Stikkordarkiv: parasitt

Sårbarhet og tilgivelse

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for at vi får lov å dele det med våre andre lesere. 

 

Jeg har nettopp forstått ordet sårbarhet!
Og det er jeg så glad for, for det forklarer så mye!
Etter å ha sett nøyere etter på mønstrene til mine foreldre, innser jeg nå at jeg kopierer mye fra min mor. Det er jeg glad for at jeg ser, for da vil det si at det kun omhandler et kopiert mønster og ikke noe jeg ER. Noe som betyr at det kan jobbes med slik at jeg til slutt vil kunne stå i settinger livet byr på uten å måtte beskytte meg ved hjelp av delpersonligheter for å beskytte sårbarheter.
For det er vel det alt handler om til syvende og sist! Unngå sine sårbarheter for alt i verden!

Optimisten har klart å lure meg til å tro at med tydelighet så skulle jeg få samboer til å forstå og respektere min sårbarhet.

Min sårbarhet ligger på avvising, jeg har så lenge jeg kan huske blitt avvist på det følelsesmessige planet av mine foreldre. Og de viste kun sinne når jeg spurte spørsmål som berørte deres egne sårbarheter! Jeg er glad for alt jeg forstår i dag rundt dette, det handler om at de selv ikke klarte å ta innover seg sine egne følelser! Eller stå i sine sårbarheter.
Da mine foreldre ble skilt, og min far forlot meg, dannet jeg et svært usunt avhengighetsforhold til min eldste bror. Med han som parasitt og psykopat var jeg som en dukke han trollbandt. Jeg mistet totalt min identitet, jeg ble avhengig av hans oppmerksom, selv om den ikke var bra for meg. Men i hvert fall ble navnet mitt nevnt og noen trengte meg.
Jeg er glad for at jeg i dag forstår at dette usunne forholdet var min overlevelse, og den eneste måten å bli sett på av han var med smerte, ja nesten døden. Men alternativet var også døden.. ensomhet!

På en måte lever sårbarheten min til dags dato, ikke som et åpent kjøttsår lenger, men mere som en svak hodepine.
Og pga. all selvofringen jeg har utført ligger det enda en sårbarhet som følge av avisningen. Og dette er skammen jeg føler etter å ha avvist samboer når det gjelder intimitet. For jeg vil unngå å avvise noen, da dette også fører til skam.
Det har hendt at han viser sinne mot meg etter avvisingen, hvor jeg da opplever igjen avvisning fra en jeg har en nær relasjon til og går rett til skam. For å unngå skam og hans sinne, har jeg hatt «pliktsex» Adrenalinet slår seg på og redselen for mere sinne er stor!
Men for å unngå min sårbarhet og unngå mere selvutslettelse, måtte jeg ta en snuoperasjon. Istedenfor å løpe slik jeg alltid har gjort, som også er døden! Ble jeg hos han og våre to barn, jeg brøt alle mønstre, jeg utfordret automatikken og utførte tydelighet!

Og sa følgende, «Nå forstår jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør rundt intimitet, og det er jeg glad for at jeg forstår. Nå vil jeg kose og å gi klemmer. Og ikke minst ha sex. Men det må bli på mine egne premisser.
Tydeligheten ble oppfattet og respektert i en periode, til han en dag gjorde et forsøk på å ha sex. Og automatisk skrudde adrenalinet mitt seg på, kroppen trakk seg sammen og pusten ble nærmest borte. Hva var det optimisten min hadde lurt meg med å tro!?
Han viste sinne og fortvilelse da jeg avviste han på dette. Det endte med at jeg ble stor, større enn jeg har vært noen gang. Jeg dyttet han, jeg skrek til han og brølet så høyt at jeg ble sår i halsen.
Det hele endte med nok en tydelighet som i ettertid har vist seg å holde!

Jeg tenker ofte på den lille jenta som ingen så, som ingen trøstet, som ingen matet. At jeg avviste meg selv for å ikke bli avvist. Jeg sluttet å føle, sluttet å leve, sluttet å lytte til meg selv.
Når jeg får anledning til å trøste et barn, trøster jeg samtidig den lille jenta jeg var..

Glad for at jeg ser alt så klart nå, og tilgir meg selv! Gang på gang… Kanskje så lenge jeg lever!?

Sensitivitet og sårbarhet, viktige forskjeller

Uncategorized, , , , , , , , , , , , ,

Det finnes mange sensitive mennesker. Sensitivitet er ingen svakhet, tvertimot så kan det være en styrke. Jeg har tidligere skrevet om dette, det kan du lese om her.

Sensitivitet er ikke det samme som sårbarhet.

Sagt på en annen måte så er det ikke slik at selv om man er sensitiv så er man sårbar. Det er imidlertid slik at sensitive mennesker oftere bygger opp en stor sårbarhet. Alternativt fortrenges sensitiviteten og sårbarheten og man fremstår som lite sensitiv og sårbar. Ofte er dette en fasade som kan skjule sterk sensitivitet og stor sårbarhet.

Stor sårbarhet som er skjult og fortrengt kan eksplodere i ekstreme handlinger og affekt uten forvarsel.

Sårbare mennesker tar seg ofte nær av små ting, de rammes oftere av offermekanismen og blir oftere utnyttet av parasitter som nærer seg på muligheten til å hente energi. Les mer under lenkene i forrige setning om du undrer på hva som ligger i begrepene.

Parasitter skaper høy sårbarhet i sine omgivelser.

Slike overgrep fra parasitter har en tendens til å akkumulere seg opp og øke sårbarheten ytterligere. Når dette skjer fra tidlig i barndommen blir det vanskelig å stoppe utviklingen og sårbarheten har lett for å akselerere ved at man stadig kommer inn i dårlige relasjoner som nærer offermekanismen.

Sensitivitet er medfødt og vil være der.
Sårbarhet kan repareres og fjernes på alle områder med noen få unntak.

