Stikkordarkiv: mindreverd

Årsakssammenhenger i forbindelse med skolefravær

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Skolefravær, som dette handler om, blir omtalt med mange forskjellige begreper. Alvorlig eller høyt skolefravær, skolevegring, skolefobi, skoleangst, skolenekt, hjemmesitter, udokumentert skolefravær osv. Som regel under overskriften «elevens vansker». Flere av begrepene «peker» på personen, som noe den «er» eller noe den «har». Det medfører gjerne at søkelyset rettes ensidig mot individet og henviser til at det er noe «feil» med eleven, eller familien. Underliggende årsaker i omgivelsene til at fravær oppstår har en tendens til å bli oversett eller glemt. Et slik ensidig og skyldplasserende fokus gagner i liten grad barnet/ungdommen, hverken når det gjelder opplevelsen det gir den det angår eller for tiltak som iverksettes i kjølvannet.

All type fravær er et symptom på at noe ikke er som det burde være, og dermed en naturlig reaksjon på en uhensiktsmessig situasjon. Den, for barnet/ungdommen, klart uhensiktsmessige og belastende situasjonen pågår ofte over lang tid før symptomet fravær oppstår. Etter hvert kan ulike typer kroppslige symptomer eller «vondt´er» dukke opp. Vondt i magen, vondt i hode, sliten, søvnvansker, kvalme og oppkast. Typisk er vanskeligheter med å få sove dagen før skole, etter helg og ferie. Barnet/ungdommen orker da ikke, eller vil ikke, gå på skolen eller bli der.

Fra skolen kan det meldes om at alt ser greit ut. De ser ikke at barnet/ungdommen er sliten. Det er ikke uvanlig at barnet/ungdommen tar seg sammen, setter på seg en maske og kamuflerer for omgivelsene hvordan det har det. Det vil bare være som alle andre og ikke være til bryderi. Situasjonen kan oppleves svært belastende, uten at det nødvendigvis synes utenpå. Det å kamuflere krever mye energi, og blir en tilleggsbelastning. Vedvarer situasjonen, tiltar gjerne graden av fravær over tid. Samt at ytterligere og mer alvorlige utslag, som for eksempel selvskading, kan dukke opp.

Forløp og utslag er høyst forskjellig, og det finnes ingen «oppskrift» for løsning. Det er alltid flere faktorer som spiller inn på at det blir fravær. De underliggende årsakene er gjerne sammensatte og komplekse da utfordringene har en tendens til å bygge seg opp over lang tid, før fravær. Noen eksempler på underliggende årsaker kan være:

Det er ulikt fra person til person hva som er årsaker og sammenhenger. Graden av hvor skoen trykker mest, kan variere over tid. Før tiltak kan settes i gang er det nødvendig med en grundig kartlegging, og barnets/ungdommens stemme må høres. Først når denne er gjort er det mulig å treffe med tiltak på en måte som barnet/ungdommen kan oppleve positivt og frigjørende. Det er alltid hovedfokus.

Uansett årsak, er som regel årsaksbildet sammensatt og situasjonen en sum av mange ting. Det viktigste i denne sammenheng er at barnet/ungdommen blir hørt og møtt. Erfaringsmessig tyder mye på at både skolen og foresatte kan ha en vei å gå. Ikke fordi de ikke vil eller kan, men heller fordi de ikke gis mulighet. Med det menes tilgang til ressurser, kunnskap og gode verktøy for kommunikasjon slik at endring og bedring kan oppnås. 

Jeg kommer tilbake til dette i et senere innlegg.

Hanne Svenkerud Frydenlund
Frydenlund Dialog
Kognitiv terapeut/Reg. Homøopraktiker MNLH

Maraton

Uncategorized, , , , , ,

MINDREVERD OG SELVFØLELSE

Trigger mindreverdet sårbarheten din og kan det være at det ligger dårlig selvfølelse bak?

Har du kjent på den egentlige årsak til at du «pusher» deg fremover og ønsker å prestere mere, bedre og nå lengre?

Lurer du deg selv til å tro at dette er deg, at det er deg som egentlig vil dette?

Man løper mil på mil, vil løpe fortere, vil løfte tyngre og tyngre med vekter, vil bli slankere og bedre form, jobber mere og mere, tjene mere penger, flottere bolig, dyrere bil, vil prestere bedre og mere, hele tiden jager man etter noe mer og bedre for å bli tilfredsstilt, nå nye mål.

For bare jeg kommer dit, da vil det bli bra, da vil jeg bli lykkelig, men blir man egentlig det, når man lever for alt som skal bli så bra i fremtiden, en tid vi egentlig ikke vet noe om.

PESSIMISME OG OPTIMISME

Fremtid er kun basert på fortid og ut fra fortidens erfaring skaper vi forventninger og bekymringer inn i fremtiden. Vi er stadig på søken fremover i tid og glemmer at livet faktisk er her og nå, hva som skjer i neste øyeblikk vites ikke.

Og vil man egentlig alt dette?

Kan man være tilfreds med at jeg er bra nok, bra nok i det jeg er, det jeg alt har og det jeg alt gjør uten å «jage» etter noe mere. Skiller man på å «gjøre» for å nyte og om det er man selv som ønsker det og om man har lyst til det.

Eller er jaget der for å dekke opp for et falsk jeg, et mindre verd, en dårlig selvfølelse.

ÅRSAKER

Hva er driveren bak? Kommer det av følelsen glede og lyst, eller sorg, smerte og en frykt som ligger der fra langt tilbake i livet.

Den som puster deg i nakken, som er stemmen på skulderen som forteller deg at du må prestere, som du har hørt fra du var barn, at du kan nok litt bedre, tegne litt finere, skrive litt mer, du klarer litt til osv. Den stemmen som har etablert den indre dommer i oss, kritikeren som alltid drar deg ned, som forteller deg at du ikke er bra nok i det du gjør eller det du er. Er det «styggen på ryggen»?

Er det frykt for ikke å bli sett, ikke få oppmerksomheten for at man ikke leverer og ikke få annerkjennelsen fra andre. Frykt for smerten som følger av det? Ligger dette behovet for oppmerksomhet utenfor deg selv?

Er det dette som drar deg videre, er dette ditt egentlig jeg eller kan det være ditt falske jeg som er skapt av andre, som får deg til å tro at du vil dette, men egentlig ligger det forventninger fra andre bak, presset om at man skal «være noe» hele tiden, prestere, bli sett og behovet får å få anerkjennelse av andre. Er vårt behov og livskvalitet knyttet opp mot hva andre tenker og mener, er det det som skaper verdi i livet ditt?

Hvordan kan man da bli lykkelig om man knytter sin identitet og velbefinnende opp mot noe som er så variabelt som andres oppfatning over egne prestasjoner?

Man kan ikke være noe mere enn man alt er.

LØSNING

For å komme nærmere svaret på dette må man se på hva som er driveren bak handlingene våre. Den egentlige årsak til at man gjør disse tingene.

Forutsetningen er at man tør og være ærlig med seg selv og ikke fortrenge det som kommer opp. Og dernest akseptere at det har vært slik og virkelig mene det.

Det er avgjørende for å kjenne på hva vil man egentlig og hva trenger man egentlig nå, og ikke bli styrt av sitt falske jeg som er skapt av verden rundt deg og hva som forventes og hvilke roller vi spiller i livene våre.

Selvinnsikt er å tørre og se seg selv med ærlighet til det som måtte komme. Å ville se, og fortsette og se i møte med det som utfordrer i deg selv. Det kan være både vondt og vanskelig og gi slipp på gamle selvbilder. Det er naturlig å kjenne frykt, men etter hvert som man blir venn med frykten/slutter å kjempe mot, vinner man tilbake tilliten til seg selv og livet. Fremfor burde og skulle blir det heller nå at du følger noe du kjenner at du MÅ ut ifra en indre nødvendighet, nemlig fra deg selv/fra det autentiske i deg.

Gjennom ærlighet til seg selv ligger det en mulighet for bevisstgjøring av hva som er vanene og mønsteret vi går i, og hva det innebære og være drevet av det. Med denne innsikten skjer en utvikling, og det gir rom for en dypere indre ro, og en ny vei som bryter mønsteret. Ved å følge denne indre roen på hva som virkelig er deg kan lagene som er blitt bygget opp uten på din virkelige natur gradvis fjernes, og det tillærte mønsteret blir mer og mer gjennomsiktig. Du kommer inn til den virkelige deg, styrt av deg selv i sin rene og naturlige form.

Ønsker alle lykke til i møte med seg selv og hvem du egentlig er, og hva du faktisk vil i det som er ditt liv og ingen andres.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Hersketeknikker 2

Uncategorized, , , , , , , , , ,

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

  • Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
  • Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
    • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
  • Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

Overgrep mot barn og voksne

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Glede og selvavvisning

Uncategorized, , , , , , , , , , , ,

Skrev i juli et innlegg om savn og selvavvisning hvor jeg viste sammenhengen mellom å savne noe og ta sorgen over å ikke få det man savner, på forskudd.

Mennesker som har vokst opp under vanskelige forhold har ofte problemer med å kunne tillate seg å kjenne glede. En viktig årsak til dette er mønsteret som handler om selvavvisning.
For det første så blander disse menneskene som de fleste andre sammen lettelse og glede og derav fortolkes lettelsen som glede. Lettelsen forsvinner fort, ikke bare fordi omgivelsene tilfører ny smerte, men også fordi lettelse i seg selv er flyktig og kortvarig. Når lettelsene historisk sett både var sjeldne og ikke varte spesielt lenge så ble det en sannhet at glede og gode følelser ikke varer.

I disse førjulstider så er det mange som ikke klarer å glede seg til jul. Ovennevnte gruppe er en slik. Med en gang julegelden uttrykkes av omgivelsene og gleden sniker seg på fordi den smitter, slår selvavvisningen inn og sier at det ikke er noen vits i å glede seg til det som kommer fordi det sikkert blir en dårlig opplevelse. Slik sett blir førjulen og julen gledesløs og det blir gjennom flere år med gjentagelse en tradisjon at det skal være slik. Det er frykten for den gamle smerten som styrer dette og dermed er behovet for å være forberedt utløst hvorpå selvavvisningen kobler inn fordi det er tryggest å være forberedt.

