Stikkordarkiv: forventning

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

6. august 2016Uncategorizedaggresjon, angst, avhengig, avhengighet, barn, bitterhet, fordom, fordommer, foreldre, forventning, frykt, illusjon, mindreverd, narsissisme, offer, parasitt, psykopat, skam, skuffelse, skyld, smerteDialoggruppen

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer.

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det.

Så fikk jeg døra rett i trynet.
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom.

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik?

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det?

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke).

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig.

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
- En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn. For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

Sexpress

30. mai 2016Uncategorizedavhengig, avhengighet, følelser, forventning, offer, partner, samliv, seksualitet, selvmedisinering, sex, skuffelseDialoggruppen

Jeg får aldri gå i fred. Det er et konstant press på å være med på mer seksuelt. Ofte handler det om eksperimentering som for meg er motbydelig å tenke på. Jeg har selv relativt liten erfaring med sex og har holdt igjen på det området alltid. Er egentlig heller ikke så opptatt av det eller kjenner noe særlig lyst til å ha sex. Det er sjeden jeg føler meg tiltrukket av noen seksuelt og særlig ikke når noen presser meg. Jeg er nå i et forhold som har vart et års tid og presset øker stadig. Partneren min er ikke ufin på noen måte og det er godt samvær mye av tiden vi er sammen. Jeg kjenner at jeg er glad for å være i denne relasjonen, men vet ikke om jeg orker å gå rundt med konstante forventninger om seksualitet som jeg ikke egentlig ønsker.
Hva skal jeg gjøre?
(Spørsmålet er redigert og gjort kjønnsnøytralt)

Svar: Når jeg har valgt å gjøre spørsmålet kjønnsnøytralt så henger det sammen med at både kvinner og menn kjenner på dette. Som oftest på forskjellige tidspunkter i livet. Unge kvinner føler som oftest at de blir presset av menn, mens godt voksne menn kjenner at de blir presset av kvinner.

HVORFOR ER DET SLIK?
Årsaken er sammensatt og som regel tosidig. Det betyr at situasjonen trigges av noe hos begge parter. Summen av det som trigges utgjør en ubalanse og utslaget blir i dette tilfellet på det seksuelle. Kreftene er de samme som når utsagnene handler om at man ikke snakker nok sammen, eller gjør ting sammen osv.
Utifredstilte behov handler om avhengigheter som skaper forventninger og illusjoner som brister med det resultat at man blir tatt av offermekanismen. I praksis blir det for eksempel press om sex.

Ofte handler presset om andre udekkede behov

Partneren kan ha andre udekkede behov, men et begrenset register å bruke for å uttrykke det. Ofte blir det seksuelle tilnærminger som er løsningen fordi det er konkret og kjent og det er relativt enkelt å finne oppskriften på hvordan man kan gå frem. Å sette ord på mer komplekse følelsesituasjoner er vanskeligere fordi de fleste har lite trening i det. Dette gjelder særlig for menn. Kvinner er langt flinkere til å sette ord på det de kjenner, dog ofte i en lite gunstig form. Bebreidelser er ingen god formidlingsform og det skal en god lytter til for å kunne trekke ut essensen i det som sies.

Hvordan dine avvisninger og din tilbakeholdenhet på området oppfattes er en annen sak. Hvis du ikke setter ord på det du kjenner på og tenker så er det fort gjort at partneren oppfatter deg som avvisende.

Det er viktig å sette ord på situasjonen slik at det stemmer med
lytterens opplevelse i størst mulig grad.

LØSNING
Slike situasjoner som beskrives her krever god kommunikasjon løpende. Det vil si at ting må sier om igjen og helst knyttes til den enkelte situasjon og årsakssammeheng. For å følge opp i praksis den gode kommunikasjonen så er det viktig at du får gitt uttrykk for dine opplevelser og din virkelighet. Dette krever en tydelighet fra din side.
Den kan for eksempel lyde slik:

Når du spør meg om jeg har lyst til å ha sex med deg og jeg svarer nei uten å si noe mer, så ser og hører jeg at du blir lei deg. Jeg skjønner at det kanskje har noe å gjøre med at jeg ikke sier hvorfor jeg ikke har lyst.
Jeg er glad jeg skjønner at jeg nok må begrunne det mye bedre for at du skal forstå.
Skal tilstrebe å komme med en begrunnelse når du spør heretter.

Det er ikke sikkert du får noen reaksjon på dette utsagnet, men la det like fullt henge i luften. Partneren din kan trenge litt tid på å fordøye hva du egentlig sier. Etter en stund kan du gjerne følge opp med følgende:

Hvis du på bakgrunn av at jeg sier nei til sex lurer på hvorfor
så er det helt i orden om du spør.

Om du skal si noe generelt om din situasjon seksuelt fordrer at partneren er interessert i de generelle forklaringene. Kan være lurt å vente til vedkommende spør før du setter mer ord på det. Grunnregelen er at du fatter deg i korthet og avventer tilleggsspørsmål.

Neste skritt er å spørre partneren om det handler om noe annet hos vedkommende, for eksempel slik:

Når jeg sier nei takk til sex så lurer jeg av og til på om det er andre ting du kjenner eller tenker på. Hvis du vil snakke om noe så er jeg tilgjengelig nå.

Det er viktig at ansvaret for å fortelle ligger hos partneren. Du får ikke gjort mer enn å stille deg til rådighet som lytter.

Lykke til.

