Stikkordarkiv: offer

Kognitiv terapi anbefales av fastlegene

Fastlegene trenger mer tid og færre pasienter på listene sine, de ønsker seg videreutdanning i Kognitiv adferdsterapi.
Når pasienter med vanskelig livssituasjon først oppsøker hjelp er det brutalt og meningsløst å bli avvist enten det er grunn av tidsmangel eller 
manglende forståelse av komplisert og sammensatte lidelser og livssituasjon. 
 
Flere leger anvender og anbefaler Kognitiv adferdsterapi. Den er også anbefalt som behandling i nasjonale retningslinjer for engstelse, nedstemthet og 
medisinske uforklarte plager og symptomer. Det er også god behandling for å lære å leve med kroniske smertetilstander.
Lever du i en vanskelig livssituasjon? Stresset, engstelig eller kjenner du på sterk utmattelse?
Det kan ramme selv den mest ressurssterke, og kanskje kan kognitiv terapi være noe for deg.
Ta gjerne kontakt med en av Dialoggruppens terapeuter.
 
Kronikk om Kognitiv adferdsterapi i VG skrevet av spesialist i allmennmedisin Cathrine Abrahamsen:
Linda nytt bilde
Linda Haavardsholm
Kognitiv terapeut

Skal jeg vende det andre kinnet til?

Mange kjenner kanskje dette uttrykket fra Bibelen og Bergprekenen. I disse påsketider som i seg selv har religiøst utgangspunkt så kan det være greit med noen tips når dialogen låser seg. Kanskje er det litt trangt på hytta etter noen dager sammen med venner og familie. Kanskje kommer det noen kommentarer og utsagn som ikke faller i god jord og ligger og ulmer. Mulighetene er mange når det blir litt trangt midt i påskeidyllen. Spørsmålet som melder seg er om man skal vende det andre kinnet til.

Hvis man gjør det er det to muligheter. Enten får man noe ubedt på det andre kinnet og/eller så dør situasjonen ut i ingenting. På en trang hytte med få muligheter til retrett etter et par glass med påskevin og 30 mil hjem er det absolutt å anbefale å vende det andre kinnet til og holde seg fast til situasjonen kjølner.
Lett å si, men vanskelig å gjøre er det noe som heter. Nedenfor får du en oppskrift på hvordan du kan gjøre det i praksis.

Jeg koker innvendig og holder på å eksplodere av irritasjon!

…så ikke kom og fortell meg at jeg skal holde kjeft.

Høres dette kjent ut så er du ikke alene. Irritasjonene har samlet seg opp over tid og mange mindre situasjoner har blitt til en stor haug av sårbarhet som bare venter på at noen skal pirke borti den. Når så neste utsagn eller situasjon kommer så eksploderer det innvendig. Første bud er å holde seg fast og telle til ti. Forsøk så å se deg selv litt utenfra og finn ut hvilken sårbarhet det er snakk om. Her er noen eksempler:

  • Energien er lav etter sene kvelder og dårlig søvn som følge av uvante senger og alkohol
  • Kroppen er støl etter skiturer og annen aktivitet som er uvant
  • For mye fet mat og uvant mat får magen til å stoppe opp
  • Det er for mange mennesker til stede hele tiden og mange skal ha noe av deg
  • Du har lite alenetid
  • Barna kjeder seg og vil underholdes
  • Ektefellen er sur for noe
  • m.m.m.

Alt dette er sårbarheter som gjør at den neste skuffelsen blir utløsende for en allerede kort lunte. Selve skuffelsen kan være en bagatell, men like fullt så antenner den hele sekken med sårbarheter og irritasjonen er et faktum. Deretter står det og syder og koker i en nedadgående spiral som også påvirker omgivelsene.

Du er tatt av omstendighetene. Dermed er du et offer for disse.

For å slå av så må du tilgi deg selv håpet om at du skulle holde ut lenger i disse omstendighetene. At det skulle gå helt fint å være sa mange sammen så lenge på så liten plass. Får du til det så vil irritasjonen slippe.

Følg tilgivelsen opp med å gå en skitur helt alene og bare nyte stillheten dersom det er mulig. Ta samtidig en god selvaksept på at du akkurat nå er så sårbar som du faktisk er og kjenn etter at det er helt greit.

Dette er å vende det andre kinnet til og ikke mate eget og andres offer.

Når du igjen nærmer deg omgivelsene så hold fast i den stillheten du sannsynligvis har fått tak i og la omgivelsene leve sitt eget liv. Blir du tatt igjen så gjenta øvelsen. Her som alltid gjelder regelen at øvelse gjør mester.

God påske.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Et avskjedbrev til rusen

Dette innlegget er skrevet av en leser. Vi takker for at vi får dele det her:

I mange år har du vært min bestevenn, du stilte alltid opp. De gangene de vonde følelsene meldte seg, så var du der og tok av meg lenkene og gjorde meg fri. Det var akkurat slik jeg følte det da. Ensomheten tynget meg men du var der og gjorde livet enklere. De tunge stundene der du hjalp meg til å bare komme videre, var noe jeg trengte.

Den skammen og skylden jeg føler på etter alle disse årene, kan likevel ikke beskrives med ord. Alle de jeg har sviktet, alt jeg har ofret. Tankene om alt som kunne vært. Til tross for det, er jeg utrolig stolt over hva jeg har greid å få til. Jeg føler på en veldig ambivalens. På en måte føler jeg du reddet meg ut av alt det vonde. På en annen måte så føler jeg du tok fra meg alle muligheter og satt på meg håndjern.

Det er likevel ikke noe jeg kan gjøre, med det som har vært. Jeg kommer aldri til å glemme deg, for du er en del av meg. Du er nok den delen av meg som jeg sterkest kan identifisere meg med, hvis jeg tar av meg alle klærne og står helt naken. Jeg syntes det er vanskelig å være helt naken. Fortsatt tør jeg kun å være naken i noen få settinger. Og når jeg tenker at jeg skal prøve å forklare, så stopper frykten meg. Frykten for hva de skal syntes, selv om jeg egentlig vet at de vet.

Sosialt sett har jeg alltid følt at jeg har lyktes, jeg har glidd inn i alle miljøer som ål i en smørpanne. Nå har jeg også nådd «toppen» med jobb og forretninger, noe som gjør at jeg føler jeg har oppnådd en respekt hos de av vennene mine som er liv fylt av «suksess». Det gir meg en tilfredstillelse men ikke den tryggheten jeg har søkt etter. Jeg vet nå at den tryggheten finner jeg bare i meg selv, og jeg er på god vei til det.

Med alle fysiske utfordringer og ting som er «farlig» har jeg vært fryktløs. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig har følt inni meg. Det er slik jeg har svart på det perfekte samfunnet som har trykket seg på. Slik har jeg alltid greid å holde hodet over vannet. Nå er det ikke lenger nok å holde hodet over vannet. Likevel føler jeg på den følelsen å falle mellom to stoler.

