholde nysgjerrighet og lærelyst. Gjentatte nederlag setter spor i hjernen som er vanskelig å fjerne siden. Hvis du hver dag kjenner at du ikke klarer å konsentrere deg så lenge det er krevet, svekkes følelsen av at du er en som får til noe. Og hvis man opplever dette over tid, formes noen baner i hjernen som gjør at slike situasjoner også senere vil oppleves som truende.

– Får følelsen feste seg, er det vanskelig å snu den, for avlæring krever at gamle veletablerte koblinger i hjernen skal fjernes og erstattes av nye. Du mister troen på at det i det hele tatt nytter å gjøre en innsats hvis du aldri har opplevd å lykkes, forklarer hjerneforskeren.

Han understreker at trygghet er bunnplanken i all læring. Hvis man ikke føler seg trygg, er det vanskelig å lære. Selv moderat utrygghet i en læringssituasjon gjør at vi slår på «autopiloten for overlevelse» fremfor å være åpen for å ta inn noe nytt og ukjent. 

Sitat slutt.

Hanne Frydenlund
Kognitiv terapeut
Medlem av Dialoggruppen

Relasjoner og forventninger

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Følgende innlegg er sendt inn av en leser:

Jeg er i en relasjon med en mann og har vært det noen måneder nå. Tar meg med jevne mellomrom i at jeg blir gående lenge i ensomhet uten en lyd eller et tegn fra ham. Han blir rett og slett taust fraværende. Vi bor hver for oss og han har vært singel i 6 år før han traff meg. Jeg har også vært singel noen år før denne relasjonen.
Når jeg blir gående alene slik og det ikke kommer noen initiativ så tar heller ikke jeg noen og tiden bare går. Det gir rikelig mulighet til spekulasjoner fra min side på hva han holder på med. Kjenner på sjalusi, bitterhet, frustrasjon, engstelse og håpløshet over situasjonen. Jeg er også redd for at jeg med disse følelsene bryter ned relasjonen over tid både for meg og ham. Er jo ikke akkurat oppbyggende følelser jeg kjenner på.
Har opplevd en barndom med mye avvisning og forstår at det kan ha med det å gjøre også.

Har derfor noe spørsmål som jeg håper du kan svare på:

1. Jeg ser som sagt hva jeg gjør feil her, men hvordan kan jeg håndtere dette på en mer moden måte?
Det å håndtere dette ennerledes og som du sier mer modent krever noe fra begge parter. Dessuten er det ikke nødvendigvis barnslig å ha de følelsene du beskriver. Det har voksne mennesker hele tiden. Går ut fra at du ønsker å håndtere det mer hensiktmessig for din del og tar utgangspunkt i det i mitt svar.
Følelsene du beskriver er et resultat av det å bli rammet av omstendigheter du ikke er kvinne over eller har mulighet til å kontrollere. Det at du har håp og forventninger til ham og hans adferd gjør deg sårbar. Skuffelsene kommer og de følelsene du beskriver blir en realitet. Første bud er å forstå at dette er en naturlig reaksjon fra din side, påvirket av sårbarheten din i situasjonen og historikken i lignende situasjoner. For å kunne tenke klart er det derfor viktig med den mye omtalte selvaksepten på følelsene og tilgivelse av deg selv for at du har latt deg ta av omstendighetene.
Når du har landet i den og finner litt mer ro så er neste skritt å kjenne etter hva du har behov for akkurat nå og så gjøre akkurat det. Hvis du der finner behov for å ta kontakt og være tydelig med ham så gjør det. Det er langt mer hensiktsmessig ennn å gå og gruble. Kanskje får du svar på det du lurer på. 
2. Når det gjelder dette med å treffes regelmessig, så har jeg tatt det opp med han før – at det er viktig for meg for å utvikle denne relasjonen. Vet ikke om han har glemt det allerede. Føler behov for å si noe rundt dette, men vet ikke helt hva. Har du noen forslag på hvordan jeg kan være tydelig på det?
Hvis du har vært tydelig på det så kan du jo starte med å sjekke om han har oppfattet det du har forsøkt å si, eller sagt på en annen måte om du faktisk har vært tydelig. Da kan du forsøke å formulere deg omtrent slik:
Jeg har forsøkt å være tydelig mot deg på at det er viktig for meg å treffes regelmessig hvis jeg skal kunne utvikle relasjonen for min del.
Når jeg opplever at vi treffes så uregelmessig som vi gjør skjønner jeg at jeg antagelig ikke har vært spesielt tydelig, eller at det kanskje er andre grunner til uregelmessigheten.
Er nysgjerrig på hva tenker du om det?
Her er det viktig at du gir ham god tid til å tenke seg om og at du ikke hjelper ham på vei med svaret hans. Gjenta gjerne spørsmålet etter en stund. Det er meningen at du skal utfordre ham på om han kan være ærlig med deg på dette, om han tør å si til deg at du ikke har vært tydelig for eksempel eller at han ikke har våget å snakke om temaet fordi han har andre behov. Mulighetene for hvor denne samtalen kan gå er mange. Ved å stille den type åpne spørsmål stimulerer du ham til å åpne seg.  
3. Hvordan holder man på nærhet og samhold når man kanskje ikke treffes på 3-4 uker? Jeg sliter veldig ift det.
Nærhet er en viktig del av en relasjon for de aller fleste, men ikke for alle. Mye kommer an på tradisjoner her. Hvis du tillegger nærhet mye vekt så vil det utgjøre en viktig del av samhold for deg, mens han kanskje har det annerledes og klarer seg med mindre nærhet både fysisk og mentalt. Her er mennesker forskjellige, uavhengig av kjønn. Å akseptere en slik ulikhet er en viktig del av utviklingen av relasjonen. Noen ganger må man lære seg å leve med at det er slik. 
4. En ting som irriterer meg er at jeg ofte ikke vet om han kommer i helgen før dagen før (dvs torsdag eller fredag), så det føles av og til som om jeg har en sånn droppinn-tjeneste her. Jeg har behov for litt langsiktig planlegging. De helgene han har vært her nå, så har vi ikke gjort så veldig mye. Jeg har lyst til å planlegge utflukter og turer i skogen f.eks. Kan jeg bare si at jeg har behov for litt langsiktig planlegging eller vil det føles som kontroll? Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva som er kontrollbehov og ikke, men litt planlegging må vel være lov å ha?
Igjen er det viktig å være tydelig, det vil si å si det på en måte som inneholder den riktige følelsen som driver. Det kan for eksempel sies på følgende måte:
Har merket meg at vi sjelden planlegger helgene sammen før i siste liten. Skjønner at det for min del skyldes at jeg vegrer meg for å spørre i frykt for at du skal tro at jeg vil kontrollere deg og dermed kunne miste deg.
Hadde bare lyst til å dele denne tanken med deg i tillegg til at jeg i fremtiden vil ta initiativ til å planlegge mer langsiktig.
Vent litt etter at du har sagt dette og se hva slags reaksjon du får. Kanskje tar han selv på seg noe skyld og beklager. Pass deg for å forvente noe mer, da menn som oftest ikke gjør noe som helst for å forbedre seg i så måte. De har sjelden slike tradisjoner innlært. Når han har svart deg eller ikke har gjort det er tiden inne for å ta frem kalenderen og planlegge helgene fremover. Det blir nok du som må ta det initiativet. Bruk ordet lyst når du snakker om helgene som kommer og gi ham tid og rom til å være ærlig på sine behov i så måte. Her blir aksept viktig da det slett ikke er sikkert han har samme behov for samvær som deg.Uansett blir det avklarende.
5. Er det noe annet jeg kan gjøre for å få dette litt mer forutsigbart? Det føles veldig tilfeldig innimellom må jeg innrømme og da kjenner jeg på litt gammel tvil. Er han egentlig interessert i meg? Til sommeren f.eks har jeg barnefri og han ferie samtidig, men han har ikke nevnt ett ord om at vi skal finne på noe sammen i ferien. Jeg syns jo det hadde vært hyggelig!!
På samme måte som i foregående punkt må du ta frem kalenderen og si at du har lyst til å planlegge ferien fordi du har lyst til å være sammen med ham i hele eller deler av den. Avvent hans reaksjon og spør gjerne hva han tenker om sommeren generelt. Sett av god tid og still åpne spørsmål. Pass på at du tar deg pauser så du kan tåle eventuell bristende forventinger og illusjoner som dukker opp og rydde i reaksjonen dine etter hvert som de oppstår. 
6. Jeg har ikke hørt et pip fra ham på godt over ett døgn nå. Alle vennene mine sier at det er rart. Jeg aner ikke hva han driver med. Er det normalt å ikke høre fra kjæresten sin hver dag? Er det noe man ikke kan forvente?
Som svart på tidligere så er det i seg selv fare for å bli skuffet når man har forventninger som viser seg å være illusjoner. Det er slik det er akkurat nå, men ikke nødvendigvis for evig tid. Uansett må det aksepteres at det er slik nå og du må være raus med deg selv og tilgi deg for at du blir tatt av den skuffelsen. Hva som er normalt eller vanlig er ingen målestokk i en slik sammenheng. Her er variasjonene store, men tendensen er nok dessverre slik du opplever det for de aller fleste over tid. 
Avslutningsvis har jeg lyst til å tilføye at alle relasjoner trenger modning. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det lengre tid. Ingenting er unormalt eller uavnlig i en slik sammenheng. To sterke mennesker med selvstendige meninger om hvordan ting bør og skal være er det viktigste utgangspunktet. En god start er å få til god og ærlig kommunikasjon slik at dere begge kan kartlegge hvordan den andre er og hvilke behov vedkommende har. Å ta initiativ til slike samtaler er et ansvar for begge, men historikken viser dessverre at det som oftest er kvinnen som må ta dette. Det er ikke noe som vil endre seg med de første hundre år som kommer så det er like greit å gjøre det i fremtiden også. Kanskje kan din sønn lære av deg og bli en mann som tar initiativ til å snakke sammen. Start derfor samtalene med for eksempel følgende formulering:
 Nå er det jammen lenge siden vi har hatt en god prat. Kjenner at jeg har behov for det nå når sommereferien nærmer seg. Gleder meg til det.
Når passer det for deg med en prat?
Si gjerne noe om hva du ønsker å prate om, for eksempel sommerferien slik at han kan forberede seg litt. Lykke til!