Forskjellen på kjærlighet og forelskelse

6. februar 2016Uncategorizedavhengig, avhengighet, barn, forventning, kjærlighetDialoggruppen

Mulig du har tenkt på akkurat dette temaet. Og kanskje kommet frem til et svar også? Uansett så er temaet spennende fordi de kanskje er de to største og kraftigste påvirkningene et menneske kan bli utsatt for. Disse tilstandene eller følelsene som de også kan kalles kan til og med overvinne frykten for døden i mange situasjoner. Historien er full av slike historier. Sanne og usanne. Temaet er omtalt og brukt i et uttall situasjoner.

Innledningen på en relasjon starter som oftest med forelskelse. Hvor mye innslag det er av avhengighet og kjærlighet varierer. Den variasjonen bestemmer i stor grad hvordan forholdet utvikler seg videre. Her vil jeg forsøke å gi noen tanker på hva som er hva. Fasiten er det ikke, men hvis det kan hjelpe noen å sortere og hvis andre kan få forklaring på noe så er hensikten oppfyllt.

FORELSKELSE
Forelskelse er først og fremst en tilstand som er biologisk betinget av hvilke endorfiner og hormoner som utløses i kroppen. For mange så blir denne miksen av hormoner til en tilstand av ekstase og eufori med store svingninger mellom lykke og ulykke alt avhengig av hvordan man når gjennom til den man er forelsket i. Kjønnshormoner blomstrer i en slik tilstand og mange par blir som kaniner og har seg både titt og ofte. Her spiller alder ingen rolle. Når tilstanden er til stede fungerer igjen kroppen som i ungdommen og både blodmomløp og muskler styrkes. Mange klarer å gjøre ting de ellers ikke klarer, når de er forelsket. Det er fristende å tenke at vi er utstyrt med forelskelse som mekanisme fordi vi skal forplante oss og overleve via mange barn. I såfall fungerte det utmerket helt til prevensjonen kom.
Hvis man samtidig finner match i interesser og avhengigheter så forsterkes samhørigheten og forelskelsen ytterligere. Grunnlaget er der for at par kan holde sammen lenge uten at man nødvendigvis elsker hverandre. De aller fleste relasjoner er i denne kategorien og fungerer utmerket. Det er ofte først når barna flytter ut og man bare har hverandre og forelskelshormonene har vært slått av i mange år at man våkner og oppdager at det ikke er så mang bindinger igjen. For en stor del er utroskap og skilsmisse en løsning. Noen velger av praktiske grunner å holde sammen, mens andre rett og slett ikke tar sjansen på å skille lag. Variasjonene er mange.

KJÆRLIGHET
For noen par så er det til stede kjærlighet i tillegg til forelskelse og avhengighet. Disse parene er de som holder sammen livet ut uansett utvikling og faser, sykdom eller friskhet. Det sier ofte at kjærligheten tåler alt. At den tåler livet. Det er i de fleste tilfeller sant.

Hva er da kjærlighet?

Kjærlighet er en langt dypere og sterkere kraft enn alle andre krefter. Følelsen overlever død, svik og adskillelse. Om forelskelsen falmer så holder kjærligheten seg. Kjærligheten binder to mennesker sammen på et dypere plan. Tenk bare på kjærligheten til dine egne barn. Den er sterk. Det samme er avhengigheten, men den må vike for kjærligheten når dagen kommer hvor dine barn må slippes fri og forlate deg for et annet menneske.
Kjærligheten er mellom to menneskers indre og handler hverken om utseende eller egenskaper. Tiltrekningen til egenskaper og utseende handler om avhengighet og preferanser. Kjærligheten setter deg fri fra dette og gjør deg i stand til å se forbi det ytre. Den gjør deg i stand til å se det indre og elske det til tross for at det ytre ikke alltid er like sjarmerende. Kanskje handler det om tiltrekning til den andres sjel. Hvem vet?

For å kunne elske må du derfor være fri fra både forelskelse og avhengighet.
Det er en krevende øvelse.

Kanskje vil du da kunne få økt innsikt i kjærligheten gåter. Kanskje kan du da oppleve ekte frihet og dybde i din relasjon. Med mer kjærlighet vil hver enkelt uansett få et bedre liv. Veien dit er den samme for alle. Via mange selvaksepter og tilgivelser av deg selv. Via raushet og omsorg for deg selv kan du sette deg fri fra dine egne avhengigheter. De som er i nærheten av deg vil merke det og inspireres til frihet for seg selv. Sammen kan to mennesker forsterke en slik frihetsutvikling og rausheten overfor hverandre blir uendelig.

Det er kun via kjærlighet til deg selv du kan sette deg fri nok,
til at du kan vise andre kjærlighet nok til å sette dem fri.

ME-pasienters møte med NAV

27. januar 2016Uncategorizedavhengighet, forventning, frykt, illusjon, me, narsissisme, skam, skuffelse, skyld, sliten, smerte, stress, uroDialoggruppen

ME er et syndrom og ikke en klar diagnose per i dag. Lidelsen er sammensatt og har en rekke symptomuttrykk. Hverken leger, alternativbehandere eller øvrig helsepersonell har gode og klare kriterier for å kunne si noe sikkert om tilstanden som sådan. Dette medfører dessverre at de attester og vurderinger som skrives ofte bærer preg av en usikkerhet. De som leser disse rapportene har kun dette å gjøre sine vurderinger på. Det fører dessverre da til at vurderingene som gjøres av NAV blir variable.