Men, nå har jeg bestemt meg. Jeg sprakk som en dong etter forrige gang jeg var hos terapeuten min. Jeg og rusen danset sammen, tettere enn vi noen gang har gjort tidligere. Men det gav meg ingenting. Snarere tvert imot. Det gav meg en følelse av at nok er nok, jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å døyve et problem med et annet. Samtidig føler jeg at jeg har våknet, eller, våknet opp på ny. Det kan i perioder fortsatt være motorvei i hodet, men plutselig tar jeg av en avkjøring på den motorveien. Nye tanker skapes, tanker som er givende for meg. Idemyldring. Den kreative sjelden får utspille seg. Jeg har jo så ufattelig mye i meg, som har ligget i dvale. Et uforløst potensial som jeg selv ikke skjønner hvor langt kan nå. Det er nesten så det skremmer meg litt, hvor mye tro jeg har på meg selv. Hvor fryktløs jeg er, når det bare er meg og tankene og de nye ideene.

Nå er det takk og farvel. Takk og farvel til alle de dårlige valgene du har ledet meg til å ta, for å kunne være sammen med deg. Takk og farvel til alt sviket jeg har påført andre. Mens jeg skriver det, så føler jeg likevel jeg er mer tilstede, jeg gir mer kjærlighet, og jeg har vært en bedre venn, enn mange av de jeg har målt meg opp i mot som «vellykkede». Det gir meg bare nok en bekreftelse på at nok er nok!

Du har hjulpet meg, og du har dratt meg ned. Nå er det på tide at våre veier skilles. Nå er jeg sterk nok i meg selv til å takke nei til både deg, og til de vennene jeg har målt meg opp mot. Jeg har tatt en avgjørelse om at jeg vil velge deg bort. Jeg vil velge bort de vennene mine som trakter etter «lykke» målt i penger og status. Jeg vil ha inn personene i livet mitt som gir meg glede. Det har vært en lang prosess, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har stått i det.

Sårbarheter, avhengigheter og erkjennelser

Dette innlegget er skrevet av en leser som har gått en ærlig runde med seg selv på egne sårbarheter og avhengigheter etter opprydding og erkjennelse:

Familie:
Jeg kan ikke kjenne at jeg lengre har noen sårbarheter angående familien min, og dermed ingen avhengigheter. Tidligere derimot kjente jeg ofte på at jeg var flau og tok ansvar for deres handlinger. Jeg ønsket at de skulle fremstå som best mulig, mest mulig vellykkede, så jeg ble satt i et bedre lys.

Triggeren her var redsel for å ikke være god nok og dermed bli avvist av samfunnet. Avhengigheten var å føle trygghet på at jeg var ok. Jeg var offer for omstendigheter utenfor meg selv.

Barn:
Sårbarhet i forhold til min eldste datter og hennes barn: Jeg kjenner ikke at jeg har sårbarheter eller avhengigheter over for de lengre. Hun er voksen, og tar seg av barna som best hun kan. Jeg legger meg ikke i hennes barneoppdragelse, og kommer kun med råd dersom hun ber om det. I stedet for å si ”det beste er…” stiller jeg henne spørsmål så hun kan komme frem til det som er mest hensiktsmessig for henne og barna i deres livssituasjon.

Sårbarhet i forhold til yngste datter på 18 år. Jeg har, frem til for litt siden, vært avhengig av at hun skulle være på skolen og gjøre det bra – det beste hun kunne. Jeg maste på henne dersom jeg mente hun hadde mye fravær. Etter å ha sett dette i forbindelse med denne mine erkjennelser, har jeg sluttet å mase på henne. Jeg spør hvordan det går med henne, hvordan det går på skolen, og støtter henne i hennes valg om å ta siste skoleåret over to år. Det er mest hensiktsmessig for henne og jeg stoler på at hun vet best selv hva hun klarer å gjennomføre sånn livet hennes har blitt nå.

Relasjoner/Sosial nettverk:
Jeg har ikke så stort sosialt nettverk fordi jeg har endret meg så mye de siste årene at mange har falt bort. Noen har jeg tatt avskjed med, noen har tatt avskjed med meg, og noen har naturlig blitt borte. Jeg kan imidlertid kjenne at jeg er litt sårbar på hva tidligere relasjoner og nettverk tenker om det jeg jobber med nå, og alt jeg deler i sosiale medier i forbindelse med jobben jeg gjør. Jeg kjenner at jeg er litt avhengig av at de skal være stolte av meg, eller i det minste ikke tenke dårlig om det jeg gjør. Jeg vil ikke gå så langt som å si jeg er avhengig av det, bare at jeg tenker på det innimellom. Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er nok litt redd for å skille meg for mye ut, samtidig som jeg både ønsker og trenger det.

Kan ha lett for å isolere meg og det kommer både av at jeg liker å holde på med mitt hjemme, lese, studere og bare være. En trigger ved isolasjon er at jeg har kuttet så sterkt i nettverket mitt at jeg ikke alltid har noen å gå til. Da blir ensomheten trigget og jeg kan kjenne på håpløshet ved å klare å stå i nære relasjoner og nettverk.

Jobb:
Min sårbarhet i forhold til jobben er at jeg er avhengig av å klare å tiltrekke meg kunder, og få de til å anbefale meg videre for å kunne beholde jobben jeg har som selvstendig næringsdrivende. Tidligere har jeg vært avhengig av å kun gjøre det jeg er utdannet til å gjøre, av redsel for å bli avvist fra kollegamiljøet. Nå ser jeg imidlertid at jeg med stor fordel kan skape mitt eget og er friere til å tiltrekke meg dem som trenger det jeg tilbyr av metoder. Der jeg før var låst i at jeg kun kunne tilby en metode siden det var min utdanning, er jeg nå fri til å gjøre det som kjennes riktig for meg.

Triggeren var frykt for skam for å ikke gjøre det riktig og dermed bli hånet og avvist.

Økonomi:
Jeg er blitt sårbar på økonomi. Jeg hadde alt, og etter råd fra enkelte offentlige tjenestefolk, sitter jeg uten eid bolig, og uten penger i banken. (Jeg var huseier uten gjeld).

Etter at jeg gikk til NAV sosial for noen måneder siden, har jeg klart å få tillit til at det kommer til å ordne seg, og da er ikke mitt daglige humør og energibeholdning lengre avhengig av hvor bekymret jeg er med hensyn til min økonomiske fremtid. Det blir som det skal og alt ordner seg. Det er for meg snakk om justeringer og prioriteringer etter dagens livssituasjon og ikke etter hvordan ting kunne/burde/skulle vært. Det er som det er, og jeg har det jeg trenger akkurat nå.

Triggeren er ønsket om økonomisk trygghet og å kunne realisere meg selv og drømmene mine. Triggeren kunne også være at jeg kjente på mindreverdighet mht at jeg BURDE hatt minst like mye som jeg hadde etter mange års slit.

Fysisk helse:
Jeg har alltid hatt god fysisk helse og kjenner ikke noen sårbarheter og avhengigheter på dette området. Kondisjon og energi kunne vært bedre, men da kan jeg bevege meg litt mer.

Psykisk helse:
Jeg har hatt mye skam i forbindelse med min psykiske helse, blant annet vedrørende angst og depresjon. Jeg så det ikke like klart tidligere, det måtte noen år med utdanning til, men nå ser jeg sammenhenger, og ser at jeg kan regulere det selv med å passe på at jeg forvalter min fysiske- og psykiske energi på en mer hensiktsmessig måte. Gjør jeg det vil jeg etter all sannsynlighet ha god psykisk helse fremover så jeg har det fint privat og i jobben min.

Trigger her var frykt for skam, mens jeg nå kjenner på mer raushet og empati overfor meg selv.

G.A.A.

Takk for at vi fikk publisere innlegget. 

Mine behov for jul og romjul

Nok en gang har vi fått tilsendt et innlegg fra en leser som skriver om sine refleksjoner rundt egne og andres behov i tilknytning til jul og romjul. Forsåvidt også om andre situasjoner hva gjelder egne behov og tilpasning til andre. Håper det kan være til inspirasjon for dere alle i romjulen og utover vinteren. 


Den siste tiden har jeg vært såpass heldig at jeg har fått mulighet til å bruke mye tid på å utgrunne spørsmålet «hvem er jeg egentlig?». Dette har nok vært underliggende for meg så lenge jeg kan huske og mange av mine behov, spesielt etter at jeg fikk barn. Noen sentrale stikkord her er behov for ro, stillhet og alenetid. Når dette så i stor grad er oppfylt merker jeg at forventningene til høytider har endret seg. Behovene er mindre «krevende» til andre og mindre forventningsfulle.

På bakgrunn av dette er mine viktigste behov: Glede og nærhet (særlig til barna). Dette er behov som i veldig stor grad avhenger av egen væren, i alle fall hva gjelder nærhet. Tiltak som er sentrale for å i størst mulig grad legge til rette for dette er:

Nærhet:

  • Å gi mine barn nærhet fysisk (jeg har tidligere ikke kunne fylle dette behovet hos dem på grunn av egne sårbarheter samt at mine barn krever mye nærhet da de er både sensitive og sårbare).
  • Å være sammen med barna mine på deres premisser (dette har til tider vært vanskelig for meg fordi jeg forbinder barna mine med alt annet enn ro, stillhet og alenetid og det har satt seg en automatikk på at å leke med barna=sliten)
  • Undersøke om jeg kan slippe mannen min nærmere (har holdt en avstand i flere år fordi jeg har hatt «nok med meg selv»).
  • Ovennevnte tiltak krever at en ganske sterk automatikk slipper taket. Jeg vil undersøke om viljen, som har vokst i styrke, kan brukes også her. Altså; anerkjenne og bruke viljen.

Legge til rette for glede:

  • Tydelighet 1: Har allerede gjort det klart for mannen min og svigerfar at glede for meg ikke innebærer lange «romantiske» skiturer i et oppkjørt spor sammen med 100 andre skientusiaster i rød, hvit og blå slimfitdress og deres engelske setter på stram line over skisporet (dette ble sagt med en dose humor). Jeg lager gjerne mat, graver snøhule eller akebakke med barna, tar en tur på truger på kvelden for å se etter dyr sammen med barna eller alene. Dette har jeg tidligere trodd var barnslig og litt «merkelige» aktiviteter for en voksen kvinne så tradisjonen tro gikk jeg tomils turer med overentusiastiske mannfolk og litt sutrete barn. Det var av og til ganske energitappende og jeg brukte energi på å grue meg.
  • Tydelighet 2: Jeg stiller ikke i slalombakken i år! Siden jeg selv drev aktivt med snowboard for 20 år siden har det vært en forventning at jeg også skal synes det er gøy å stå i kø i skiheis og kjøre opp og ned en preppa bakke sammen med tre barn med hjertet i halsen. Mannen min har spilt hardt på at dette må vi gjøre fordi barna elsker det. I år tar mannen min de alene. Det føles godt bare å skrive det!
  • Undersøke hva som skjer når jeg gjennomfører ovennevnte aktiviteter. Skaper dette ekte glede eller vil det snike seg inn dårlig samvittighet eller følelse av skyld? Det blir spennende å se og det ligger ingen voldsomme forventninger her.

A.L.T


God romjul!

 

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Sårbarhet og tilgivelse

Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for at vi får lov å dele det med våre andre lesere. 

 

Jeg har nettopp forstått ordet sårbarhet!
Og det er jeg så glad for, for det forklarer så mye!
Etter å ha sett nøyere etter på mønstrene til mine foreldre, innser jeg nå at jeg kopierer mye fra min mor. Det er jeg glad for at jeg ser, for da vil det si at det kun omhandler et kopiert mønster og ikke noe jeg ER. Noe som betyr at det kan jobbes med slik at jeg til slutt vil kunne stå i settinger livet byr på uten å måtte beskytte meg ved hjelp av delpersonligheter for å beskytte sårbarheter.
For det er vel det alt handler om til syvende og sist! Unngå sine sårbarheter for alt i verden!

Optimisten har klart å lure meg til å tro at med tydelighet så skulle jeg få samboer til å forstå og respektere min sårbarhet.

Min sårbarhet ligger på avvising, jeg har så lenge jeg kan huske blitt avvist på det følelsesmessige planet av mine foreldre. Og de viste kun sinne når jeg spurte spørsmål som berørte deres egne sårbarheter! Jeg er glad for alt jeg forstår i dag rundt dette, det handler om at de selv ikke klarte å ta innover seg sine egne følelser! Eller stå i sine sårbarheter.
Da mine foreldre ble skilt, og min far forlot meg, dannet jeg et svært usunt avhengighetsforhold til min eldste bror. Med han som parasitt og psykopat var jeg som en dukke han trollbandt. Jeg mistet totalt min identitet, jeg ble avhengig av hans oppmerksom, selv om den ikke var bra for meg. Men i hvert fall ble navnet mitt nevnt og noen trengte meg.
Jeg er glad for at jeg i dag forstår at dette usunne forholdet var min overlevelse, og den eneste måten å bli sett på av han var med smerte, ja nesten døden. Men alternativet var også døden.. ensomhet!

På en måte lever sårbarheten min til dags dato, ikke som et åpent kjøttsår lenger, men mere som en svak hodepine.
Og pga. all selvofringen jeg har utført ligger det enda en sårbarhet som følge av avisningen. Og dette er skammen jeg føler etter å ha avvist samboer når det gjelder intimitet. For jeg vil unngå å avvise noen, da dette også fører til skam.
Det har hendt at han viser sinne mot meg etter avvisingen, hvor jeg da opplever igjen avvisning fra en jeg har en nær relasjon til og går rett til skam. For å unngå skam og hans sinne, har jeg hatt «pliktsex» Adrenalinet slår seg på og redselen for mere sinne er stor!
Men for å unngå min sårbarhet og unngå mere selvutslettelse, måtte jeg ta en snuoperasjon. Istedenfor å løpe slik jeg alltid har gjort, som også er døden! Ble jeg hos han og våre to barn, jeg brøt alle mønstre, jeg utfordret automatikken og utførte tydelighet!

Og sa følgende, «Nå forstår jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør rundt intimitet, og det er jeg glad for at jeg forstår. Nå vil jeg kose og å gi klemmer. Og ikke minst ha sex. Men det må bli på mine egne premisser.
Tydeligheten ble oppfattet og respektert i en periode, til han en dag gjorde et forsøk på å ha sex. Og automatisk skrudde adrenalinet mitt seg på, kroppen trakk seg sammen og pusten ble nærmest borte. Hva var det optimisten min hadde lurt meg med å tro!?
Han viste sinne og fortvilelse da jeg avviste han på dette. Det endte med at jeg ble stor, større enn jeg har vært noen gang. Jeg dyttet han, jeg skrek til han og brølet så høyt at jeg ble sår i halsen.
Det hele endte med nok en tydelighet som i ettertid har vist seg å holde!