Å løse opp et slikt mønster handler om å skille lettelse og glede. Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen av mønsteret over og kjenner at det stemmer for deg så er tiden inne til å erkjenne at det har vært slik. Neste punkt er å akseptere at du ikke har forstått at glede er noe du må velge.  Viktig at du klarer å mene at det virkelig er greit. Hvis du får til denne selvaksepten vil du sannsynligvis utløse en del restsmerte og vemod over at det har vært slik.

Neste punkt er å kjenne etter, som jeg skrev om i God Jul?, hva du egentlig har lyst til å bruke høytiden og fridagene til. Jul er et eksempel på selvavvisning som er spesielt tydelig nå om dagen. Mange av de som kommer og snakker med meg begynner med å grue seg allerede når sommeren er over. La meg ta følgende eksempel fra gutt på 10 år som har en kronisk sykdomm som medfører kontinuerlige smerter og bekymringer. Han sa følgende nylig:

Jeg gleder meg ikke til jul fordi jeg som regel får vondt når det bli kaldere. Jeg burde egentlig reise et sted som er varmere på denne tiden av året.

Når jeg spør om han har sagt dette til sine foreldre så sier han følgende:

Nei, da ville de bli lei seg. Jeg lager gavekalendere til mamma og pappa så de ikke skal merke at jeg gruer meg…

Tankevekkende er ikke et dekkende ord. Selvavvisning i praksis fra et ungt menneske som mentalt har modnet raskt på grunn av sin sykdomsopplevelse. 10 åringen vil minst av alt påføre omgivelsene sin smerte da han opplever at de har mer enn nok og at han opp gjennom sin korte historie ofte har vært til belastning. Som oftest fordi omgivelsene på en eller annen måte har gitt uttrykk for det. Mye skyld å bære for en ung mann. Vanskelig å velge glede på tross av disse omstendighetene. Lite tradisjon å støtte seg på.
Selvavvisningen finnes og mange har det i større eller mindre grad. Det å våge å kjenne og definere sine egne behov, si de høyt og avvente omgivelsenes tilbakemelding krever mot.

Kanskje er det julegaven du skal gi deg selv i år.

Tørt kjøttstykke

Uncategorized, , , , , , , , , , ,

ANDERS EVENRUD

KAPITTEL 1

«This mode is incredible.
It’s out of
This world. Too bad I must always leave it, But that’s life»

(Corey Taylor)

Max gikk på vandring i sett eget hodet. Han hadde ikke vandret her på en stund. Han visste ikke helt om han egentlig klar var for det, men situasjonen hadde gjort det slik. Det var kommet til å bli en nødvendighet. Hans ytre verden var fylt av varselsignaler og hans ytre selskap hadde gitt uttrykk for at han strengt tatt måtte gjøre noe som ihvertfall ville virke konstruktivt. Ellers ville han ikke nødvendigvis ha så mye selskap lenger. Max likte vanligvis helst å holde innsiden på avstand og var mer på vakt for utsiden selvom han var avhengig av den. Han pleide å holde sitt indre seg utenfor bevisst rekkevidde der hvor det ikke sto i veien for hverdagen selv om det på mange vis gjorde det. «Tanker» tenkte han paradoksalt mens han tok en slurk av glasset. «Hva er egentlig vitsen?»

Rebecca hadde sagt til ham mange ganger at han måtte gå å snakke med noen, men han var fast bestemt på at han skulle «ordne opp selv». Ikke visste han helt hva han skulle ordne opp i. Det gikk for det meste ut på å la dagen gå og enten tenke mindre over saken eller mer over saken. Sakene kunne ha jo tenke på ettersom de kom på løpende bånd. Like viktige og tidskrevende hver gang. Selv om den forrige var glemt da han kom til den neste og var den forrige egentlig noen gang løst? Og hva var nå egentlig «saken» i det hele tatt? Ingen av strategiene hadde gitt han spesielt gode resultater så langt. Stemmene hans som han privat kalte dem var ikke spesielt hyggelige. Når han forsøkte å ta til tanke i mot endte han som oftest opp med å stå i løse luften i tale mot sine indre fiender.

Han hadde nesten snakket høyt i mot mens han ventet på bussen. «Nei, jeg er ikke idiot» var tanken han fektet med som våpen mens kroppen hadde snudd seg brått før han hadde blitt selvbevisst på hvor han faktisk befant seg. På et busstopp. Sammen med med mennesker. Med «zombier» hadde han tenkt. De stirret nå ihvertfall tomt rundt seg og noen gned seg litt i hendene, ungikk blikkkontakt eller så ned i telefonen. Andre var mer glade og smilte for seg selv, enten det var av en sms eller noe de så ut til å tenke på som gjorde dem harmoniske. Må være merkelig å ha så hyggelige stemmer. «Er det så stille i hodene deres?» hadde han undret seg surt. Han kunne jo ikke stå der og være noe dårligere, så for å unngå mistanke om at det faktisk var total krig i hodet hans hvor han var i desidert undertall så etterlignet han de «normale». Så godt han kunne hvert fall. Stirre litt rundt, holde litt pusten, kanskje på tide å se litt utålmodig ut, gni seg litt i hendene, skifte stilling i måten han holdt hendene på. Det ble ganske klaustrofobisk til slutt. Å være normal var passe hardt arbeid om man var langt i fra det. Når man måtte passe på om det var på tide med litt ventende plystring eller ikke. Det kunne jo hende det ikke falt i smak hos forsamlingen. At de ikke hadde sansen for hans stressende og upassende toner som hadde steppet inn som dekke for hans virkelige stemningsleie.

