Stikkordarkiv: selvmedisinering

Om å leve for eller av maten

Har maten tatt kontroll over deg og du ikke over den ?

Har overspising blir et problem og du ikke klarer å stoppe det?

Har den eneste tanken og behovet blitt å få noe søtt eller salt og du tenker «bare litt»?

Har litt blitt mer og til slutt blitt mye?

Følelsen av dårlig samvittighet, indre dommer som forteller deg at du har manglende kontroll og selvdisiplin følger ofte med. Bekreftelse på att du ikke har viljestyrke og ikke klarte å stå imot denne gangen heller ……

Kjenner du deg igjen i at dette er tanker og følelser du ofte sliter med i kjølvannet av overspising?

Mye av dette er psykisk betinget, gamle innlærte mønstre som går automatisk og som er nærmest umulige å stoppe. Slike vaner og behov kommer ofte når man føler seg maktesløs, har lav energi, er sliten og stresset, eller på annen måte har det vanskelig i livet. Dette gjør det vanskelig å ta kontroll.

Hva er årsaken til at det er slik?

Det å forstå årsaken til at man handler som man gjør i slike situasjoner, kan hjelpe deg å snu dette mønsteret. Har man som barn f.eks. fått søtsaker, kaker div. mat som trøst når andre ting har manglet eller vært vanskelig i livet, vil det ligge som en oppgått «motorvei» i hjernen. Da fortsetter ofte stress- og trøstespisingen i voksen alder. Dette er et mulig årsaksbilde som ofte kan være del av et større hvor årsaken til at behovet for å trøstespise også er viktig. Årsaksbildet er som oftest sammensatt, men det går som regel igjen at mat har hatt en rolle i sammenheng med vanskelige følelser og dermed har det oppstått slike uhensiktmessige mønstre. Dette trigger spisebehovet og overspising. 

Det er krevende å skulle se seg i speilet og innrømme for seg selv at det er slik,

men det er første skritt for å kunne gjøre noe med det. 

Hjernen vår er plastisk og dynamisk. Det skapes «motorveier» av hjernetråder som kobler seg sammen og sender signaler mellom cellene om gjentatte budskap om og om igjen. De slutter å koble seg sammen når du slutter å gjenta budskapet over tid. Så du kan faktisk omskape din egen hjerne til å handle annerledes og lage nye «motorveier» som medfører andre valg. Dette er krevende arbeid som starter med å erkjenne at det har blitt slik og, viktigst av alt, hvorfor det har blitt slik. 

Hjernen din er i konstant endring og endringene påvirkes av hvilke tanker du tenker og hvilke følelser du opplever. Ved å se nærmere på årsaken til ditt handlemønster vedrørende mat kan mye gjøres. 

Det vil oppstå situasjoner som vil føre til at overspisingsbehovet kommer. Slike situasjoner skaper følelser som må dempes. Som følge av en følelsen som oppstår kommer behovet for trøst, og ved å bevisstgjøre seg dette så kan du selv ta kontroll når behovet oppstår, og dermed velge andre og mer hensiktmessige handlemønstre enn du vanligvis gjør. Du går ikke da lenger på autopilot men er tilstede og bevist i seg selv.

Man tar gjerne problemet som det er her og nå og starter på utallige dietter og slankekurer, men når årsak ikke er kjent og bearbeidet vil tilbakefall ofte bli resultatet.

Kanskje er tiden inne for å ta tak i dette nå for å få til varige endringer. Lykke til med det. 

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Et avskjedbrev til rusen

Dette innlegget er skrevet av en leser. Vi takker for at vi får dele det her:

I mange år har du vært min bestevenn, du stilte alltid opp. De gangene de vonde følelsene meldte seg, så var du der og tok av meg lenkene og gjorde meg fri. Det var akkurat slik jeg følte det da. Ensomheten tynget meg men du var der og gjorde livet enklere. De tunge stundene der du hjalp meg til å bare komme videre, var noe jeg trengte.

Den skammen og skylden jeg føler på etter alle disse årene, kan likevel ikke beskrives med ord. Alle de jeg har sviktet, alt jeg har ofret. Tankene om alt som kunne vært. Til tross for det, er jeg utrolig stolt over hva jeg har greid å få til. Jeg føler på en veldig ambivalens. På en måte føler jeg du reddet meg ut av alt det vonde. På en annen måte så føler jeg du tok fra meg alle muligheter og satt på meg håndjern.

Det er likevel ikke noe jeg kan gjøre, med det som har vært. Jeg kommer aldri til å glemme deg, for du er en del av meg. Du er nok den delen av meg som jeg sterkest kan identifisere meg med, hvis jeg tar av meg alle klærne og står helt naken. Jeg syntes det er vanskelig å være helt naken. Fortsatt tør jeg kun å være naken i noen få settinger. Og når jeg tenker at jeg skal prøve å forklare, så stopper frykten meg. Frykten for hva de skal syntes, selv om jeg egentlig vet at de vet.

Sosialt sett har jeg alltid følt at jeg har lyktes, jeg har glidd inn i alle miljøer som ål i en smørpanne. Nå har jeg også nådd «toppen» med jobb og forretninger, noe som gjør at jeg føler jeg har oppnådd en respekt hos de av vennene mine som er liv fylt av «suksess». Det gir meg en tilfredstillelse men ikke den tryggheten jeg har søkt etter. Jeg vet nå at den tryggheten finner jeg bare i meg selv, og jeg er på god vei til det.

Med alle fysiske utfordringer og ting som er «farlig» har jeg vært fryktløs. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig har følt inni meg. Det er slik jeg har svart på det perfekte samfunnet som har trykket seg på. Slik har jeg alltid greid å holde hodet over vannet. Nå er det ikke lenger nok å holde hodet over vannet. Likevel føler jeg på den følelsen å falle mellom to stoler.

Men, nå har jeg bestemt meg. Jeg sprakk som en dong etter forrige gang jeg var hos terapeuten min. Jeg og rusen danset sammen, tettere enn vi noen gang har gjort tidligere. Men det gav meg ingenting. Snarere tvert imot. Det gav meg en følelse av at nok er nok, jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å døyve et problem med et annet. Samtidig føler jeg at jeg har våknet, eller, våknet opp på ny. Det kan i perioder fortsatt være motorvei i hodet, men plutselig tar jeg av en avkjøring på den motorveien. Nye tanker skapes, tanker som er givende for meg. Idemyldring. Den kreative sjelden får utspille seg. Jeg har jo så ufattelig mye i meg, som har ligget i dvale. Et uforløst potensial som jeg selv ikke skjønner hvor langt kan nå. Det er nesten så det skremmer meg litt, hvor mye tro jeg har på meg selv. Hvor fryktløs jeg er, når det bare er meg og tankene og de nye ideene.

Nå er det takk og farvel. Takk og farvel til alle de dårlige valgene du har ledet meg til å ta, for å kunne være sammen med deg. Takk og farvel til alt sviket jeg har påført andre. Mens jeg skriver det, så føler jeg likevel jeg er mer tilstede, jeg gir mer kjærlighet, og jeg har vært en bedre venn, enn mange av de jeg har målt meg opp i mot som «vellykkede». Det gir meg bare nok en bekreftelse på at nok er nok!

Du har hjulpet meg, og du har dratt meg ned. Nå er det på tide at våre veier skilles. Nå er jeg sterk nok i meg selv til å takke nei til både deg, og til de vennene jeg har målt meg opp mot. Jeg har tatt en avgjørelse om at jeg vil velge deg bort. Jeg vil velge bort de vennene mine som trakter etter «lykke» målt i penger og status. Jeg vil ha inn personene i livet mitt som gir meg glede. Det har vært en lang prosess, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har stått i det.

Realisering av fortidens smerter

Det å skulle gå fra et hektisk yrkesliv og over i gradvis nedtrapping til pensjonisttilværelsen kan by på flere utfordringer. Hvis man samtidig har en angstlidelse så kan det by på ytterligere utfordringer. Det å håndtere angstlidelsen paralellt med at mer tid og rom gir plass til realisering, kan være krevende. Hvis jobb har vært brukt til distraksjon eller delvis som medisin for å slippe å kjenne på gamle smerter, så vil det å skulle trappe ned bety at kroppen og hjernen gir slipp på det som har vært fortrengt. Dette er slik vi mennesker fungerer. Pauser blir brukt til å rydde og reparere for å være bedre rustet fremover. Det er mange som glemmer de pausene i dagens samfunn.
Her kommer noe innspill til hvordan realiseringen kan håndteres.

For å kunne senke sårbarheten så vil psykiske smerter komme ut som vemod. Kroppslige smerter vil komme som de smertene de har vært og er. De vandrer typisk rundt i kroppen fra sted til sted. Her kommer noen eksempler på realisering og tiltak for å håndtere dette.

– Du slipper taket i saker på jobben og tar mindre ansvar for oppgaver som strengt tatt ikke hører hjemme hos deg.
Det fører til rom for å slippe frem minner om alt ansvaret du har tatt og hvor lite du har fått igjen i form av for eksempel takk og lønn. Her kan det ligge skjult gammel bitterhet og frustrasjon som dermed slippes frem.
Løsningen blir å tilgi deg selv i ettertid for å ha blitt lurt av optimisten til å tro at du skulle fått takk og betaling. Alternativt ha selvaksept på at ansvarsfullheten har vært så stor og omfattende.
– Med færre timer på jobb får du mer tid til å tenke og mer rom for å ta ansvar for deg selv og fremtiden uten jobb.
Det fører til øket rom, tid og frihet. Friheten utvider bevisstheten om mangelen på en kjæreste, egen familie og det sosiale livet. Her kan ligge skjult maktesløshet og fortvilelse over manglende kapasitet og helse historisk, gitt angstlidelsen og de begrensningene den har satt. Løsningen blir å ha selvaksept på virkningene av angstlidelsen og de begrensningene den har medført.
I begge tilfeller er det viktig å slippe til vemodet over at det har vært slik. Sorgprosessen kan være krevende og omfattende. La tårene strømme og slipp til smerten uten å forsøke å distrahere den vekk.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Sexpress

Jeg får aldri gå i fred. Det er et konstant press på å være med på mer seksuelt. Ofte handler det om eksperimentering som for meg er motbydelig å tenke på. Jeg har selv relativt liten erfaring med sex og har holdt igjen på det området alltid. Er egentlig heller ikke så opptatt av det eller kjenner noe særlig lyst til å ha sex. Det er sjeden jeg føler meg tiltrukket av noen seksuelt og særlig ikke når noen presser meg. Jeg er nå i et forhold som har vart et års tid og presset øker stadig. Partneren min er ikke ufin på noen måte og det er godt samvær mye av tiden vi er sammen. Jeg kjenner at jeg er glad for å være i denne relasjonen, men vet ikke om jeg orker å gå rundt med konstante forventninger om seksualitet som jeg ikke egentlig ønsker. 
Hva skal jeg gjøre?
(Spørsmålet er redigert og gjort kjønnsnøytralt)

Svar: Når jeg har valgt å gjøre spørsmålet kjønnsnøytralt så henger det sammen med at både kvinner og menn kjenner på dette. Som oftest på forskjellige tidspunkter i livet. Unge kvinner føler som oftest at de blir presset av menn, mens godt voksne menn kjenner at de blir presset av kvinner.

HVORFOR ER DET SLIK?
Årsaken er sammensatt og som regel tosidig. Det betyr at situasjonen trigges av noe hos begge parter. Summen av det som trigges utgjør en ubalanse og utslaget blir i dette tilfellet på det seksuelle. Kreftene er de samme som når utsagnene handler om at man ikke snakker nok sammen, eller gjør ting sammen osv.
Utifredstilte behov handler om avhengigheter som skaper forventninger og illusjoner som brister med det resultat at man blir tatt av offermekanismen. I praksis blir det for eksempel press om sex.

Ofte handler presset om andre udekkede behov

Partneren kan ha andre udekkede behov, men et begrenset register å bruke for å uttrykke det. Ofte blir det seksuelle tilnærminger som er løsningen fordi det er konkret og kjent og det er relativt enkelt å finne oppskriften på hvordan man kan gå frem. Å sette ord på mer komplekse følelsesituasjoner er vanskeligere fordi de fleste har lite trening i det. Dette gjelder særlig for menn. Kvinner er langt flinkere til å sette ord på det de kjenner, dog ofte i en lite gunstig form. Bebreidelser er ingen god formidlingsform og det skal en god lytter til for å kunne trekke ut essensen i det som sies.

Hvordan dine avvisninger og din tilbakeholdenhet på området oppfattes er en annen sak. Hvis du ikke setter ord på det du kjenner på og tenker så er det fort gjort at partneren oppfatter deg som avvisende.

Det er viktig å sette ord på situasjonen slik at det stemmer med
lytterens opplevelse i størst mulig grad.

LØSNING
Slike situasjoner som beskrives her krever god kommunikasjon løpende. Det vil si at ting må sier om igjen og helst knyttes til den enkelte situasjon og årsakssammeheng. For å følge opp i praksis den gode kommunikasjonen så er det viktig at du får gitt uttrykk for dine opplevelser og din virkelighet. Dette krever en tydelighet fra din side.
Den kan for eksempel lyde slik:

Når du spør meg om jeg har lyst til å ha sex med deg og jeg svarer nei uten å si noe mer, så ser og hører jeg at du blir lei deg. Jeg skjønner at det kanskje har noe å gjøre med at jeg ikke sier hvorfor jeg ikke har lyst.
Jeg er glad jeg skjønner at jeg nok må begrunne det mye bedre for at du skal forstå.
Skal tilstrebe å komme med en begrunnelse når du spør heretter.

Det er ikke sikkert du får noen reaksjon på dette utsagnet, men la det like fullt henge i luften. Partneren din kan trenge litt tid på å fordøye hva du egentlig sier. Etter en stund kan du gjerne følge opp med følgende:

Hvis du på bakgrunn av at jeg sier nei til sex lurer på hvorfor
så er det helt i orden om du spør.

Om du skal si noe generelt om din situasjon seksuelt fordrer at partneren er interessert i de generelle forklaringene. Kan være lurt å vente til vedkommende spør før du setter mer ord på det. Grunnregelen er at du fatter deg i korthet og avventer tilleggsspørsmål.

Neste skritt er å spørre partneren om det handler om noe annet hos vedkommende, for eksempel slik:

Når jeg sier nei takk til sex så lurer jeg av og til på om det er andre ting du kjenner eller tenker på. Hvis du vil snakke om noe så er jeg tilgjengelig nå. 

Det er viktig at ansvaret for å fortelle ligger hos partneren. Du får ikke gjort mer enn å stille deg til rådighet som lytter.

Lykke til.

Rus og flukt

Thomas Seltzer gir et ærlig og godt bilde av virkningene av kokain i denne artikkelen i VG. 

Rus i mange varianter ødelegger hjernens evne til å kjenne ro og glede. Det spiller ikke så stor rolle hva slags rusmiddel som brukes. Forskjellen på ødeleggende virkning, hvor lang tid ødeleggelsene tar og hvor dypt de går er dog betydelig. Har tidligere skrevet om selvmedisinering som berører dette temaet ytterligere.

Det å stenge av kroppens følelser og erstatte de med noe annet vil før eller siden skape problemer. Vi er  utstyrt med følelser fordi de skal hjelpe oss til å ha et fullverdig liv. Kunnskapen om bruk av følelser er historisk desverre meget mangelfull, men det har alltid vært noen som har forstått og som har forsøkt å formidle. 

Du er født med bruksanvisningen i din egen intuisjon. Det å bruke den riktig krever innsikt og frigjøring. Livet er en slik prosess, men det betinger at du ikke rømmer via rus. Husk dog å ikke dømme andre, men være ydmyk for at det kan finnes gode forklaringer på hvorfor de valgte det som utvei.

Sex som selvmedisinering

Det lever en del mennesker i verden i dag som er avhengig av sex som rusmiddel hvor akten utgjør bekreftelse og utløsningen utgjør den rensende og beroligende effekten som mange oftest søker med selvmedisinering. Slik avhengighet er godt skjult og veldig få er klar over at de har denne avhengigheten, langt færre som vet de har den, er åpne med at de bruker sex som selvmedisinering.

Når hyppigheten på selvmedisinering med sex blir så høy at det for den enkelte og omgivelsene blir en belastning innser de fleste at de har dette problemet. Med høy hyppighet her menes daglig eller flere ganger om dagen.  

For mange er det nok å innse at de har dette problemet. For andre er det nødvendig med kognitiv hjelp. 
Bakgrunnen er som oftest sammensatt. En gjenganger er uro og angst, se egne innlegg om dette. Ved orgasme utløses beroligende hormoner og det oppnås en ro. Den varer imidlertid ikke så lenge og så er det tid for ny selvmedisinering. 

Selvmedisinering

For å kunne leve det krevende livet som mange har som ambisjon, er det en utbredt bruk av selvmedisinering i diverse former. Definisjonsmessig så betyr uttrykket at man bruker noe til å fjerne seg fra en tilstand som ikke er ønsket. Det er krevende å stå oppreist i det livet man til daglig lever og veien til  en dempende medisin i en eller annen form er kort.

De mest kjente formene er knyttet til alkohol og andre rusmidler. Disse er imidlertid ikke de mest brukte. Den aller mest brukte er mat. Særlig i form av sukker og fett med den følge at overvekt er et økende problem, spesielt blant barn og unge. Den raskest økende formen for selvmedisinering er dataspill og andre sosiale medier. Felles for alle former for selvmedisinering er at de er vanedannende og etter hvert skaper avhengighet.

Selvmedisineringen er et resultat av et symptom som igjen er forsårsaket av en dypereliggende årsak. Det betyr at for å få bukt med det misbruket som skjer så må årsaken finnes og fjernes.
Årsaksmessig kartlegging er krevende og starter med at hver enkelt ønsker å gå i dybden på sin egen selvmedisinering. Dit kommer man ikke uten at man først innser at man er inne i et misbruk.

Med andre ord så skjer ikke det før man er helt nødt av en eller annen grunn, og da har ofte problemene blitt så store i form av overvekt eller andre ubalanser at det blir meget krevende å rette opp.