Jeg tenker ofte på den lille jenta som ingen så, som ingen trøstet, som ingen matet. At jeg avviste meg selv for å ikke bli avvist. Jeg sluttet å føle, sluttet å leve, sluttet å lytte til meg selv.
Når jeg får anledning til å trøste et barn, trøster jeg samtidig den lille jenta jeg var..

Glad for at jeg ser alt så klart nå, og tilgir meg selv! Gang på gang… Kanskje så lenge jeg lever!?

Illusjonsbrist 4

Her kommer et nytt innlegg om illusjonsbrister, også skrevet av en leser. Vi takker for at vi får legge det ut på nett. 

Jeg skjønner at jeg ble lurt av optimisten, til å tro at jeg skulle takle å ‘fusjonere’ familier, at det skulle gå rimelig smertefritt og at jeg skulle tåle gnisninger/ ytringer om misnøye etc. bedre enn jeg har gjort. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten setter i gang, er redselen for avvisning, skam og skyld. Kroppens gjenkjennelse setter i gang mange av de samme følelsene i fbm krangling og uenigheter, som jeg opplevde alt for mye av i mitt tidligere samliv. Dette forsterkes også når jeg er sliten pga lav energi som igjen fører til at mine tålegrenser er vesentlig lavere enn normalt. Her har styrken gått fra historisk veldig sterk til litt over middels. Har beveget meg fra en sårbarhet lavt i pyramiden (dette orker/takler jeg ikke) og mer over i aversjon som kommer fra høyere oppe i pyramiden (dette er jeg ikke interessert i å ha så mye av).
Historisk har mitt mønster vært å slite meg ut og gjøre alt jeg kan for at alle skal trives og være fornøyde – det er ikke så farlig med meg så lenge andre har det bra. Dette mønsteret har jeg lykkes i å bryte og tar nå også hensyn til hva jeg ønsker og hvilke behov jeg har.

Jeg ser at jeg har blitt lurt av optimisten og den flinke piken/superwoman til å tro at jeg skulle takle alt. Både høyt arbeidspress over tid, ny sjef, ‘fusjonering’ av familier og oppussing på samme tid, uten å gå på en smell til og bli syk. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten har skrudd seg på, er redselen for skam, avvisning og sykdom. Sårbarheten har vært, og er fremdeles, veldig sterk fordi jeg har opplevd å være utbrent tidligere. Dette startet nok allerede da jeg var barn og fikk vite at jeg var ett uhell, ett forsøk på å redde et hanglende ekteskap. Min egen mormor foreslo for mamma at hun kanskje burde gi meg bort. Følelsen av å ikke være ønsket, bli involvert, forstått, hørt i tillegg til å aldri få anerkjennelse eller bli støttet i mine valg. Mitt mønster bærer preg av kopiering av min mor. Det er ikke så farlig med meg, jeg biter tennene sammen, bretter opp ermene og står på for å ikke føle skam – at jeg ikke duger. Ingen skal ha noe å ta meg på. Når jeg da gjør dette til det ytterpunkt at resultatet er sykdom (igjen) så ser jeg at det ikke er ett hensiktsmessig mønster. Følelsesmessig er dette så sterkt at jeg blir veldig tatt av situasjonen. Reaksjonene som kommer pga kroppens gjenkjennelse fra sist gang er veldig kraftige og automatikken kjører sitt eget løp. All beredskap settes i gang og uroen er mer eller mindre konstant. Dette påvirker min sårbarhet spesielt på hjemmebane men også på jobb. Følelsen av å ikke få det til er så vond at jeg ikke har ord for å beskrive det. Dette har ført til at jeg takler mindre av gnisningene jeg nevnte i forrige illusjonsbrist og en ubalanse i forholdet til min ektefelle. Jeg blir pga dette ekstra sårbar og redd for å bli avvist. Det ender med at jeg avviser meg selv og ikke føler meg verdt å elske. I motsetning til illusjonsbristen over, går jeg i dette tilfelle i samme mønsterfelle som tidligere – selvbebreideren og skammen er veldig sterk her fremdeles, så også redselen for avvisning.

Illusjonsbrist 3

VI har tidligere lagt ut innlegg med samme overskrift. Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for bidraget og for at vi får legge det ut på vår hjemmeside.  

Jeg skjønner at jeg har blitt lurt av min optimist til å tro at i alle familier så bryr vi oss om hverandre. Alt fra min egen familie til nå når jeg har startet på et nytt parforhold med dine og mine barn, har min optimist trodd at man automatisk blir tatt i mot og inkludert, for det ligger i ordet familie ikke sant? Det kan jeg tilgi meg selv at jeg har blitt lurt av min optimisten min til å tro.

Min godtroende optimist omfavner alle i en tro på at alle mennesker ønsker hverandre godt og er opptatt av at alle skal føle seg velkommen. For det er noe jeg er opptatt av, men på seg selv kjenner man ikke alle andre. Min sårbarhet for avvisning er stor da jeg har opplevd mye avvisning opp gjennom tidene. Jeg husker så godt hvordan jeg i barndommen alltid følte at jeg ikke hørte til og at jeg var i veien for at andre skulle være lykkelige. Derfor har jeg alltid forsøkt å være minst mulig synlig og mest mulig til hjelp. På den måten har jeg blitt et takknemlig offer. Hun som alltid ordner opp og som ikke trenger noe tilbake. Alltid med denne stemmen i bakhode som forteller meg at jeg ikke skal tro at jeg fortjener noe annet.

Mitt behov har vært å bli inkludert, og å bli elsket uten betingelser. Jeg kunne ønske jeg kunne starte en relasjon bare fordi jeg har lyst, uten og være redd for å bli avvist. Jeg har aldri klart å ta en plass i en relasjon, jeg ikke har blitt tilbudt eller invitert til. Jeg har aldri klart og stå opp for meg selv når jeg blir urettferdig behandling, jeg har bare akseptert at det er noe jeg må tåle. Jeg stiller villig opp gang på gang for andre, men jeg har ikke klart å stille opp for meg selv. Jeg har gått på kompromiss med mine egne behov veldig lenge. Det er vanskelig å endre.

Jeg har begynt å sette grenser. Det kjennes godt, men jeg er også sint på meg selv fordi jeg ikke har gjort det før. Det ville ha spart meg for mye smerte.
Å bryte et mønster man har hatt hele livet krever tid. Jeg vil helt sikkert bli tatt av omstendighetene igjen. Men velger å være raus mot meg selv, forsøker å ta det som det kommer og akseptere at livet skjer.
Jeg vil aldri slutte å bry meg om andre og ønske at andre skal ha det godt, men det er ikke lenger på bekostning av meg. Jeg ser min egen verdi og jeg er glad jeg forstår. Jeg skal behandle meg selv med like mye omsorg og omtanke som jeg behandler andre. Jeg vil tilgi meg selv, så mange ganger jeg trenger før jeg kan stå rett i alle sammenhenger hvor min gamle sårbarhet kommer og tar meg.

