Stikkordarkiv: hvile

Pårørende

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har detØkt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen
Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.
Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.
Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.

ME sykes protest…

Som med EMF så er usikkerhetene store også vedrørende ME. Her protesterer mange med ME på at noen mener de har fasiten. I debatten under skriver ytterligere ME-syke seg på underskriftskampanjen.

Som sagt i forrige innlegg så er din egen kritiske sans det aller viktigste. Dog ikke så lett å ha en egen mening i jungelen av sterke faglige meninger. Lykke til med din hvile og det du måtte orke å gjøre av det du har lyst til.

Bortskjemt?

I kjølvannet av debatten om sykmeldinger, uførhet og så videre er det fristende å ta inn et moment som kanskje ikke har blitt omtalt så mye i pressen. Ordet bortskjemt og hva det egentlig betyr kan ha en sammenheng her.

Gjennom generasjoner har nordmenn arbeidet hardt for å overleve. Byrdene har vært fordelt mellom menn og kvinner i henhold til tradisjoner nedarvet gjennom mange ledd. Rollene kvinner og menn har i dag bærer i stor grad preg av det.
Jeg har tdligere skrevet om den dobbelarbeidende kvinnen. Hun som har overtatt etter sin mor de arbeidsoppgavene som mor hadde. Gjennom de siste generasjonene har imidlertid kvinner begynt å arbeide utenfor hjemmet på samme måte som menn uten at menn i samme grad har tatt sin del av hjemmeoppgavene. Dermed har kvinnene blitt dobbelarbeidende. Ikke rart at kvinner er mer sykmeldte enn menn.

Hva har så dette med bortskjemthet å gjøre?

Bortskjemthet er en type illusjonsbygging ved at de som blir bortskjemt får inntrykk av noe, som viser seg å ikke stemme i en annen virkelighet.

Menn som vokste opp med mødre som arbeidet ute samtidig som de tok hovedjobben også hjemme, er i så måte bortskjemt hvis de tror at de kan fortsette med å leve slik de gjorde som barn sammen med sin dobbeltarbeidende kone. Kvinner som har mødre som var første generasjon ute og hjemmearbeidende, har bygget illusjoner om at de selv skal klare det samme innenfor de rammebetingelsene som er i dag.  De er i så måte bortskjemt hva gjelder menneskekroppens egentlige kapasitet under dagens rammebetingelser, ved at mor sjelden viste hvor stor belastningen egentlig var.

Illusjoner brister, men problemet er at du ikke ser de før de er en realitet. Det er illusjonens natur. Dagens dobbeltarbeidende kvinner lider under dette. Forhåpentligvis lærer neste generasjon menn og kvinner at det å kunne arbeide dobbelt og tåle det er en illusjon, ved at dagens mødre blir syke av belastningen. Kanskje blir ikke de bortskjemt. Kanskje…

Ser en trend hos kvinner gjennom mitt arbeide. Flere og flere setter ned forten og har fått nok av sine egne gamle ansvarsmønstre. Samtidig ser de at det er deres egen skyld at det er blitt slik. Det er de som har latt seg bli bortskjemt på kroppens kapasitet mens de var unge hvorpå de kommer til kort når årene sniker seg på en sliten kropp.
Den sunne erkjennelsen som da kommer kan bidra til tilfriskning og nye muligheter i eget liv.

Det er imidlertid helt nødvendig med en god lang timeout for mange. Ofte som sykmelding hvis det er det som må til. Gevinsten for samfunnet, som forøvrig også er bortskjemt på kvinners innsats, er kvinner som legger grunnlag for at fremtidige kvinnegenerasjoner ikke skal gå i samme fella.

Det kan være god samfunnsøkonomi å være sykmeldt dersom det fører til at neste generasjon ikke går i den samme illusjonsfellen som du gjorde. Ha derfor god samvittighet mens du er det og bruk tiden godt.

God bedring!

På gode dager ser jeg bra ut. På dårlige dager ser du meg ikke.

Utsagnet kommer fra en av mine pasienter etter en runde hos NAV.
Historien er som følger og omfatter flere pasienter dessverre:

NAV beslutter over hodet på min pasient at vedkommende ikke trenger arbeidsavklaringspenger på helsemessig grunnlag. Begrunnelsen er at vedkommende i møte med dem fremstår som frisk og rask og fullt ut i stand til å inngå i en ordinær jobbsøkerprosess med dagpenger i tre måneder. 

Etter det aktuelle møtet lå pasienten til sengs i tre dager utmattet og med store smerter. Kraftanstrengelsen å møte opp og stå i situasjonen ble for stor. Når konklusjonen i tillegg blir som over blir stresset for høyt og energien for lav med det resultat at kroppen sier stopp.

Disse dårlige dagene foregår innenfor husets fire vegger uten sosiale innslag av noen som helst art. Ingen telefoner eller meldinger. Total isolasjon og stillhet og masse egeninnsats med tilgivelse av egen brustne illusjoner og selvaksept på resultatet av møtet. Hardt arbeid som heldigvis gir ny læring og mer styrke til å leve i en meget krevende og vanskelig livssituasjon.

Utsagnet som utgjør overskriften er viktig å tenke over generelt også. Mange har det slik i større eller mindre grad. Det å skjule for andre fordi man ikke vil vise eller rett og slett ikke orker er langt mer utbredt enn de fleste er klar over. Rent kulturelt er det nærmest helligbrøde å vise frem en virkelighet som ikke er ideell.

Min medfølelse går til dere som sliter i møtet med alle hindringene en hverdag med psykisk og/eller fysisk sykdom inneholder. Lykke til med det heltidsarbeidet dere har 24/7 hver eneste dag. Jeg er full av beundring og respekt for jobben dere gjør!

Flukten fra slitenheten

Denne artikkelen er den første i en serie om de forskjellige følelsene vi er utstyrt med og hvordan vi som mennesker forholder oss til disse. Hensikten med artiklene er å gi noen alternative innfallsvinkler til hva kroppen forsøker å si fra til oss når vi kjenner de enkelte følelsene.

Starter med følelsen sliten, som vanligvis er et kroppslig uttrykk for lav energi, tap av energi eller synkende energi.Slitenheten har mange grader og beskrives ulikt av forskjellige mennesker utfra tillærte fortolkninger og beskrivelser. Med andre ord så kan samme utsagn fra to personer bety helt forskjellige grader av slitenhet.

Som med andre følelser så er graderingen subjektiv og sjelden objektiv målbar.

Reaksjonene på slitenhet er like forskjellige som oppfattelsen av den, men det er dog noen fellestrekk som gjentar seg hos det store flertall. Det mest markante reaksjonsmønsteret er:

Ikke kjenn etter hvor sliten du er = FORTRENGNING

 Denne reaksjonen er innlært gjennom generasjoner fra tider hvor det å kjenne etter kunne bety matmangel og død. Det var bare å stå på, man klarer alltid en dag til. Eller som døtrene til John Fredriksen, skipsrederen sa til sin far; «Livet er ikke en straff, pappa.» Historien er full av slike mennesker og hvis du tar en kikk på dine egne foreldre og besteforeldre så tipper jeg at mange kan finne hardtarbeidende mennesker som sjelden tok seg fri annet enn for å holde hviledagen hellig. Noen arbeidet også da for å holde kroppen i gang. Ferie? Sjelden eller aldri.

Hva dette har ført til og fører til er jeg i min praksis i kontakt med hver dag. Felles for samtlige tilfeller er lav energi, meget lav energi. Det forårsaker både psykiske og fysiske symptomer av diverse art som klassifiseres som sykdom i de fleste tilfeller. Allikevel er svaret mange har fått hos sine omgivelser at, tren og gjør mer så skal du se du føler deg bedre…

De som våger å kjenne etter hvor slitne de egentlig er blir ofte skremt. Kroppen reagerer med å fortrenge og graden av slitenhet er dermed sjelden tilgjengelig med det første. Gradvis slipper fortrengningen med økende hvile og energi hvorpå mange føler seg enda mer slitne.

Det er gammel fortrengt slitenhet som kommer etter og realiseres fordi du stopper opp og kjenner etter.

Å forstå dybden og finne forklaringene på hvordan man har blitt så sliten krever inngående kognitivt og terapeutisk arbeid og kan for mange ta flere år. Avhengig av symptombilde er muligheten til å artbeide med det aktivt varierende, ref artiklene om ME. Andre har rene fysiske symptomer som behandles medikamentelt, hvorpå de ikke oppsøker behandling for slitenheten, men er tilbake i jobb fordi de får symptomdemping.

Hva skal så følelsen slitenhet brukes til? Svaret er enkelt, men dog så vanskelig i praksis når kropp og hjerne er stresset på grunn av lav energi:

Hvile!

Apropos det. Svaret er alltid enkelt, hjernen og hjernens logikk er logisk. Imidlertid er det så mye innlært automatikk som forstyrrer de naturlige mekanismene vi er utstyrt med og dermed vanskeliggjør hvile. Lav energi er for vårt sympatiske nervesystem ensbetydende med trussel om død. Ikke rart hjernen blir stresset og immunforsvaret synker når energien blir for lav.

God hvile!

Uro i kroppen

En leser spør:

Jeg opplever i noen situasjoner at jeg har en uro i kroppen. er usikker på hvorfor fordi det kan komme også når jeg hviler eller være der om morgenen når jeg våkner. Kan du skrive noe om årsakene som kan ligge bak slik uro. 

Svar: 

Tilknyttet kroppens sympatiske og autonome nervesystem er adrenalin og kortisol viktige hormoner/signalstoffer. I tillegg lider serotoninproduksjonen under stress og avtar over tid med for mye sentralstimulerende hormoner. Disse stoffene styrer mange funksjoner i kroppen. Uro skapes av et adrenalinoverskudd som gjør at det sympatiske nervesystemet slår seg på. Dette trigger kroppslig uro i blant annet muskulaturen som styres av det autonome nervesystemet. Kortisolet følger med og serotonitet klarer ikke dempe utslaget. Hvis du vil lese mer om disse tingene så finnes det mye stoff på nettet.

Det å stoppe uro av fysisk art handler om å unngå det som skaper stress og utløser adrenalin. Her kommer noen eksempler på momenter som typisk setter i gang adrenalinproduksjon.

  • Lav energi
  • Stress
  • Dårlig tid
  • Mye å tenke på
  • Lavt blodsukker
  • Hard trening
  • Insulinstimulerende mat: Sukker, alkohol, kaffe, mye stivelse, lite fett, mye protein
  • Lavt veskenivå/uttørret

Hvis du kjenner uro og kan finne årsaken i en av momentene over så kan du først forsøke selvaksepten beskrevet flere andre steder i bloggen. Dernest og i tillegg kan du forsøke tiltak som kan virke motsatt av ovenstående stimulanser.

  • Hvile
  • Gjøre ting sakte
  • Ta deg god tid og ta vekk gjøremål
  • Sortere tankene ved hjelp av haster/viktig matrisen 
  • Få opp blodsukkeret ved å spise lite og ofte og ikke insulinstimulerende mat
  • Trene moderat, aldri mer enn 70% intensitet
  • Spise balansert hvilket vil si god balanse mellom karbohydrater, fett og protein
  • Drikk rent vann og spis mer fiberholdig kost og nok fett/olje
  • Kutt alkohol og andre sentralstimulerende stoffer helt
  • Drikk nok tilpasset temperatur og aktivitet, lite og ofte er en god regel. Ikke for mye.

Til tross for disse tiltakene kan uroen fortsatt være der. Forsøk allikevel over litt tid å følge opp disse tingene og kroppen gis mulighet til å stabilisere seg og øke serotoninet og dermed bedre kroppens egen evne til å skape ro.

Sliten?

Arbeidslivsunderøkelse viser skremmende tall som forsåvidt ikke er ukjente.

I min egen praksis har jeg ofte tenkt at samfunnet sitter på en tikkende bombe hva gjelder helse. Ser det på de som oppsøker meg for å få hjelp med lav energi og symtpomer på utbrenthet, angst og depresjon. Mange har i tillegg fysiske symptomer som tyder på at kroppen er utslitt. De fleste er realtivt unge mennesker med mange år igjen i arbeidslivet, et gjennomsnittlig liv med dertil hørende utfordringer, god jobb og en ordnet økonomi. Muskel og skjelettlidelser øker mest, dernest psykisk sykdom og de rammede blir stadig yngre. Mange mennesker kjenner på diverse udefinerbare symptomer, men holder tempoet opp og stopper sjelden opp og kjenner etter med den følge at de blir syke ved inngang til ferier og høytider. Flere og flere yngre mennesker blir uføre. Er stressnivået rett og slett for høyt fra tidlig i barndommen?

Arbeidslivsundersøkelsen jeg har lenket til over viser ihvertfall at antallet som har vært eller nesten er utbrent og som kjenner på utilstrekkelighet i jobben er alt for mange. Det snakkes om over 50%! Når eldre arbeidstagere ikke gjør det i samme grad som kan man bare spekulere i grunnen til det.

En viktig grunn er slik jeg ser det frykten for skam/utilstrekkelihet/udugelighet/ikke strekke til og derved en rekke delpersonligheter som melder seg på. Flink, ansvarsfull, strekke seg, please med flere er typiske innslag i en slik sammenheng. Årsaken ligger sannsynligvis langt tilbake og blir viktig å definere og bruke som grunnlag for selvaksepten. Dette foregår både hjemme og på jobb for mange.
Alternative og mer hensiktsmessige delpersonligheter er tilbakelent, avventende og gi blaffen som kan egne seg i hver sin situasjon. Hvilken som egner seg er det bare du som kan vurdere ved å kjenne etter hva som føles riktig i deg selv.

Nok en gang vil jeg oppfordre til ikke å vente for lenge før man kjenner etter. For de av dere som har lært time out og selvaksept så bør øvelsen gjøres daglig, opptil flere ganger om dagen. For dere andre så bør dere stoppe helt opp og bare kjenne etter hvordan dere egentlig har det. Gjør mer av ingenting en periode og ta det som kommer. Hvis dere blir mer slitne av det så er det et signal fra kroppen på at gammel slitenhet løsner. Det er et godt tegn. Ta imot og hvil.

Matrix

Mange av dere har sikkert sett filmen eller hørt om den. Den røde eller blå pillen handler om å være villig til å se selv eller velge å se som alle andre gjør. Mange har kanskje skjønt temaet, men det å se det i dybden er noe helt annet. Ordet matrix har sitt opphav i ordet mor.

Mange mennesker blir omtalt som selvstendige, men de færreste er det i særlig grad. I stedet er mange egosentrerte. Utad kan disse to alternativene se helt like ut. Min råd i dag handler om de menneskene som ikke har krefter til å følge den oppgåtte stien som egoet og omgivelsene sier er den rette. Hvordan dette preger vedkommende og kampen for å velge det de i seg selv kjenner er riktig akkurat nå, mao være selvstendige og ha integritet.

Flere og flere mennesker kjenner på lav energi. Deriblant flere og flere unge mennesker. Lite tvil om at årsaken ligger i for høyt stressnivå over tid. Lite pauser i store deler av året og ettermiddager og helger fulle av fritidsaktiviteter. Over tid fører dette til varig nedsatt energinivå. 
Å opptre selvstendig og stole på egne vurderinger er vanskelig i denne situasjonen. Gjeldende lære er nemlig som følger:

  • Du kan ikke være hjemme for lenge fordi da kommer du deg ikke tilbake i arbeid
  • Du må ikke sove for lenge om morgenen fordi da snur du døgnet
  • Du må på skolen hver dag ellers går du glipp av for mye og sakker akterut faglig
  • Du bør treffe mennesker ellers blir du asosial
  • Du blir mer sliten av å hvile for mye, kom deg ut og tren
  • Du må bruke ryggen ellers blir den bare verre

For et menneske med virkelig lav energi blir ovenstående nytt stress når de kjenner at de ikke orker. For de av de rammede som har kontakt med seg selv, noe de færreste har i en vanskelig situasjon, blir det nærmest umulig å stole på seg selv. 
Dilemmaet om de skal velge den røde eller blå pillen blir dermed daglige utfordringer som i seg selv er krevende når du ikke har krefter til å stå opp om morgenen. Her kommer derfor noen nye læresetninger som du ikke skal bruke fordi jeg sier det, men fordi selvet ditt sier at det er riktig for deg. 

  • Vær hjemme og hvil til du kjenner arbeidslysten kommer tilbake
  • Sov så lenge du vil om morgenen. Du har mange timer med tapt søvn å ta igjen.
  • Hvis du ikke orker å gå på skolen så vil du bare bli mer sliten av å gjøre det. Lese lekser kan du gjøre hjemme.
  • Vent med å treffe mennesker til du har lyst til det
  • Ikke tren når kroppen er utslitt. Nøy deg med forsiktig bevegelse som du kjenner er godt for deg.
  • Hvis ryggen er vond og smertene tar all energien din, skal du være forsiktig med å bruke ryggen hvis det medfører mer smerte

Stol på deg selv og følg din selvstendige oppfatning. Du kjenner din virkelighet best.

 

A og B mennesker

Leserspørsmål: Hva tenker du om begrepene A og B -mennesker ? Kan det være at mange B-mennesker rett og slett har en fobi på å legge seg, sovne. Hvorfor er ofte mange B-mennesker så slitne om morgenen selv om de har sovet nok ?

Svar: Har tidligere forsøkt å finne ut hvor gammelt begrepet er uten å finne noe konkret opphav. har nok vært en del av dagligtalen i mange år. Dog virker det som om begrepet har oppstått i forbindelse med at vi sluttet å legge oss og stå opp med sola og i stedet ble styrt av ytre faktorer som arbeidstid, skoletid osv.

Her ligger nok også mye av årsaken til at det finnes A og B mennesker. Genetikk er viktig og det finnes lite forskning på dette. Her er en artikkel som belyser noe av det.

I tillegg til det genetiske er det helt klart miljømessige og kognitive faktorer som spiller inn. Mørke og lys påvirker oss helt klart. Mer søvnbehov om vinteren enn om sommeren. Du har sikkert hørt ordet vårslapp. Det er søvnbehovsrester etter vinteren som blir realisert.
Noen trenger mer hvile rett og slett fordi de er mer slitne. Andre kan trenger mye hvile, men klarer ikke hvile og våkner derfor tidlig om morgenen. Noen er uthvilt og trenger lite søvn. Stressnivået er viktig og gjør at det blir variasjoner. Det handler også mye om vane og anledning til å sove. Kort sagt er det mange faktorer som spiller inn.

Konklusjonen er at det finnes A og B mennesker genetisk, men at andre faktorer nok er viktigere i hvordan det uttrykkes i søvn. Jeg tør ihvertfall ikke klart og sikkert si om noen er A eller B mennesker. Hva med deg?