Som omskrevet tidligere under innlegget om offermekanismen, se lenke ovenfor, så er tilgivelsen av illusjoner veien å gå for å senke sårbarheten til et nivå som medfører at man ikke lenger blir tatt av omstendighetene i samme grad som før. Dette er et omfattende arbeid for de fleste. Å tro at det kan gjøres fort og lett er en illusjon. Det kan ta tid, uten at man dermed nødvendigvis behøver å gå mange år i terapi. Ved å trene opp en ærlighet overfor seg selv, som ofte kan være ubehagelig å stå i, og tilgi seg selv at man har sviktet det man egentlig visste så kan man gjøre mye på egen hånd. Resultatet blir senket sårbarhet og tykkere hud, samtidig som man opprettholder en følsomhet og sensitivitet som gjør at man kan få med seg alle de fine nyansene livet kan by på.

Det er aldri for sent å tilgi seg selvsvik!

God helg og lykke til med tilgivelsene.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

  • Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
  • Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
    • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
  • Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

Offerrollen

Uncategorized, , , , , , , , , , , ,

Hva det er å være offer og å være i offerrollen er en ting. Noe helt annet er å løse den opp og komme ut av den. Faktum er at mange mennesker blir tatt mange ganger daglig av mekanismen uten at de er klar over det eller reflekterer over det hverken da eller etterpå. om offerrollen kunne det vært skrevet en bok for å fange opp alle varianter. Vil i dette innlegget forsøke å forklare noen av mekanismene som trigger og uttrykker offerrollen.

Uttrykket offer betyr å være rammet av noe, å være et offer for noe. Hvordan kan du vite om du er et offer for en omstendighet?

  • For det første må du ha gått på en skuffelse i en eller annen form
  • For det andre må du for å kjenne skuffelse ha laget et håp eller en forventning om noe eller noen
  • For det tredje må denne forventningen eller dette håpet ha bristet

Dersom alle disse forutsetningene er til stede så er den ene delen av offerrollen til stede. Den andre delen som bestemmer hvor sterk offerrollen blir er hvor sårbar du er. Sårbarhet handler om alle gamle smerter og sorger som kan ha samlet seg opp over tid. Lav energi er en viktig faktor i denne sammehengen.

Sårbarhet blander seg med skuffelse og blir bitterhet. For å slippe å kjenne på bitterheten slipper man ut skyld.
Denne rettes enten utad mot andre eller innad mot deg selv.

Da er man et offer. Offerrollen kjennetegnes av, som skrevet, at det må fordeles skyld. I praksis betyr det at mennesker som er ofre beskylder andre for noe eller har et intens behov for å forsvare seg eller forklare seg for å kvitte seg med skyld. Ofte ubedt. noen bebreider eller instruerer. Andre manipulerer eller utnytter. Uttrykkene er mange og hver enkelt kan utvikle sitt eget offeruttrykk. Noen blir psykopater.
Akkurat å uttrykke disse forskjellige offerrollene er det mange som gjør helt ubevisst hele tiden. Er da alle disse i offerrollen? Svaret på det er nok ja, dessverre.

Offerrollen kjennetegnes også av avmakt, håpløshet, frustrasjon, irritasjon eller aggresjon avhengig av om den er rettet innad eller utad.

Hvordan det følelsesmessige uttrykket og styrken på offeruttrykket er avhenger av styrken på skuffelsen og sårbarheten. Ved små skuffelser og lav sårbarhet blir uttrykket svakt. Ved store skuffelser og høy sårbarhet blir uttrykket ofte voldsomt. Sur er et eksempel på et svakt uttrykk. Vold er et eksempel på det sistnevnte sterke uttrykket.

Ofre som tenderer til å utnytte andre blir ofte parasitter på andre ofre. De leter ubevisst etter noen som er svakere enn dem selv.

Som det fremkommer av teksten over så er offerrollen kompleks og sammensatt. Å finne ut at man er et offer for noe krever høy bevissthet og lang trening for noen, mens andre fort ser hva dette handler om og finner det ut ganske raskt. Det vanskeligste er ofte å finne illusjonsbristen. Dette innlegget kan hjelpe deg på veien når du skal gjøre dette på egen hånd. For dere som går i terapi kan terapeuten hjelpe til. Terapeuten kan også hjelpe deg med å løse opp offerrollen.

Så lenge du har illusjoner,
som du tror er sannheter, så vil du fortsette å være et offer for omstendigheter utenfor deg selv.

Slik er det å være menneske. Trøsten er at du blir som regel mindre offer jo eldre du blir.

Ingen mennesker hadde overlevd uten å ha offeregenskapen. I den ligger potensialet til læring. Om det blir læring forutsetter imidlertid at du forstår hva som skjer og hvilke illusjoner som brister. Mer om hvordan du løser opp offer og får læring i et senere innlegg.

Overgrep mot barn og voksne

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Parforhold og ønske om oppmerksomhet

Uncategorized, , , , , , , , , , , ,

Følgende spørsmål er sendt inn av en leser:

Han ønsker seg mer oppmerksomhet.­ Er han for kravstor?

Vi er et par som har bodd sammen i ca. 10 år. I de siste årene har jeg en følelse av at forholdet blir tatt som en selvfølge fra hennes side. Hun vil knapt ha et seksualliv, og jeg har en følelse av at hun ikke ser meg i det hele tatt. Hun er heller ikke spesielt omtenksom eller snill. Jeg mener at det i et forhold er viktig at man tar litt på hverandre, og viser kjærlighet mot hverandre også i det daglige. Hun er en rolig type som liker seg hjemme. Hun er innadvendt og sier ikke så mye om ting som skjer i hverdagen eller ting hun tenker på.
De siste årene opplever jeg at forholdet har kommet inn i en vanskelig fase. Jeg har etter hvert kommet til et punkt hvor det å ha et seksualliv med henne ikke gir meg noe, fordi jeg vet at frem til neste gang blir jeg ikke sett eller berørt. For å bevisstgjøre henne på betydningen av at et forhold også trenger annen næring, har jeg snakket med henne om disse tingene mange ganger. Og da har hun innrømmet at han kanskje ikke er flink nok til å vise kjærlighet i hverdagen. Dette gjør at heller ikke jeg er så opptatt av henne lenger, og at det blir vanskeligere å gi henne oppmerksomhet – som en konsekvens av avstanden som har oppstått mellom oss. Jeg sagt til henne at hun driver meg vekk fra seg slik som forholdet mellom oss er.
Etter hvert har jeg begynt å tenke at det kanskje er jeg som er for kravstor, fordi det er jeg som tar opp ting som ikke fungerer. At det er normalt at ting går litt på autopilot etter hvert? Når ting er blitt så fastlåst, ser jeg at også hun blir frustrert, og at hun er mye sur og misfornøyd. Og slik som det er nå, vet jeg ikke helt hvordan vi kan få forholdet på rett kjøl igjen. Selv om vi med tiden har bygget opp en felles plattform som vi begge er redde for å miste, gir det oss ikke så mye å fortsette. Jeg håper du kan si litt om hvordan man kan holde liv i et forhold, og hvilke forventninger man kan tillate seg å ha. Har ikke alle behov for å bli sett, selv om man er godt etablert som par?

Svar:

BAKGRUNN
Før jeg svarer på spørsmålene dine er det relevant å se på skilsmissestatistikken og legge til et anslag for alle samboerskap som ikke blir langvarige. Tallene er høye hva gjelder forhold som avsluttes etter relativt få år nå sammenlignet med for 60 år siden.
Fra et årlig antall skilsmisser på 2000 i 1952 og i mange år etter det ble det en markert stigning fra 1972 opp gjennom åttitallet opp til 10000 pr. år fra 1990 og årlig fremover til i dag med noen årlige variasjoner. (Kilde: SSB)
Forskere og statistikere har ment mye om hvorfor uten at jeg skal ta med noe av det her. Slik jeg ser det skjedde det mye de siste årene frem til 1972, de fleste har vel hørt om 1968’tterne blant annet. Kulturelt ble samfunnet friere rent moralsk, noe som utvilsomt har vært med å utgjøre en påvirkning. Samboerskapsfrekvensen har økt betydelig de 20 siste årene og antall brudd likeså.
Det jeg forsøker å si med dette er at folk ikke nødvendigvis hadde det bedre før, de tvang seg derimot til å holde ut bare. Terskelen for samlivsbrudd rent moralsk var langt høyere før enn etter 1972. Dagens tall gir derfor et langt riktigere bilde av det som ditt innledende spørsmål handler om, at man ikke blir gitt ønsket oppmerksomhet.
Før holdt man det ut og lærte seg å leve med det, mens man nå går fra hverandre når oppmerksomheten bortfaller.

FORVENTNINGER OG ILLUSJONER
Ordet i seg selv handler om at man har noen optimistiske ønsker om at noe skal være på en viss måte. I en relasjon som du viser til ligger en forventning om at hun skal være på en viss måte etter mange års relasjon. Denne forventningen viser seg i dette tilfellet å være en illusjon og skuffelsen er et faktum. I kjølvannet av det er det fort gjort at du blir et offer for din egen illusjonsbrist og dermed føler deg sviktet.
Her starter nedturen.

Du føler deg sveket og blir et offer som bebreider. Dette fører til avsky hos henne over tid.

Sagt med andre ord så fører dine forventinger og krav til at det blir umulig for henne å føle tiltrekning. Det typiske er at menn som blir ofre er veldig lite tiltrekkende for voksne kvinner og lysten forsvinner til å gjøre tilnærminger. En del kvinner fortsetter dog å prøve tilnærming, men for hver gang hun sitter igjen med følelsen av at det ikke er bra nok eller at mannen ikke er tilfredstillt, så øker hennes avstandstagen. Mannen i relasjonen merker på sin side at hun ikke er helt til stede i det hun gjør og nærheten blir halvhjertet for begge to. Fristelsen til å tilnærme seg på nytt blir dermed mindre. Paret er inne i en ond sikrel som fører dem gradvis fra hverandre slik som du skisserer i ditt spørsmål.

HVORDAN HOLDE LIV I ET FORHOLD ETTER MANGE ÅR?
Forutsetningen for å holde liv i et forhold etter mange år er at man som partner er attraktiv for den andre parten. Det handler imidlertid ikke om å pynte seg, kjøpe seg plastiske operasjoner, trene hardt eller slanke seg. Kropp blir mindre og mindre viktig. Det indre derimot, mennesket deg, blir viktigere og viktigere. Det handler primært om at du tar vare på deg selv og er deg selv i størst mulig grad. Dyrker dine interesser og er ærlig på hvem du etter hvert egentlig er blitt innerst inne. Hva du står for og hva slags fremtid du ønsker for din del. Alt dette må formuleres empatisk og uten bebreidelser overfor den andre, det vil si tydelig, og med jevne mellomrom hele veien som en lystdrevet deling av dine ønsker for ditt liv. Følger du på med en innbydelse til henne om å bli med på det er du godt i gang. La henne fritt velge uten mer påvirkning.
Å dele er det motsatte av å kreve. Det gir i ditt tilfelle henne mer rom til å finne ut hva hun ønsker. Det at du setter henne fri til fritt å velge deg samtidig som du tilkjennegir hvem du er og hva du ønsker er et godt grunnlag for å få svar på om relasjonen er liv laga. Svaret kan du bruke som informasjon om hvor langt fra hverandre dere står.