G.P.

Realisering av fortidens smerter

Det å skulle gå fra et hektisk yrkesliv og over i gradvis nedtrapping til pensjonisttilværelsen kan by på flere utfordringer. Hvis man samtidig har en angstlidelse så kan det by på ytterligere utfordringer. Det å håndtere angstlidelsen paralellt med at mer tid og rom gir plass til realisering, kan være krevende. Hvis jobb har vært brukt til distraksjon eller delvis som medisin for å slippe å kjenne på gamle smerter, så vil det å skulle trappe ned bety at kroppen og hjernen gir slipp på det som har vært fortrengt. Dette er slik vi mennesker fungerer. Pauser blir brukt til å rydde og reparere for å være bedre rustet fremover. Det er mange som glemmer de pausene i dagens samfunn.
Her kommer noe innspill til hvordan realiseringen kan håndteres.

For å kunne senke sårbarheten så vil psykiske smerter komme ut som vemod. Kroppslige smerter vil komme som de smertene de har vært og er. De vandrer typisk rundt i kroppen fra sted til sted. Her kommer noen eksempler på realisering og tiltak for å håndtere dette.

– Du slipper taket i saker på jobben og tar mindre ansvar for oppgaver som strengt tatt ikke hører hjemme hos deg.
Det fører til rom for å slippe frem minner om alt ansvaret du har tatt og hvor lite du har fått igjen i form av for eksempel takk og lønn. Her kan det ligge skjult gammel bitterhet og frustrasjon som dermed slippes frem.
Løsningen blir å tilgi deg selv i ettertid for å ha blitt lurt av optimisten til å tro at du skulle fått takk og betaling. Alternativt ha selvaksept på at ansvarsfullheten har vært så stor og omfattende.
– Med færre timer på jobb får du mer tid til å tenke og mer rom for å ta ansvar for deg selv og fremtiden uten jobb.
Det fører til øket rom, tid og frihet. Friheten utvider bevisstheten om mangelen på en kjæreste, egen familie og det sosiale livet. Her kan ligge skjult maktesløshet og fortvilelse over manglende kapasitet og helse historisk, gitt angstlidelsen og de begrensningene den har satt. Løsningen blir å ha selvaksept på virkningene av angstlidelsen og de begrensningene den har medført.
I begge tilfeller er det viktig å slippe til vemodet over at det har vært slik. Sorgprosessen kan være krevende og omfattende. La tårene strømme og slipp til smerten uten å forsøke å distrahere den vekk.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Hersketeknikker 2

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

En god historie fra arbeidslivet

Her følger en historie fra arbeidslivet og hvordan en personlig prosess kan påvirke endringer på arbeidsplassen.

TIlbakemelding fra administrerende direktør til vedkommende:

«Du snakker tydelig og setter fingeren på det som trenger å forbedres. I tillegg kommer du med konkrete innspill til løsning.»

Oversatt betyr dette at vedkommende er lett å forholde seg til for omgivelsene både hva gjelder overordnede og andre kolleger. Det skyldes primært følgende viktige endringer:

  • Vedkommende har senket egen sårbarhet og dermed ikke blitt rammet av alt som ikke fungerer og normalt ville medført å bli tatt av omstendighetene.
  • Vedkommende lager seg i liten grad håp og forventninger i sin relasjon til andre mennesker og bedriften forøvrig.
  • I stedet er vedkommende positivt avventende til det som måtte komme.
  • Det har som en følge av dette blitt naturlig for vedkommende å snakke tydelig og holde seg til sak.
  • Frustrasjoner og sutring uteblir.
  • Energien holder seg på plass og spres til omgivelsene positivt og kontruktivt.
  • I tilfeller hvor aversjon er nødvendig formidles den med avstandstagen eller erklæring av saklig uenighet.
  • Nøytralitet er tilgjengelig der det handler mer om støy enn faktiske utfordringer.

Sagt på en annen måte så har prosessen gjort det langt lettere å forholde seg til en virkelighet som sjelden er perfekt. Grunnen til det uperfekte er at arbeidslivet og livet forøvrig består av mennesker  med stor variasjon i egenskaper og forutsetninger for å fylle sine roller. Slik har det alltid vært og vil nok fortsette å være i alle tid.

Hovedsaken er å tåle den virkeligheten slik at man kan bidra konstruktivt i alle sammenhenger.

 

 

Kloke ord fra en ung jente med perspektiv

En mor sendte meg dette som omhandler hennes datter. Teksten er uredigert.

BAKGRUNN FRA MOR
Hun har hatt en tøfT skoleår med mye drama i jentegjengen, som jeg har forstått at det ofte er. Lærerne sier i hvert fall det «sånn er det bare, jenter er jævlige i den alderen». Hun forsvant her en dag rett før ferien, og ble borte i timer. Da hun kom tilbake, hadde hun skrevet teksten under. Hun virket lettere etter det, selv om hun fortsatt er fortvilet over venninner som selvskader, sulter seg, baksnakker og utestenger. Over lærere som ikke forstår, men later som, og venner som nekter å snakke med voksne. Det tok tid før hun viste den til meg, men det ble utgangspunkt for en god prat.

DATTEREN SKRIVER
«Du tror du har det så vondt. Tenk på alle de fattige barna i Afrika. Du tror du er så spesiell. Tenk på alle de som har gjort det du gjør, 10 000 ganger før. Du tror du vet alt. Tenk på alt det andre du ikke har peiling på.

Så kanskje du ikke er så spesiell. Du er ikke så unik som du trodde. Nei, ingen har opplevd akkurat det samme som deg, men alle er glad i noen, alle har noen som er glad i dem. Alle har det vondt, alle er lei seg, alle smiler. Alle er sjalu, sint, trist, deprimert og hjelpeløs. Alle tror på de høyere makter: Gud, Allah, Einstein, Donald Trump, Erna Solberg, mamma. Alle mister noen i livet sitt de har elsket høyere enn de elsker seg selv. Alle syns synd på seg selv. Alle har opplevd noe de ikke vil snakke om. Alle får venner, mister venner, får nye venner. Alle har «fiender», bestevenner, dem du stoler mer på enn andre. Alle svikter og blir sviktet. Det er derfor du stoler på en person mer enn den andre og det er derfor du forteller ham eller henne mer. Og det må være lov. Sier jeg bestevenn, tenker du på én person, sier jeg svik, tenker du på en person og det er ikke uten grunn. Alle har mareritt. Alle har drømmer. Alle er flinke til noe og dårligere til noe annet. Noen har det bedre enn deg og noen har det dårligere. Alle har hatt det bedre enn de har det nå og alle har hatt det verre.

Dette vet jeg. Dette vet jeg, en 13 år gammel jente, at alle har det. Og har du det ikke nå, kommer det til å skje. Så jeg spør deg: Hvorfor er du så redd for å dø? Dør du, kommer det noen andre som opplever akkurat det samme som deg. Du kommer jo til å dø en gang uansett.

Det jeg prøver å si er at hvis du ikke er Barack Obama, Saroo Brierly, Mchael Jackson eller Nelson Mandela, så klapp igjen. Vi klarer faen meg å ødelegge en hel planet fordi vi ikke «har det bra nok». Så slutt å angripe andre folk, slutt å synes så forferdelig synd på deg selv. Du veit ikke om personen ved siden av deg er på det stadiet at han eller hun har det jævlig akkurat nå. Kanskje du har det jævlig akkurat nå. Det er du ikke alene om. Så slutt å tråkke på andre: Alle her er egentlig like, så tenk deg om; kanskje noen har det akkurat som deg akkurat nå? Mislykkes du en gang og sårer noen, da ber du om tilgivelse og gjør det ikke igjen.

Nå får du noen sekunder til å tenke over alt dette… og så tenker du deg om en gang til. Kanskje den matteprøven ikke er så viktig?»

 

Takk til mor og datter for de kloke ordene og for at vi får legge ut dette på våre nettsider.
Ytterligere kommentarer er overflødige, foruten at du finner mye på våre nettsider om offermekanismen og hvordan den kan løses opp.

God helg.

Skolens forpliktelser overfor elever utsatt for mobbing er strammet inn

Det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø

Skolen er snart i gang igjen. Mange barn og unge gleder seg til å se igjen vennene sine, finne tilbake til hverdagens rutiner og lære noe nytt. Men ikke alle ser frem til å komme tilbake til skolehverdagen. Et betydelig antall gruer seg. Elevundersøkelsen fra 2016 viste at om lag 50 000 som går i grunnskole og videregående utsettes for mobbing en eller flere ganger i måneden.

Vi i Dialoggruppen opplever jevnlig hjerteskjærende møter med mennesker, barn, ungdom og voksne som ikke har hatt eller har det trygt og godt på skolen, og blir utsatt for krenkelser og mobbing.

Gjennom flere studier om mobbing er det kommet frem at mobbing rammer tilfeldig. Å fortelle at man blir mobbet er ikke lett. Når elever forteller og ikke blir tatt på alvor er det med å gjøre situasjonen verre, for i det å fortelle ligger et håp og en forventing om at det gjøres noe med situasjonen. Dersom mobbing ikke håndteres riktig hjelper det lite med pålegg fra Fylkesmannen når skoler ikke innretter seg etter pålegget som er gitt. Dette sammen med at det ofte tar for lang tid før tiltak settes inn, er noen av årsakene til at det er vedtatt nytt regelverk om retten til et godt skolemiljø.

Fra 1. august ble de juridisk rettigheter for elever i grunnskolen og videregående styrket i nytt kapittel 9 A i opplæringsloven. Dette er elevenes arbeidsmiljølov. Den regulerer deres skolemiljø.

En av de viktigste endringene er aktivitetsplikten som erstatter enkeltvedtak. Det innebærer at hvis en elev varsler om mobbing og det går en uke uten at skolen har gjort noe, så kan eleven eller foreldrene gå direkte til Fylkesmannen. Fylkesmannen kan da bestemme hva skolen må gjøre. Hvis de ikke gjør jobben sin, kan skolen få bøter.

Dette er blant det som er nytt:  

  • Nulltoleranse mot mobbing er nå lovfestet
  • Aktivitetsplikt i tråd med beskrivelsen over
  • Dokumentasjonsplikt. Det må dokumenteres hvilke tiltak skolen planlegger å gjennomføre gjennom en aktivitetsplan, og hva de har gjort for å følge opp pliktene i hver enkelt sak
  • Informasjonsplikt til elever og foresatte
  • Nye strafferegler ved overtredelse. Skolen kan ilegges dagsbøter for ikke å reagere på mobbing

Lovendringen gir press på skolene til å besørge at ALLE barn og unge opplever skolen som trygg og god. Den skal sørge for at de skal få oppfylt sine rettigheter i praksis og ikke bare på papiret. Dette er den viktigste årsaken til at det er innført en plikt for skoleeier og skolen til å informere elever og foresatte om de rettighetene de har. Plikten trer i kraft fra første skoledag skoleåret 2017 – 2018. Fra oppstart, som for mange er til uken, skal skoleledere, SFO-ledere og alle ansatte i skolen være godt kjent med endringene i opplæringslovens kapittel 9 A.

Denne lovpålagt informasjonsplikten skal være med å gi både elever og foreldre kjennskap til hva som kan kreves av skolen, og hvordan saken kan tas videre dersom skolen ikke oppfyller sine forpliktelser overfor eleven.

 

Vi i Dialoggruppen som møter de som er eller har vært rammet av mobbing har hatt og har en rekke slike saker. Viktigst er å hjelpe den rammede til å få tilbake troen på seg selv og sitt eget liv. Sekundært og paralellt arbeider vi aktivt overfor skolene, kommuner og fylkeskommuner med å gjennomføre konkrete tiltak der vi ser det er helt nødvendig for å få endringer, Resultatene er som regel gode, men det tar tid og er et krevende arbeid.

Ikke nøl med å gjøre tiltak dersom du opplever eller hører at ditt barn blir mobbet.

Mulighetene til å få gjort noe med saken er med den endringen som beskrives her enda bedre enn før.

Godt nytt skoleår!

Mer informasjon finnes på nettsidene til Fylkesmannen:  https://www.fylkesmannen.no/Nyheter/Nulltoleranse-mot-mobbing-i-skolen/

dialoggruppen-ragnhild-c

Ragnhild Dekke
Spesialpedagog og kognitiv terapeut

Prestisje

Det har lett for gå prestisje i å opprettholde en mening selv om det i ettertid er innlysende at meningen er feil.

Dette innlegget skal handle om noe som mange gjør, men som nesten ingen ser at de gjør eller er villig til å innrømme at de gjør. Prestisje er i den norske ordlisten definert som følger:

Prestisje= anseelse. La det gå prestisje i det= ikke tape anseelse

Denne saken, om en tidligere diagnose som viser seg å være feil i ettertid, som blant annet er omtalt på disse nettsidene, handler om akkurat det.

HYPOTESE
Hvis vi bruker vår metode på delpersonligheten prestisje så er den vanligvis drevet av frykt for skyld, skam eller mindreverd. Med andre ord narsissisme. Når det i tillegg går utover uskyldige, som narsissisme ofte gjør, så er det alvorlig.
I tillegg til det kontrollmønsteret delpersonligheten prestisje utgjør så står som regel offermekanismen på samtidig. Man blir et offer for sin egen naivitet.

Offermekanismen utløses i det man blir avslørt. Grunnen er samtidig at man har lurt seg selv  til å tro at man ikke skulle bli avslørt.

Den låsingen som offermekanismen medfører kognitivt gjør prestisjen enda kraftigere og vanskeligere å løse opp. I tillegg har prestisje en tendens til å trekke ut og dess lenger tiden går, dess vanskeligere blir det å gå tilbake på det man en gang var så sikker på at var riktig og sant.

Prestisje har en tendens til å vokse over tid.

LØSNING
Hvis noen skulle våge seg til å innrømme for seg selv at de har gått i prestisjefella og faktisk gjøre en time-out på den delpersonligheten så ville sannsynligvis resultatet bli at man ender opp i følelsen flau.