I rapporten som du kan lese på denne lenken så har ME-foreningen foretatt en undersøkelse blant ME-pasienter på hvordan de har blitt møtt av NAV. Hovedkonklusjonene er som følger:

«De faktorene som i størst grad bidro til en dårlig opplevelse var:

Saksbehandler hadde liten kunnskap om ME, og dårlig holdning til ME som alvorlig, invalidiserende sykdom
ME-pasienten ble presset til et aktivitetsnivå ut over egen tålegrense ved å delta i tiltak, arbeidsutprøving eller kurs som en del av opplegget rundt AAP, med en forverring av sykdommen som resultat. AAP er en ordning som ikke passer kronisk syke.
Forverring av sykdommen som følge av usikkerhet om utfallet av søknader, noe som er nært knyttet opp mot saksbehandlers kunnskap og holdninger.
Problemer med å innhente informasjon, fylle ut skjemaer eller kommunisere med Nav.»

Teksten i kursiv er hentet rett fra rapporten.

Her kjenner dessverre mange av våre pasienter seg også igjen. Det skal dog sies at av og til er opplevelsen også helt motsatt. Det bekrefter således at variasjonene i hvordan man møter denne pasientgruppen er meget variabel. Slik kan det ikke være da konsekvensen for den enkelte sykdomsutviklingsmessig er stor i den form at mange blir satt tilbake i sin rehabilitering gang på gang av slike opplevelser. Retningslinjene for behandling av NAVs brukere er enten fraværende eller veldig uklare når opplevelsene kan være så forskjellige.

Denne rapporten er nå sendt NAV sentralt i den hensikt å få gjort noe med saken. Klarer den nye NAV-direktøren å gjøre noe? Det gjenstår å se. Lykke til i mellomtiden til deg som står i disse utfordringene.

Offerrollen

24. oktober 2015Uncategorizedaggresjon, avhengig, avhengighet, avmakt, bitterhet, forventning, illusjon, offer, parasitt, psykopat, skuffelse, skyld, slitenDialoggruppen

Hva det er å være offer og å være i offerrollen er en ting. Noe helt annet er å løse den opp og komme ut av den. Faktum er at mange mennesker blir tatt mange ganger daglig av mekanismen uten at de er klar over det eller reflekterer over det hverken da eller etterpå. om offerrollen kunne det vært skrevet en bok for å fange opp alle varianter. Vil i dette innlegget forsøke å forklare noen av mekanismene som trigger og uttrykker offerrollen.

Uttrykket offer betyr å være rammet av noe, å være et offer for noe. Hvordan kan du vite om du er et offer for en omstendighet?

For det første må du ha gått på en skuffelse i en eller annen form
For det andre må du for å kjenne skuffelse ha laget et håp eller en forventning om noe eller noen
For det tredje må denne forventningen eller dette håpet ha bristet

Dersom alle disse forutsetningene er til stede så er den ene delen av offerrollen til stede. Den andre delen som bestemmer hvor sterk offerrollen blir er hvor sårbar du er. Sårbarhet handler om alle gamle smerter og sorger som kan ha samlet seg opp over tid. Lav energi er en viktig faktor i denne sammehengen.

Sårbarhet blander seg med skuffelse og blir bitterhet. For å slippe å kjenne på bitterheten slipper man ut skyld.
Denne rettes enten utad mot andre eller innad mot deg selv.

Da er man et offer. Offerrollen kjennetegnes av, som skrevet, at det må fordeles skyld. I praksis betyr det at mennesker som er ofre beskylder andre for noe eller har et intens behov for å forsvare seg eller forklare seg for å kvitte seg med skyld. Ofte ubedt. noen bebreider eller instruerer. Andre manipulerer eller utnytter. Uttrykkene er mange og hver enkelt kan utvikle sitt eget offeruttrykk. Noen blir psykopater.
Akkurat å uttrykke disse forskjellige offerrollene er det mange som gjør helt ubevisst hele tiden. Er da alle disse i offerrollen? Svaret på det er nok ja, dessverre.

Offerrollen kjennetegnes også av avmakt, håpløshet, frustrasjon, irritasjon eller aggresjon avhengig av om den er rettet innad eller utad.

Hvordan det følelsesmessige uttrykket og styrken på offeruttrykket er avhenger av styrken på skuffelsen og sårbarheten. Ved små skuffelser og lav sårbarhet blir uttrykket svakt. Ved store skuffelser og høy sårbarhet blir uttrykket ofte voldsomt. Sur er et eksempel på et svakt uttrykk. Vold er et eksempel på det sistnevnte sterke uttrykket.

Ofre som tenderer til å utnytte andre blir ofte parasitter på andre ofre. De leter ubevisst etter noen som er svakere enn dem selv.

Som det fremkommer av teksten over så er offerrollen kompleks og sammensatt. Å finne ut at man er et offer for noe krever høy bevissthet og lang trening for noen, mens andre fort ser hva dette handler om og finner det ut ganske raskt. Det vanskeligste er ofte å finne illusjonsbristen. Dette innlegget kan hjelpe deg på veien når du skal gjøre dette på egen hånd. For dere som går i terapi kan terapeuten hjelpe til. Terapeuten kan også hjelpe deg med å løse opp offerrollen.

Så lenge du har illusjoner,
som du tror er sannheter, så vil du fortsette å være et offer for omstendigheter utenfor deg selv.

Slik er det å være menneske. Trøsten er at du blir som regel mindre offer jo eldre du blir.

Ingen mennesker hadde overlevd uten å ha offeregenskapen. I den ligger potensialet til læring. Om det blir læring forutsetter imidlertid at du forstår hva som skjer og hvilke illusjoner som brister. Mer om hvordan du løser opp offer og får læring i et senere innlegg.

Pårørende

10. oktober 2015Uncategorizedaksept, ansvar, bebreidelse, depresjon, energi, forventning, frykt, hvile, kommunikasjon, offer, sykdom, trettDialoggruppen

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har det. Økt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen

Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.

Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.

Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.