Snillhet og generøsitet i relasjoner

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , ,

Følgende artikkel på norsk i sterkt forkortet versjon og engelsk i originalversjon peker på viktige elementer som bestemmer om en relasjon er liv laga over tid. I artiklene snakkes det om snillhet og generøsitet som vesentlige egenskaper.
Jeg vil i denne sammenhengen se på de alternative driverne på disse to egenskapene og hvordan det kan slå ut om man er i den ene eller andre kategorien.
Et annet moment er at man i undersøkelsen har målt stressnivået hos de to typene mennesker som kalles mestere/masters og katastrofer/disasters. Dette er helt forskjellig, og langt høyere hos katastrofer/disasters, selv om de utad har helt lik adferd.
Det er dette som peker på at det her ligger to typer drivere på det som utenpå kan se ut som samme adferd.

Falsk eller ekte snillhet og generøsitet?

Det som styrer hvorvidt adferden er ekte eller falsk er våre holdninger og hva som preger den. Sagt på en enkel måte så vil graden av stress henge på om vi i utgangspunktet kjenner smerte og frykt eller om vi kjenner glede og styrke når vi utfører snillhet og generøsitet. Første kategori medfører mye stress. Siste det motsatte, mer ro. Første kategori strekker seg for å være snille/generøse, ofte på bekostning av seg selv. Andre kategori gjør det helt naturig fordi de føler det i hele seg.

Å se forskjell med det blotte øyet er nærmest umulig da mennesker som har mye smerte/frykt i seg skjuler det godt. De det gjelder er sjelden klar over det selv også. Det fører derfor fort til konflikt når de samme forsøker å uttrykke seg. Smerten/frykten blander seg inn og kommer ut i ord som dessverre handler om at den andre skulle, kunne gjort/sagt noe annet enn det som faktisk skjedde. Ofte i bebreidende klagende form. Dermed er det i gang. Hvis begge parter da kjenner på smerte/frykt så blir det alt for krevende å kommunisere.