Flau er en type rettferdig sinne mot seg selv/sunn skyld/skam som inneholder et læringspotensiale. Læringen er at man tenker seg litt bedre om neste gang før man uttaler seg skråsikkert om noe.

Selvfølgelig er det lurt å tenke seg om før man åpner munnen… som mang et klokt menneske har sagt mange ganger. Mange mennesker har imidlertid ikke forstått at det også handler om dem 😉.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut/REG. Homøopraktiker MNLH

Ensomhet

Mange mennesker er ensomme. Undersøkelser og forskning viser at ensomhet er nedbrytende. De fleste mennesker søker sosialt samvær akkurat som store deler av dyreverden gjør det. Med utgangspunkt i teksten under som er sendt inn av en av våre lesere vil jeg forsøke å svare på hvorfor så mange kjenner på ensomhet og hvorfor noen ikke gjør det i samme grad, men ofte heller foretrekker sitt eget selskap i de fleste sammenhenger. (Teksten i den innsendte teksten er ikke redigert.)

Jeg har gått gjennom nesten hele livet med en sterk ensomhetsfølelse. Den har ikke vært verken god eller vond, jeg tror jeg alltid har akseptert at den er en del av meg. Men jeg har tenkt at den er unormal. 
Det har vært vanskelig å være den ensomme i alle andres tosomhet/fellesskap. Og det har vært svært vanskelig å være ensom i et parforhold som jeg trodde skulle gi fellesskapsfølelse. Jeg trodde flukten fra ensomheten var noe av poenget med å være tosom.
I dag føler jeg ikke lenger ensomhet, og det er rart. Jeg har ikke jobbet spesielt med å bli kvitt opplevelsen, eller tenkt at det var mulig. Og jeg har kanskje aldri vært så alene som jeg er nå. Jeg trodde – frem til i dag – at jeg fremdeles følte ensomhet. Men jeg gjør ikke det. 

Er det en befrielse? Vet ikke? Savner jeg ensomheten? Absolutt ikke. 
Men jeg forstår ikke helt hva den er. Hvor den kommer fra. Hvorfor så mange frykter den. Hvor den ble av?

Svar:
Ensomhet som følelse er sterkest hos mennesker som er avhengig av andre på en eller annen måte. Avhengighet kan ha mange former og uttrykk, og som oftest er ensomhet en underliggende årsak til at man er avhengig av andre mennesker. Samtidig er det ofte slik at man er ensom i tosomheten og fellesskapet. Grunnen er som oftest følgende:

Man er ensom så lenge den spesifikke avhengigheten ikke er imøtekommet.

Med det menes at dersom man for eksempel har opplevd avvisning av en forelder tidlig i livet, så vil ensomheten være der inntil noen andre imøtekommer den avhengigheten man som barn hadde til forelderen. Alternativet er at man imøtekommer den selv.
I det første tilfellet vil ensomheten ikke være der så lenge den andre personen er der. I det andre tilfellet vil ensomheten mest sannsynlig være fraværende resten av livet fordi man selv imøtekommer den uten at andre behøver  å være til stede.

Utslag av ensomhet ser man både blant barn og voksne. I tillegg er det ofte slik at søkende mennesker ofte blir avvist hvis ensomheten er sterk og det søkende uttrykket derfor ofte blir tidvis desperat. Alternativt bedriver den ensomme selvavvisning og fortrengning og  unngår dermed å bli avvist av andre.

Ensomhet oppstår ofte som et resultat av svik og forventninger som dermed brister.

Sagt på en annen måte så er skuffelsen sentral i denne sammenhengen. Dermed også offermekanismen omtalt tidligere i mange av våre innlegg. Resultatet av at vedkommende som har skrevet teksten over ikke kjenner ensomhet lenger kan rett og slett være at den opprinnelige illusjonen er tilgitt og det oppstår heller ikke illusjoner knyttet til andre mennesker mer.
Den viktigste grunnen til det siste er som oftest uavhengighet opparbeidet over tid.
Man blir dermed heller ikke skuffet og offermekanismen forblir avslått.

Forutsetningen er imidlertid at alle barndommens illusjoner som i utgangspunktet skapte ensomheten er tilgitt.

Konklusjonen er altså at ensomheten oppstod som en følge av at en eller flere opprinnelige avhengigheter og forventninger ikke ble oppfyllt.
Den var der så lenge illusjonene ikke var tilgitt og man dermed var et offer for skuffelsene.
Da var man også avhengig av å forsøke å finne noen som kunne oppfylle forventningene. Etter hvert som tiden går innser man at forventningene ikke bli innfridd og erkjennelsen synker inn.
Når illusjonene etter hvert ble tilgitt forsvant avhengigheten og dermed ensomheten.

I dette tilfellet ble det sannsynligvis løst av vedkommende selv.
Helt alene i sitt selv.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud

Sensitivitet og sårbarhet, viktige forskjeller

Det finnes mange sensitive mennesker. Sensitivitet er ingen svakhet, tvertimot så kan det være en styrke. Jeg har tidligere skrevet om dette, det kan du lese om her.

Sensitivitet er ikke det samme som sårbarhet.

Sagt på en annen måte så er det ikke slik at selv om man er sensitiv så er man sårbar. Det er imidlertid slik at sensitive mennesker oftere bygger opp en stor sårbarhet. Alternativt fortrenges sensitiviteten og sårbarheten og man fremstår som lite sensitiv og sårbar. Ofte er dette en fasade som kan skjule sterk sensitivitet og stor sårbarhet.

Stor sårbarhet som er skjult og fortrengt kan eksplodere i ekstreme handlinger og affekt uten forvarsel.

Sårbare mennesker tar seg ofte nær av små ting, de rammes oftere av offermekanismen og blir oftere utnyttet av parasitter som nærer seg på muligheten til å hente energi. Les mer under lenkene i forrige setning om du undrer på hva som ligger i begrepene.

Parasitter skaper høy sårbarhet i sine omgivelser.

Slike overgrep fra parasitter har en tendens til å akkumulere seg opp og øke sårbarheten ytterligere. Når dette skjer fra tidlig i barndommen blir det vanskelig å stoppe utviklingen og sårbarheten har lett for å akselerere ved at man stadig kommer inn i dårlige relasjoner som nærer offermekanismen.

Sensitivitet er medfødt og vil være der.
Sårbarhet kan repareres og fjernes på alle områder med noen få unntak.

Som omskrevet tidligere under innlegget om offermekanismen, se lenke ovenfor, så er tilgivelsen av illusjoner veien å gå for å senke sårbarheten til et nivå som medfører at man ikke lenger blir tatt av omstendighetene i samme grad som før. Dette er et omfattende arbeid for de fleste. Å tro at det kan gjøres fort og lett er en illusjon. Det kan ta tid, uten at man dermed nødvendigvis behøver å gå mange år i terapi. Ved å trene opp en ærlighet overfor seg selv, som ofte kan være ubehagelig å stå i, og tilgi seg selv at man har sviktet det man egentlig visste så kan man gjøre mye på egen hånd. Resultatet blir senket sårbarhet og tykkere hud, samtidig som man opprettholder en følsomhet og sensitivitet som gjør at man kan få med seg alle de fine nyansene livet kan by på.

Det er aldri for sent å tilgi seg selvsvik!