Bussen hadde heldigvis kommet og han kunne forlate plassen som hadde alt for få spilleregler. Ikke at bussturen var bedre, men han var ihvertfall nærmere målet. Selv om han såvidt kunne huske hvorfor han skulle ta bussen etter slike mentale øvelser. Han likte ikke de stedene der hvor han hele tiden måtte gjette på hva som passet seg. Der man kunne gjøre det som passet han. Det ble for mye ansvar. Ingen hadde fortalt han hvordan man skulle se ut når man ventet på bussen eller hvordan man skulle gå i store folkemengder. Hva med tempo? Hvor langt fra hverandre skulle beina være? Var det upassende å gå ved siden av noen? Skulle man stoppe og la de gå forbi? Gå fortere? Saktere? Ikke visste han, men det var slitsomt å gjette. Uansett visste han at dette ikke var sunt å tenke på. Det var et av varselsignalene hans. Planleggingen for hvordan han skulle prestere å gjøre helt normale hverdagslige ting i helt allminnelige situasjoner. Det hadde blitt så ille at han helst holdt seg hjemme. Om han nå måtte ut eller på jobb så var det så fort som mulig hjem igjen. På jobben var det egentlig ikke noe problem for han kunne spille en rolle som han hadde fått tildelt. Han trengte ikke å være denne «ingen» eller i verste fall «noen» med forventninger til, som bare stod og ventet på bussen. Det var en oppgave som skulle utføres lydig og han kunne alle triksene han trengte. Ingen syns det var rart om det hørtes rutinemessig ut. Kundeservice var egentlig midt i blinken for denne tilstanden. Det var de beste samtalene han hadde om dagen med fremmede. Og de eneste egentlig. Så lenge de ikke gled over i noe «spontant» fra motparten selvsagt. Da var det klinkende klart for vedkommende at han satt fast og muligens var tindrende gal.

Ikke bare fremmde hadde blitt et problem, men det sosial nettverket hadde krympet inn. Det verste var faktisk å møte på bekjente eller de han ikke hadde møtt på veldig lenge. Om det var vanskelig å være normal rundt mennesker som aldri hadde kjent han var det et helvete å være den personen han hadde pleid å være. Glad, morsom, direkte og ærlig. Nå hadde personligheten skrumpen inn til et lite nølende vesen som prøvde å skvise ut en eller annen imitasjon av hva han nå trodde de forventet. Øynene måtte viljestyres opp for å møte blikket til den bekjente så ikke hodet hans automatisk bare skulle trille synet hans rundt ansiktet for å unngå blikkkontakten. I tillegg hørte han ofte ikke hva de sa. Ordene bare forsvant forbi ham og berørte ingenting på innsiden. Der var det alt fullt. «Ja» og «Nei» var ordene han brukte mest. Noen oppfølgninger var det ingen steder å hente fra. Når samtalen omsider hadde endt så visste han innerst inne at han sto litt lenger fra vedkommende, han nettopp hadde møtt, enn om han aldri hadde møtt på dem og bare husket dem fra en fjern fortid. Forestillingen var nemlig alltid lett gjennomskuelig, forvirrende og ikke minst dypt ukomfortabel for begge parter. Det verste var etterpå. Når pulsen hadde gått litt ned og han innså hva slags forsøk han hadde gjort. Det var sjeldent et pent minne selv om han aldri egentlig gjorde noe skikkelig galt. Det var bare det at det var så hinsides falskt.

I visse kjente miljøer som med Rebecca eller med kompisen Richard gikk alt også over til en ny verden. Pulsen gikk ned og adrenalinet forsvant. Han var Max igjen, i samtid. Ikke lenger denne «ingen» eller «noen» som prøvde å finne ut hva i helvete alle de der ute ville med ham. Hvordan han skulle oppføre seg eller hvordan han skulle være. Han kunne le med Rebecca og være delvis spontan. Ingenting var tenkt ut kvelden før og alt var bare som det skulle være. Likevel hadde livet på utsiden gjort han noe irritabel og han kunne bli litt mye der hjemme. Oppmerksomheten han aldri etterspurte der ute ble kompensert for hjemme og Rebecca som hadde jobb i klesbutikk, en venninnegjeng og et generelt stort nettverk hadde fått mettet seg nok på sosial omgang. Som han savnet å være et midtpunkt igjen.

Han vandret tilbake til ungdomskolen nå. Der hvor han hadde feid over kantinen med sin egen tilstedeværelse. Vitsene som fikk jentene til å le. De kloke og vittige kommentarene som kom til riktig tid. Og alt helt av seg selv. Men mest av alt savnet han det å bare ha kontakt med mennesker. Han husket nesten ikke hvordan det var lenger. Det å føle at noen var der. Kjenne på det. Følge opp i en samtale. Assosiasjonene. De vanlige tingene savnet han. Det var et sterkt savn der. Et savn etter energien som hadde sprunget ut mens han var elev i det store sosialiseringsprosjektet som kaltes skolen. Nå hadde han liksom inntrådt i verden.

