Stikkordarkiv: selvfølelse

AKSEPT OG BETINGET ADFERD/TANKE

Del 4

I det autonome nervesystemet og hjernen ligger dine erfaringer, opplevelser, alt som er gjort deg til den du tror du er, din livshistorie, alt som er blitt deg, men som ikke har vært der i utgangspunktet. Formen vi har blitt «plassert» i, basert på forventningene til oss, rollene vi spiller fra vi ble født, fra før du var deg, fra før du bare var.  = jeg er, til du fikk navnet ditt og ble den du fremstår som i dag.

Dette utgjør i sum ditt selvbilde og din identitet.

Fra et selvbetraktende ståsted, ditt eget jeg, gir dette mulighet til å søke ro ved å konsentrere seg om å betrakte aktiviteten i kropp og psyke, for eksempel ved meditasjon. Vi kan trekke oss inn i det vi kan definere som det indre mennesket hvor det er stillhet og ro, det finnes ingen historie, det er uten navn og tid, det er rent/tomt og klart, her er det sannheten som styrer uten plusser og minuser, men vi erfarer det som faktisk skjer slik det skjer. Det er det vi kan kalle deg selv hvor du bare er, det åndelige perspektiv uten å tilegge det noe religiøst innhold eller noe overnaturlig, det bare er. Her er det full hengivenhet til slik det faktisk er i livet akkurat nå og hengivenhet er selve hjerteordet til aksept. Det finnes ingen kamper å kjempe om hva vi vil ha og ikke ha som vi bruker mye kapasitet på ellers i livet, dette medfører en dypere aksept som kjennes i både kropp og sinn.

Ekte aksept er emosjonell og ikke intellektuell. Det intellektuelle handler om logisk forståelse av hvorfor ting er som de er. 

Det å akseptere kan både være en aktiv handling, og en stille passivitet, en ikke-handling, når dette er det mest hensiktsmessige. Det ene er en forutsetning for det andre; for å kunne si at du aksepterer noe, må du i de fleste tilfeller omsette aksepten i handling. På den annen side, for å kunne handle på en måte som fungerer for deg, må du ha akseptert situasjonen slik den er. Hvordan skal man da kunne vite når man skal velge å være henholdsvis aktiv og passiv? Valget avhenger av hvor du befinner deg, hva du befinner deg i og av hva du vil med situasjonen og livet ditt på litt lengre sikt.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

 

Maraton

MINDREVERD OG SELVFØLELSE

Trigger mindreverdet sårbarheten din og kan det være at det ligger dårlig selvfølelse bak?

Har du kjent på den egentlige årsak til at du «pusher» deg fremover og ønsker å prestere mere, bedre og nå lengre?

Lurer du deg selv til å tro at dette er deg, at det er deg som egentlig vil dette?

Man løper mil på mil, vil løpe fortere, vil løfte tyngre og tyngre med vekter, vil bli slankere og bedre form, jobber mere og mere, tjene mere penger, flottere bolig, dyrere bil, vil prestere bedre og mere, hele tiden jager man etter noe mer og bedre for å bli tilfredsstilt, nå nye mål.

For bare jeg kommer dit, da vil det bli bra, da vil jeg bli lykkelig, men blir man egentlig det, når man lever for alt som skal bli så bra i fremtiden, en tid vi egentlig ikke vet noe om.

PESSIMISME OG OPTIMISME

Fremtid er kun basert på fortid og ut fra fortidens erfaring skaper vi forventninger og bekymringer inn i fremtiden. Vi er stadig på søken fremover i tid og glemmer at livet faktisk er her og nå, hva som skjer i neste øyeblikk vites ikke.

Og vil man egentlig alt dette?

Kan man være tilfreds med at jeg er bra nok, bra nok i det jeg er, det jeg alt har og det jeg alt gjør uten å «jage» etter noe mere. Skiller man på å «gjøre» for å nyte og om det er man selv som ønsker det og om man har lyst til det.