God helg og lykke til med tilgivelsene.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

  • Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
  • Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
    • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
  • Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

Sexpress

Jeg får aldri gå i fred. Det er et konstant press på å være med på mer seksuelt. Ofte handler det om eksperimentering som for meg er motbydelig å tenke på. Jeg har selv relativt liten erfaring med sex og har holdt igjen på det området alltid. Er egentlig heller ikke så opptatt av det eller kjenner noe særlig lyst til å ha sex. Det er sjeden jeg føler meg tiltrukket av noen seksuelt og særlig ikke når noen presser meg. Jeg er nå i et forhold som har vart et års tid og presset øker stadig. Partneren min er ikke ufin på noen måte og det er godt samvær mye av tiden vi er sammen. Jeg kjenner at jeg er glad for å være i denne relasjonen, men vet ikke om jeg orker å gå rundt med konstante forventninger om seksualitet som jeg ikke egentlig ønsker. 
Hva skal jeg gjøre?
(Spørsmålet er redigert og gjort kjønnsnøytralt)

Svar: Når jeg har valgt å gjøre spørsmålet kjønnsnøytralt så henger det sammen med at både kvinner og menn kjenner på dette. Som oftest på forskjellige tidspunkter i livet. Unge kvinner føler som oftest at de blir presset av menn, mens godt voksne menn kjenner at de blir presset av kvinner.

HVORFOR ER DET SLIK?
Årsaken er sammensatt og som regel tosidig. Det betyr at situasjonen trigges av noe hos begge parter. Summen av det som trigges utgjør en ubalanse og utslaget blir i dette tilfellet på det seksuelle. Kreftene er de samme som når utsagnene handler om at man ikke snakker nok sammen, eller gjør ting sammen osv.
Utifredstilte behov handler om avhengigheter som skaper forventninger og illusjoner som brister med det resultat at man blir tatt av offermekanismen. I praksis blir det for eksempel press om sex.

Ofte handler presset om andre udekkede behov

Partneren kan ha andre udekkede behov, men et begrenset register å bruke for å uttrykke det. Ofte blir det seksuelle tilnærminger som er løsningen fordi det er konkret og kjent og det er relativt enkelt å finne oppskriften på hvordan man kan gå frem. Å sette ord på mer komplekse følelsesituasjoner er vanskeligere fordi de fleste har lite trening i det. Dette gjelder særlig for menn. Kvinner er langt flinkere til å sette ord på det de kjenner, dog ofte i en lite gunstig form. Bebreidelser er ingen god formidlingsform og det skal en god lytter til for å kunne trekke ut essensen i det som sies.

Hvordan dine avvisninger og din tilbakeholdenhet på området oppfattes er en annen sak. Hvis du ikke setter ord på det du kjenner på og tenker så er det fort gjort at partneren oppfatter deg som avvisende.

Det er viktig å sette ord på situasjonen slik at det stemmer med
lytterens opplevelse i størst mulig grad.

LØSNING
Slike situasjoner som beskrives her krever god kommunikasjon løpende. Det vil si at ting må sier om igjen og helst knyttes til den enkelte situasjon og årsakssammeheng. For å følge opp i praksis den gode kommunikasjonen så er det viktig at du får gitt uttrykk for dine opplevelser og din virkelighet. Dette krever en tydelighet fra din side.
Den kan for eksempel lyde slik:

Når du spør meg om jeg har lyst til å ha sex med deg og jeg svarer nei uten å si noe mer, så ser og hører jeg at du blir lei deg. Jeg skjønner at det kanskje har noe å gjøre med at jeg ikke sier hvorfor jeg ikke har lyst.
Jeg er glad jeg skjønner at jeg nok må begrunne det mye bedre for at du skal forstå.
Skal tilstrebe å komme med en begrunnelse når du spør heretter.

Det er ikke sikkert du får noen reaksjon på dette utsagnet, men la det like fullt henge i luften. Partneren din kan trenge litt tid på å fordøye hva du egentlig sier. Etter en stund kan du gjerne følge opp med følgende:

Hvis du på bakgrunn av at jeg sier nei til sex lurer på hvorfor
så er det helt i orden om du spør.

Om du skal si noe generelt om din situasjon seksuelt fordrer at partneren er interessert i de generelle forklaringene. Kan være lurt å vente til vedkommende spør før du setter mer ord på det. Grunnregelen er at du fatter deg i korthet og avventer tilleggsspørsmål.

Neste skritt er å spørre partneren om det handler om noe annet hos vedkommende, for eksempel slik:

Når jeg sier nei takk til sex så lurer jeg av og til på om det er andre ting du kjenner eller tenker på. Hvis du vil snakke om noe så er jeg tilgjengelig nå. 

Det er viktig at ansvaret for å fortelle ligger hos partneren. Du får ikke gjort mer enn å stille deg til rådighet som lytter.

Lykke til.

3 konkrete verktøy for å skifte nervesystem

En pasient spurte om å få noen konkrete verktøy, en slags verktøykasse, å forholde seg til når det oppstår ubehag, uro eller smerte mentalt og/eller kroppslig. Vil her gjøre et forsøk på å gi det. Velger å legge denne oppskriften ut på bloggen og håper den kan være nyttig for flere.

Du kan lese mange steder i vår blogg om bakgrunner for smerte og frykt og hvilke utslag det kan få. Likeså om hvilke nervesystemer som driver hva. Å forklare bakgrunnen for at smerte eller frykt oppstår på en kortfattet måte er en utfordring fordi det er mange variabler, men uten å gå for mye inn på alle de variablene så forutsetter alle verktøyene følgende:

Årsaken til at det oppstår smerte eller uro må kartlegges, ihvertfall til en viss grad.

Grunnen til det er at det er logikken og forståelsen som skal til for at verktøyet skal virke.  Det vil si at for et menneske som har en helt frisk hjerne og kropp så er det nok å forstå at noe er som det er hvorpå ubehaget dempes eller forsvinner. Når kroppen og hjernen av en eller annen grunn er svekket så låses kroppen i uro og smerte og slås ikke automatisk av eller dempes. Da må man lære seg den på nytt og trene den opp manuelt igjen.

Hvis smerte eller uroen skal være der og dermed er hensiktsmessig
så forsvinner den ikke før det er gjort noe med situasjonen.

Jeg snakker derfor her om verktøy som virker dersom smerten eller uroen er uhensiktsmessig og egentlig unødvendig i situasjonen. Her kommer verktøyene:

  1. Dersom du har tanker som skaper smerte eller uro så akseptér at tankene er der som et naturlig resultat av situasjonen.
  2.  Hvis du har blitt skuffet over noe eller noen så tilgi deg selv at du lot deg lure av håpet eller forventningen.
  3. Hvis kroppen din reagerer med smerte eller uro fordi energien din er lav eller du av andre grunner har smerte eller uro i kroppen, så akseptér det naturlige i at kroppen reagerer slik. 

For deg som har gått i terapi hos oss i Dialoggruppen høres nok dette kjent ut. For andre kan det være mer krevende å forstå. Det er ingen enkel vei til å mestre disse verktøyene. Det vet alle som har forsøkt en stund, mange ganger i årevis. Øvelse gjør mester gjelder her enda mer enn i mye annet.

Lykke til!

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut