Stikkordarkiv: pessimisme

Maraton

MINDREVERD OG SELVFØLELSE

Trigger mindreverdet sårbarheten din og kan det være at det ligger dårlig selvfølelse bak?

Har du kjent på den egentlige årsak til at du «pusher» deg fremover og ønsker å prestere mere, bedre og nå lengre?

Lurer du deg selv til å tro at dette er deg, at det er deg som egentlig vil dette?

Man løper mil på mil, vil løpe fortere, vil løfte tyngre og tyngre med vekter, vil bli slankere og bedre form, jobber mere og mere, tjene mere penger, flottere bolig, dyrere bil, vil prestere bedre og mere, hele tiden jager man etter noe mer og bedre for å bli tilfredsstilt, nå nye mål.

For bare jeg kommer dit, da vil det bli bra, da vil jeg bli lykkelig, men blir man egentlig det, når man lever for alt som skal bli så bra i fremtiden, en tid vi egentlig ikke vet noe om.

PESSIMISME OG OPTIMISME

Fremtid er kun basert på fortid og ut fra fortidens erfaring skaper vi forventninger og bekymringer inn i fremtiden. Vi er stadig på søken fremover i tid og glemmer at livet faktisk er her og nå, hva som skjer i neste øyeblikk vites ikke.

Og vil man egentlig alt dette?

Kan man være tilfreds med at jeg er bra nok, bra nok i det jeg er, det jeg alt har og det jeg alt gjør uten å «jage» etter noe mere. Skiller man på å «gjøre» for å nyte og om det er man selv som ønsker det og om man har lyst til det.

Eller er jaget der for å dekke opp for et falsk jeg, et mindre verd, en dårlig selvfølelse.

ÅRSAKER

Hva er driveren bak? Kommer det av følelsen glede og lyst, eller sorg, smerte og en frykt som ligger der fra langt tilbake i livet.

Den som puster deg i nakken, som er stemmen på skulderen som forteller deg at du må prestere, som du har hørt fra du var barn, at du kan nok litt bedre, tegne litt finere, skrive litt mer, du klarer litt til osv. Den stemmen som har etablert den indre dommer i oss, kritikeren som alltid drar deg ned, som forteller deg at du ikke er bra nok i det du gjør eller det du er. Er det «styggen på ryggen»?

Er det frykt for ikke å bli sett, ikke få oppmerksomheten for at man ikke leverer og ikke få annerkjennelsen fra andre. Frykt for smerten som følger av det? Ligger dette behovet for oppmerksomhet utenfor deg selv?

Er det dette som drar deg videre, er dette ditt egentlig jeg eller kan det være ditt falske jeg som er skapt av andre, som får deg til å tro at du vil dette, men egentlig ligger det forventninger fra andre bak, presset om at man skal «være noe» hele tiden, prestere, bli sett og behovet får å få anerkjennelse av andre. Er vårt behov og livskvalitet knyttet opp mot hva andre tenker og mener, er det det som skaper verdi i livet ditt?

Hvordan kan man da bli lykkelig om man knytter sin identitet og velbefinnende opp mot noe som er så variabelt som andres oppfatning over egne prestasjoner?

Man kan ikke være noe mere enn man alt er.

LØSNING

For å komme nærmere svaret på dette må man se på hva som er driveren bak handlingene våre. Den egentlige årsak til at man gjør disse tingene.

Forutsetningen er at man tør og være ærlig med seg selv og ikke fortrenge det som kommer opp. Og dernest akseptere at det har vært slik og virkelig mene det.

Det er avgjørende for å kjenne på hva vil man egentlig og hva trenger man egentlig nå, og ikke bli styrt av sitt falske jeg som er skapt av verden rundt deg og hva som forventes og hvilke roller vi spiller i livene våre.

Selvinnsikt er å tørre og se seg selv med ærlighet til det som måtte komme. Å ville se, og fortsette og se i møte med det som utfordrer i deg selv. Det kan være både vondt og vanskelig og gi slipp på gamle selvbilder. Det er naturlig å kjenne frykt, men etter hvert som man blir venn med frykten/slutter å kjempe mot, vinner man tilbake tilliten til seg selv og livet. Fremfor burde og skulle blir det heller nå at du følger noe du kjenner at du MÅ ut ifra en indre nødvendighet, nemlig fra deg selv/fra det autentiske i deg.

Gjennom ærlighet til seg selv ligger det en mulighet for bevisstgjøring av hva som er vanene og mønsteret vi går i, og hva det innebære og være drevet av det. Med denne innsikten skjer en utvikling, og det gir rom for en dypere indre ro, og en ny vei som bryter mønsteret. Ved å følge denne indre roen på hva som virkelig er deg kan lagene som er blitt bygget opp uten på din virkelige natur gradvis fjernes, og det tillærte mønsteret blir mer og mer gjennomsiktig. Du kommer inn til den virkelige deg, styrt av deg selv i sin rene og naturlige form.

Ønsker alle lykke til i møte med seg selv og hvem du egentlig er, og hva du faktisk vil i det som er ditt liv og ingen andres.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Flukten fra skuffelsen

Skuffelse er den følelsen som oppstår når en illusjon brister. 

For mange så oppleves livet som en serie med skuffelser, for andre så eksisterer det tilsynelatende ikke. I virkeligheten handler det om at vi forholder oss forskjellig til skuffelser. Det er to hovedtyper av utveier mennesker har for å forholde seg til skuffelser. Om de velger den ene eller andre hovedvei kommer an på oppveksten, mengde og styrke av skuffelser og mange andre faktorer knyttet til arv og mijø. 

Optimisme og pessimisme

Begge deler er måter å komme unna skuffelser på. Optimismen handler om å bygge seg forventninger og håp om at det en dag blir bedre, at mennesker egentlig er gode på bunnen, at den neste jeg treffer ikke behandler meg dårlig samt mange mange andre eksempler på noe som handler om å tro på noe bedre. Optimismen er hyllet som en god løsning sammenlignet med pessimismen.
Når optimismen blir virkelighetsflukt og nærmer seg naivitet så oppstår faren for at håpene og forventningene er en illusjon. Da kommer allikevel skuffelsene på rekke og rad ettersom de brister. 

Pessimisme handler om å ta skuffelsene på forskudd slik at de ikke blir så vonde dersom de oppstår. Dette kan ofte bli en selvforsterkende sirkel som øker i intensitet og trykk hvorpå man inntar en generelt negativ holdning til alt og alle. Ingen av løsningene er optimale. Hverken optimisme eller pessimisme. 

Skuffelser er en mulighet til læring. Den er egentlig en sunn skyld.
Vent og se hva som kommer uten å på forhånd forberede deg med optimisme eller pessimisme.

Illusjoner brister fordi vi har laget de. Vi har blitt lurt av vår egen hjerne og/eller omgivelsene. Dety er uansett vårt ansvar i det vi forstår at noe er en illusjon. Skuffelsen er den smerten som skal inspirere oss til å søke læring om mennesker og livet generelt eller om spesiifkke områder spesielt. Evner vi å kjenne på skuffelsen, forstå hvilke illusjon som brast og ta på oss skylden for at illusjonen har oppstått så ligger det massivt med læringsmuligheter i det.

God læring! 

Pessimisme og optimisme

Pessimisme og optimisme er to personlighetstrekk, egenskaper eller delpersonligheter som er det begrepet vi bruker innenfor psykosyntesen.

Som alle andre delpersonligheter så er pessimisten og optimisten drevet av en følelse og et behov. Det typiske for pessimisme er at frykten for at noe skal gå galt, og dermed påføre en smerte ved at det går galt, utløser et behov for å være forberedt i så tilfelle. Dermed forskutteres at det går galt og pessimismen er et faktum.
Optimisme er det samme, men med motsatt fortegn. For å slippe å kjenne på frykten for at det skal gå galt så kobler behovet for å tro på at det går godt inn og dermed optimisme.

Noen vil kanskje tenke at det kan være lurt å være forberedt. I den grad det er noe poeng så er det bedre å forholde seg nøkternt og realistisk avventende. Det tar mye mindre energi og opptar tankegangen langt mindre.
Du spør kanskje da om man ikke går glipp av det å glede seg til ting? Svaret er at det gjør man nødvendigvis ikke. Gleden er i nuet med tanke på en fremtidig hendelse som man ser frem til. Gleden stopper der, før optimisten eller pessimisten kobler inn og tror noe om det som måtte komme.

Ha en god og nøkternt realistisk sommer i nuet og gled deg over å være tilstede akkurat der du er til enhver tid.