Eller er jaget der for å dekke opp for et falsk jeg, et mindre verd, en dårlig selvfølelse.

ÅRSAKER

Hva er driveren bak? Kommer det av følelsen glede og lyst, eller sorg, smerte og en frykt som ligger der fra langt tilbake i livet.

Den som puster deg i nakken, som er stemmen på skulderen som forteller deg at du må prestere, som du har hørt fra du var barn, at du kan nok litt bedre, tegne litt finere, skrive litt mer, du klarer litt til osv. Den stemmen som har etablert den indre dommer i oss, kritikeren som alltid drar deg ned, som forteller deg at du ikke er bra nok i det du gjør eller det du er. Er det «styggen på ryggen»?

Er det frykt for ikke å bli sett, ikke få oppmerksomheten for at man ikke leverer og ikke få annerkjennelsen fra andre. Frykt for smerten som følger av det? Ligger dette behovet for oppmerksomhet utenfor deg selv?

Er det dette som drar deg videre, er dette ditt egentlig jeg eller kan det være ditt falske jeg som er skapt av andre, som får deg til å tro at du vil dette, men egentlig ligger det forventninger fra andre bak, presset om at man skal «være noe» hele tiden, prestere, bli sett og behovet får å få anerkjennelse av andre. Er vårt behov og livskvalitet knyttet opp mot hva andre tenker og mener, er det det som skaper verdi i livet ditt?

Hvordan kan man da bli lykkelig om man knytter sin identitet og velbefinnende opp mot noe som er så variabelt som andres oppfatning over egne prestasjoner?

Man kan ikke være noe mere enn man alt er.

LØSNING

For å komme nærmere svaret på dette må man se på hva som er driveren bak handlingene våre. Den egentlige årsak til at man gjør disse tingene.

Forutsetningen er at man tør og være ærlig med seg selv og ikke fortrenge det som kommer opp. Og dernest akseptere at det har vært slik og virkelig mene det.

Det er avgjørende for å kjenne på hva vil man egentlig og hva trenger man egentlig nå, og ikke bli styrt av sitt falske jeg som er skapt av verden rundt deg og hva som forventes og hvilke roller vi spiller i livene våre.

Selvinnsikt er å tørre og se seg selv med ærlighet til det som måtte komme. Å ville se, og fortsette og se i møte med det som utfordrer i deg selv. Det kan være både vondt og vanskelig og gi slipp på gamle selvbilder. Det er naturlig å kjenne frykt, men etter hvert som man blir venn med frykten/slutter å kjempe mot, vinner man tilbake tilliten til seg selv og livet. Fremfor burde og skulle blir det heller nå at du følger noe du kjenner at du MÅ ut ifra en indre nødvendighet, nemlig fra deg selv/fra det autentiske i deg.

Gjennom ærlighet til seg selv ligger det en mulighet for bevisstgjøring av hva som er vanene og mønsteret vi går i, og hva det innebære og være drevet av det. Med denne innsikten skjer en utvikling, og det gir rom for en dypere indre ro, og en ny vei som bryter mønsteret. Ved å følge denne indre roen på hva som virkelig er deg kan lagene som er blitt bygget opp uten på din virkelige natur gradvis fjernes, og det tillærte mønsteret blir mer og mer gjennomsiktig. Du kommer inn til den virkelige deg, styrt av deg selv i sin rene og naturlige form.

Ønsker alle lykke til i møte med seg selv og hvem du egentlig er, og hva du faktisk vil i det som er ditt liv og ingen andres.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Skolevegring – «Nederlag setter spor i hjernen»

Her er en lenke til en interessant og viktig artikkel i VG som omhandler et, dessverre, stadig økende symptom i skolesammenheng; skolevegring.

Skolevegring har flere definisjoner. Her er to;

«Når eleven viser vansker med å komme på skolen, assosiert med sinne, gråt, protest,«vondter», frustrasjon, angst og depresjon.» Kilde: Ås kommune «Forebygging av skolevegring».