Overgrep mot barn og voksne

30. september 2015Uncategorizedangst, avhengig, barn, depresjon, energi, foreldre, forventning, frihet, frykt, illusjon, kropp, lav energi, mindreverd, narsissisme, offer, overgrep, parasitt, psykopat, sex, skam, skuffelse, stress, sykdom, uroDialoggruppen

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig.

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis.

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Kaos og tap av kontroll

17. juni 2015Uncategorizedansvar, avhengig, avhengighet, avmakt, betinget, bitterhet, dårlig samvittighet, energi, forventning, kaos, kontroll, rom, skam, skyld, stillhet, tydelig, tydelighetDialoggruppen

De fleste opplever opptil flere ganger i livet perioder med endring. Det kan dreie seg om alt fra at barn kommer inn i familien til at noen dør, ny samlivspartner eller brudd med den gamle, plutselig eller gradvis sykdom og ulykker m.m.m. Eksemplene er mange på situasjoner som krever noe ekstra av oss som mennesker. Felles for de situasjonene som jeg nevner her er at de mer eller mindre er et resultat av faktorer som vi som regel ikke har full styring på.

Det som er fascinerende er at mennesker takler de fleste av de nevnte situasjonene relativt godt, mens endringer som man selv kan styre og sette i gang sitter mye lenger inne å gjøre noe med. Her er det flere faktorer som spiller inn, men en felles nevner er frykten for å miste kontroll.

Tap av kontroll er lik kaos.

Mange tror det og mange frykter det. Denne frykten for tap av kontroll og derved kaos handler i bunn og grunn om å unngå smerten ved å miste kontrollen og få skyld for kaos. Skyld kan i denne sammenheng ha mange fasetter og jeg vil i følgende eksempel beskrive kreftene som spiller inn i en endringssituasjon man ønsker, men vegrer seg for.

Hun har alltid tatt ansvaret for barn, klær, middagen i morgen, skrive handleliste, handling, kjøring til aktiviteter, renhold, regninger og mye annet som har med det daglige å gjøre. Han har bidratt og gjort mye av dette, men sjelden eller aldri på eget initiativ. Hun har gitt beskjed om hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Han har lydig gjort som han har fått beskjed om.
Hun har mer og mer begynt å irritere seg over hans manglende initiativ og uttrykker det som bebreidelser over at han ikke gjør noe uten at hun ber om det. Han har trodd at han har gjort som hun ville og skjønner ikke hvorfor hun bebreider ham når han gjør akkurat det hun har bedt om. Hun har jo aldri bedt ham om å gjøre noe hun ikke har bedt om og de sjeldne gangene han har prøvd har han fått beskjed om at han skulle proritert noe annet først. Han uttykker irritasjon over at hun klager fordi han egentlig synes ordningen har fungert fint.

Situasjonen er klassisk og du kjenner deg kanskje igjen.

Begge parter har gått i kontrollfellen, hver på sin måte:

Hun har kopiert sin mor og beholdt kontrollen over hvordan ting skal være og gjøres for å unngå kaos og den smerten som ville kunne følge av at ting ikke ble gjort slik hun er vant til og dermed skyld for at det ikke er bra nok.

Han har kopiert sin far og gjør som hun vil for å unngå kaoset som ville følge hvis hun ikke var fornøyd og han da kunne komme til å kjenne skyld som en følge av hennes misnøye.

Tradisjonen mellom mann og kvinne fra deres familier har blitt kopiert og dermed videreført i deres egen familie. Å få til en endring på dette fra hennes side skjer ikke ved bebreidelser og klaging. Det låser bare kommunikasjonen og han blir mer og mer frustrert over ikke å forstå hva hun ønsker av ham. Hva er så løsningen.

En periode med kaos?

Her er en mulig fremgangsmåte:

Først må hun tilgi seg selv at hun har satt seg selv i den situasjonen hun har, ved å videreføre tradisjonen fra sin mor. Det kan være krevende å tilgi, men det er helt nødvendig for å kunne tåle kaoset som vil komme med en omlegging uten at bebreidelsene mot ham fortsetter. Forutsetningen for at han skal kunne gjøre endringer er at han ikke blir møtt slik han før har blitt da det vil slå av all motivasjon.

Neste skritt er å være tydelig. En tydelighet kan for eksempel lyde som følger:

Når jeg ser hvordan jeg har tatt ansvar og diktert hva som skal gjøres og når det skal gjøres i alle år,
så skjønner jeg godt at det sjelden blir gjort noe uten at jeg gir beskjed om det.
Når jeg i tillegg har uttrykt misnøye med valget de gangene du har gjort noe på eget initiativ,
så skjønner jeg godt at du har mistet motivasjonen.

Jeg er glad jeg skjønner denne sammenhengen.

Heretter kommer jeg til å slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres her i huset.

Stille!

Å være stille deretter og ikke gå i gamle feller er kritisk for at dette skal lykkes og kaosperioden skal bli kortest mulig og minst mulig smertefull. All tradisjon vil stritte imot og det vil være fort gjort å bry seg med at ting ikke blir gjort eller blir gjort på andre måter enn før. Hun skal heller ikke gjøre alt selv, bare det som føles naturlig å gjøre innenfor egen kapasitet og egne behov.

Motargumentene kan være mange fordi de rammer uskyldige parter tenker du kanskje. Neida, ingen fare. Det er jo ikke slik at hun slipper taket eller omsorgen for de små barna og melder seg helt ut. Husk hva hun sa: Hun skulle slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres.

Det betyr at hun skal bidra med det hun ønsker skal være sitt bidrag i fremtiden i relasjonen,
men ikke noe mer enn det før det eventuelt blir bedt om.
Dette må gjøres med et smil om munnen og vanlig omgjengelighet.

