Stikkordarkiv: informasjon

Barn som pårørende

I Aftenpostens Si,D spalte sto nylig følgende innlegg. Det å være barn og pårørende kan være krevende. Selv for voksne er det vanskelig i mange tilfeller der det forekommer psykiske problemer.

Nøkkelen er informasjon. Informasjonen må være tydelig og bør være kort og saklig og innenfor det barnet på sitt alderstrinn kan forstå. Igjen ønsker jeg derfor å minne om reglene for tydelighet som er omskrevet på siden her flere ganger. 

Viktigst er at du som voksen ikke bruker følelsesord som lei deg eller redd overfor barn. Her følger et eksempel på hvordan du kan formulere deg:

Jeg har i det siste grått en del og sovet mye samtidig som jeg har vært mye stille og for meg selv. Jeg skjønner at det kan se rart ut siden jeg før var til stede og med på alt som foregikk. 
Jeg har rett og slett helt glemt å hvile over mange år og i stedet brukt opp alle kreftene mine samtidig som jeg stengte alle følelser inne i meg.

Det er jeg glad for å forstå.
Derfor hviler jeg mye mer samtidig som jeg lar følelsene mine komme frem. Jeg trenger tid for å bli meg selv igjen.

Et nøkkelord her er ordet GLAD. Alternativt til det kan du bruke at du er sint på deg selv for at du har sviktet deg selv. Kjenne etter hva som passer for deg. Behovet til slutt forteller barnet at du er io stand til å ta vare på deg selv. Det er det viktigste for barnet ditt. Når du har sagt ovenstående så vent og hør om barnet har noen spørsmål. Svar ærlig, men som sagt, pass deg for ordene lei deg og redd. 

Husk at du kjenner ditt barn best. Stol på din egen magefølelse og intuisjon på når og hvor mye du skal informere. Lykke til.

Pasientkompetanse

Mange mennesker som i en eller annen sammenheng og kanskje gjennom mange år har slitt med sykdom opparbeider seg over tid mye kompetanse. Dette er viktig kompetanse som er fort gjort å overse spesielt hos de pasientene som er beskjedne på egne vegne.

For oss som arbeider med mennesker i en hjelpetrengende situasjon så er all informasjon verdifull. Ingenting er unødvendig eller bortkastet, Det finnes ikke bagateller i en sykdomhistorie. Enhver detalj kan være viktig for at vi skal kunne yte riktig hjelp til den enkelte. 
Det handler imidlertid også om å stille de rette spørsmålene og ikke minst gi pasienten rom for å tenke og kjenne etter. Møte med oss behandlere kan være krevende nok i seg selv, ikke minst dersom man har fortalt sin historie før uten å få respons eller bli respektert. En sykdomshistorie er ofte omfattende og er ikke fortalt på en time eller to. Den består av mange detaljer som dukker opp etter hvert og blir til en helhet over tid.  Alt er viktig.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag er at mange forteller om vanskelige møter med mennesker de er avhengige av som syke. I disse møtene blir de bedt om å fortelle sin historie, ofte med liten tid til rådighet. Etterpå brukes mye energi på grubling på om de fikk sagt det rette, det viktige, glemte de noe eller sa de noe som ikke skulle vært sagt. 
Mitt råd til dere er at dere bare må akseptere at det ble som det ble. Skulle det vise seg at informasjonen dere sendte ut ikke var omfattende nok, så gi ikke opp, men be om flere muligheter til å fortelle. Bruk de behandlerne som lytter og tar seg tid som ressurspersoner og be om at de hjelper til å fortelle historien til de som ikke lytter eller ikke har tid til å lytte. 

Min erfaring viser at det nytter. Ikke gi opp kampen for at din kompetanse skal bli satt pris på og ha nytteverdi.