Stikkordarkiv: frihet

AKSEPT FOR Å FRIGJØRE

Uncategorized, , , , , , , , ,

Dette er første del av en rekke innlegg som handler om det å akseptere for å bli fri fra det som ellers begrenser oss. Innleggene er naturlig å lese etter hverandre, men kan også leses hver for seg. God lesning.

Del 1

Aksept er veldig sentralt i møte med livet. I hvordan vi forholder oss til det som oppstår i oss som mennesker og alle kampene vi kjemper mot det vi vil ha og ikke vil ha. Dette medfører ofte mye stress og smerte i kroppen og binder opp kapasitet som kunne vært brukt mer hensiktsmessig i mange situasjoner. MIndre stress og smerte kunne dermed bidratt til ett bedre og mer autentisk liv.

Med akseptering mener vi å velge å se og holde ut med både den indre og den ytre virkeligheten uten å flykte fra, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne virkeligheten på en mer hensiktsmessig og klokere måte. Vi må med andre ord akseptere virkeligheten som den er akkurat nå. Aksepten må være emosjonell i tillegg til intellektuell. På samme måte rommer akseptering ifølge dialektikken, kunsten å diskutere, både en aktiv og en passiv holdning på samme tid. Akseptering innebærer samtidig å stoppe opp og gå framover i et gitt øyeblikk – noe som kan fortone seg motsetningsfylt. Å gå framover og å stoppe opp oppfattes jo som uforenlige motsetninger, og det samme gjelder aktivitet og passivitet. Men dette er to sider av samme sak.

Å akseptere får oss til å stoppe opp samtidig som det bringer oss fremover og ut av det som holder oss igjen.

Aksept gir frihet til endringer. Vi omfavner da smerten, føler den og møter den med hengivenhet og varme til oss selv. Vi undersøker hva den kan fortelle oss, så vi finner ut hvilke erfaringer den kan gi oss slik at den kan føre til utvikling av oss selv.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Uncategorized, , , , , , , , , , , ,

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Hersketeknikker 2

Uncategorized, , , , , , , , , ,

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Overgrep mot barn og voksne

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Familiedilemma

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , ,
En leser sendte nylig inn følgende spørsmål:
Min gamle far, på 85, har blitt svært dårlig det siste året. Vi tre barna er der så godt vi kan med praktisk hjelp, samvær og omsorg. Delvis via å kommunisere med hverandre om hvem som gjør hva, delvis uten.
 
Relasjonen mellom storesøster og storebror har lenge vært litt anstrengt. Hun synes han er sarkastisk og regner sjelden med han i familiesammenhenger. I motsetning til storesøster og jeg som har et veldig nært søskenforhold. Det er vondt å se når hun dytter han ut ved å unngå å involvere han i forhold som gjelder særlig mamma og pappa. Dette tror jeg bidrar til at han også slenger litt skarpe kommentarer til henne. Jeg opplever ikke at han er sånn mot meg. Han kan være sosialt krevende, men ikke direkte mot meg. Så tenker jeg at storebror på flere måter ikke har vært så heldig i livet. Der vi to søstrene har fått vår dose av oppmerksomhet gjennom jobber og liv har han mer vært den anonyme storebroren. Men i kulissene ser jeg at han besøker mamma på sykehjemmet ofte og lenge. Han besøker pappa ofte og lenge, men hverken med å poste det på facebook eller fortelle om det. Så til livet nå:
 
Pappa har denne uken bestilt et 3 ukers opphold på rehabilitering i Spania for å hente krefter og varme i februar.
Storesøster spurte pappa om han ønsket besøk og det ville han veldig gjerne. Så spurte hun om jeg ville være med nedover og det vil jeg også gjerne. Når jeg da sier at det vel er naturlig at vår bror også blir spurt, vil ikke hun det.
Selv tenker jeg at det der og da er fint for oss som familie (uten hverken samboere eller barn) å ha noen dager sammen. I et litt lengre perspektiv er det å vite at vi stod sammen for og med pappa i hans sist leveår ev verdi i seg selv.
 
I samtale med pappa om reisen og en mulighet for besøk av sine barn reagerte han veldig positivt. Han hadde nok ikke sett det som en mulighet, men gjentok flere ganger at det hadde vært fantastisk. Så er han for gammel til å ta del i dette søskenforholdet og vil nok ikke skjære gjennom og si at han vil ha besøk av alle sine tre barn om de vil og kan.
 
Så kommer jeg til ubehaget der jeg står foran følgende valg:  Storesøster ringte meg i går kveld og sa klart og tydelig at dersom storebror blir spurt om å bli med vil hun ikke reise. Da får han og jeg reise ned på et annet tidspunkt enn henne og hun reiser uansett sier hun. Hun sier hun er voksen nok til å stå opp for seg selv og fire dager med spydigheter vil hun ikke utsette seg selv for.
 
Jeg har noen alternative valg som alle innebærer tap:
1. reise med storesøster og ikke spørre storebror. Han blir da stående utenfor et prosjekt eller få høre at han i praksis ikke er velkommen.
2. la være å reise i lojalitet med storebror. Da reiser storesøster og mottar alles applaus som den rause datteren som besøker far på rehabilitering.
3. reise med storebror og la storesøster stå for sitt valg. Da  vil det bli en skikkelig test på søsterforholdet.
 
Uansett hvilket valg jeg tar er det tapere; pappa taper et fellesskap med sine tre barn,  storebror taper om jeg reiser med min søster, som taper om jeg velger å spørre storebror og reise med han. Min integritet taper om jeg ikke står opp for broren min.
Etter en grublete natt og en god prat med min samboer har jeg kommet frem til at jeg må stå opp for meg selv og det jeg ønsker å stå for. Jeg har et nært forhold til min søster og det kommer til å bli ubehagelig. Men er det nært tåler det vel det? Så er det samtidig så stusselig å gjøre dette uten å stå samlet som søsken. Alt dette vet jeg jo at hun også vet og ser.
 
Selv vet hverken pappa eller min bror om dette dilemmaet -ennå. Men det vil vel komme frem uansett hvilket alternativ som velges.
Hva tenker du at jeg bør gjøre?
Svar:
Å stå i slike dilemmaer kan for mange være krevende, nettopp fordi ingen alternativer synes å være optimale. Noen vil kunne bli såret og valget blir ofte derfor mellom flere onder, i en situasjon som i utgangspunktet skulle være noe positivt.
Det gode i situasjonen blir ofte lidende under enkeltmenneskers uhensiktmessige tankemønstre. Så også her hvor du står overfor en bror og en søster som viser tydelige offermønstre versus hverandre.
Det som er viktig å ha i bakhodet er at offermønstre og sårbarhet bygger på avhengigheter og uforløste smerter. I så måte så er dine søsken i selskap med veldig mange andre. Situasjonen er således klassisk og svaret på hva man kan og kanskje bør gjøre kan følge samme mal hver gang. Jeg vil med bakgrunn i ditt dilemma gå gjennom hvilken prosedyre du kan følge for å komme frem til hva som er riktig for deg å gjøre.
  1. Først og fremst er det viktig å kjenne etter hva ditt egosistiske behov er rent personlig. I dette tilfellet vil jeg tro, som du også sier, at det er å besøke din far i Spania og ikke minst ha det hyggelig mens du er der slik at ditt samvær med ham blir best mulig for dere begge.
  2. Neste skritt er å kjenne etter hva slags holdning du har overfor mennesker, her dine søsken, som ikke klarer å forholde seg til hverandre på en voksen, respektfull og avklart måte. Hvis du når du kjenner etter, og klarer å unngå å selv bli et offer for dine søskens uoverenstemmelser, kjenner avsky og/eller empati så har du i utgangspunktet fått kontakt med viktige ståsteder for å bestemme hva du gjør videre.
    ————————————————————-
    De to foregående punktene er grunnlaget for hva du gjør videre, Hvilken av dine søskens adferd, med strek under adferd, du kjenner avsky for og hvilken av dine søsken du kjenner empati for forteller noe om hva du intuitivt vet om dem. Avsky forteller om at vedkommende burde ha evne til å vite bedre og endre adferd, mens empati trekker i retning av at vedkommende ikke er i stand til det i særlig grad. Uansett hva du kjenner av de to alternativene så har du muligheten til å la begge vokse på sitt ståsted. Deres utgangspunkt er imidlertid forskjellig. Du har muligheten til å velge utfra en totalkunnskap om hva de er i stand til å håndtere på en for dem hensiktsmessig måte.
    ————————————————————
  3. Det valget du har tatt allerede er i tråd med ovenstående behovsøvelse og dekker opp begge nivåer. Sannsynligheten for at det blir nærmest det du ønsker for opplevelsen er relativt stor. I dette punkt 3 er det allikevel viktig å gå innom hva du skal si til dine søsken om saken hvis du skal si noe når de tar det opp, eller om de ikke selv tar det opp. Dersom du blir enig med deg selv om å si noe må det formuleres tydelig og empatisk slik at du kan inspirere til kanskje å møte hverandre på en mer optimal måte.

Øvelsen jeg skisserer kan med fordel brukes på det meste. Klarer du å være ærlig med deg selv så ender du som oftest opp der du gjorde. Valget ditt stemmer godt med bakgrunnen du redegjør for. Masse lykke til og godt tur!

Tåkekarusellen

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Innlegg skrevet av en leser:

Maria gikk rundt i rommet uten mål og mening. Hun prøvde å tenke ut hva det egentlig var hun skulle. Ikke bare denne dagen, men i det store og det hele, i livet generelt. Hun hadde koblet seg av skoleoppgavene som hadde en påstått og tilsynelatende garanti om en lysende framtid om hun bare gjorde dem bra nok. Om hun bare var flink nok. Hun hadde tatt et avbrekk fra oppgaven for å chatte litt med veninnen sin Ida, men midt under den vanlige praten om alt og ingenting stoppet hun opp. Hun så plutselig med tomt blikk på skjermen. Ida tastet inn ord og setninger om sosialt spill i vennekretsen som Maria vanligvis alltid valgte Idas side i, noen ideer Maria alltid var enig i og noen vitser Maria alltid automatisk lo av og kom med en passende respons på. Som om de var programmert in-tune til å le sammen og være enige. Men Maria så nå ordene som en mengde ord, en storm av mening hun ikke helt kunne se lenger. Ida som engasjert motpart ønsket respons, latter på vitsene, nikk på ideene og risting på hodet av beskrivelsene av hva hennes fiender hadde gjort så urettferdig mot henne.
Noe hadde satt stopp. En likegyldighet kom over Maria og hun ble sjalu på Ida som levde i denne verden der alt dette betydde noe. Hvor irriterende frisøren hennes var, hvordan Thomas ikke kunne ta initiativ, hvor dyrt det var med kollektivtrafikk og hvor urettferdig det hadde vært at Ingrid ikke hadde invitert henne med på lunsj forrige torsdag når alle de andre jentene skulle det. Det var da hun forsto at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Hun hadde koblet av karusellen og brutt koblingen. Ida sitt meningsløse og fantasifulle engasjement kunne ikke lenger få noen respons for hun hadde koblet av. Hun var inne i en nøytral og likegyldig sone der støyen bare fløt forbi og det var ingen tvil om at det Ida nettopp hadde berettet om ikke kunne beskrives som noe annet en nettopp støy. «Er du der?» kom det på melding. Maria hadde lyst til å skrive at hun aldri før hadde vært mer til stede, men hun lot være. Hun visste at i dette øyeblikk var hun blitt en kald fisk, hun var ikke lenger brukbar til Idas formål som bekreftelse. Derfor gikk hun nå, Maria, rundt i rommet og prøvde å komme på hva det var som var så meningsfullt. Hun visste at hun delte Ida sitt engasjement over små hverdagslige ting, men hun kjente sjalusien igjen. «Hva skal jeg da» tenkte hun «Om ikke jeg kan irritere meg over frisøren eller være bitter over at gutten JEG liker ikke tar initiativ». Maria følte uroen komme over seg; «hun kunne da ikke bare melde seg ut?»
Hun så på oppgaven hun hadde skrevet. Den handlet om hvordan den britiske regjeringen hadde håndtert den økonomiske krisen i 2007. Hun hadde sjekket med kompetansemålene som var satt og hun var godt innenfor. Alt som Henrik, engelsklæreren hennes visste å mene noe om, var der og etter hva hun kunne se lå hun an til en god femmer og kanskje sekser. Hun mestret engelsk svært godt etter et utvekslingsår i Australia. Det hadde vært et godt år ettersom hun hadde kunne vært litt alene i den formen at hun kunne velge sine venner på nytt, at hun kunne velge hvem hun på mange måter var på nytt. Når hun hadde kommet hjem igjen hadde hun falt litt tilbake i sitt gamle spor og i de gamle rollene hun hadde blant sine barndomsvenniner. Maria visste ikke helt hva hun skulle tenke om disse refleksjonene om eksistensen. Det eneste hun visste var at det var noe hun fryktet mer en noe annet. Nemlig det å se igjennom sin egen tilværelse. Hun maktet ikke å være så våken. Hun åpnet chat vinduet igjen. «Er du der?» hadde Ida spurt. «Ja, jeg er fortsatt her, hva var det frisøren din hadde sagt igjen?» «Så distre du er, jeg sa det jo nettopp!» «Beklager, det skal ikke skje igjen» sa Maria selvom hun visste det var løgn. «Ida is typing» sto det og hun fikk gleden av å fortelle det enda en gang med Maria som publikum. Hvor lenge hun skulle greie å holde engasjementet oppe. Hvor lenge hun greide å stå ved siden av Ida sin tåkekarusell og heie eller høre på hvor fantastisk og dramatisk turen hadde vært. Men en ting visste hun. At hun gruet seg veldig til det skulle skje igjen.

Anders E.

 

Flukten fra kjedsomheten

Uncategorized, , , ,

Neste følelse ut er kjedsomhet. En følelse de fleste er i kontakt med før eller senere i løpet av livet. Kjedsomhet har gjennom de siste tiårene blitt mer og mer sjelden gitt et stadig økende tempo med grad av ytre stimuleringsmuligheter. Følelsen kjedsomhet kan beskrives som et tomrom hvor ingenting skjer. Tomrommet oppleves av de fleste som ubehagelig.

Den dominerende reaksjonsmåten med hensyn på kjedsomhet er å forsøke å kvitte seg med følelsen så fort som mulig. Ganske naturlig gitt at den blir oppfattet som ubehagelig. Mennesker har på denne bakgrunn laget seg diverse fluktmetoder. Den vanligste metoden i dag er følgende:

Hvis du kjeder deg må du finne på noe = AKTIVITET

Denne reaksjonen er som reaksjonen på slitenhet innlært kulturelt over lang tid. Med en historikk hvor arbeid har vært respektert og verdsatt høyt så var det lite rom for å si at man kjedet seg. Aktivitetsnivået var, hos de som arbeidet, høyt og når man først hadde fri så var man så sliten at hvilen ga nødvendig ro og fred hvis man ikke falt i søvn med en gang man la seg ned. Kjedsomhet forekom historisk i sosiale klasser hvor man hverken var fysisk slitne eller hadde for mye å gjøre og ble således fort sett ned på av flertallet i befolkningen. Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i utsagnet; Hvis du kjeder deg så får du finne på noe å gjøre.

Det er betimelig å spørre seg om noe ikke ble borte på veien mellom hardt kroppsarbeid og god hvile hvor det sjelden var tid til å kjede seg og dagens samfunn hvor arbeid er mye mindre fysisk enn før. Fritiden fylles med aktivitet og diverse medier i form av skjermer i forskjellig størrelser. Kanskje går vi glipp av hensikten med kjedsomhet?
Jeg tror hensikten med kjedsomhet som følelse fra opprinnelsen var at vi skulle være

Kreative og frittenkende

Kreativitet oppstår som oftest fra ingenting. Ingenting er en form for frihet og fravær av alt. I en tilstand av frihet, som kjedsomhet egentlig er, er det rom for at vi kan la tankene løpe inspirert av hva vi selv måtte finne interesse for i nuet. Test ut den frie tanken når du har tid en kveld og det meste er unnagjort. La TV, PC og pad/mobil være avslått og sett deg ned for å gjøre ingenting. Vent, vær tålmodig og se hva som kommer. Unngå meditasjonsprogrammer og lyd, bare ha det helt stille for å komme i kontakt med kjedsomheten.

Nyt kjedsomheten og tren kreativiteten! Begge deler er en gave.

Avvisning og tiltak

Uncategorized, , , , , , ,

En leser sendte inn følgende spørsmål:

Tidligere tekster på bloggen din har handlet om å bli avvist og hvordan håndtere dette. Den som opplever å bli avvist har naturlig nok størst ønske om å komme ut av den situasjonen, å bruke energien på å finne sin egen verdi uavhengig av andres oppmerksomhet eller imøtekommenhet. Så er det samtidig så vanskelig fordi det å trekke seg unna kan innebære enda større avstand enn den kunstige nærheten det er å være sammen uten å være nære. Der er jeg nå. Det er vondt og det gjør meg liten, redd og forvirret. Er jeg ikke den flotte personen jeg så på meg selv som? Jeg har betraktet meg selv som sterk, trygg og med masse positiv energi. Nå opplever jeg stadig oftere å se meg selv som klengete, forstyrrende og til irritasjon for min elskede.
Jeg skal ikke gi opp å akseptere meg selv som den jeg er og se de sidene jeg før har vært trygg på er flotte egenskaper og sider ved meg.

Men hva med den som avviser? Hva slags følelser og drivkrefter ligger bak det å avvise? Jeg synes så ofte oppmerksomheten i et forhold tas eller gis til den som opplever avvisningen. Er det noe den som avviser opplever som vanskelig som kan endres? Er man fornøyd med livet sånn det er, finnes det vel  ingen grunn til endring. Men hva når en person går fra å være åpen, leken og imøtekommende til å bli lukket og avvisende? Kan et forhold preget av  avvisning være godt for den ene men ikke den andre? Kan en livspartner være tilfreds med livet og samtidig vite at den man lever med er i en form for sorg? Kanskje. Å leve et godt liv er jo ens eget ansvar alene.

Jeg vil likevel gjerne høre om det er måter å håndtere temaet avvisning på som kan være fruktbare innganger annet enn å ta utgangspunkt i den som opplever avvisningen. Ser at det jeg skriver høres umulig ut all den tid aksept er det eneste saliggjørende svaret jeg har hørt så langt. Leter likevel etter andre veier å gå som kan skape nærhet igjen.

Svar:
Avvisning er smertefullt og som du sier så er det i utgangspunktet den som opplever seg avvist som har ansvar for sin egen smerte. Uavhengig av den andres måte å forholde seg til dette på så vil det å arbeide med sine egne smerter med selvaksept øke styrken og evnen til å tåle den virkeligheten man til enhver tid møter i form av økt uavhengighet og frihet. Klarer man i tillegg å elske den andre ubetinget så har man kommet langt i sin egen frihetsutvikling. Over tid er imidlertid dette en meget krevende øvelse som nærmest er umenneskelig dersom man ikke opplever positive endringer hos den annen part. Sagt på en annen måte så vil du som menneske måtte kjenne på smertene med jevne og ujevne mellomrom. Dersom man allikevel velger å bli så er det vanligvis enten basert på ubetinget kjærlighet eller frykt for ensomhet.

Samtidig er det betimelig å spørre, slik du gjør, hvordan den annen part kan leve med at partneren går rundt med skuffelse, savn, bitterhet, oppgitthet eller hvilken grad av smerte vedkommende nå har. Dersom du i tillegg deler smertene i form av tydelighet slik at vedkommende vet hva du går og kjenner på og hva du i praksis trenger, uten at du får respons, så blir du fort et offer for omstendighetene med påfølgende avmakt og håpløshet som følelsesmessig konsekvens.

En partner som er informert og allikevel ikke viser tegn til å nærme seg på dine premisser kan kun klare å nærme seg dersom vedkommende er helt fri. Det vil si at dine smerter ikke tar ham. Dersom vedkommende er fri i ordets egentlige forstand er det to drivere som er aktuelle for å gjøre noe for den annen part. Lyst, rettferdig sinne mot seg selv eller ubetinget kjærlighet. Lyst er betinget av at det finnes noe som skaper lyst. Rettferdig sinne er betinget av at du ikke klarer å stå i dine smerter selv og han bør gripe inn for å redde deg. Ubetinget kjærlighet er ubetinget og utføres uten noen spesiell grunn, dvs at han bare er nær fordi du ønsker det.
Dersom han er i selvavvisning vil adferden styres av frykt. Dette kan få mange uttrykk avhengig av situasjon og grad av press. Ofte blir resultatet aggresjon, bebreidelse og ytterligere avvisning.

Dersom din partner er i den førstnevnte kategorien i forrige avsnitt så må ytterligere noen elementer på plass.
Først og fremst må han vite nøyaktig hva du trenger. Det er ikke sikkert oppskriften på hvordan ting skal gjøres i praksis finnes i hans hjerne. Om nødvendig må det presenteres en nøyaktig oppskrift. Tenk på det litt som voksenopplæring. La meg ta et eksempel:

Dersom du ønsker å ha en romantisk kveld med alt som hører til så må du beskrive en slik i detalj:
Huset bør være ryddig når du kommer hjem, men ikke nødvendigvis rengjort.
Du setter pris på å bli møtt i døren med en omfavnelse og et kyss.
Du vil gjerne bli hjulpet av med yttertøyet som han henger opp for deg.
Middagen vil du gjerne lage sammen med ham med småprating hvor han forteller uoppfordret om sine opplevelser fra dagen, omfavnelser og småkosing.
Hyggelig om han har pyntet seg litt.
Mobiler og annet som kan forstyrre bør være slått av.
Mens dere spiser så er det hyggelig om han forteller som sine tanker om smått og stort og spør deg om det samme.
Hyggelig hvis han gjør tilnærmelser med antydning om noe seksuelt samtidig som du står fritt til å kjenne på lyst hos deg.

Mange mennesker må ha oppskriften i detalj fordi den ikke ligger tilgjengelig uten videre. Man er et resultat av tidlig påvirkning i livet og har med seg det man har. Hvis en mann ikke har lært ovenstående av sin far eller mor så blir det du som må lære ham det. Hvis du tar dette over på det seksuelle området så er fremgangsmåten den samme. Gå i detalj, ta med hver minste detalj. Dette er informasjon og opplæring. Forutsetningen for at dette skal lykkes og ikke bli påtrengende er imidlertid at du selv står i ubetinget kjærlighet når du beskriver og tar i mot. Det gir rom for ham til å prøve og feile litt. Smilet og humoren kommer og det er plass til selvironi. Klimaet er dermed satt for at slike øvelser kan ha noe for seg og skape resultater. Man kan kanskje til og med ha det litt gøy sammen.

Det at du står fritt og ikke drives av offer og avhengighet er en forutsetning for å lykkes med øvelsen. Forutsetningen for å stå fritt er at selvakseptøvelsen er fullført. Ellers er du ikke fri og lavereliggende krefter vil fort forstyrre stemningen. Er du fri vil du tåle et nei og prøve på nytt ved en annen anledning eller med et annet tema. 

Lykke til!

Frihet og smerte, motsetninger?

Uncategorized, , , , ,

Har gjennom mange menneskers prosesser fått spørsmål om ovenstående. Mange reflekterer rundt fenomenet og gjør seg tanker om at det ofte er via smerten man opplever større grad av frihet.

Jeg deler fullt og helt den erfaringen. Kanskje handler det å være menneske og vokse om å forstå de smertene vi kjenner, og dermed kunne bruke de til egen vekst og frigjøring. Har i det siste skrevet om kommunikasjon om vanskelig temaer, savn og ensomhet, skam ved å få bebreidelser som barn med de følger det kan ha. Alt sammen smerter som er krevende å stå i selvaksept overfor.

Når resultatet av at man frigjør seg og endrer adferd mot mer frihet og fred med seg selv så kommer skuffelsen som en følge av at omgivelsene ikke responderer som man ønsker. Det kan fort bli ny skam hvis man ikke bruker skuffelsen hensiktsmessig. Husk da at skuffelse er en sunn skyld i den form at det har oppstått en illusjon, laget på et tidspunkt hvor man kanskje trodde man trengte den. Når tiden er inne for å gå videre så brister denne og læringsmuligheten ligger der. Ofte er det ikke før man konkluderer med å gå videre alene at man får den savnede responsen. Er den andre fri er det imidlertid usikkert m responsen kommer, nettopp fordi den andre er fri fra egen ensomhetsfrykt.

Dess friere man blir dess mer selektiv blir man, samtidig som ydmykheten og rausheten øker også med de man før har vært avhengige av. Forelskelse går over for å bli erstattet av respekt, men kun i de tilfeller hvor omgivelsene agerer på bakgrunn av selvrespekt. Hvis ikke kommer automatisk avsky. Når man møtes i respekt møtes man som frie mennesker som er sammen fordi man stimuleres til ytterligere vekst av hverandre.

For å komme dit må man gjennom smerter. De må brukes konstruktivt og hensktsmessig slik at resultatet blir frigjøring. Ensomheten vil følge av det og utfordringen blir å bruke denne til å inspirere den eller de som kan fylle dette sosiale frie tomrommet ubetinget. Lykke til med det.

Ingen mennesker klarer å være i frihet alltid og til enhver tid.
De som eventuelt klarer det er ikke mennesker.

Tips: Søk på nøkkelordene i innlegget og se tilstøtende tematikk.

Slippe taket i gamle mønstre

Uncategorized, , , ,
Følgende spørsmål ble sendt inn av en leser: 
Et tema som opptar meg er hvordan gi slipp. Det vises stadig til hvor viktig det er å gi slipp og jeg forstår det intellektuelt, men føler at jeg ikke får det til – tankene mine gjør som de vil uansett.  
Er det fordi jeg mangler den hele og fulle aksepten på at ting er som de er? (Spørsmålet er forkortet)
 
Svaret på det er sammensatt, men det viser at det i enhver frigjøring fra gamle mønstre går en viss tid og må legges inn en viss innsats for å få frigjort seg fullt ut. Noen ganger blir man ikke helt fri fordi det kanskje handler om mennesker som står en veldig nær. Bindingene er dermed sterkere og har ofte lenger historikk.
 
Det du spør om her er et klassisk eksempel på at «det napper i strikken» hvilket vil si at gamle mønstre slår seg på fordi vi har inntatt en ny og uvant holdning. Den nye holdningen styres av ett nervesystem, det parasympatiske og den gamle vanen styres av et annet nervesystem, det sympatiske. Førstnevnte nye mønster er drevet av vilje basert på rettferdig sinne, nok er nok, og behovet for å frigjøre seg. Det gamle mønsteret er drevet av frykt for den smerten som ville komme hvis man vendte ryggen til problemet eller vedkommende. 
 
Når det nye mønsteret brukes vil derfor det gamle slå seg på fordi den gamle frykten gjenoppstår i den delen av hjernen som handler om å unngå den gamle smerten. Slik vil det være en stund, men dess mer du står i det nye mønsteret, dess svakere blir det gamle og til slutt er nappingen svak og vag og blir til slutt bare et minne om noe som ikke lenger er en del av ditt nye liv. 
 
Nappingen møtes best med selvaksept. Lykke til.
 

Kjedsomhet

Uncategorized,

Følelsen kjedsomhet oppstår som en følge av at underholdningen opphører. Med undeholdningen mener jeg alt som av en eller annen grunn tar vår oppmerksomhet.

Eksempelvis kjeder ofte barn seg når det regner ute, lekene ikke er nye og interessante og mor og eller far har ikke tid til å leke. Kjedsomheten er da startfølelsen på et mønster som kan gå i to retninger.

  1. Noen barn begynner å sutre og søke oppmerksomhet og undeholdning til tross for at de har fått beskjed om at mor og eller far er opptatt.
  2. Andre barn vil forsøke å finne på noe annet helt selv. Kreativitet, engasjement og personlig utvikling har ofte sitt utspring i kjedsomhet.

Kort sagt så er egentlig kjedsomhet, frihet til å velge nytt og annerledes. 

Som voksen betyr dette at det  kan være sunt å hoppe av karusellen og kjede seg av og til for å se hva som kan komme ut av det.

 

Gledesrisiko

Uncategorized, , , ,

Mennesker som er i prosess og som har oppnådd resultater som de har kunnet glede seg over har ofte kjent på en rask tilbakevending av gammel smerte eller frykt for at smerten skal gjenoppstå. Denne reaksjonen er ganske umiddelbar og kan være relativt intens.

Grunnen til at det er slik er at den ubevisste automatiserte delen av hjernen ikke er vant til den nye tilstanden. Gleden over frihet fra smerte er et ukjent fenomen rett og slett fordi smerten har vært der lenge og er kjent. Dessuten har smertefrihet ofte forsvunet etter kort tid. Glede inneholder derfor en risiko for at det ikke varer. Denne delen av hjernen jobber på vane og klarer ikke forholde seg til den nye tilstanden.

Smertefrihet må derfor oppleves over litt tid før det blir en normaltilstand og automatikken venner seg til at det varer. For den som er rammet er det vesentlig å lage hensiktmessige fortolkninger av situasjonen som sier at denne gleden er reell og god og verd å ta sjansen på å være i når smerten ikke er der. Vedkommende behøver ikke tro at det forblir slik, dvs være optimist. Det er nok å glede seg over dette i nuet. Da programmeres det ubevisste og den nye tilstanden tilvennes raskere.