Resten lar hun være i påvente av at han helt selv skal finne ut at følgen av hennes tydelighet er at han må finne ut hvilken rolle han ønsker å ha. Inntil han har funnet ut av det vil det nødvendigvis måtte være noe kaos. Dersom kaoset blir så stort at det begynner å tære på kreftene kan tiden være inne til nok en tydelighet for eksempel som følger:

Når jeg ser på kjøkkenbenken og matrester og oppvask som står der,
så skjønner jeg at det sikkert er en grunn til at det ser slik ut.

Hva tenker du om at kjøkkenet ser slik ut?

Stille!

Ikke si noe mer, vent så lenge du må, gjenta gjerne neste dag det samme dersom noe ikke skjer eller blir sagt. Sannsynligvis skjer det noe lenge før det, på hans måte. Uttrykk gjerne at du setter pris på at kjøkkenet er rent, men ikke si at han har vært flink. La ham bedømme sine gjerninger selv.

Slik bygger du over tid opp selvstendighet og initiativ hos ham.

Lykke til!

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

11. juni 2015Uncategorizedaksept, alkohol, alkohomisbruk, ansvar, avhengig, avhengighet, barn, forventning, illusjon, kommunikasjon, narsissisme, offer, rus, rusmisbruk, skuffelse, smerte, sykdom, tydelig, tydelighet, uroDialoggruppen

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)

Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..

Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak.

Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på.

Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.

Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre.

Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.

Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.

Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?

Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.

Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:

Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?

Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.

«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»

Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien.

Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.

Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.

Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.

Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.

Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.

Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.

Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:

Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.

Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.

Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.

Relasjoner og forventninger

24. mai 2015Uncategorizedaksept, avhengig, avhengighet, bitterhet, engstelse, ensomhet, forventning, forventninger, frykt, glede, illusjon, kommunikasjon, lyst, offer, relasjon, selvstendig, sjalusi, skuffelse, tydelig, tydelighetDialoggruppen

Følgende innlegg er sendt inn av en leser:

Jeg er i en relasjon med en mann og har vært det noen måneder nå. Tar meg med jevne mellomrom i at jeg blir gående lenge i ensomhet uten en lyd eller et tegn fra ham. Han blir rett og slett taust fraværende. Vi bor hver for oss og han har vært singel i 6 år før han traff meg. Jeg har også vært singel noen år før denne relasjonen.
Når jeg blir gående alene slik og det ikke kommer noen initiativ så tar heller ikke jeg noen og tiden bare går. Det gir rikelig mulighet til spekulasjoner fra min side på hva han holder på med. Kjenner på sjalusi, bitterhet, frustrasjon, engstelse og håpløshet over situasjonen. Jeg er også redd for at jeg med disse følelsene bryter ned relasjonen over tid både for meg og ham. Er jo ikke akkurat oppbyggende følelser jeg kjenner på.
Har opplevd en barndom med mye avvisning og forstår at det kan ha med det å gjøre også.

Har derfor noe spørsmål som jeg håper du kan svare på:

1. Jeg ser som sagt hva jeg gjør feil her, men hvordan kan jeg håndtere dette på en mer moden måte?

Det å håndtere dette ennerledes og som du sier mer modent krever noe fra begge parter. Dessuten er det ikke nødvendigvis barnslig å ha de følelsene du beskriver. Det har voksne mennesker hele tiden. Går ut fra at du ønsker å håndtere det mer hensiktmessig for din del og tar utgangspunkt i det i mitt svar.
Følelsene du beskriver er et resultat av det å bli rammet av omstendigheter du ikke er kvinne over eller har mulighet til å kontrollere. Det at du har håp og forventninger til ham og hans adferd gjør deg sårbar. Skuffelsene kommer og de følelsene du beskriver blir en realitet. Første bud er å forstå at dette er en naturlig reaksjon fra din side, påvirket av sårbarheten din i situasjonen og historikken i lignende situasjoner. For å kunne tenke klart er det derfor viktig med den mye omtalte selvaksepten på følelsene og tilgivelse av deg selv for at du har latt deg ta av omstendighetene.
Når du har landet i den og finner litt mer ro så er neste skritt å kjenne etter hva du har behov for akkurat nå og så gjøre akkurat det. Hvis du der finner behov for å ta kontakt og være tydelig med ham så gjør det. Det er langt mer hensiktsmessig ennn å gå og gruble. Kanskje får du svar på det du lurer på.

2. Når det gjelder dette med å treffes regelmessig, så har jeg tatt det opp med han før – at det er viktig for meg for å utvikle denne relasjonen. Vet ikke om han har glemt det allerede. Føler behov for å si noe rundt dette, men vet ikke helt hva. Har du noen forslag på hvordan jeg kan være tydelig på det?
Hvis du har vært tydelig på det så kan du jo starte med å sjekke om han har oppfattet det du har forsøkt å si, eller sagt på en annen måte om du faktisk har vært tydelig. Da kan du forsøke å formulere deg omtrent slik:

Jeg har forsøkt å være tydelig mot deg på at det er viktig for meg å treffes regelmessig hvis jeg skal kunne utvikle relasjonen for min del.
Når jeg opplever at vi treffes så uregelmessig som vi gjør skjønner jeg at jeg antagelig ikke har vært spesielt tydelig, eller at det kanskje er andre grunner til uregelmessigheten.
Er nysgjerrig på hva tenker du om det?

Her er det viktig at du gir ham god tid til å tenke seg om og at du ikke hjelper ham på vei med svaret hans. Gjenta gjerne spørsmålet etter en stund. Det er meningen at du skal utfordre ham på om han kan være ærlig med deg på dette, om han tør å si til deg at du ikke har vært tydelig for eksempel eller at han ikke har våget å snakke om temaet fordi han har andre behov. Mulighetene for hvor denne samtalen kan gå er mange. Ved å stille den type åpne spørsmål stimulerer du ham til å åpne seg.