HVILKE FORVENTNINGER KAN MAN TILLATE SEG Å HA?
Svaret er ingen, hvis det er snakk om å ha det til andre. Du skal ha forventninger til deg selv og gjerne også fortelle om dem og ikke minst praktisere dem. Hvis du allikevel har forventninger til andre så hold dem for deg selv og pass på at du tåler at de ikke innfris. Forventninger blir hos henne i eksempelet ditt til krav og dermed lystdrepende fordi de blir uttalt.
Si gjerne noe om dine ønsker fra en partner på generelt grunnlag, men vær veldig nøye med at de blir uttalt med frihet fra at det må være slik.
Her er grensene for når det blir et krav marginale så du skal ikke trå mye feil før partneren hører klaging.

Du har en jobb å gjøre med å rydde i egne illusjonsbrister om at relasjonen din til henne skulle bedres av seg selv fordi du påtaler manglene. De kvinnene som er villig til å være både mødre og elskerinner er i 2014 mangelvare. Du må derfor frigjøre deg ved å tilgi deg selv for å ha vært naiv, beklage overfor henne at du har klaget på henne og stilt krav til henne, bli voksen og selvstendig slik at du som mann blir mer attraktiv. Den indre styrken du da utstråler er det modne kvinner vil ha. Muligheten for at dine forventninger da innfris øker betydelig i takt med din frigjøring. Hvis du samtidig klarer å se henne i større grad, spørre om hennes behov og innfri de har du tatt et langt skritt i riktig retning for en varig god relasjon resten av livet.

Lykke til!

 

 

Tydelig ledelse

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Følgende spørsmål kom fra en leser etter at jeg la ut innlegget «Fryktbasert ledelse»:

Jeg ser i min jobb at mye ledelse handler om frykt som beskrevet. Er alle ledere der? Hvis ikke, hva er i tilfelle ledelse hvis det ikke er fryktbasert? (Spørsmålet er noe redigert).

Det motsatte av fryktbasert ledelse er tydelig ledelse. Med utgangspunkt i tydelighet som metode vil jeg forsøke å gi et eksempel på hva tydelig ledelse er og hva det medfører for medarbeiderne. Vil ta utgangspunkt i oppskriften på tydelig kommunikasjon, se under lenken to linjer over. Bruker eksempel fra en bedrift som er i økonomiske vanskeligheter og står foran strukturelle endringer som de ikke kommer utenom. Medarbeiderne består av alt fra økonomer, ingeniører til håndverkere, regnskapsførere og personalfunksjoner. Et stort spenn med hensyn på utdanningsretninger og mulighet til å forstå og lese situasjonen likt.

1. Situasjonsbeskrivelse
En tydelig leder har god bevissthet om den virkeligheten som kjennetegner bedriften og situasjonen til enhver tid. Virkelighetsoppfatningen behøver ikke omfatte så mye, men den må være reell og i tråd med det de fleste vil oppleve som virkelighet i samme situasjon. Sagt med andre ord så kan heller ikke virkelighetsopplevelsen skildres for komplekst slik at omgivelsene ikke forstår.

2. Følelse
 Å snakke om følelser i profesjonelle jobbsituasjoner skal man være forsiktig med, men for en tydelig leder så vil det falle naturlig å bruke følelsesord på en riktig og taktfull måte fordi den lederen har kontakt med sine egne følelser.

3. Behov
Behovet baseres på hva som er best for bedriften og ikke lederen personlig. Lederen er i dette tilfellet ansatt av styret for å ivareta bedriften og bedriftens medarbeidere. For å kunne utforme behovet er det en forutsetningen at lederen har skjønt det. Ikke gitt at alle ledere skjønner og har kontakt med hva som er best for bedriften og medarbeiderne. De fleste har nok mest kontakt med hva de selv trenger for å redde seg selv, ref fryktbasert ledelse.

Tydeligheten vil da kunne lyde som følger:

Bedriften vi alle er en del av har havnet i en økonomisk situasjon som medfører at vi taper penger for hver enhet vi produserer. Årsaken er sammensatt.

Det er med medfølelse med alle dere som har arbeidet her gjennom mange år…

…jeg beklager å måtte varsle om at vi må gå til permitteringer. I tillegg må vi gjøre en omorganisering og tilpasning til denne virkeligheten. Prosessen vil starte med at dere alle vil bli innkalt til individuelle samtaler med deres nærmeste leder.

Hvis noen har spørsmål om situasjonen så står jeg til rådighet.

Ja, dette sier vel alle ledere i en slik situasjon, tenker du kanskje. Mulig det, men hva tenker de? Er de mest opptatt av å redde seg selv eller er de mest opptatt av hver enkelt medarbeider og det den skal gjennom. Det gjenstår å se…

Faktum er at de fleste ledere på toppnivå går opp i lønn og får bonuser i kjølvannet av slike utsagn. Det er dobbelkommunikasjon og narcissisme/kynisme i verste form. De kaller det en del av spillet. Noen ytterst få tar ansvaret for det som har skjedd, og som de skulle sett og gjort noe med for lenge siden, og fratrer sin stilling etter at de har ryddet opp etter seg. De samme sier fra seg sluttpakke og tar vanlig lønn i oppsigelsestiden… Aldri hørt om det? Ikke jeg heller så vidt jeg kan huske.

En nøkkel til å se hvilken type leder du er/har er å se om handling følger av ord. Lykke til. 

Mannsofre

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Etter nok en sommer så gjentar historien seg. Sommerferien og endring i faste daglige rutiner samt oppholdssted og ikke minst tid utløser mye som er skjult i hverdagen og vintermørket. Sagt på en annen måte så blir alt det som i en travel hverdag ikke er synlig plutselig synlig. Ukene etter sommerferien er sammen med tiden rett etter jul den travleste tiden på året hos oss som arbeider med utviklingsprosesser. Det skyldes nettopp ferien og det den gir plass til og avslører.