Han så ned på glasset sitt. Det var ikke mye igjen i det. «Heldigvis har jeg mer» tenkte han automatisk. Alkoholen hadde det blitt mer av de siste årene. Det var nettopp på ungdomskolen han hadde tatt i mot festkulturen med åpne armer. Hans eget personia hadde vokst til høyder han aldri kunne trodde han kunne nå og han hadde inntatt en verden der man kunne erobre sosialt enda mer en før. Og mye fortere på enda bedre vis hadde det føltes som. Med det hadde sagt stopp. Rusen fungerte ikke lenger som den pleide og han hadde nesten blitt like kjedelig på fest som han var i hverdagen. Men han var langt verre enn kjedelig i hverdagen. Han var redd. Og han visste ikke helt for hva, men han mistet alt fortere en han så ut til å reagere. Han mistet venner som ikke lenger fikk den kontakten de kjente ham for. Ikke bare mistet han vennskap han hadde, men han mistet vennskap han kanskje kunne få hver eneste dag. Ikke bare mistet han dem, men han flyktet motvillig fra dem og om han presset seg for å nå dem kom det nølende, men samtidig med intens stemme. En stemme måtte presse seg forbi hva det nå enn var som var så livredd i ham. Ting kom også på feil tid, de kom ikke fra rett plass og ordene han sa hadde ikke noe annet enn byrde i seg uansett hva slags bokstaver de besto av.

Max så på glasset igjen. Syndebukken så på syndebukken. Han hadde byttet ut solskinn, jenter om våren, småprat, stillhet, ro og alle andre ting han pleide å glede seg over med dette han «heldigvis hadde mer av». Han var blitt et kjemisk laboratorium hvor glede, ro, humor og prat måtte fremstilles gjennom alkohol. Og selv den hadde begynt å svikte han. Alt han var nå var et tørt kjøttstykke som vandret rundt. Eller mer presist et tørt kjøttstykke som satt og drakk. Kjøttstykket manglet kjemikaliene sine. Han fylte glasset sitt og dro alt ned med engang før han la seg ned på sofan i sterk rus. Det var helt fantastisk.

Tiltrekning mellom personer av samme eller motsatt kjønn

Uncategorized, , , , , , , , , , ,

Spør av og til folk om hva de tilrekkes av hos andre. Av og til spør jeg også mennesker jeg snakker med i mitt arbeid om hva de tror gjør dem tiltrekkende generelt eller for en spesiell type andre mennesker. Et svar som går igjen er:

Det har jeg aldri tenkt på.

Hva svaret er, er individuelt, heldigvis, ellers så hadde vi alle sammen vært mer eller mindre like. Tenk hvor kjedelig det ville vært… I dette innlegget skal jeg forsøke å belyse bakgrunnen for hva tiltrekning bygger på og hvordan tiltrekning kan endre seg gjennom livets faser og forandringer.

BARN
Som små barn så søker vi primært trygghet og tiltrekkes dermed av det som gir oss trygghet. i det barnet sonderer litt utenfor familien så søker barnet fortsatt det samme. Gradvis kommer det hos noen større grad av trygghet og nysgjerrigheten på det som er annerledes øker. Bekjentskapskretsen og variasjonen øker dermed. For de som fortsatt søker trygghet så er det det kjente som gjelder. Ofte finner de dermed venner som er mest mulig like dem selv. Når barn kjenner på forelskelseshormonene, det skjer, handler det ofte om at de menneskene de forelsker seg i fyller dem med trygghet, og dermed skaper en reaksjon basert på at dette mennesket gjør dem lykkelig.

UNGDOM
Ungdom som begynner å fylles med kjønnshormoner har mye mer komplekse tiltrekninger å hanskes med. Seksualitet blir et moment som har stor innvirkning. Igjen kan ungdommen deles i to hovedgrupper, de som fortsatt søker trygghet og de som søker det ukjente nye og spennende.
Førstnevnte gruppe vil vanligvis gå forsiktig frem. Blir de tiltrukket så er trygghet viktig, ja nærmest en forutsetning. Dersom det samtidig slår inn forelskelseshormoner så kan langvarige relasjoner avtales og innledes relativt tidlig og i mange tilfeller holde livet ut. Forutsetningen er det kjente og trygge.

De fleste velger en som ligner på forelderen.

Sistnevnte gruppe derimot går friere ut og finner nye miljøer, forelskelse oppstår og relasjoner utvikles, men sjelden til å bli langvarige da denne gruppen hele tiden søker videre. Denne gruppen venter ofte lenge med å binde seg og få barn. Hvis du synes det høres ut som er en trend i samfunnet i dag så er jeg enig med deg i det. Vi blir tryggere og tryggere med all velstanden i vårt samfunn og kan tillate oss å leke og eksperimentere litt mer enn man kunne før. Hvor lenge man skal bruke begrepet ungdom kommer mest an på modenhet og mindre på alder. Mange velger helt annerledes enn det som ligner på foreldrene.