3. Hvordan holder man på nærhet og samhold når man kanskje ikke treffes på 3-4 uker? Jeg sliter veldig ift det.

Nærhet er en viktig del av en relasjon for de aller fleste, men ikke for alle. Mye kommer an på tradisjoner her. Hvis du tillegger nærhet mye vekt så vil det utgjøre en viktig del av samhold for deg, mens han kanskje har det annerledes og klarer seg med mindre nærhet både fysisk og mentalt. Her er mennesker forskjellige, uavhengig av kjønn. Å akseptere en slik ulikhet er en viktig del av utviklingen av relasjonen. Noen ganger må man lære seg å leve med at det er slik.

4. En ting som irriterer meg er at jeg ofte ikke vet om han kommer i helgen før dagen før (dvs torsdag eller fredag), så det føles av og til som om jeg har en sånn droppinn-tjeneste her. Jeg har behov for litt langsiktig planlegging. De helgene han har vært her nå, så har vi ikke gjort så veldig mye. Jeg har lyst til å planlegge utflukter og turer i skogen f.eks. Kan jeg bare si at jeg har behov for litt langsiktig planlegging eller vil det føles som kontroll? Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva som er kontrollbehov og ikke, men litt planlegging må vel være lov å ha?

Igjen er det viktig å være tydelig, det vil si å si det på en måte som inneholder den riktige følelsen som driver. Det kan for eksempel sies på følgende måte:

Har merket meg at vi sjelden planlegger helgene sammen før i siste liten. Skjønner at det for min del skyldes at jeg vegrer meg for å spørre i frykt for at du skal tro at jeg vil kontrollere deg og dermed kunne miste deg.
Hadde bare lyst til å dele denne tanken med deg i tillegg til at jeg i fremtiden vil ta initiativ til å planlegge mer langsiktig.

Vent litt etter at du har sagt dette og se hva slags reaksjon du får. Kanskje tar han selv på seg noe skyld og beklager. Pass deg for å forvente noe mer, da menn som oftest ikke gjør noe som helst for å forbedre seg i så måte. De har sjelden slike tradisjoner innlært. Når han har svart deg eller ikke har gjort det er tiden inne for å ta frem kalenderen og planlegge helgene fremover. Det blir nok du som må ta det initiativet. Bruk ordet lyst når du snakker om helgene som kommer og gi ham tid og rom til å være ærlig på sine behov i så måte. Her blir aksept viktig da det slett ikke er sikkert han har samme behov for samvær som deg.Uansett blir det avklarende.

5. Er det noe annet jeg kan gjøre for å få dette litt mer forutsigbart? Det føles veldig tilfeldig innimellom må jeg innrømme og da kjenner jeg på litt gammel tvil. Er han egentlig interessert i meg? Til sommeren f.eks har jeg barnefri og han ferie samtidig, men han har ikke nevnt ett ord om at vi skal finne på noe sammen i ferien. Jeg syns jo det hadde vært hyggelig!!

På samme måte som i foregående punkt må du ta frem kalenderen og si at du har lyst til å planlegge ferien fordi du har lyst til å være sammen med ham i hele eller deler av den. Avvent hans reaksjon og spør gjerne hva han tenker om sommeren generelt. Sett av god tid og still åpne spørsmål. Pass på at du tar deg pauser så du kan tåle eventuell bristende forventinger og illusjoner som dukker opp og rydde i reaksjonen dine etter hvert som de oppstår.

6. Jeg har ikke hørt et pip fra ham på godt over ett døgn nå. Alle vennene mine sier at det er rart. Jeg aner ikke hva han driver med. Er det normalt å ikke høre fra kjæresten sin hver dag? Er det noe man ikke kan forvente?

Som svart på tidligere så er det i seg selv fare for å bli skuffet når man har forventninger som viser seg å være illusjoner. Det er slik det er akkurat nå, men ikke nødvendigvis for evig tid. Uansett må det aksepteres at det er slik nå og du må være raus med deg selv og tilgi deg for at du blir tatt av den skuffelsen. Hva som er normalt eller vanlig er ingen målestokk i en slik sammenheng. Her er variasjonene store, men tendensen er nok dessverre slik du opplever det for de aller fleste over tid.

Avslutningsvis har jeg lyst til å tilføye at alle relasjoner trenger modning. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det lengre tid. Ingenting er unormalt eller uavnlig i en slik sammenheng. To sterke mennesker med selvstendige meninger om hvordan ting bør og skal være er det viktigste utgangspunktet. En god start er å få til god og ærlig kommunikasjon slik at dere begge kan kartlegge hvordan den andre er og hvilke behov vedkommende har. Å ta initiativ til slike samtaler er et ansvar for begge, men historikken viser dessverre at det som oftest er kvinnen som må ta dette. Det er ikke noe som vil endre seg med de første hundre år som kommer så det er like greit å gjøre det i fremtiden også. Kanskje kan din sønn lære av deg og bli en mann som tar initiativ til å snakke sammen. Start derfor samtalene med for eksempel følgende formulering:

Nå er det jammen lenge siden vi har hatt en god prat. Kjenner at jeg har behov for det nå når sommereferien nærmer seg. Gleder meg til det.
Når passer det for deg med en prat?

Si gjerne noe om hva du ønsker å prate om, for eksempel sommerferien slik at han kan forberede seg litt. Lykke til!

Offermekanismen

25. april 2015Uncategorizedaksept, angst, avhengig, bebreidelse, bitterhet, depresjon, forventning, frykt, illusjon, lav energi, mannsoffer, offer, offermekanisme, panikkangst, skuffelse, sliten, stress, sykdom, trett, uroDialoggruppen

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

Lykkelige skilmissebarn – finnes det?

23. januar 2015Uncategorizedansvar, avhengighet, barn, bitterhet, brudd, depresjon, ekspartner, foreldre, forventning, illusjon, kommunikasjon, lojalitet, offer, psykopat, skam, skilsmisse, skuffelse, smerte, trett, uroDialoggruppen

Spørsmål fra leser:
Jeg lurer på hvordan skilsmissebarn EGENTLIG har det, hvordan to-hjemsproblematikken og dermed rotløshet påvirker dem, og hva som kan gjøre barnas situasjon best mulig.
Lurer også på i hvor stor grad barn bør være med å styre samværsløsninger. De skal jo høres i forhold til loven, men jeg tenker at de også kan komme i en konflikt mellom lojalitet og å være ærlige med seg selv og egne behov om de opplever at de styrer dette selv.
Tenker i utgangspunktet på skilsmissebarn der foreldrene har et bra/ok samarbeidsklima.

SVAR:
Dette er et tema som jeg antar kan ha interesse for mange enten de er i starten av en mulig skilsmisseprosess, midt i en pågående eller allerede har gjennomført en. Vil med utgangspunktet i spørsmålet fra en leser se på forskjellige elementer knyttet til tematikken før jeg mer direkte svarer på selve hovedspørsmålet. Prosessen som bestemmer hvorvidt et barn kan være lykkelig med skilte foreldre inneholder mange faktorer og er en komplisert prosess. Her kommer en oversikt over noen av de viktige områdene og hva man kan og bør tenke over.

SJOKKET
Som tidligere omtalt i innlegget om sorgprosessen så vil barn som opplever skilsmisse i større eller mindre grad oppleve sjokk. Graden av forberedelse vil som regel være bestemmende for graden av sjokk. Opplevelse av sjokk bestemmes også av grad av fortrengningsevne og det er dessverre slik at barn som vokser opp med foreldre som er i konflikt over tid i forkant av skilsmisse i stor grad fortrenger virkeligheten. Den dagen skilsmissen er et faktum vil de aller fleste få sjokk i større eller mindre grad.
Det betyr at uavhengig av hvordan barnet agerer i etterkant, om det blir stille og innesluttet, reagerer med aggresjon eller prater om det som har skjedd så er som oftest barnet i sjokk. De nevnte typer adferd sier mer om i hvilken grad sorgprosessen er i gang og hvor effektiv den er.

Noen tenker kanskje at det kan være lurt å forberede barnet på bruddet? Det forandrer neppe sorgprosessen. Det bare forskyver oppstarten av denne. Det er også en fare for at barnet kan bygge håp om å kunne reparere og bruker mye energi på noe som vil vise seg å være en illusjon senere.

INFORMASJON
Barn trenger ærlig informasjon. Det beste er at begge foreldre er enige om hva de skal si, likeså at de er enige om samværsdeling, hvorvidt barna skal tas med på råd, hvem som skal flytte ut og hvor vedkommende skal bo. Viktig er også når utflytting skal skje og hvordan planen for det ser ut. Jo mer informasjon som kan klarlegges jo bedre. Usikkerhet og avgjørelser som ikke er tatt samt uenigheter vil kunne skape uro hos barnet.
En god regel kan være å informere om det man er enige om og så være ærlig på hva man enda ikke er enige om og at man arbeider med saken og vil komme tilbake med informasjon så fort man er enige.

LOJALITET
Barn er lojale. Tildels fordi de er avhengige og tildels fordi de er glad i begge foreldre. Det medfører at barn har lett for å innta meglerrollen dersom foreldrene er uenige og viser uenighetene på en lite hensiktsmessig måte. Foreldre som omtaler sin partner på en nedsettende og kritisk måte vil fort utløse en lojalitetskonflikt hos barnet. Denne konflikten legger seg oppe på den sorgprosessen som er i gang og vil i de fleste tilfeller kunne utsette og forsinke sorgprosessen.
En god regel er derfor å holde konfliktene for seg selv og ikke dele de med barna. Pass spesielt på overleveringer og andre treffpunkter da barn spesielt da forsøker å fange opp stemninger.

SORGPROSESSEN
Barn er og blir ofre i en skilsmisse. I hvilken grad de selv opplever seg som ofre er individuelt og bestemmes av hvor sårbare de er. Med sårbarhet menes om de har andre opplevelser og smerter i seg som kan forsterke offerreaksjonen. Graden av offerreaksjon vil være bestemmende for hvordan sorgprosessen forløper og hvordan man bør agere som foreldre. Eksempler på andre smerter kan være opplevelser på skole eller i barnehage, dødsfall i familien eller nabolaget, sykdom, hendelser i mediene og verden rundt. Kort sagt så er mulighetene mange for at barnet allerede kan være i en sorgprosess fra før.
Fase 1 av sorgprosessen er sjokkfasen. Som beskrevet ovenfor så er det store individuelle forskjeller. Et felles trekk er imidlertid at du ikke kan forsere denne delen for barnet ditt. Denne fasen må forløpe på barnets premisser og vil som regel gå raskere uten innblanding enn med.

Det viktigste er at du sier at du står til rådighet hvis barnet vil snakke om noe, samt at du viser det i praksis med fysisk og mentalt nærvær.