Et tema som går igjen og som jeg denne gangen velger å fokusere på, blant utallige andre temaer som utløses på samme tid, er mannsofre. Først en definisjon:

 Et mannsoffer er en mann som blir offer for egne illusjoner laget av hans mor og far om at kvinner er tilgjengelig og til stede utelukkende for å tilfredstille mannen. Spesielt når det er ferie og mannen trenger hvile og andre typer adspredelse av for eksempel seksuell karakter.

Jeg snakker her om krefter som de færreste menn er klar over. Kreftene ligger imidlertid i automatikken og egoet skapt av oppvekst i form av kvinne og mannsadferd fra foreldregenerasjonen. Å klare å se disse kreftene krever selvinnsikt. Å klare å stoppe de og endre det til noe langt mer hensiktsmessig krever kontakt med seg selv og egen integritet. Arvesynden, som forøvrig er skrevet om før, er som oftest det som vinner gjennom. Kvinner som faller for disse mannsofrene er ofte preget av flink pike syndromet;

Det er mitt ansvar at alle har det bra i ferien. 

Grunnlaget er således lagt for at ubevisste krefter som er nedarvet gjennom mange generasjoner og sommerferier gjentas og føres videre til neste generasjon.

Som oftest er det kvinner som reagerer negativt på denne type adferd og gjør seg refleksjoner rundt temaet. Menn gjør langt sjeldnere det. De modige kvinnene som våger å kjenne etter og se seg selv i speilet ender som regel opp i konklusjonen om at nok er nok med de konsekvenser dette kan få. Å komme dit krever imidlertid at de tar et oppgjør med sin egen arvesynd slik at et eventuelt oppgjør med mannens arvesynd ikke preges av bitterhet.

De fleste har sikkert hørt sin mor, i bitterhet, bebreide sin far for et eller annet i bilen på sommerferie. Far på sin side skjønner ingenting, og konkluderer med at mor bare er hysterisk og frustrert. Læringen er null og samtalen er bortkastet energi for begge parter. Bitterheten må derfor løses opp og som omskrevet tidligere er det bare en måte å gjøre det på.

Ta ansvar for og ta et oppgjør med egne illusjoner. Tilgi deg selv at du har latt deg lure av din egen foreldregenerasjon hva gjelder sommerferie og innhold. Fullfør denne tilgivelsen i en slik grad at du ikke lenger kjenner noen bitterhet. 

Resultatet av en slik tilgivelsesprosess vil for den ene eller begge parter fremme frihet og sunn selvinnsikt på hva som er riktig og viktig. I dette ligger oppskriften for noe annet. Hva dette blir for deg er det bare du i ditt selv som vet. Pass deg derfor for ferdigtyggede definisjoner fra bedreviterne.

Du må finne din vei, men regn med motstand. Jesus fikk ikke applaus han heller. 

Fortsatt god sommer.

Tåkekarusellen

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Innlegg skrevet av en leser:

Maria gikk rundt i rommet uten mål og mening. Hun prøvde å tenke ut hva det egentlig var hun skulle. Ikke bare denne dagen, men i det store og det hele, i livet generelt. Hun hadde koblet seg av skoleoppgavene som hadde en påstått og tilsynelatende garanti om en lysende framtid om hun bare gjorde dem bra nok. Om hun bare var flink nok. Hun hadde tatt et avbrekk fra oppgaven for å chatte litt med veninnen sin Ida, men midt under den vanlige praten om alt og ingenting stoppet hun opp. Hun så plutselig med tomt blikk på skjermen. Ida tastet inn ord og setninger om sosialt spill i vennekretsen som Maria vanligvis alltid valgte Idas side i, noen ideer Maria alltid var enig i og noen vitser Maria alltid automatisk lo av og kom med en passende respons på. Som om de var programmert in-tune til å le sammen og være enige. Men Maria så nå ordene som en mengde ord, en storm av mening hun ikke helt kunne se lenger. Ida som engasjert motpart ønsket respons, latter på vitsene, nikk på ideene og risting på hodet av beskrivelsene av hva hennes fiender hadde gjort så urettferdig mot henne.
Noe hadde satt stopp. En likegyldighet kom over Maria og hun ble sjalu på Ida som levde i denne verden der alt dette betydde noe. Hvor irriterende frisøren hennes var, hvordan Thomas ikke kunne ta initiativ, hvor dyrt det var med kollektivtrafikk og hvor urettferdig det hadde vært at Ingrid ikke hadde invitert henne med på lunsj forrige torsdag når alle de andre jentene skulle det. Det var da hun forsto at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Hun hadde koblet av karusellen og brutt koblingen. Ida sitt meningsløse og fantasifulle engasjement kunne ikke lenger få noen respons for hun hadde koblet av. Hun var inne i en nøytral og likegyldig sone der støyen bare fløt forbi og det var ingen tvil om at det Ida nettopp hadde berettet om ikke kunne beskrives som noe annet en nettopp støy. «Er du der?» kom det på melding. Maria hadde lyst til å skrive at hun aldri før hadde vært mer til stede, men hun lot være. Hun visste at i dette øyeblikk var hun blitt en kald fisk, hun var ikke lenger brukbar til Idas formål som bekreftelse. Derfor gikk hun nå, Maria, rundt i rommet og prøvde å komme på hva det var som var så meningsfullt. Hun visste at hun delte Ida sitt engasjement over små hverdagslige ting, men hun kjente sjalusien igjen. «Hva skal jeg da» tenkte hun «Om ikke jeg kan irritere meg over frisøren eller være bitter over at gutten JEG liker ikke tar initiativ». Maria følte uroen komme over seg; «hun kunne da ikke bare melde seg ut?»
Hun så på oppgaven hun hadde skrevet. Den handlet om hvordan den britiske regjeringen hadde håndtert den økonomiske krisen i 2007. Hun hadde sjekket med kompetansemålene som var satt og hun var godt innenfor. Alt som Henrik, engelsklæreren hennes visste å mene noe om, var der og etter hva hun kunne se lå hun an til en god femmer og kanskje sekser. Hun mestret engelsk svært godt etter et utvekslingsår i Australia. Det hadde vært et godt år ettersom hun hadde kunne vært litt alene i den formen at hun kunne velge sine venner på nytt, at hun kunne velge hvem hun på mange måter var på nytt. Når hun hadde kommet hjem igjen hadde hun falt litt tilbake i sitt gamle spor og i de gamle rollene hun hadde blant sine barndomsvenniner. Maria visste ikke helt hva hun skulle tenke om disse refleksjonene om eksistensen. Det eneste hun visste var at det var noe hun fryktet mer en noe annet. Nemlig det å se igjennom sin egen tilværelse. Hun maktet ikke å være så våken. Hun åpnet chat vinduet igjen. «Er du der?» hadde Ida spurt. «Ja, jeg er fortsatt her, hva var det frisøren din hadde sagt igjen?» «Så distre du er, jeg sa det jo nettopp!» «Beklager, det skal ikke skje igjen» sa Maria selvom hun visste det var løgn. «Ida is typing» sto det og hun fikk gleden av å fortelle det enda en gang med Maria som publikum. Hvor lenge hun skulle greie å holde engasjementet oppe. Hvor lenge hun greide å stå ved siden av Ida sin tåkekarusell og heie eller høre på hvor fantastisk og dramatisk turen hadde vært. Men en ting visste hun. At hun gruet seg veldig til det skulle skje igjen.