Den andre kategorien snakker i større grad ut fra seg selv og sin egen glede/styrke og snakker dermed mer i jeg-form. Det blir tydeligere og langt lettere for mottaker å forstå. Om den andre parten da er av første eller andre kategori er dermed underordnet.

Å bevege seg fra den ene til den andre kategori handler om å frigjøre seg fra smerte/frykt og bli fri. Det medfører større uavhengighet fra om ting er si eller så og dermed mindre behov for at andre skal bøte på smerten/frykten for deg. Så fortvil ikke om du i utgangspunktet er den som kjenner på smerte/frykt og sliter med relasjonen. Dette går an å gjøre noe med. Gode relasjoner må for de aller fleste læres.

De snille og generøse er i mindretall.

Det betyr at veldig mange som kjenner smerte/frykt mestrer det å være sammen med et annet menneske gjennom hele livet. God lesing.

Tiltrekning mellom personer av samme eller motsatt kjønn

Uncategorized, , , , , , , , , , ,

Spør av og til folk om hva de tilrekkes av hos andre. Av og til spør jeg også mennesker jeg snakker med i mitt arbeid om hva de tror gjør dem tiltrekkende generelt eller for en spesiell type andre mennesker. Et svar som går igjen er:

Det har jeg aldri tenkt på.

Hva svaret er, er individuelt, heldigvis, ellers så hadde vi alle sammen vært mer eller mindre like. Tenk hvor kjedelig det ville vært… I dette innlegget skal jeg forsøke å belyse bakgrunnen for hva tiltrekning bygger på og hvordan tiltrekning kan endre seg gjennom livets faser og forandringer.

BARN
Som små barn så søker vi primært trygghet og tiltrekkes dermed av det som gir oss trygghet. i det barnet sonderer litt utenfor familien så søker barnet fortsatt det samme. Gradvis kommer det hos noen større grad av trygghet og nysgjerrigheten på det som er annerledes øker. Bekjentskapskretsen og variasjonen øker dermed. For de som fortsatt søker trygghet så er det det kjente som gjelder. Ofte finner de dermed venner som er mest mulig like dem selv. Når barn kjenner på forelskelseshormonene, det skjer, handler det ofte om at de menneskene de forelsker seg i fyller dem med trygghet, og dermed skaper en reaksjon basert på at dette mennesket gjør dem lykkelig.

UNGDOM
Ungdom som begynner å fylles med kjønnshormoner har mye mer komplekse tiltrekninger å hanskes med. Seksualitet blir et moment som har stor innvirkning. Igjen kan ungdommen deles i to hovedgrupper, de som fortsatt søker trygghet og de som søker det ukjente nye og spennende.
Førstnevnte gruppe vil vanligvis gå forsiktig frem. Blir de tiltrukket så er trygghet viktig, ja nærmest en forutsetning. Dersom det samtidig slår inn forelskelseshormoner så kan langvarige relasjoner avtales og innledes relativt tidlig og i mange tilfeller holde livet ut. Forutsetningen er det kjente og trygge.

De fleste velger en som ligner på forelderen.

Sistnevnte gruppe derimot går friere ut og finner nye miljøer, forelskelse oppstår og relasjoner utvikles, men sjelden til å bli langvarige da denne gruppen hele tiden søker videre. Denne gruppen venter ofte lenge med å binde seg og få barn. Hvis du synes det høres ut som er en trend i samfunnet i dag så er jeg enig med deg i det. Vi blir tryggere og tryggere med all velstanden i vårt samfunn og kan tillate oss å leke og eksperimentere litt mer enn man kunne før. Hvor lenge man skal bruke begrepet ungdom kommer mest an på modenhet og mindre på alder. Mange velger helt annerledes enn det som ligner på foreldrene.

