Stikkordarkiv: selvavvisning

Illusjonsbrist 4

Her kommer et nytt innlegg om illusjonsbrister, også skrevet av en leser. Vi takker for at vi får legge det ut på nett. 

Jeg skjønner at jeg ble lurt av optimisten, til å tro at jeg skulle takle å ‘fusjonere’ familier, at det skulle gå rimelig smertefritt og at jeg skulle tåle gnisninger/ ytringer om misnøye etc. bedre enn jeg har gjort. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten setter i gang, er redselen for avvisning, skam og skyld. Kroppens gjenkjennelse setter i gang mange av de samme følelsene i fbm krangling og uenigheter, som jeg opplevde alt for mye av i mitt tidligere samliv. Dette forsterkes også når jeg er sliten pga lav energi som igjen fører til at mine tålegrenser er vesentlig lavere enn normalt. Her har styrken gått fra historisk veldig sterk til litt over middels. Har beveget meg fra en sårbarhet lavt i pyramiden (dette orker/takler jeg ikke) og mer over i aversjon som kommer fra høyere oppe i pyramiden (dette er jeg ikke interessert i å ha så mye av).
Historisk har mitt mønster vært å slite meg ut og gjøre alt jeg kan for at alle skal trives og være fornøyde – det er ikke så farlig med meg så lenge andre har det bra. Dette mønsteret har jeg lykkes i å bryte og tar nå også hensyn til hva jeg ønsker og hvilke behov jeg har.

Jeg ser at jeg har blitt lurt av optimisten og den flinke piken/superwoman til å tro at jeg skulle takle alt. Både høyt arbeidspress over tid, ny sjef, ‘fusjonering’ av familier og oppussing på samme tid, uten å gå på en smell til og bli syk. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten har skrudd seg på, er redselen for skam, avvisning og sykdom. Sårbarheten har vært, og er fremdeles, veldig sterk fordi jeg har opplevd å være utbrent tidligere. Dette startet nok allerede da jeg var barn og fikk vite at jeg var ett uhell, ett forsøk på å redde et hanglende ekteskap. Min egen mormor foreslo for mamma at hun kanskje burde gi meg bort. Følelsen av å ikke være ønsket, bli involvert, forstått, hørt i tillegg til å aldri få anerkjennelse eller bli støttet i mine valg. Mitt mønster bærer preg av kopiering av min mor. Det er ikke så farlig med meg, jeg biter tennene sammen, bretter opp ermene og står på for å ikke føle skam – at jeg ikke duger. Ingen skal ha noe å ta meg på. Når jeg da gjør dette til det ytterpunkt at resultatet er sykdom (igjen) så ser jeg at det ikke er ett hensiktsmessig mønster. Følelsesmessig er dette så sterkt at jeg blir veldig tatt av situasjonen. Reaksjonene som kommer pga kroppens gjenkjennelse fra sist gang er veldig kraftige og automatikken kjører sitt eget løp. All beredskap settes i gang og uroen er mer eller mindre konstant. Dette påvirker min sårbarhet spesielt på hjemmebane men også på jobb. Følelsen av å ikke få det til er så vond at jeg ikke har ord for å beskrive det. Dette har ført til at jeg takler mindre av gnisningene jeg nevnte i forrige illusjonsbrist og en ubalanse i forholdet til min ektefelle. Jeg blir pga dette ekstra sårbar og redd for å bli avvist. Det ender med at jeg avviser meg selv og ikke føler meg verdt å elske. I motsetning til illusjonsbristen over, går jeg i dette tilfelle i samme mønsterfelle som tidligere – selvbebreideren og skammen er veldig sterk her fremdeles, så også redselen for avvisning.