Anders E.

 

Svar til en fortvilet mor

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Dette er dessverre en situasjon som mange kjenner seg igjen i. I min praksis så treffer jeg mennesker med barn som opplever lignende og har løpende utfordringer med barna opp gjennom forskjellige alderstrinn. Det er for det meste slik at det er den mannlige part som har aggressiv adferd. Der kvinner utgjør den parten som er i ubalanse er forløpet som oftest noe annerledes. Velger å dele svaret mitt opp og starter med å si noe om bakgrunn for at ting blir som de blir. Dernest kommer jeg med eksempler på hvordan man kan forholde seg hensiktsmessig til eks og barn samt seg selv.

  1. Når en mann agerer aggressivt og går til ytterliggående skritt for å beholde omsorg og kontakt med eget barn så er det smertestyrt. Når en mann er i smerte så blandes fortid og nåtid og adferdens styrke blir en respons på en blanding av dette. Uten at en situasjon i dag behøver å være spesielt alvorlig kan reaksjonen og aggresjonen bli uforholdsmessig sterk fordi fortiden er traumatisk, smertefull og langt fra forløst.
    Å oppdage slike menn på forhånd er ofte vanskelig, da det ikke er smertetriggere til stede i en tidlig utgave av en relasjon. Det er først når konfliktene eskalerer og det er snakk om barnefordeling at smertetriggerne utløses. DET HANDLER SOM OFTEST OM BITTERHET SOM IKKE ER FORLØST.
    Fars aggressive adferd viser seg ofte i smått og stort og i samværet med en sønn kommer dette til uttrykk automatisk og ubevisst. Sønnen plukker det opp og bruker den samme adferden i situasjoner hvor han kjenner egen bitterhet. Sønnen er selv i smerte over foreldrenes brudd og konflikter og rives mellom lojalitet begge veier. Far agerer som offer og sønnen kopierer. KOPIERINGSEFFEKTEN I SLIKE SITUASJONER ER STERK.Sønnens kopieringseffekt slår ut i diverse situasjoner som beskrives i situasjonsbeskrivelsene i forrige innlegg. Kombinert med det er sønnens utvikling i en viktig fase og adferd testes ut på smått og stort for å sjekke ut om det fungerer. BRISTER DET DA EN ILLUSJON, STOR ELLER LITEN, SÅ UTLØSES BITTERHETEN OG OFFERADFERDEN SOM I DETTE TILFELLET BLIR AGGRESJON.

    Som mor er situasjonen fortvilet og avmakten er påtagelig stilt overfor slike krefter som det her er snakk om. Det er selvklart at det blir voldsomt og belastende over tid. Opplevelsen av å stå alene blir også stor da det offentlige hjelpeapparatet har begrenset mulighet til å gå konkret inn i situasjonen. I tillegg er manipulerende menn i offerrollen utløsende på andre menneskers ansvar og omsorg hvorpå det ofte er mannen som inntar den rammedes rolle sett med hjelpeapparatets øyne. Det kreves høy kompetanse og mye erfaring for å håndtere slike menn og den kompetansen og erfaringen er dessverre begrenset. Kravene til underlag for vedtak er strenge, slik de bør være, og det begrenser  også mulighetene. AKSEPTARBEID ER DERMED I MANGE TILFELLER ENESTE MULIGHET FOR Å UNNGÅ Å SELV BLI ET OFFER.

  2. Det å ikke gjøre noe er ingen god løsning. Hva kan så gjøres?Hva gjelder eksen så er det lite hensiktsmessig å gå til motangrep. Reaksjonen da blir som oftest en eskalering og krigen er i gang. Resultatet blir mer smerte for barnet og enda sterkere manipulering og påvirkning på barnets personlighet i form av lojalitetskonflikt og budbringerrolle mellom krigende foreldre. Den sterkeste påvirkningen utøves ved at du står høyt i i deg selv og ikke lar deg manipulere. Husk at din eks sine marginer for bitterhet er ørsmå, så du har veldig lite å gå på. Energien din trenger du til å ta vare på deg selv og din sønn.
    HOLD DEG DERFOR PÅ DIN EGEN BANEHALVDEL SÅ MYE SOM MULIG OG LEV DITT LIV MED DIN SØNN DEN TIDEN DU HAR MED HAM MENS DU JOBBER SELVAKSEPT PÅ DINE SMERTE OG AKSEPT PÅ AT SITUASJONEN ER SOM DEN ER.