VOKSNE
Hos voksne kommer det inn ytterligere momenter. Foruten momentene som ungdommen har så har de voksne med seg erfaringer og i det ofte smertefulle erfaringer fra relasjoner som gikk i stykker. Den smerten som der samler seg opp er også med å påvirke tiltrekningen.
Igjen deler gruppen seg i to. De som søker tilbake til det trygge og kjente som de fikk hjemme, som de etter hvert mistet i relasjonen de nylig var i, men allikevel tror de kan finne hos en ny partner. De leter derved etter en ny trygg partner. De finner dermed en som er mest mulig lik dem selv og er så i gang med en ny syklus som de har gjentatt før. Etter hvert som alderen stiger blir det seksuelle underordnet og tryggheten og forutsigbarheten blir enda mer dominerende.

Hos den andre gruppen som er vant til å være litt mer eksperimentelle så er antall samboerskap og brudd høyere enn i den førstnevnte gruppen. Med smertefulle opplevelser vil tendensen til å bringe inn trygghet som moment øke. Oppsummeringsmessig så er det ihvertfall hevet over tvil at tiltrekning er sammensatt og det finnes innenfor hovedtrekkene et utall nyanser. Ønsker du å se på deg selv i detalj i slike sammenhenger kan kanskje ovenstående være retningsgivende som et utgangspunkt. Lykke til.

Tåkekarusellen

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Innlegg skrevet av en leser:

Maria gikk rundt i rommet uten mål og mening. Hun prøvde å tenke ut hva det egentlig var hun skulle. Ikke bare denne dagen, men i det store og det hele, i livet generelt. Hun hadde koblet seg av skoleoppgavene som hadde en påstått og tilsynelatende garanti om en lysende framtid om hun bare gjorde dem bra nok. Om hun bare var flink nok. Hun hadde tatt et avbrekk fra oppgaven for å chatte litt med veninnen sin Ida, men midt under den vanlige praten om alt og ingenting stoppet hun opp. Hun så plutselig med tomt blikk på skjermen. Ida tastet inn ord og setninger om sosialt spill i vennekretsen som Maria vanligvis alltid valgte Idas side i, noen ideer Maria alltid var enig i og noen vitser Maria alltid automatisk lo av og kom med en passende respons på. Som om de var programmert in-tune til å le sammen og være enige. Men Maria så nå ordene som en mengde ord, en storm av mening hun ikke helt kunne se lenger. Ida som engasjert motpart ønsket respons, latter på vitsene, nikk på ideene og risting på hodet av beskrivelsene av hva hennes fiender hadde gjort så urettferdig mot henne.
Noe hadde satt stopp. En likegyldighet kom over Maria og hun ble sjalu på Ida som levde i denne verden der alt dette betydde noe. Hvor irriterende frisøren hennes var, hvordan Thomas ikke kunne ta initiativ, hvor dyrt det var med kollektivtrafikk og hvor urettferdig det hadde vært at Ingrid ikke hadde invitert henne med på lunsj forrige torsdag når alle de andre jentene skulle det. Det var da hun forsto at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Hun hadde koblet av karusellen og brutt koblingen. Ida sitt meningsløse og fantasifulle engasjement kunne ikke lenger få noen respons for hun hadde koblet av. Hun var inne i en nøytral og likegyldig sone der støyen bare fløt forbi og det var ingen tvil om at det Ida nettopp hadde berettet om ikke kunne beskrives som noe annet en nettopp støy. «Er du der?» kom det på melding. Maria hadde lyst til å skrive at hun aldri før hadde vært mer til stede, men hun lot være. Hun visste at i dette øyeblikk var hun blitt en kald fisk, hun var ikke lenger brukbar til Idas formål som bekreftelse. Derfor gikk hun nå, Maria, rundt i rommet og prøvde å komme på hva det var som var så meningsfullt. Hun visste at hun delte Ida sitt engasjement over små hverdagslige ting, men hun kjente sjalusien igjen. «Hva skal jeg da» tenkte hun «Om ikke jeg kan irritere meg over frisøren eller være bitter over at gutten JEG liker ikke tar initiativ». Maria følte uroen komme over seg; «hun kunne da ikke bare melde seg ut?»
Hun så på oppgaven hun hadde skrevet. Den handlet om hvordan den britiske regjeringen hadde håndtert den økonomiske krisen i 2007. Hun hadde sjekket med kompetansemålene som var satt og hun var godt innenfor. Alt som Henrik, engelsklæreren hennes visste å mene noe om, var der og etter hva hun kunne se lå hun an til en god femmer og kanskje sekser. Hun mestret engelsk svært godt etter et utvekslingsår i Australia. Det hadde vært et godt år ettersom hun hadde kunne vært litt alene i den formen at hun kunne velge sine venner på nytt, at hun kunne velge hvem hun på mange måter var på nytt. Når hun hadde kommet hjem igjen hadde hun falt litt tilbake i sitt gamle spor og i de gamle rollene hun hadde blant sine barndomsvenniner. Maria visste ikke helt hva hun skulle tenke om disse refleksjonene om eksistensen. Det eneste hun visste var at det var noe hun fryktet mer en noe annet. Nemlig det å se igjennom sin egen tilværelse. Hun maktet ikke å være så våken. Hun åpnet chat vinduet igjen. «Er du der?» hadde Ida spurt. «Ja, jeg er fortsatt her, hva var det frisøren din hadde sagt igjen?» «Så distre du er, jeg sa det jo nettopp!» «Beklager, det skal ikke skje igjen» sa Maria selvom hun visste det var løgn. «Ida is typing» sto det og hun fikk gleden av å fortelle det enda en gang med Maria som publikum. Hvor lenge hun skulle greie å holde engasjementet oppe. Hvor lenge hun greide å stå ved siden av Ida sin tåkekarusell og heie eller høre på hvor fantastisk og dramatisk turen hadde vært. Men en ting visste hun. At hun gruet seg veldig til det skulle skje igjen.