VOKSNE
Hos voksne kommer det inn ytterligere momenter. Foruten momentene som ungdommen har så har de voksne med seg erfaringer og i det ofte smertefulle erfaringer fra relasjoner som gikk i stykker. Den smerten som der samler seg opp er også med å påvirke tiltrekningen.
Igjen deler gruppen seg i to. De som søker tilbake til det trygge og kjente som de fikk hjemme, som de etter hvert mistet i relasjonen de nylig var i, men allikevel tror de kan finne hos en ny partner. De leter derved etter en ny trygg partner. De finner dermed en som er mest mulig lik dem selv og er så i gang med en ny syklus som de har gjentatt før. Etter hvert som alderen stiger blir det seksuelle underordnet og tryggheten og forutsigbarheten blir enda mer dominerende.

Hos den andre gruppen som er vant til å være litt mer eksperimentelle så er antall samboerskap og brudd høyere enn i den førstnevnte gruppen. Med smertefulle opplevelser vil tendensen til å bringe inn trygghet som moment øke. Oppsummeringsmessig så er det ihvertfall hevet over tvil at tiltrekning er sammensatt og det finnes innenfor hovedtrekkene et utall nyanser. Ønsker du å se på deg selv i detalj i slike sammenhenger kan kanskje ovenstående være retningsgivende som et utgangspunkt. Lykke til.

Lat og ufør?

Uncategorized, , , , , , , , ,

I samfunnsdebatten om uføretrygd bærer argumentene preg av lite differensiering. Fortsatt snakker mange som om de ikke har fått med seg at uførhet har mest med sykdom å gjøre. De som er uføre er det av en grunn. Vurderingene som ligger til grunn er helsefaglig basert. For de som står utenfor minner jeg om innlegget nylig om at «På gode dager ser jeg bra ut, på de dårlige ser du meg ikke».

La deg ikke lure. Ting er generelt sjelden det de ser ut til å være. Det aller meste er illusjoner skapt av ønskedrømmer i vår egen hjerne. Husk det!

I denne artikkelen omtales de uføres virkelighet og de friskes manglende innsikt i hva det egentlig handler om. Hva tenker du?
Uansett hva du tenker om de uføres situasjon så er det viktig å huske på at de selv sjelden har krefter eller mulighet til å uttale seg. Det er deres største utfordring. Media er heller ikke særlig interessert da dette ikke selger aviser eller bøker annet enn til en mindre gruppe.
Du har kanskje spurt en ufør om hvordan det er å være ufør. Kanskje har du fått noen svar. De uføre orker sjelden å fortelle hele sin historie da den er for omfattende og for vond å kjenne på fullt ut. Risikoen for ikke å bli forstått er også stor da omgivelsene rett og slett ikke er i stand til å forstå.

Slik jeg ser det etter å ha arbeidet en rekke år med mennesker med store helsemessige utfordringer, uføre og friskmeldte, så er det nødvendig å være ydmyk for hver enkelt sin situasjon. Vis respekt og ta innover deg at det er mange sammensatte årsaker og utfordringer som har ført til at situasjonen er som den er. Det gir rom for læring. Læring er alltid nyttig. 

Det indre/sårede barnet

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , ,

På forespørsel kommer her et innlegg om det indre/sårede barnet. Begrepet brukes i flere sammenhenger og inneholder et utall definisjoner og betydninger. Det jeg skriver her er således en definisjon av flere.

OPPHAV
Begrepet brukes om personlighetstrekk hos oss som stammer fra tidlig barndom. De som har et såret indre barn har som regel blitt sviktet tidlig i livet. Ofte i flere omganger og over tid. Når barn opplever mye smerte over kort tid eller smerte som strekkes ut over lang tid bygger det seg opp et følelsesmessig underskudd. Dette underskuddet oppstår som en følge av at man ikke møtes som barn på de behov man har til enhver tid.
Hvilke smerter som skaper det indre/sårede barnet er forskjellig. Ofte er det snakk om svik fra foreldrenes side. Andre ganger kan det være mye fysisk smerte over tid. Begge deler kan hver for seg eller sammen forårsake at det bygger seg opp et underskudd av selvfølelse.

SÅRBARHET
Hvor mye smerte den enkelte har opplevd er utslagsgivende på graden av sårbarhet. Dersom man som barn har opplevd mye smerte øker graden av sårbarhet proposjonalt med mengde smerte.
Ofte fortrenges mye av denne smerten fordi den er for tung å bære for et barn. Dette medfører at det på et senere tidspunkt med for stor belastning kan utløses psykisk og/eller fysisk sykdom.
Viktigheten av å ikke fortrenge denne smerten kan neppe understrekes nok. Mange flere enn meg mener at en primær årsak til sykdom hos mange mennesker i dag er fortrengning og dermed stress. Svakheten kulturelt her i Norge og mange andre steder i den vestlige verden er at det er forbundet med skam å vise sårbarhet…

INDIKASJONER
Tegn på at man har et indre/såret barn er at man fort blir rammet av offer. Sagt på en annen måte tar man seg da mer nær av mange ting. Man blir rammet av omstendighetene. Som omskrevet tidligere så er triggeren ofte at illusjoner brister. Ofte handler det om illusjoner skapt av et gjentatt håp om at morgendagen skal bli bedre enn dagen i dag. Den ble som regel ikke det i barndommen og nye skuffelser i tillegg til andre smerter fortsatte å bygge seg opp. Graden av sårbarhet økte og offertilstanden slo inn hyppigere og hyppigere. Resultatet ble ofte at man anstrengte seg mer og mer for å please andre/foreldrene.
Dette fortsetter ofte i voksen alder ved at man strekker seg for å få verden til å bli slik man ønsket i barndommen. Noe som ofte viser seg umulig. Allikevel løser man og fikser andres problemer uten evne til å se at det er bortkastet energi.
Når omgivelsene så ikke responderer som ønsket er skuffelsen et faktum.
De som har hatt det traumatisk nok rammes ofte av posttraumatisk stress-syndrom og asteni/ME.

