Stikkordarkiv: glede

Mine behov for jul og romjul

Nok en gang har vi fått tilsendt et innlegg fra en leser som skriver om sine refleksjoner rundt egne og andres behov i tilknytning til jul og romjul. Forsåvidt også om andre situasjoner hva gjelder egne behov og tilpasning til andre. Håper det kan være til inspirasjon for dere alle i romjulen og utover vinteren. 


Den siste tiden har jeg vært såpass heldig at jeg har fått mulighet til å bruke mye tid på å utgrunne spørsmålet «hvem er jeg egentlig?». Dette har nok vært underliggende for meg så lenge jeg kan huske og mange av mine behov, spesielt etter at jeg fikk barn. Noen sentrale stikkord her er behov for ro, stillhet og alenetid. Når dette så i stor grad er oppfylt merker jeg at forventningene til høytider har endret seg. Behovene er mindre «krevende» til andre og mindre forventningsfulle.

På bakgrunn av dette er mine viktigste behov: Glede og nærhet (særlig til barna). Dette er behov som i veldig stor grad avhenger av egen væren, i alle fall hva gjelder nærhet. Tiltak som er sentrale for å i størst mulig grad legge til rette for dette er:

Nærhet:

  • Å gi mine barn nærhet fysisk (jeg har tidligere ikke kunne fylle dette behovet hos dem på grunn av egne sårbarheter samt at mine barn krever mye nærhet da de er både sensitive og sårbare).
  • Å være sammen med barna mine på deres premisser (dette har til tider vært vanskelig for meg fordi jeg forbinder barna mine med alt annet enn ro, stillhet og alenetid og det har satt seg en automatikk på at å leke med barna=sliten)
  • Undersøke om jeg kan slippe mannen min nærmere (har holdt en avstand i flere år fordi jeg har hatt «nok med meg selv»).
  • Ovennevnte tiltak krever at en ganske sterk automatikk slipper taket. Jeg vil undersøke om viljen, som har vokst i styrke, kan brukes også her. Altså; anerkjenne og bruke viljen.

Legge til rette for glede:

  • Tydelighet 1: Har allerede gjort det klart for mannen min og svigerfar at glede for meg ikke innebærer lange «romantiske» skiturer i et oppkjørt spor sammen med 100 andre skientusiaster i rød, hvit og blå slimfitdress og deres engelske setter på stram line over skisporet (dette ble sagt med en dose humor). Jeg lager gjerne mat, graver snøhule eller akebakke med barna, tar en tur på truger på kvelden for å se etter dyr sammen med barna eller alene. Dette har jeg tidligere trodd var barnslig og litt «merkelige» aktiviteter for en voksen kvinne så tradisjonen tro gikk jeg tomils turer med overentusiastiske mannfolk og litt sutrete barn. Det var av og til ganske energitappende og jeg brukte energi på å grue meg.
  • Tydelighet 2: Jeg stiller ikke i slalombakken i år! Siden jeg selv drev aktivt med snowboard for 20 år siden har det vært en forventning at jeg også skal synes det er gøy å stå i kø i skiheis og kjøre opp og ned en preppa bakke sammen med tre barn med hjertet i halsen. Mannen min har spilt hardt på at dette må vi gjøre fordi barna elsker det. I år tar mannen min de alene. Det føles godt bare å skrive det!
  • Undersøke hva som skjer når jeg gjennomfører ovennevnte aktiviteter. Skaper dette ekte glede eller vil det snike seg inn dårlig samvittighet eller følelse av skyld? Det blir spennende å se og det ligger ingen voldsomme forventninger her.

A.L.T


God romjul!

 

Mer om sjokoladesug og andre sug og hvordan du kan starte egenbehandling

Forrige innlegg innsendt av en leser beskriver sterke krefter som mange dessvere er utsatt for enten det gjelder sjokolade eller andre stoffer med samme virkning. Virkningen på helsen er over tid uheldig og i noen tilfeller alvorlig. Foruten å skape store ubalanser i blodsukker og insulinmekanismer, så påvirkes også fettsyrebalanser med den virkning at det farlige kolesterolet øker og kroppens evne til å utligne dette svekkes. Mer om disse virkningene finner du mye av på nettet, så jeg skal ikke gå mer inn på de her.
I dette innlegget vil jeg skrive litt om hva du kan gjøre for å starte prosessen med å trappe ned inntaket av sukker og andre lignende stoffer.

Årsaken til overspising ligger i følelsehåndtering eller mangel på slik, ofte skapt i barndommen.

KARTLEGGING AV ÅRSAK
Første bud er derfor å kartlegge årsaken. For å gjøre dette så bruker vi følgende skjematikk delt i kolonner:

  1. Situasjon
    Kartlegg hvilke situasjoner overspisingen skjer. Eksempelvis før noe eller etter noe eller samtidig med visse situasjoner.
  2. Følelsen du kjenner i disse situasjonene
    Før opp følelsen du kjenner ved siden av situasjonen. Eksempler her er fortvilelse, avmakt, frykt, uro, rastløshet, engstelse, ensomhet, savn osv.
  3. Hva gjør du?
    Beskriv her hva du gjør i de enkelte situasjonene og følelsene. Om du spiser fort, mye, i skjul, ubevisst eller bevisst. Om du belønner deg selv, trøster deg selv, straffer deg selv eller bare koser deg.

Hensikten med kartleggingen er først og fremst å bli kjent med når og hvordan overspisingen skjer for å kunne gjenkjenne situasjonene i forkant. Dette øker sjansen for å være i forkant og beholde en bevissthet slik at du kan gjøre andre valg. Husk at dette er krevende trening og at det tar tid, lang tid. Tålmodighet er en nødvendighet, likeså en raushet overfor deg selv når du ikke får til. Aksepter at du feiler og reis deg så raskt du kan. Legg nederlagene bak deg og forsøk igjen. Øvelse gir resultater.

Legger ved en lenke hvor du kan lese mer om hvordan sukkersug starter. Den finner du her.

Relasjoner og forventninger

Følgende innlegg er sendt inn av en leser:

Jeg er i en relasjon med en mann og har vært det noen måneder nå. Tar meg med jevne mellomrom i at jeg blir gående lenge i ensomhet uten en lyd eller et tegn fra ham. Han blir rett og slett taust fraværende. Vi bor hver for oss og han har vært singel i 6 år før han traff meg. Jeg har også vært singel noen år før denne relasjonen.
Når jeg blir gående alene slik og det ikke kommer noen initiativ så tar heller ikke jeg noen og tiden bare går. Det gir rikelig mulighet til spekulasjoner fra min side på hva han holder på med. Kjenner på sjalusi, bitterhet, frustrasjon, engstelse og håpløshet over situasjonen. Jeg er også redd for at jeg med disse følelsene bryter ned relasjonen over tid både for meg og ham. Er jo ikke akkurat oppbyggende følelser jeg kjenner på.
Har opplevd en barndom med mye avvisning og forstår at det kan ha med det å gjøre også.

Har derfor noe spørsmål som jeg håper du kan svare på:

1. Jeg ser som sagt hva jeg gjør feil her, men hvordan kan jeg håndtere dette på en mer moden måte?
Det å håndtere dette ennerledes og som du sier mer modent krever noe fra begge parter. Dessuten er det ikke nødvendigvis barnslig å ha de følelsene du beskriver. Det har voksne mennesker hele tiden. Går ut fra at du ønsker å håndtere det mer hensiktmessig for din del og tar utgangspunkt i det i mitt svar.
Følelsene du beskriver er et resultat av det å bli rammet av omstendigheter du ikke er kvinne over eller har mulighet til å kontrollere. Det at du har håp og forventninger til ham og hans adferd gjør deg sårbar. Skuffelsene kommer og de følelsene du beskriver blir en realitet. Første bud er å forstå at dette er en naturlig reaksjon fra din side, påvirket av sårbarheten din i situasjonen og historikken i lignende situasjoner. For å kunne tenke klart er det derfor viktig med den mye omtalte selvaksepten på følelsene og tilgivelse av deg selv for at du har latt deg ta av omstendighetene.
Når du har landet i den og finner litt mer ro så er neste skritt å kjenne etter hva du har behov for akkurat nå og så gjøre akkurat det. Hvis du der finner behov for å ta kontakt og være tydelig med ham så gjør det. Det er langt mer hensiktsmessig ennn å gå og gruble. Kanskje får du svar på det du lurer på. 
2. Når det gjelder dette med å treffes regelmessig, så har jeg tatt det opp med han før – at det er viktig for meg for å utvikle denne relasjonen. Vet ikke om han har glemt det allerede. Føler behov for å si noe rundt dette, men vet ikke helt hva. Har du noen forslag på hvordan jeg kan være tydelig på det?
Hvis du har vært tydelig på det så kan du jo starte med å sjekke om han har oppfattet det du har forsøkt å si, eller sagt på en annen måte om du faktisk har vært tydelig. Da kan du forsøke å formulere deg omtrent slik:
Jeg har forsøkt å være tydelig mot deg på at det er viktig for meg å treffes regelmessig hvis jeg skal kunne utvikle relasjonen for min del.
Når jeg opplever at vi treffes så uregelmessig som vi gjør skjønner jeg at jeg antagelig ikke har vært spesielt tydelig, eller at det kanskje er andre grunner til uregelmessigheten.
Er nysgjerrig på hva tenker du om det?
Her er det viktig at du gir ham god tid til å tenke seg om og at du ikke hjelper ham på vei med svaret hans. Gjenta gjerne spørsmålet etter en stund. Det er meningen at du skal utfordre ham på om han kan være ærlig med deg på dette, om han tør å si til deg at du ikke har vært tydelig for eksempel eller at han ikke har våget å snakke om temaet fordi han har andre behov. Mulighetene for hvor denne samtalen kan gå er mange. Ved å stille den type åpne spørsmål stimulerer du ham til å åpne seg.  
3. Hvordan holder man på nærhet og samhold når man kanskje ikke treffes på 3-4 uker? Jeg sliter veldig ift det.
Nærhet er en viktig del av en relasjon for de aller fleste, men ikke for alle. Mye kommer an på tradisjoner her. Hvis du tillegger nærhet mye vekt så vil det utgjøre en viktig del av samhold for deg, mens han kanskje har det annerledes og klarer seg med mindre nærhet både fysisk og mentalt. Her er mennesker forskjellige, uavhengig av kjønn. Å akseptere en slik ulikhet er en viktig del av utviklingen av relasjonen. Noen ganger må man lære seg å leve med at det er slik. 
4. En ting som irriterer meg er at jeg ofte ikke vet om han kommer i helgen før dagen før (dvs torsdag eller fredag), så det føles av og til som om jeg har en sånn droppinn-tjeneste her. Jeg har behov for litt langsiktig planlegging. De helgene han har vært her nå, så har vi ikke gjort så veldig mye. Jeg har lyst til å planlegge utflukter og turer i skogen f.eks. Kan jeg bare si at jeg har behov for litt langsiktig planlegging eller vil det føles som kontroll? Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva som er kontrollbehov og ikke, men litt planlegging må vel være lov å ha?
Igjen er det viktig å være tydelig, det vil si å si det på en måte som inneholder den riktige følelsen som driver. Det kan for eksempel sies på følgende måte:
Har merket meg at vi sjelden planlegger helgene sammen før i siste liten. Skjønner at det for min del skyldes at jeg vegrer meg for å spørre i frykt for at du skal tro at jeg vil kontrollere deg og dermed kunne miste deg.
Hadde bare lyst til å dele denne tanken med deg i tillegg til at jeg i fremtiden vil ta initiativ til å planlegge mer langsiktig.
Vent litt etter at du har sagt dette og se hva slags reaksjon du får. Kanskje tar han selv på seg noe skyld og beklager. Pass deg for å forvente noe mer, da menn som oftest ikke gjør noe som helst for å forbedre seg i så måte. De har sjelden slike tradisjoner innlært. Når han har svart deg eller ikke har gjort det er tiden inne for å ta frem kalenderen og planlegge helgene fremover. Det blir nok du som må ta det initiativet. Bruk ordet lyst når du snakker om helgene som kommer og gi ham tid og rom til å være ærlig på sine behov i så måte. Her blir aksept viktig da det slett ikke er sikkert han har samme behov for samvær som deg.Uansett blir det avklarende.
5. Er det noe annet jeg kan gjøre for å få dette litt mer forutsigbart? Det føles veldig tilfeldig innimellom må jeg innrømme og da kjenner jeg på litt gammel tvil. Er han egentlig interessert i meg? Til sommeren f.eks har jeg barnefri og han ferie samtidig, men han har ikke nevnt ett ord om at vi skal finne på noe sammen i ferien. Jeg syns jo det hadde vært hyggelig!!
På samme måte som i foregående punkt må du ta frem kalenderen og si at du har lyst til å planlegge ferien fordi du har lyst til å være sammen med ham i hele eller deler av den. Avvent hans reaksjon og spør gjerne hva han tenker om sommeren generelt. Sett av god tid og still åpne spørsmål. Pass på at du tar deg pauser så du kan tåle eventuell bristende forventinger og illusjoner som dukker opp og rydde i reaksjonen dine etter hvert som de oppstår. 
6. Jeg har ikke hørt et pip fra ham på godt over ett døgn nå. Alle vennene mine sier at det er rart. Jeg aner ikke hva han driver med. Er det normalt å ikke høre fra kjæresten sin hver dag? Er det noe man ikke kan forvente?
Som svart på tidligere så er det i seg selv fare for å bli skuffet når man har forventninger som viser seg å være illusjoner. Det er slik det er akkurat nå, men ikke nødvendigvis for evig tid. Uansett må det aksepteres at det er slik nå og du må være raus med deg selv og tilgi deg for at du blir tatt av den skuffelsen. Hva som er normalt eller vanlig er ingen målestokk i en slik sammenheng. Her er variasjonene store, men tendensen er nok dessverre slik du opplever det for de aller fleste over tid. 
Avslutningsvis har jeg lyst til å tilføye at alle relasjoner trenger modning. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det lengre tid. Ingenting er unormalt eller uavnlig i en slik sammenheng. To sterke mennesker med selvstendige meninger om hvordan ting bør og skal være er det viktigste utgangspunktet. En god start er å få til god og ærlig kommunikasjon slik at dere begge kan kartlegge hvordan den andre er og hvilke behov vedkommende har. Å ta initiativ til slike samtaler er et ansvar for begge, men historikken viser dessverre at det som oftest er kvinnen som må ta dette. Det er ikke noe som vil endre seg med de første hundre år som kommer så det er like greit å gjøre det i fremtiden også. Kanskje kan din sønn lære av deg og bli en mann som tar initiativ til å snakke sammen. Start derfor samtalene med for eksempel følgende formulering:
 Nå er det jammen lenge siden vi har hatt en god prat. Kjenner at jeg har behov for det nå når sommereferien nærmer seg. Gleder meg til det.
Når passer det for deg med en prat?
Si gjerne noe om hva du ønsker å prate om, for eksempel sommerferien slik at han kan forberede seg litt. Lykke til!

Snillhet og generøsitet i relasjoner

Følgende artikkel på norsk i sterkt forkortet versjon og engelsk i originalversjon peker på viktige elementer som bestemmer om en relasjon er liv laga over tid. I artiklene snakkes det om snillhet og generøsitet som vesentlige egenskaper.
Jeg vil i denne sammenhengen se på de alternative driverne på disse to egenskapene og hvordan det kan slå ut om man er i den ene eller andre kategorien.
Et annet moment er at man i undersøkelsen har målt stressnivået hos de to typene mennesker som kalles mestere/masters og katastrofer/disasters. Dette er helt forskjellig, og langt høyere hos katastrofer/disasters, selv om de utad har helt lik adferd.
Det er dette som peker på at det her ligger to typer drivere på det som utenpå kan se ut som samme adferd.

Falsk eller ekte snillhet og generøsitet?

Det som styrer hvorvidt adferden er ekte eller falsk er våre holdninger og hva som preger den. Sagt på en enkel måte så vil graden av stress henge på om vi i utgangspunktet kjenner smerte og frykt eller om vi kjenner glede og styrke når vi utfører snillhet og generøsitet. Første kategori medfører mye stress. Siste det motsatte, mer ro. Første kategori strekker seg for å være snille/generøse, ofte på bekostning av seg selv. Andre kategori gjør det helt naturig fordi de føler det i hele seg.

Å se forskjell med det blotte øyet er nærmest umulig da mennesker som har mye smerte/frykt i seg skjuler det godt. De det gjelder er sjelden klar over det selv også. Det fører derfor fort til konflikt når de samme forsøker å uttrykke seg. Smerten/frykten blander seg inn og kommer ut i ord som dessverre handler om at den andre skulle, kunne gjort/sagt noe annet enn det som faktisk skjedde. Ofte i bebreidende klagende form. Dermed er det i gang. Hvis begge parter da kjenner på smerte/frykt så blir det alt for krevende å kommunisere.

Den andre kategorien snakker i større grad ut fra seg selv og sin egen glede/styrke og snakker dermed mer i jeg-form. Det blir tydeligere og langt lettere for mottaker å forstå. Om den andre parten da er av første eller andre kategori er dermed underordnet.

Å bevege seg fra den ene til den andre kategori handler om å frigjøre seg fra smerte/frykt og bli fri. Det medfører større uavhengighet fra om ting er si eller så og dermed mindre behov for at andre skal bøte på smerten/frykten for deg. Så fortvil ikke om du i utgangspunktet er den som kjenner på smerte/frykt og sliter med relasjonen. Dette går an å gjøre noe med. Gode relasjoner må for de aller fleste læres.

De snille og generøse er i mindretall.

Det betyr at veldig mange som kjenner smerte/frykt mestrer det å være sammen med et annet menneske gjennom hele livet. God lesing.

Flinke barn

 

I det siste har det vært flere kronikker, artikler og debatter rundt samfunnets krav til perfeksjon, hva det gjør med oss og hva det fører til. Eksperter kommer med råd og tips til hvordan du som forelder skal forholde deg til dine barn med tanke på dette, og stiller spørsmål rundt hva vi som samfunn må gjøre for å få en slutt på det.

Ett av disse rådene går ut på at du ikke bare skal rose når noe er best eller langt over normal prestasjon, men heller rose når noe er ”sånn helt ok”, for at barnet skal forstå at det er greit å være middels god. Men et barn som får beskjed om at det har vært flink, er ikke nødvendigvis i stand til å bedømme hva du som forelder eller samfunnet for øvrig anser som helt middels godt, eller langt over forventet. I verste fall vil de føle seg holdt for narr hvis noe de har fått ros for blir slaktet av alle andre, og derfor oppleve tap av tillit til forelder. Dessuten er det å få ros en ytre motivasjonsfaktor, og den må opprettholdes over tid. Den er som et stimuli, der effekten avtar over tid og barnet vil etterspørre større og kraftigere doser med ros for å ikke føle seg utilstrekkelig.

Så hva skal man gjøre for å gi barnet sitt en god selvfølelse?

Barn har i utgangspunktet ikke behov for ros utenfra. Når vi roser barnet vårt, så roser vi helst fordi vi ønsker at barnet selv skal ta til seg budskapet og kjenne på det innenfra, i tillegg til at vi vil at barnet skal føle seg oppmuntret og elsket, selvsagt. Når det er sagt, så gjør det mer skade enn gagn å si ”så flink du er”.
Så hva skal vi si? Jeg vil ta i bruk noen eksempler på samtaler mellom barn og voksne, der man oppmuntrer og vedlikeholder barnets evne til å hente en motivasjon i seg selv for sine handlinger.

Barnet kommer inn med en blomsterbukett. ”Denne er til deg, mamma!”. Mor snur seg og ser blomsterbuketten. ”Har du plukket blomster til meg? Tusen takk, det setter jeg kjempestor pris på!” Hun gir barnet en klem, og setter blomstene i en vase på kjøkkenbordet eller liknende. Si gjerne at det var en flott bukett.

Barnet har tegnet og kommer til sin far og sier: ”Se, jeg har tegnet en tegning til deg”. Far tar imot tegningen. ”Har du tegnet til meg? Tusen takk, den var flott!”

En litt mer vrien situasjon: Et litt eldre barn/ungdom har jobbet med å lese til en prøve, og kommer til deg med karakteren. Se an barnets fremferd. Er barnet selv fornøyd, misfornøyd, eller er det vanskelig å si? Er det fornøyd, så si ”gratulerer!” Så moro for deg! Hvis du er usikker på hva barnet synes, så kan du si ”Er du fornøyd med resultatet? Hvis ja, se forrige reaksjon. Hvis nei: ”Det var leit.” Hvis barnet er ute etter råd, så spør om h*n har en plan for å endre det. Hvis barnet er misfornøyd, så si det samme.

Hvis du og barnet ditt er uenige om hva som er et godt resultat kan det være vrient å forholde seg til resultatet. Og du har lov til å ha en mening. Men å ytre din mening om andres handlinger/resultater uten å ha blitt spurt er noe du bør unngå. Ut fra hva jeg har skrevet over, så kan det se ut som om jeg motsier meg selv. Forskjellen er at i de tidligere eksemplene har du fått en gave. Og hvis et barn kommer for å vise deg kjolen sin, leken sin eller liknende, så er det ikke sikkert de forstår at de skal si ”hva synes du om denne?”, og de sier i stedet ”se!”. Det betyr i hovedsak det samme, og her må man bruke litt skjønn. For blir du bedt om en mening, så kan du gi den.

Man kan også bruke denne metoden på barn som er vant til å få ros om egen person. Men det kan oppleves sjokkerende når et barn som er vant til å få direkte ros fra mor og far, slutter å få det. I tillegg er effekten fra andre arenaer i samfunnet så stor, at det kanskje ikke vil ha ønsket effekt. Det kan derfor være lurt å forklare situasjonen for barnet, ved å for eksempel si:

”I mitt ønske om å bygge opp din selvtillit og tro på egne evner, har jeg gitt deg ros. Jeg forstår at det har gjort at du ikke har fått mulighet til selv å bedømme det du står for og gjør. Det beklager jeg.”

 Da vil du gjøre barnet ditt oppmerksom på at det kommer en endring, og det vil være lettere å omfavne endringen og forstå at den skjer. I samme situasjon kan du gjerne forklare hva du sikter til, gjerne med eksempler. Vær obs på at du ikke bruker eksempler som kan få barnet til å føle at det har feilet.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Gledesrisiko

Mennesker som er i prosess og som har oppnådd resultater som de har kunnet glede seg over har ofte kjent på en rask tilbakevending av gammel smerte eller frykt for at smerten skal gjenoppstå. Denne reaksjonen er ganske umiddelbar og kan være relativt intens.

Grunnen til at det er slik er at den ubevisste automatiserte delen av hjernen ikke er vant til den nye tilstanden. Gleden over frihet fra smerte er et ukjent fenomen rett og slett fordi smerten har vært der lenge og er kjent. Dessuten har smertefrihet ofte forsvunet etter kort tid. Glede inneholder derfor en risiko for at det ikke varer. Denne delen av hjernen jobber på vane og klarer ikke forholde seg til den nye tilstanden.

Smertefrihet må derfor oppleves over litt tid før det blir en normaltilstand og automatikken venner seg til at det varer. For den som er rammet er det vesentlig å lage hensiktmessige fortolkninger av situasjonen som sier at denne gleden er reell og god og verd å ta sjansen på å være i når smerten ikke er der. Vedkommende behøver ikke tro at det forblir slik, dvs være optimist. Det er nok å glede seg over dette i nuet. Da programmeres det ubevisste og den nye tilstanden tilvennes raskere.

Pessimisme og optimisme

Pessimisme og optimisme er to personlighetstrekk, egenskaper eller delpersonligheter som er det begrepet vi bruker innenfor psykosyntesen.

Som alle andre delpersonligheter så er pessimisten og optimisten drevet av en følelse og et behov. Det typiske for pessimisme er at frykten for at noe skal gå galt, og dermed påføre en smerte ved at det går galt, utløser et behov for å være forberedt i så tilfelle. Dermed forskutteres at det går galt og pessimismen er et faktum.
Optimisme er det samme, men med motsatt fortegn. For å slippe å kjenne på frykten for at det skal gå galt så kobler behovet for å tro på at det går godt inn og dermed optimisme.

Noen vil kanskje tenke at det kan være lurt å være forberedt. I den grad det er noe poeng så er det bedre å forholde seg nøkternt og realistisk avventende. Det tar mye mindre energi og opptar tankegangen langt mindre.
Du spør kanskje da om man ikke går glipp av det å glede seg til ting? Svaret er at det gjør man nødvendigvis ikke. Gleden er i nuet med tanke på en fremtidig hendelse som man ser frem til. Gleden stopper der, før optimisten eller pessimisten kobler inn og tror noe om det som måtte komme.

Ha en god og nøkternt realistisk sommer i nuet og gled deg over å være tilstede akkurat der du er til enhver tid.

Lettelse og glede

Har du tenkt på at det er en forskjell på lettelse og glede?

  • Lettelse er den følelsen du kjenner når en frykt eller smerte/sorg forsvinner. Varer relativt kort tid, men er deilig å kjenne på. Typisk etter bestått eksamen eller nå du er ferdig hos tannlegen og i slike settinger. Oppnås også ved selvmedisinering i en eller annen form.
  • Glede er den følelsen du kan kjenne når du på tross av en frykt og eller smerte/sorg kan kjenne deg tilfreds med livet og tilstedeværelsen. Med andre ord en mye mer sjelden følelse. Gleden handler også om de små ting som blomster i veikanten, det første jordbæret om sommeren, en is i solen osv. Nytelsen er en glede. Tilfredsheten når du er i kontakt med deg selv er en glede. Gleden har mange former og kjennetegnes først og fremst ved at den har rot i deg selv. Det som kommer fra andre er nærmest for en bonus å regne.

Så nyt dagen selv om det regner. Nyt å være til, til tross for de utfordringer som måtte være der. Vær deg selv.

Det sto en interessant artikkel om posttraumatisk vekst i Aftenposten i går. Den synliggjør hva glede kan være på tross av.
Følg lenken: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Med-livet-i-gave-7236615.html