Anders E.

 

Tid for å ta ansvar for seg selv?

Uncategorized, , , , , , , , ,

Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning. 

Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt? 

I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon? 

I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av. 

På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger? 

Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning. 

Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening? 

 

Grensesetting for barn

Uncategorized, , , , , ,

Et vktig spørsmål som relaterer seg til foregående innlegg om selvstendige barn er hvordan man kan sette grenser på en god måte. Noen mener at man ved å la små barn lage og spise sin egen mat og dermed kline uforholdsmessig mye så skapes selvstendighet. Min oppfatning er at dette er feil. Velger å illustrere det på følgende måte:

Jeg kjenner ingen foreldre som synes det er ok å få klint ned kjøkkenet eller tv-kroken for at minstebarnet skal få utfolde seg. Barnet vil dermed sanse ubevisst at dette er feil i og med at foreldrenes energi faller. Dermed skapes bare et mønster som i verste fall setter seg i barnets ego som noe som er lovlig selv om omgivelsene mister energi. Barnet kan i verste fall lære at det er greit å gjøre noe selv om omgivelsene er imot det! Barnets intuisjon vil forsøke å korrigere, men barnet er for lite til selv å skape nyttig refleksjon rundt dette tema. Øvelsen er dermed fullstendig bortkastet. Barnet tar ingen skade av at det lærer at mat skal spises pent og ikke klines med. 

Når barnet blir større og har forutsetning for å forstå ordene som blir sagt kan grensesettingen starte. Språk er i denne sammenheng viktig fordi refleksjon skjer ved hjelp av ord. Er barnet for lite til å forstå språk viser du barnet hvordan det skal være på en vennlig måte. Forøvrig er rådene under de samme. God grensesetting skjer dersom følgende vilkår er oppfyllt:

  • Grensen som skal trekkes opp må være i tråd med din indre selvstendige overbevisning
    (Dette for at barnet skal bli inspirert)
  • Som voksen må du kjenne at dette er en grense styrt av selvet ditt og ikke egoet
    (Viktig for å styrke energien, inspirasjonen og kopieringseffekten)
  • Du må som voksen kjenne at du er fornøyd med/stolt av å ha kontakt med denne grensen
    (Dette skaper positive assiasjoner til grensen hos barnet)
  • Du må snakke tydelig når du trekker opp grensen
    (Da hører barnet at du snakker om deg og dine verdier)
  • Du må være tålmodig og lytte til barnets reaksjon på grensen du trakk opp
    (Barnet vil da oppleve å bli respektert og dermed øke sin selvfølelse)
  • Ikke kritiser barnets oppfatning selv om den er feil etter din mening
    (Lærer barnet at uenighet er lovlig)