Avvisning og tiltak

En leser sendte inn følgende spørsmål:

Tidligere tekster på bloggen din har handlet om å bli avvist og hvordan håndtere dette. Den som opplever å bli avvist har naturlig nok størst ønske om å komme ut av den situasjonen, å bruke energien på å finne sin egen verdi uavhengig av andres oppmerksomhet eller imøtekommenhet. Så er det samtidig så vanskelig fordi det å trekke seg unna kan innebære enda større avstand enn den kunstige nærheten det er å være sammen uten å være nære. Der er jeg nå. Det er vondt og det gjør meg liten, redd og forvirret. Er jeg ikke den flotte personen jeg så på meg selv som? Jeg har betraktet meg selv som sterk, trygg og med masse positiv energi. Nå opplever jeg stadig oftere å se meg selv som klengete, forstyrrende og til irritasjon for min elskede.
Jeg skal ikke gi opp å akseptere meg selv som den jeg er og se de sidene jeg før har vært trygg på er flotte egenskaper og sider ved meg.

Men hva med den som avviser? Hva slags følelser og drivkrefter ligger bak det å avvise? Jeg synes så ofte oppmerksomheten i et forhold tas eller gis til den som opplever avvisningen. Er det noe den som avviser opplever som vanskelig som kan endres? Er man fornøyd med livet sånn det er, finnes det vel  ingen grunn til endring. Men hva når en person går fra å være åpen, leken og imøtekommende til å bli lukket og avvisende? Kan et forhold preget av  avvisning være godt for den ene men ikke den andre? Kan en livspartner være tilfreds med livet og samtidig vite at den man lever med er i en form for sorg? Kanskje. Å leve et godt liv er jo ens eget ansvar alene.

Jeg vil likevel gjerne høre om det er måter å håndtere temaet avvisning på som kan være fruktbare innganger annet enn å ta utgangspunkt i den som opplever avvisningen. Ser at det jeg skriver høres umulig ut all den tid aksept er det eneste saliggjørende svaret jeg har hørt så langt. Leter likevel etter andre veier å gå som kan skape nærhet igjen.

Svar:
Avvisning er smertefullt og som du sier så er det i utgangspunktet den som opplever seg avvist som har ansvar for sin egen smerte. Uavhengig av den andres måte å forholde seg til dette på så vil det å arbeide med sine egne smerter med selvaksept øke styrken og evnen til å tåle den virkeligheten man til enhver tid møter i form av økt uavhengighet og frihet. Klarer man i tillegg å elske den andre ubetinget så har man kommet langt i sin egen frihetsutvikling. Over tid er imidlertid dette en meget krevende øvelse som nærmest er umenneskelig dersom man ikke opplever positive endringer hos den annen part. Sagt på en annen måte så vil du som menneske måtte kjenne på smertene med jevne og ujevne mellomrom. Dersom man allikevel velger å bli så er det vanligvis enten basert på ubetinget kjærlighet eller frykt for ensomhet.

Samtidig er det betimelig å spørre, slik du gjør, hvordan den annen part kan leve med at partneren går rundt med skuffelse, savn, bitterhet, oppgitthet eller hvilken grad av smerte vedkommende nå har. Dersom du i tillegg deler smertene i form av tydelighet slik at vedkommende vet hva du går og kjenner på og hva du i praksis trenger, uten at du får respons, så blir du fort et offer for omstendighetene med påfølgende avmakt og håpløshet som følelsesmessig konsekvens.

En partner som er informert og allikevel ikke viser tegn til å nærme seg på dine premisser kan kun klare å nærme seg dersom vedkommende er helt fri. Det vil si at dine smerter ikke tar ham. Dersom vedkommende er fri i ordets egentlige forstand er det to drivere som er aktuelle for å gjøre noe for den annen part. Lyst, rettferdig sinne mot seg selv eller ubetinget kjærlighet. Lyst er betinget av at det finnes noe som skaper lyst. Rettferdig sinne er betinget av at du ikke klarer å stå i dine smerter selv og han bør gripe inn for å redde deg. Ubetinget kjærlighet er ubetinget og utføres uten noen spesiell grunn, dvs at han bare er nær fordi du ønsker det.
Dersom han er i selvavvisning vil adferden styres av frykt. Dette kan få mange uttrykk avhengig av situasjon og grad av press. Ofte blir resultatet aggresjon, bebreidelse og ytterligere avvisning.

Dersom din partner er i den førstnevnte kategorien i forrige avsnitt så må ytterligere noen elementer på plass.
Først og fremst må han vite nøyaktig hva du trenger. Det er ikke sikkert oppskriften på hvordan ting skal gjøres i praksis finnes i hans hjerne. Om nødvendig må det presenteres en nøyaktig oppskrift. Tenk på det litt som voksenopplæring. La meg ta et eksempel:

Dersom du ønsker å ha en romantisk kveld med alt som hører til så må du beskrive en slik i detalj:
Huset bør være ryddig når du kommer hjem, men ikke nødvendigvis rengjort.
Du setter pris på å bli møtt i døren med en omfavnelse og et kyss.
Du vil gjerne bli hjulpet av med yttertøyet som han henger opp for deg.
Middagen vil du gjerne lage sammen med ham med småprating hvor han forteller uoppfordret om sine opplevelser fra dagen, omfavnelser og småkosing.
Hyggelig om han har pyntet seg litt.
Mobiler og annet som kan forstyrre bør være slått av.
Mens dere spiser så er det hyggelig om han forteller som sine tanker om smått og stort og spør deg om det samme.
Hyggelig hvis han gjør tilnærmelser med antydning om noe seksuelt samtidig som du står fritt til å kjenne på lyst hos deg.

Mange mennesker må ha oppskriften i detalj fordi den ikke ligger tilgjengelig uten videre. Man er et resultat av tidlig påvirkning i livet og har med seg det man har. Hvis en mann ikke har lært ovenstående av sin far eller mor så blir det du som må lære ham det. Hvis du tar dette over på det seksuelle området så er fremgangsmåten den samme. Gå i detalj, ta med hver minste detalj. Dette er informasjon og opplæring. Forutsetningen for at dette skal lykkes og ikke bli påtrengende er imidlertid at du selv står i ubetinget kjærlighet når du beskriver og tar i mot. Det gir rom for ham til å prøve og feile litt. Smilet og humoren kommer og det er plass til selvironi. Klimaet er dermed satt for at slike øvelser kan ha noe for seg og skape resultater. Man kan kanskje til og med ha det litt gøy sammen.

Det at du står fritt og ikke drives av offer og avhengighet er en forutsetning for å lykkes med øvelsen. Forutsetningen for å stå fritt er at selvakseptøvelsen er fullført. Ellers er du ikke fri og lavereliggende krefter vil fort forstyrre stemningen. Er du fri vil du tåle et nei og prøve på nytt ved en annen anledning eller med et annet tema. 

Lykke til!

Savn og selvvavisning

«Det er ikke noe vits for jeg får ikke det jeg trenger uansett.»

Dette er også en vanlig følge av savn som følelse. Som nevnt i forrige innlegg så er savnet uttrykk for en glede som var, eller kunne vært eller som man har hørt om eller lest om osv.
Det tryggeste kan da være å forskuttere at man aldri får oppleve det som man savner. Da unngår man skuffelse. Dette mønsteret kalles selvavvisning og preger en rekke relasjoner mellom mennesker, både voksne og barn/ungdom. Et vanlig uttrykk for selvavvising er at man alltid venter på at den andre skal ta initiativet. Forholder seg passiv inntil omgivelsene gir uttrykk for at det man savner er tilgjengelig.
Drepende for de fleste samliv over tid hvor skuffelsene hoper seg opp over brustne illusjoner og bitterheten tar den ene eller begge parter.

Veien ut er relativt enkel i teorien, men forvent motstand og aksepter den som naturlig:

Tren på å ta initiativ ubetinget.