Stikkordarkiv: konsekvens

Løsning på arbeidsfordeling med en herlig vri fra en klok gutt og hund

Viser til innlegg om høsten og alskens aktiviteter som skal i gang. Kan bli mye for en mor som skal koordinere dette i tillegg til å fange opp alt som ikke går etter planen. Her kommer en kort historie om en mor og hennes sønn som handler om hvordan oppfølging av dette kan løses på en glitrende måte.

«Avtalen var at sønnen skulle gå tur med hunden etter skolen, men i farten så er det fort gjort å glemme for en gutt med mange jern i ilden. Siden konsekvensen av å ikke gå tur med hunden går mest ut over hunden og mor så fant mor ut at hun skulle spørre sønnen hva han tenker om saken. 

Hun spurte hva han tenker kan være passende straff for ikke å gå tur med hunden, hvorpå han går bort til hunden og spør den hva den synes er en passende straff hvis han ikke går tur med den?
Etter en liten stund så vender gutten seg mot mor og sier at hunden sier at en passende straff er to dager uten Ipad. Mor spør om de da har en avtale om det og sønnen bekrefter.»

Dette er et skoleeksempel på hvordan man kan ansvarliggjøre barn samtidig som man fremmer selvstendighet.

Å fortelle sønnen hva han skal gjøre og hva straffen er for å la være skaper ingen forpliktelse som kommer innenfra. Adferden blir fryktstyrt.

Å la sønnen lage en avtale med seg selv, og hunden, blir en indre forpliktelse drevet av integritet og selvstendighet.

God høst og lykke til med ansvarsdeling i familien.

PS: Hvis du vil lære mer om forskjellen og viktigheten av å skille på straff og konsekvens så les vårt innlegg om straff og konsekvens

 

Straff og konsekvens for barn og voksne

Enten det er snakk om voksne eller barn , mennesker eller dyr så er det viktig å skille mellom straff og konsekvens. Hva er så forskjellen?

Mine definisjoner er som følger:
Straff er det man påfører andre i kraft av at man setter seg til doms over noen eller noens handling. Straff kan gjennomføres selv om man ikke har vært vitne til handlingen. Ofte er det snakk om brudd på opptrukne kulturelle eller moralske normer og regler.

Konsekvens er noe som følger naturlig av en handling noen gjør. Konsekvensen gjennomføres av de involverte der og da eller senere, eventuelt av andre, som en følge av handlingen vedkommende gjorde.

Som jeg tidligere har skrevet om så er det viktig at følgen av handlinger gir læring. Spesielt for barn, men også for voksne som ofte har mye å lære når de går inn i nye relasjoner etter for eksempel en relasjon som er havarert. Det er samtidig ikke gitt at noen tar til seg læring og kobler følgen av handlingene til hva de selv har gjort.
Slik er narsissismens natur og instinktivt vil vi søke å legge smerten bak oss og gå videre, ofte uten å ha lært noe som helst. Det å lære forutsetter nemlig en vesentlig handling som er forskjellig for barn og voksne.

Voksne må spørre selv hva de har gjort som får de følgene det får.
Barn må forklares hva som er en naturlig følge av det de har gjort.

Straff har liten læringsverdi. Det er bare å se på alle de som soner dommer og etterpå går ut og gjentar sine handlinger. Liten eller ingen læringseffekt. Der det finnes læringseffekt så er det gjort en kobling til konsekvens av de handlinger den enkelte har gjort.

Hvis du som voksen kjenner deg igjen i at du ikke har spurt så er tiden inne til å gjøre det. Dersom du spør på riktig måte og er ydmyk for svaret og ikke går i forsvar så er muligheten stor for at du lærer noe. Du må sannsynligvis sortere ut det vesentlige, men uten motangrep så kan selv den mest utydelige etter hvert snakke mer eller mindre tydelig uten å gå for mye i offer.

Likeså må barn gis mulighet til læring gjennom at du spør hva de tenker om at handlingen de har gjort får den konsekvensen den får. Når du har spurt må du gi barnet god tid til å tenke seg om mens du gjennomfører det som er en naturlig konsekvens av barnets handlinger. Pass på at du ikke går over i straff!
Får du ingen reaksjon fra barnet så må du inntil videre stå i den naturlige konsekvensen. Kan hende at barnet er vant med at det meste ordner seg etter hvert og sklir tilbake til det gamle…

 

Tid for å ta ansvar for seg selv?

Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning. 

Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt? 

I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon? 

I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av. 

På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger? 

Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning. 

Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening?