Stikkordarkiv: frigjøring

AKSEPT OG SELVINNSIKT

Del 3

Selvinnsikt og selverkjennelse  handler om det å vende blikket innover i deg selv, bli bevisst hva som foregår inne i deg og tørre å se på det som måtte komme, og det er nettopp det som er et så viktig element i veien til aksept, at vi ikke er kroppen og hjernen vår, men kan vende blikket innover i oss selv og se på hva som foregår i kroppen og hjernen og hva den prøver å fortelle oss.

En viktig del av dette indre er det bevisste rommet, hvor følelsene befinner seg.

Så la oss se på hva en følelse er og hvor den kommer fra. En følelse er noe som oppstår basert på tidligere erfaringer, altså vår fortid, og hver eneste sanserfaring vi har er knyttet opp mot følelser. En følelse dukker opp før noe annet, for vi føler før vi er i stand til å handle/reagere. Det er kraften i følelsen som styrer oss og får oss til å handle.

Vi tror ofte at det er oss selv som velger og dermed handler ut fra følelsen som oppstod, men i realiteten er vi styrt av alt som har hvert, da følelser bygger på tidligere erfaringer og hva vi har opplevd før. Vi handler på autopilot slik vi er vant til å reagere og handler ut fra tidligere erfaringer som ligger i oss.

Ved å se på hva en følelse er, hvordan den oppstår og hvordan den spiller seg ut i oss, kan vi også forholde oss til at vi ikke er følelsene våre. Følelsene oppstår og forsvinner, de er flyktige og de har ingen substans. Vi kan ta et steg tilbake og observere følelsene som oppstår i oss. Det gir oss mulighet til refleksjon og vi kan dermed gjøre mer hensiktsmessige og klokere valg hva gjelder tanke og handling. Når vi ikke lar følelsene våre styre, men får perspektiv, kan vi betrakte dem og vurdere handling og tanke før vi gjør eller tenker noe. Denne innsikten fører til at det blir lettere å akseptere det som utspiller seg i kroppen og det psykiske, Det viser at vi mennesker er noe mere enn bare kropp og psyke. Vi kan reflektere over det som utspiller seg basert på det vi kan se på som, den historisk betingede adferden og tanken. Det ytre menneske som følelsene og historikken gjorde oss til.

Økt selvinnsikt bedrer muligheten for selverkjennelse
og gir dermed økt mulighet for aksept.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

AKSEPT FOR Å FRIGJØRE

Dette er første del av en rekke innlegg som handler om det å akseptere for å bli fri fra det som ellers begrenser oss. Innleggene er naturlig å lese etter hverandre, men kan også leses hver for seg. God lesning.

Del 1

Aksept er veldig sentralt i møte med livet. I hvordan vi forholder oss til det som oppstår i oss som mennesker og alle kampene vi kjemper mot det vi vil ha og ikke vil ha. Dette medfører ofte mye stress og smerte i kroppen og binder opp kapasitet som kunne vært brukt mer hensiktsmessig i mange situasjoner. MIndre stress og smerte kunne dermed bidratt til ett bedre og mer autentisk liv.

Med akseptering mener vi å velge å se og holde ut med både den indre og den ytre virkeligheten uten å flykte fra, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne virkeligheten på en mer hensiktsmessig og klokere måte. Vi må med andre ord akseptere virkeligheten som den er akkurat nå. Aksepten må være emosjonell i tillegg til intellektuell. På samme måte rommer akseptering ifølge dialektikken, kunsten å diskutere, både en aktiv og en passiv holdning på samme tid. Akseptering innebærer samtidig å stoppe opp og gå framover i et gitt øyeblikk – noe som kan fortone seg motsetningsfylt. Å gå framover og å stoppe opp oppfattes jo som uforenlige motsetninger, og det samme gjelder aktivitet og passivitet. Men dette er to sider av samme sak.

Å akseptere får oss til å stoppe opp samtidig som det bringer oss fremover og ut av det som holder oss igjen.

Aksept gir frihet til endringer. Vi omfavner da smerten, føler den og møter den med hengivenhet og varme til oss selv. Vi undersøker hva den kan fortelle oss, så vi finner ut hvilke erfaringer den kan gi oss slik at den kan føre til utvikling av oss selv.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Hersketeknikker 2

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Slippe taket i gamle mønstre

Følgende spørsmål ble sendt inn av en leser: 
Et tema som opptar meg er hvordan gi slipp. Det vises stadig til hvor viktig det er å gi slipp og jeg forstår det intellektuelt, men føler at jeg ikke får det til – tankene mine gjør som de vil uansett.  
Er det fordi jeg mangler den hele og fulle aksepten på at ting er som de er? (Spørsmålet er forkortet)
 
Svaret på det er sammensatt, men det viser at det i enhver frigjøring fra gamle mønstre går en viss tid og må legges inn en viss innsats for å få frigjort seg fullt ut. Noen ganger blir man ikke helt fri fordi det kanskje handler om mennesker som står en veldig nær. Bindingene er dermed sterkere og har ofte lenger historikk.
 
Det du spør om her er et klassisk eksempel på at «det napper i strikken» hvilket vil si at gamle mønstre slår seg på fordi vi har inntatt en ny og uvant holdning. Den nye holdningen styres av ett nervesystem, det parasympatiske og den gamle vanen styres av et annet nervesystem, det sympatiske. Førstnevnte nye mønster er drevet av vilje basert på rettferdig sinne, nok er nok, og behovet for å frigjøre seg. Det gamle mønsteret er drevet av frykt for den smerten som ville komme hvis man vendte ryggen til problemet eller vedkommende. 
 
Når det nye mønsteret brukes vil derfor det gamle slå seg på fordi den gamle frykten gjenoppstår i den delen av hjernen som handler om å unngå den gamle smerten. Slik vil det være en stund, men dess mer du står i det nye mønsteret, dess svakere blir det gamle og til slutt er nappingen svak og vag og blir til slutt bare et minne om noe som ikke lenger er en del av ditt nye liv. 
 
Nappingen møtes best med selvaksept. Lykke til.