La meg ta et konkret eksempel med et barn på for eksempel 5 år som gjerne vil være med å male veggen i stua:

Barnet: Jeg vil male jeg også. 
Den voksne: Når jeg maler stueveggen så er det veldig viktig at malingstrøkene blir jevne for at resultatet skal bli pent. Det å male jevnt krever trening og må skje fra gulv til tak. Da må man være så lang som jeg er og man må ha gjort det før. Det er de viktigste grunnene til at jeg må gjøre dette selv.
Hyggelig at du tilbyr deg å hjelpe meg, men jeg må si nei takk til hjelpen. (Vent før du sier noe mer for å få plass til barnets reaksjon)
Barnet: Jammen jeg har lyst til å male jeg også. 
Den voksne: Har du noen tanker om hvor eller hva du vil male når du ikke kan male veggen? 
Barnet: Nei!
Den voksne: Vær stille. La barnet eie sin egen kjedsomhet. (Vent til barnet eventuelt ber om hjelp til å finne ut av problemet)

Barnet får her kjent på en grense og lærer samtidig at i den kjedsomheten som følger, så må det selv finne på noe eller løse den aktuelle utfordringen. La barnet være i fred der. Det går antagelig ikke veldig lenge før barnet finner på noe annet, eller maler bilen i stedet ;-). 

God søndag.

Matrix

Uncategorized, , , , , , , , ,

Mange av dere har sikkert sett filmen eller hørt om den. Den røde eller blå pillen handler om å være villig til å se selv eller velge å se som alle andre gjør. Mange har kanskje skjønt temaet, men det å se det i dybden er noe helt annet. Ordet matrix har sitt opphav i ordet mor.

Mange mennesker blir omtalt som selvstendige, men de færreste er det i særlig grad. I stedet er mange egosentrerte. Utad kan disse to alternativene se helt like ut. Min råd i dag handler om de menneskene som ikke har krefter til å følge den oppgåtte stien som egoet og omgivelsene sier er den rette. Hvordan dette preger vedkommende og kampen for å velge det de i seg selv kjenner er riktig akkurat nå, mao være selvstendige og ha integritet.

Flere og flere mennesker kjenner på lav energi. Deriblant flere og flere unge mennesker. Lite tvil om at årsaken ligger i for høyt stressnivå over tid. Lite pauser i store deler av året og ettermiddager og helger fulle av fritidsaktiviteter. Over tid fører dette til varig nedsatt energinivå. 
Å opptre selvstendig og stole på egne vurderinger er vanskelig i denne situasjonen. Gjeldende lære er nemlig som følger:

  • Du kan ikke være hjemme for lenge fordi da kommer du deg ikke tilbake i arbeid
  • Du må ikke sove for lenge om morgenen fordi da snur du døgnet
  • Du må på skolen hver dag ellers går du glipp av for mye og sakker akterut faglig
  • Du bør treffe mennesker ellers blir du asosial
  • Du blir mer sliten av å hvile for mye, kom deg ut og tren
  • Du må bruke ryggen ellers blir den bare verre

For et menneske med virkelig lav energi blir ovenstående nytt stress når de kjenner at de ikke orker. For de av de rammede som har kontakt med seg selv, noe de færreste har i en vanskelig situasjon, blir det nærmest umulig å stole på seg selv. 
Dilemmaet om de skal velge den røde eller blå pillen blir dermed daglige utfordringer som i seg selv er krevende når du ikke har krefter til å stå opp om morgenen. Her kommer derfor noen nye læresetninger som du ikke skal bruke fordi jeg sier det, men fordi selvet ditt sier at det er riktig for deg. 