    Når et barn er aggressivt så kommer det av en grunnsmerte som i dette tilfellet kan skyldes bruddet og situasjonen som sådan samt illusjoner som brister i nåtid. Regelen over gjelder også her. Som du skriver så ble han rolig med i butikken når du snakket tydelig, om deg selv og dine behov og lot han få håndtere sin skuffelse over at dere ikke kjørte rett på hytta. Så fort han får beskjed om at det er leggetid utløses en ny skuffelse da han nok hadde en illusjon om at hjemmerutinene ikke gjaldt på hytta og at han kunne være lenger oppe. Å da begynne å instruere øker bitterheten og aggresjonen øker.
    Han trenger tid for å ta innover seg virkeligheten og illusjonen. Den tiden må han få gitt at marginene er så små som de er. Det kan derfor være lurt å informere tidlig om tidspunkt uten å snakke om ham. Eksempel: «Siden vi er på hytta så er det naturlg at leggetiden er en annen enn hjemme. Er det ok for deg om det er klokken ni i dag?» Vent deretter og sjekk ut reaksjonen. Gi ham tid og lytt til motargumentene. Er de gode så respekter de og inngå en avtale. Når tiden nærmer seg så ikke si at han nå skal legge seg snart. Si heller; » Nå er klokken ti på leggetiden vi ble enige om i sted.» Vent før du sier noe mer.
    Når han etter å ha bitt deg endret adferd så handlet det om at han fikk tømt ut smerte og avreagert samt at din reaksjon var tydelig og du trakk deg unna i stedet for å eskalere. Taushet er det rette der akkurat slik du gjorde fulgt opp av vennlighet når han kommer med boka og vil leses for. TYDELIG KOMMUNIKASJON ER DET ENESTE SOM FUNGERER. GOD TID OG RESPEKT FOR HANS SMERTESITUASJON ER EN FORUTSETNING.

    Hva gjelder deg selv og dine følelser så er de naturlige, men krevende å leve med. Gitt at du får til selvaksepten på avmakten og fortvilelsen så vil du komme i kontakt med fornyet styrke til å stå i dette for din egen og din sønns skyld. Agerer du ryddig og respektfullt så er muligheten for at din sønn utvikler seg i den gode retningen langt større enn om du ikke gjør det. Alternativet er at hans fars adferd vinner gjennom. Det er ikke dermed gitt at han blir som sin far da han også på et tidspunkt kan velge å ta avstand. Din evne til å vise ham en alternativ adferd over tid som består av de verdiene du står for er derfor eneste farbare vei. Husk at du so eksempel er langt viktigere enn din instruksjon. Det finnes imidlertid ingen garantier for hvordan ting vil utvikle seg, men du har et valg for egen del. Lykke til.

Dette innlegget berører mange tidligere omtalte temaer som psykopat, offer, parasitt, bitterhet tydelighet etc. Søk på begrepene og finn mye mer tilgrensende tematikk.

Utfrysing blant barn

Uncategorized, , , , ,

Følgende artikkel sto nylig i Aftenposten. Den omhandler et barn som fryses ut av andre barn og ender opp med å si at «jeg kan leke med min egen skygge, jeg». 

Vanskelig å ikke bli berørt av en slik historie. De fleste med en grad av sosial intelligens forstår at noe er fundamentalt feil når slike ting skjer. Det skjer imidlertid, i barnehagen, på skolen, i arbeidslivet, i sosial omgang, i idrettslaget, kort sagt over alt hvor mennesker omgås sosialt. Har tidligere omtalt parasitt-offer fenomenet som er en del av dette. For voksne så kan det være innenfor rekkevidde å arbeide seg ut av dette, men for barn er det nærmest umulig uten bistand fra en voksen. 

I tilfellet med barnehagen så er det de voksne, i dette tilfellet i barnehagen som må og skal ta ansvar for å involvere alle. Hva som ligger til grunn for at det ikke skjer her står det ikke noe om, men det krever både kunnskap, energi og tid for å håndtere slike situasjoner for at de skal løses på en god måte for alle parter. La meg redegjøre for hvilke to parter det handler om og hva som sannsynligvis foregår.

  1. Den eller de som forårsaker utfrysingen er typisk ledet av en person som inntar parasittrollen, dvs bruker resten av de som deltar som ofre og næring som bekrefter egen posisjon. Ved å fryse ut de individene som blir ansett som truende mot egen posisjon skapes status i gruppen og posisjonen styrkes. Det å fryse ut eller plage andre blir dermed en nødvendighet for å opprettholde posisjon. Tipper at du kan kjenne deg igjen i store deler av arbeidslivet her. Se forøvrig mitt innlegg om fryktbasert ledelse.
  2. Offeret som fryses ut behøver ikke være en svak person. Tvert i mot kan vedkommende være sterk og sånn sett utgjøre en trussel. I tillegg er ofte de som fryses ut åpne og sosiale individer som klarer seg godt sosialt inntil de blir rammet av parasitten. Fra det øyeblikket endrer energien seg for vedkommende og sårbarheten øker proposjonalt med synkende selvfølelse. Vedkommende finner alternative strategier og velger ofte isolasjon.

Ovenstående kan være scenariet som foregår i en barnehage, men det er ikke sikkert det var slik i dette tilfellet da variasjonene er mange. Hvordan kan så dette gripes an? Her er et eksempel på strategi.