LØSNING
Løsningen på situasjonen er ofte vanskelig gitt at årsaken er sammensatt og ofte fortrengt. Ofte trenger den som er rammet lang tid i terapi for å rense systemet for fortrengt smerte. Mange illusjoner skal ryddes av veien for å skape den nødvendige indre styrke til å møte en virkelighet man som barn ikke klarte, ønsket eller var i stand til å ta innover seg.
Samtidig som man avdekker det indre/sårede barnet frigjøres den voksne styrken som skal til for å kunne stå alene uten»foreldre» i noen form.
Denne nye tilværelsen er ofte ensom i utgangspunktet og mange opplever en form for tomhet som man selv må fylle. Denne tomheten er egentlig frihet, som samtidig forplikter og gjør at ansvaret ikke lenger kan overføres til andre enn deg selv.

Til deg som opplever å ha en høy grad av sårbarhet vil jeg med dette si at det er fullt mulig å bygge opp din egen indre styrke. Den er der. Det er bare snakk om å sette den fri.

Du er ikke spesiell…

Du er ikke spesiell…

Talen i denne videoen på Youtube handler om dagens hysteri rundt det spesielle. Det som fremsnakkes på nettet og cyberspace, det kunstige som alt for mange strekker seg etter bare for å oppdage at de er helt vanlige mennesker. Meget velskrevet og vel talt. Anbefales.

For en del unge mennesker så blir kravene for høye og de brenner seg ut. De strekker seg etter en illusjon og blir skuffet. Illusjonene fører til bitterhet og de blir ofre for en virkelighet som ikke eksisterer annet enn i cyberspace, og som er en illusjon. Ikke alle tåler illusjonbristen og sliter med å komme seg på føttene igjen.
Hvem forteller ungdommen om illusjonene? Hvor mange er klar over at mye er en illusjon, at det man ser sjelden stemmer med virkeligheten? Hvor finnes sannheten? 

Din sannhet finnes i deg selv og ikke i ditt ego. Egoet er bare et produkt av omstendighetene. 
Søk etter deg selv og din indre sannhet, men la deg ikke blende av profeter.

 

Har tidligere omtalt dette temaet i innlegg om matrix. 

De stille menneskene

Uncategorized, , , , ,

Spørsmål fra leser: Når barn eller voksne blir stumme. Hvilke følelser trigger denne delpersonligheten osv?

En del mennesker er veldig stille av seg. Noen er stumme og sier ingenting og kan ofte i sin stillhet sette seg selv utenfor mange ting som av flertallet blir ansett som naturlig sosial omgang. Blir disse menneskene spurt om noe så er svaret ofte, vet ikke eller vagt og uten styrke og klarhet. Non kan være mer pratsomme i noen settinger, mens de blir helt stumme i andre.

Den vanligste følelsesmessige driveren bak dette er frykt for skam/mindreverd/utilstrekkelighet som vil kunne oppstå dersom man sier noe som omgivelsene ikke liker eller er enige i. Derfor er det tryggest å være stille og passiv og ikke si noe. Følgene blir da for eksempet at man er stum i mange sammenhenger.

Å løse opp i dette tar tid og handler om at man må finne årsakene bak at skam er så skummelt som det er. Årsakene ligger som oftest i barndommen eller i senere omstendigheter som har inneholdt undertrykking og/eller utnytting. Når sammenhengen blir klar er det tid for selvaksept og smerterealisering hvorpå det rettferdige sinnet i form av styrke kommer. Dette er grunnlaget for at man deretter kan si sin hjertens mening der man føler at det er viktig.

Ansvarsfølelse

Uncategorized, , , , ,

Mange har en overutviklet ansvarsfølelse for alt for mye. Dette fører ofte til at de sliter seg ut på alt som skal rekkes over for at alle skal være fornøyd. Det er mange små elementer og det er noen større som til sammen utgjør en alt for stor belastning. Mange tar alt for mye ansvar.

Motargumentet er at vi skal ta ansvar for våre omgivelser og hvordan skulle det bli hvis vi ikke gjorde det. Den type argumentasjon opprettholder alt for mye ansvar i alt for mange.

For å ta utgangspunktet i et arbeidsforhold hvor du gjør så godt du kan for at sjefen skal være fornøyd. Vedkommende sjef deler ut arbeidsoppgaver sagt og usagt og du fanger de opp og strekker deg for å utføre de så godt som mulig. Du har allerede for mye fra før så gradvis brenner du lyset i begge ender før utbrentheten er et faktum. I dette tilfellet vil de fleste være enig i at ansvarsfullheten er uhensiktsmessig for den som blir rammet. En ting er jobben, men dette skjer også privat for veldig mange. Mellom voksne og barn på kryss og tvers.