 «”Vegring initiert av barnet mot å gå på skolen eller bli der hele skoledagen, eller en kombinasjon av begge” (Kearney& Silverman1996) –atferdsfokus» Kilde: PPT Oslo «Skolevegring en heterogen gruppe?»

Hva er årsaken til et stadig økende antall såkalte skolevegrere? Det omtales og ses gjerne på som noe en person har/er, en egen tilstand, noe som bidrar til at en ofte setter for mye fokus på elev og symptom og glemmer de underliggende årsakene. Fokus og tiltak rundt symptomer gjør sjelden noe med årsaken. Hva om problemstillingen heller defineres som et symptom, en naturlig følge av en årsak, og heller går inn i dybden på årsaksbilde for å finne løsningen? Kan med stor grad av sikkerhet si at barn i utgangspunktet ikke er født skolevegrere. Skolevegring har som regel mange, sammensatte og komplekse årsaksbilder. 

Nedenfor følger utdrag fra en artikkelserie «SKOLESVIKET» i VG (ref. lenken innledningsvis): «Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress».Mestring, empati og indre motivasjon er viktige faktorer for læringsutbytte. Hva skjer når elever stadig møter nederlag og følelsen av mestring uteblir? De elevene som har vansker som for eksempel dysleksi er ekstra utsatt. 

Sitat start:

Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress…

Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak. «Nils» (10) fikk sterke smerter etter langvarig mistrivsel på skolen.

Da Nils blir henvist til tverrfaglig utredning ved Barneklinikken på Rikshospitalet, møter han barnepsykiater Stein Førde, i tillegg til barnelege, spesialpedagog, psykolog og smertelege. På møtet kommer spørsmålet: «Hvordan har du det egentlig på skolen?»

Reaksjonen er voldsom. Gutten nærmest klapper sammen foran dem. Niåringen viser med hele kroppen at temaet er nesten umulig for ham å snakke om.

Når barn opplever langvarig belastning, kan symptomene «sette seg i kroppen» og bli kroniske.

Vi ser at mange utvikler stressymptomer, fordi de ikke henger med i fagene og opplever gjentatte nederlag, selv om de anstrenger seg til det ytterste.

Nederlag setter spor i hjernen
Opplevelse av mestring er nødvendig for å opprettholde nysgjerrighet og lærelyst. Gjentatte nederlag setter spor i hjernen som er vanskelig å fjerne siden. Hvis du hver dag kjenner at du ikke klarer å konsentrere deg så lenge det er krevet, svekkes følelsen av at du er en som får til noe. Og hvis man opplever dette over tid, formes noen baner i hjernen som gjør at slike situasjoner også senere vil oppleves som truende.

– Får følelsen feste seg, er det vanskelig å snu den, for avlæring krever at gamle veletablerte koblinger i hjernen skal fjernes og erstattes av nye. Du mister troen på at det i det hele tatt nytter å gjøre en innsats hvis du aldri har opplevd å lykkes, forklarer hjerneforskeren.

Han understreker at trygghet er bunnplanken i all læring. Hvis man ikke føler seg trygg, er det vanskelig å lære. Selv moderat utrygghet i en læringssituasjon gjør at vi slår på «autopiloten for overlevelse» fremfor å være åpen for å ta inn noe nytt og ukjent. 

Sitat slutt.

Hanne Frydenlund
Kognitiv terapeut
Medlem av Dialoggruppen

Du, selvet og kroppen din

Jeg selv

Jeg er et bevissthetssentrum. Jeg’et inneholder pr definisjon to ting:

–       Identitet/selvfølelse/selvbilde

–       Vilje

 Med jeg’et som utgangspunkt kan du dermed styre alt. Det er to forutsetninger som må være på plass da:

–       Identiteten som sier noe om hvem du er, ikke utfra hva du gjør, men hva du er

–       Kontakt og erfaring med hva det vil si å ta viljevalg

 Jeg’et støtter seg på selvet og den erfaringen som ligger i identiteten samt all annen informasjon som kommer fra det som ikke er deg. Selvet består av magefølelse, intuisjon, rettferdighetssans, overbevisning m.m. Ordet selv kommer fra ordet sjel. Hva sjel er skal jeg ikke begi meg inn på å definere her, men det finnes utallige definisjoner der ute av hva det er. Mitt råd er at du gjør deg opp din egen mening ved hjelp av selvet ditt.