Den som skal ha all oppmerksomhet innledningsvis her er offeret og ofrene. Parasitten skal i første omgang ikke straffes eller forfølges gitt at vedkommende i utgangspunktet bærer på en egen smerte som driver for adferden. Ved å støtte offeret og sammenføre vedkommende sosialt med de andre ofrene gjenopprettes en viss balanse. Parasittens eventuelle reaksjoner overses eller møtes med grensesetting. Når offeret slippes inn i gruppen under påsyn og begynner å fungere sosialt igjen er det på tide å følge opp parasitten. Om mulig få til en dialog og avdekke hva bakgrunnen for adferden kan ha vært. Dette må gjøres riktig og tilnærmelsen må være respektfull og skånsom. Prosessen kan ta tid og kan innebære samarbeid med foreldrene og fagfolk. Det primære er å skape grunnlag hos parasitten for at den smerten som har ført til dette ikke forårskaer dette igjen på et senere tidspunkt.

Avmakt

Uncategorized, , , , , , , , ,

Avmakt eller maktesløshet er en følelse som oppstår når vi står overfor noe som oppleves som umulig å løse.  Som ordet sier så står det ikke i vår makt å løse dette. Det er også riktig konklusjon.
På tross av denne konklusjonen så fortsetter mange å forsøke å løse noe som strengt tatt ikke står i deres makt å gjøre noe med. Resultatet er ofte at de sliter seg ut på det.

Avmakt er en sammensatt følelse som inneholder både en smerte/sorg, en frykt samt et rettferdig sinne. Som oftest så er smerten skam, skyld, savn eller ensomhet, frykten handler om at det kan bli mer av de samme smertene hvis man ikke får gjort noe med saken. Det rettferdige sinnet får man som regel ikke tak i fordi de andre følelsene dominerer. Etter at situasjonen er over kan man føle sinne, men da er det strengt tatt for sent. Hadde jeg bare… Skulle sagt at…
Kjenner du deg igjen?

Avmakt er det du kjenner når noen manipulerer deg, dvs bringer deg ut av kontakten med deg selv. Du blir et offer for en parasitt. Se tidligere innlegg om dette.
Hvis du klarer å se at du er tatt av din egen frykt for smerte, narcissisme og får til selvaksept på det så vil du kjenne at sinnet du kjenner er rettet mot deg fordi du har latt deg manipulere over så lang tid og/eller gjentatte ganger.

Dette sinnet skal du bruke til å sette grenser og tydeliggjøre at den typen samtaler vil du ikke lenger være en del av. Pass på å være tydelig på at dette handler om deg og ikke vedkommende som manipulerer.

Lykke til i sommerregnet.

Offer og parasitt

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Har du hørt uttrykket «takknemlig offer»? Har du tenkt over hva det egentlig betyr?

Hvis du leste mitt forrige innlegg så skriver jeg der om kynisme og narsissisme. Menesker som styres av disse kreftene etterlater seg ofre. Noen av disse ofrene er takknemlige ofre. Det vil si at de over tid har blitt avhengige av sine parasitter og er takknemlige over at de i det hele tatt får oppmerksomhet. Om den er god eller dårlig spiller liten rolle.

Det er vel kjent fra naturen at vert-parasittrelasjoner er mange og nødvendige for artenes overlevelse. Offer -parasittrelasjoner hos mennesker bygger på det samme prinsippet.
Her er et eksempel: To mennesker lever sammen hvor den ene, vanligvis den mannlige, tenderer til å være dominerende og herskende mens kvinnen tenderer i underkastende selvutslettende retning. Hans mestring bygges av at han klarer å rettlede henne og hennes mestring bygges av at hun klarer å blidgjøre ham. Det utvikler seg en avhengighet hvor den enes mestring blir avhengig av om den andre har en god eller dårlig dag. Slike par lever ofte i en berg og dalbane tilværelse. I og med at parasitten er avhengig av sitt offer og vise versa så følger de hverandre opp og ned. Relasjonen utvikler seg ofte i retning av økende krangler og distansering.

Kjenn etter om du lever slik i større eller mindre grad. Hvis du ser at din tilværelse svinger med din partners tilstand så er det kanskje på tide å tenke nytt. Løsningen er sjelden å forlate den andre enten din rolle er offer eller parasitt. Den er tvertimot å frigjøre seg i den relasjonen man er i.

Første skritt er å forstå hvorfor det har blitt slik. Årsaken finner du ofte i barndommen og i relasjonen til dine foreldre eller andre nære personer. Dernest må du akseptere at du selv har videreført et slikt mønster i deg og at du har latt det prege livet ditt så lenge som det har gjort. Denne delen er krevende og det er ikke nok å vite at det er slik. Du må virkelig mene at det er greit at du har gått i denne fellen og at den har fått prege deg såvidt lenge. Du vil kjenne en dyp ro når du er i mål.

Dersom du får en sorgreaksjon så er det positivt. La denne gå sin gang så vil roen komme. Denne roen er frihet til å velge et selvstendig og uavhengig liv i den relasjonen du har eller å gå videre alene.

Send gjerne inn kommentarer og spørsmål på dette innlegget så andre kan følge dine tanker om dette. Ha en fin helg!

Egoisme, narsissisme og kynisme

Uncategorized, , , ,

Egoisme blir ofte brukt feil av veldig mange mennesker. Ufortjent så brukes begrepet om både narsissisme og kynisme. La meg gi deg noen definisjoner på et enkelt og forståelig språk.

Egoisme betyr å gjøre det man har lyst til. Legg vekt på ordet lyst og vær ærlig med deg selv når du kjenner etter når det faktisk er lyst som driver deg til å gjøre noe.

Narsissisme betyr å gjøre noe av frykt for å kjenne en mulig smerte. Dette er det de fleste mennesker drives av i det daglige. Det gjør oss ikke til dårlige mennesker, men vi er skrudd sammen slik fra naturens side for å overleve. Ref det jeg skrev om å drives av frykt så tappes vi for energi av dette over tid, hvis det blir mye av det.

Kynisme betyr å gjøre noe av frykt for å tape anseelse eller posisjon i forhold til andre mennesker. Slike handlinger handler ofte om å kjøre over andre. Mennesker som drives av dette etterlater seg mange ofre underveis. 

Mer om parasitter og ofre senere. Følg med.