For de av dere som har lest om offer og parasitt tidligere så kan det jo hende at dere ser noen paraleller. La oss fortsette på samme arena. Hvordan i all verden skal man da forholde seg.

Første bud er å se hva som driver ens egen ansvarsfullhet. Som regel handler det om frykt for å komme i unåde og/eller miste jobben/posisjonen med de konsekvenser det måtte ha lønns og eller prestisjemessig. Sagt på en annen måte så kan det handle om å unngå skam/mindreverd/utilstrekkelighet. Det tryggeste blir da å strekke seg og være ansvarfull. Problemet er imidlertid at det koster masse energi når det drives av frykt.

Oppsigelsevernet i Norge er godt. Det betyr imidlertid ikke at lederne forholder seg til det. De bruker eventuelt alternative strategier for å skvise noen ut om nødvendig. Det er derfor viktig å vise ansvar på en smartere måte. Første bud er å holde seg til sak og ikke person slik at du mer nøkternt kan vurdere hva som er det beste i saken. Å holde mangler hos sjefen skjult ved å gjøre jobben for sjefen er ingen god løsning for bedriften. Her kommer tydeligheten inn.

For eksempel: Jeg har ved flere anledninger nå fått denne arbeidsoppgaven alt for sent til å kunne gjøre den på en tilfredstillende måte. Ser at det vil være feil å levere den fra meg i en halvferdig form innenfor fristen.
(Her tar du en lang stillhet og venter. Hvis det ikke det kommer noen reaksjon så kan du si følgende): Har behov for å vite om du vil ha den tilbake med de usikkerheter den korte tiden medfører eller om jeg skal bruke den nødvendige tiden for å gjøre den sikrere med den følge at fristen oversittes. (Deretter er du taus.)

Så er det bare å vente. Du er ferdig snakket. Ansvaret ligger der det skal for at virskomheten skal komme videre og inn i et bedre spor. Kan være krevende å stå der fordi sjefen neppe vil være glad for å sitte med det ansvaret. Husk da at du har vært med på å skjemme ham/henne bort ved å være ansvarsfull.

Hvis du her trekker paraleller til privaten så kan det være nyttig å gjøre en test hjemme også. Da kan du eventuelt ta med en beklagelse for illusjonen du har bygget også. Ikke gjør det på jobb!

Lykke til.

Prestasjonsangst

Uncategorized, , , ,

Prestasjonsangst er et begrep som brukes i dagligtalen vår. Vanligvis brukes det når noen er redd for å gjøre noe utover det de er vant med og trygge på. Frykten for å ikke gjøre det nye godt nok er prestasjonsangst. Prestasjonangst har mange grader og slår ut forskjellig hos mennesker avhengig av de underliggende årsakene til prestasjonsangsten.

Vanligvis handler det om frykt for skam, mindreverd, utilstrekkelighet som vil følge dersom man gjør en dårlig prestasjon. Frykten for skammen kan også sette i gang pessimisme som forutser at det går dårlig da dette gir en slags trygghet på at man ikke blir negativt overrasket. Skulle det gå dårlig er man da ihvertfall forberedt.

For noen er prestasjonangsten så sterk at det rett og slett ikke er mulig å gjennomføre det man skal. Da er den livshemmende og kan ofte føre til panikkangst og andre følelsesmessige eller fysiske reaksjoner dersom man velger å gjennomføre.

Å fjerne prestasjonsangst handler om tre hovedtrinn:

  1. Ha selvaksept på prestasjonsangsten slik at du klarer å slå den av.
  2. Unngå situasjoner hvor denne trigges inntil energien er bygget opp igjen.
  3. Gradvis eksponere deg for situasjoner som før skapte prestasjonangst og dermed skape mestring og stadig dristigere eksponering.

Dårlig samvittighet

Uncategorized, , , , ,

Dårlig samvittighet er ingen følelse. Det er derimot en innlært adferd fra tidlig i livet. Noen ganger hensiktsmessig. Alt for ofte uhensiktsmessig. Mange mennesker plages av dette i sitt daglige liv og noen blir til og med syke av det.

Opprinnelsen til en usunn utvikling av dårlig samvittighet stammer fra foreldrenes eller andre nøkkelpersoners fordømmelse eller avvisning av barnets synspunkter eller meninger. Likeså skapes det av avvisning av barnet som person i en eller annen form. Det setter seg da en oppfatning av at det er noe feil med meg, hos barnet. Dette blir over tid til mindreverd eller skam. Disse følelsene trigger dårlig samvittighet som egenskap/delpersonlighet. Mønsteret er selvforsterkende og tar mye energi.

Dårlig samvittighet kan slåes av ved å gjøre følgende:

  1. Se på din barndom og tenk etter om du gjenkjenner noe av det jeg skriver over. Se deretter hvordan dette over tid har skapt et mønster hos deg i det å ha dårlig samvittighet for mange ting.
  2. Aksepter at det har vært slik. Kjenn at du mener det.

Hvis du synes punkt 2 høres rart ut så er det bare fordi det er en uvant måte å tenke på. Teknikken er imidlertidig eneste måte å raskt slå av dårlig samvittighet på. Lykke til.