Kroppen

Kroppen består av:

–       Den fysiske skikkelsen

–       Følelser

–       Intellekt

Denne mekanismen består av mange bestanddeler som får det hele til å fungere uten at du nødvendigvis er til stede. Derfor automatikken som læres inn tidlig i den hensikt å skape selvopprettholdende overleveringsmekanismer.

 Kroppen responderer langt tregere enn det du gjør. Det vil si at du kan gjøre forandringer, mens det for kroppen tar tid å komme etter. Den tilstanden som har vært lenge, samme hvor uhensiktsmessig denne har vært, er å regne som en ”normaltilstand”.

Å bringe kroppen over i en tilstand som i utgangspunktet er ”unormal” byr på mange utfordringer. Derfor motstand og treghet før nye innsikter og valg reflekteres i kroppslige utslag.

 Intellektet henger godt med på endringer og samler og lagrer informasjon uten at det kan brukes til så mye annet enn det som er lært og erfart.

Følelsene er tilstede til enhver tid uansett hva vi foretar oss. De følger av situasjonen. Hva de skal brukes til og hvilke behov som skal startes opp blir en kamp mellom deg og automatikken som sitter i kroppen som hjernen er en del av.

Jeg’et og egoet

Ditt jeg er sentrum i din bevissthet. Jeg’et er det stedet hvori du befinner deg når du sanser med sansene dine. Jeg’et er ikke egenskapene/delpersonlighetene dine. Egoet, hvori din personlighet ligger, er noe du har tilgjengelig fra jeg’et hvis du er villig til å bruke viljen og velge.

I jeg’et finnes to ting:

  1. Viljen
  2. Identiteten

Viljen er evnen til å gjøre bevisste valg. Identiteten er selvbildet hvori selvfølelsen ligger. Identiteten er en sumverdi skapt av alt du har gjort og vært i ditt liv. Har mye av aktiviteten ligget i ditt ego så vil dette ha svekket identiteten. Har du gjort bevisste viljestyrte valg så har det styrket identiteten din.

Et enkelt eksempel for å vise forskjellen er:
Et menneske som veldig raskt går inn og korrigerer andre er vanligvis drevet av egoet og ikke jeg’et. Et jeg drevet menneske vil i større grad avvente og tenke seg om før det legger en strategi og eventuelt, om det vurderes som nødvendig, kommer med sitt synspunkt uten å korrigere.

Identitet

Identitet er ikke det samme som personlighet. I et tidligere innlegg om personlighetsdannelse ble det skissert hvordan en gruppe innlærte egenskaper utgjør personligheten din. Personligheten befinner seg i ditt ego som brukes i det daglige for å mestre tilværelsen og få gjort og tenkt nødvendige og unødvendige ting.

Identitet befinner seg i deg. Sagt med andre ord: I jeg’et ditt befinner det seg et bilde av hvem du er og hva du er. Dette bildet er deler av ditt selvbilde og skaper grunnlag for selvfølelsen. Det vil si i praksis at du godt kan ha personlighet selv om du har lav selvfølelse og svekket identitet. Adferden din påvirkes dog av dette og over tid kan det svekke og endre din personlighet også.

En sterk og god identitet bygges hver gang du stiller opp for deg selv i tråd med det du står for innerst inne. Som skrevet om i selvskading nylig så svekker det motsatte identiteten din og deg selv. Over tid så vil hyppig bruk av dine indre overbevisninger bygge selvfølelsen og gradvis endre din identitet og personlighet slik at du og dine omgivelser kan trekke fordeler av det.

PS: Pass på at det ikke er ego’et ditt som overtar jeg-rollen. Kjenn etter at det er deg selv.