  • Vær hjemme og hvil til du kjenner arbeidslysten kommer tilbake
  • Sov så lenge du vil om morgenen. Du har mange timer med tapt søvn å ta igjen.
  • Hvis du ikke orker å gå på skolen så vil du bare bli mer sliten av å gjøre det. Lese lekser kan du gjøre hjemme.
  • Vent med å treffe mennesker til du har lyst til det
  • Ikke tren når kroppen er utslitt. Nøy deg med forsiktig bevegelse som du kjenner er godt for deg.
  • Hvis ryggen er vond og smertene tar all energien din, skal du være forsiktig med å bruke ryggen hvis det medfører mer smerte

Stol på deg selv og følg din selvstendige oppfatning. Du kjenner din virkelighet best.

 

Selvstendighet, falsk eller ekte?

Uncategorized, , , , , ,

Mange mennesker omtales som selvstendige, mens de i virkeligheten er sta/egne eller egosentriske i sine handlinger. Med det menes at det er egoet som styrer de litt sære valgene.

Selvstendighet er ikke adferd. Det er en holdning. Holdningen ligger i bakgrunnen og utgjør den indre referansen som vi kan styre etter. Ordet selvstendig betyr å stå alene i sin overbevisning uten avhengighet med hensyn til hva andre måtte mene. Stå selv = selvstående = selvstendig med andre ord.

Hvordan kan du da vite om det er selvstendighet du kjenner? Følelsen som ligger forut er som regel trygghet og styrke. Behovet er for eksempel å stille opp for det du tror på innerst inne. Selvstendigheten kjennetegnes av ro i dette standpunktet uten behov for å overbevise eller sjekke med andre. Stille og rolig går du dermed dine egne selvstendige veier. Dine handlinger reflekteres av selvstendigheten og blir hensiktsmessige for deg og omgivelsene.

Offer og parasitt

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Har du hørt uttrykket «takknemlig offer»? Har du tenkt over hva det egentlig betyr?

Hvis du leste mitt forrige innlegg så skriver jeg der om kynisme og narsissisme. Menesker som styres av disse kreftene etterlater seg ofre. Noen av disse ofrene er takknemlige ofre. Det vil si at de over tid har blitt avhengige av sine parasitter og er takknemlige over at de i det hele tatt får oppmerksomhet. Om den er god eller dårlig spiller liten rolle.

Det er vel kjent fra naturen at vert-parasittrelasjoner er mange og nødvendige for artenes overlevelse. Offer -parasittrelasjoner hos mennesker bygger på det samme prinsippet.
Her er et eksempel: To mennesker lever sammen hvor den ene, vanligvis den mannlige, tenderer til å være dominerende og herskende mens kvinnen tenderer i underkastende selvutslettende retning. Hans mestring bygges av at han klarer å rettlede henne og hennes mestring bygges av at hun klarer å blidgjøre ham. Det utvikler seg en avhengighet hvor den enes mestring blir avhengig av om den andre har en god eller dårlig dag. Slike par lever ofte i en berg og dalbane tilværelse. I og med at parasitten er avhengig av sitt offer og vise versa så følger de hverandre opp og ned. Relasjonen utvikler seg ofte i retning av økende krangler og distansering.

Kjenn etter om du lever slik i større eller mindre grad. Hvis du ser at din tilværelse svinger med din partners tilstand så er det kanskje på tide å tenke nytt. Løsningen er sjelden å forlate den andre enten din rolle er offer eller parasitt. Den er tvertimot å frigjøre seg i den relasjonen man er i.

Første skritt er å forstå hvorfor det har blitt slik. Årsaken finner du ofte i barndommen og i relasjonen til dine foreldre eller andre nære personer. Dernest må du akseptere at du selv har videreført et slikt mønster i deg og at du har latt det prege livet ditt så lenge som det har gjort. Denne delen er krevende og det er ikke nok å vite at det er slik. Du må virkelig mene at det er greit at du har gått i denne fellen og at den har fått prege deg såvidt lenge. Du vil kjenne en dyp ro når du er i mål.

Dersom du får en sorgreaksjon så er det positivt. La denne gå sin gang så vil roen komme. Denne roen er frihet til å velge et selvstendig og uavhengig liv i den relasjonen du har eller å gå videre alene.

Send gjerne inn kommentarer og spørsmål på dette innlegget så andre kan følge dine tanker om dette. Ha en fin helg!