Det betyr at du etter at bruddet er et faktum er mer til stede for barnet i hverdagen slik at barnet kan oppleve at det er plass til å snakke når behovet er der.
Hvis du selv sliter med bruddet kan dette være krevende og det vil påvirke barnets prosess.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet vil komme dårigere ut, men som oftest at prosessen vil utsettes inntil du har det bedre.

Fase 2 av sorgprosessen er erkjennelsefasen hvor barnet som oftest begynner å sette ord på det som har skjedd. Fasen kan også medføre øket aggresjon, gråt, taushet eller en mengde andre varianter helt avhengig av barnets personlighet. Overgangen fra sjokkfasen er gradvis og barnet kan svinge frem og tilbke. Som forelder er eneste muligheten å vente mens du stadig står til rådighet.

Gradvis går barnet videre inn i fase 3, aksept. Uttrykksformen vil da endre seg og det blir lenger mellom trekkene nevnt i forrige punkt. Gradvis klarer barnet å konsetrere seg om andre ting, se fremover samtidig som det glir over i fase 4 som handler om fornyelse og livet videre.
Hele veien er det av stor viktighet at barnet opplever deg som tilgjengelig uansett situasjon.

I alle faser er det viktigere å lytte og respektere enn å løse. Pass deg for å komme med trøstende ord som kan inneholde nye illusjoner, type det blir nok bedre snart eller andre lovnader som du vanskelig kan holde. Fortell barnet at det tar tid å komme over slikt og vær til stede med hele deg.

PS! Det å være tilgjengelig betyr ikke å være selvutslettende. Det er like viktig for barnet at du tar vare på deg selv som at du stiller opp for samtaler. Pass på å være tydelig hvis det ikke passer og gi barnet en alternativ mulighet for det som skulle tas opp.

KONFLIKTNIVÅ
Konfliktnivået mellom foreldrene er en meget viktig faktor. Høyt konfliktnivå i forkant og ettertid av skilsmissen vil som regel forsterke barnets sjokkfase og forlenge den ved at barnet hele veien går på nye illusjonsbrister. Barnet håper hele tiden på at foreldrene skal finne tilbake til hverandre og bli venner igjen. Illusjonen om at dette skal skje er seig og vil være der i lange tider, ofte i mange år etter bruddet. Det betyr at skuffelsene kommer tett ved at det oppstår konflikter hyppig. Skuffelsene og avmakten barnet derved kjenner vil øke sårbarheten og barnet er inne i en ond sirkel.
Den viktigste årsaken til et høyt konfliktnivå er at en eller begge foreldre selv sliter med høy sårbarhet og store illusjonsbrister i forbindelse med et brudd. De blir ofre for situasjonen og tas dermed fort av større eller mindre muligheter for konflikt, som ofte utgjøres av bestående uenigheter som ikke er løst.

TO BOSTEDER
Å flytte mellom to bosteder og pakke hver uke er slitsomt for barn. For små barn og for barn og unge med overutviklet omsorgsevne så medfører lojalitet og ansvarstagen for foreldrene at de fortsetter å bo to steder selv om det går utover dem selv. Det finnes en rekke undersøkelser hvor barn og ungdom uttrykker dette. Det viser seg derfor ofte at ettersom barna blir større velger de ett hovedbosted.
Mange foreldre velger å bli enige om ett hovedbosted for å unngå belastningen det er for barna med ukentlig flytting. Dette medfører imidlertid mange andre forhold som setter enigheten på prøve og viser seg ofte å være krevende å få til i en ofte konfliktfylt situasjon.

BARNS MEDBESTEMMELSE OG LOJALITET
Barn bør slippe å velge mellom sine foreldre fordi det stiller dem i en lojalitetskonflikt. I den grad barn skal være med å påvirke samværsdeling så bør det helst være på barnets initiativ. Dersom den ene forelderen reiser spørsmålet overfor barnet vil det sjelden være at barn i yngre alder sier hva de helst vil. Det er ikke sikkert de engang har hatt mulighet, tid og rom til å tenke over det rett etter at de har fått vite om skilsmissen.
I tilegg er barna spesielt sårbare i en slik periode og lett påvirkelig til å si ja hvis en forelder spør, mens tvilen først kommer etterpå når den andre forelderen blir skuffet osv.
Kort sagt så bør yngre barn holdes utenfor slike valg. Hvis barna er eldre og over 12 år så skal de høres som det heter. Om de gir ærlige svar og er i stand til å velge kommer veldig an på det enkelte barn. Uansett vil dette være vanskelige avveininger for et barn uansett alder.

Forøvrig er lojalitetskonflikter krevende uansett hva det handler om. Høytider og ferier spesielt hvor det går med mye energi til å tenke på den forelderen som ikke har samvær. Barn tar ansvar. Unngå derfor konflikter, ha klare avtaler og pass på å ikke sutre over ensomhet og mangel på samvær overfor barna eller andre mens barna hører på.

Snakk aldri nedsettende om den andre forelderen mens barnet hører på. Spør åpent hvordan barnet har hatt det og ikke fisk etter feil og mangler ved samværet hos den andre parten. Barnet vil fort kjenne på lojalitetskonflikt.

ANSVARSTAGEN OG FREMTIDEN
Barn tar som nevnt ansvar og det er viktig å være klar over at det for noen barn kan bli for mye å bære. Antall barn og unge som lider av depresjon øker uten at man har klare årsakssammehenger å vise til. Det som uansett er viktig er at man som forelder er våken på sine barns reaksjoner og møter disse optimalt. Hvis barnet ser ut til å slite kan det være lurt å oppsøke hjelp eller snakke med kompetent helsepersonell tilknyttet skolene.
Har tidligere skrevet et innlegg som omhandler dette mer generelt. Her kan du lese det innlegget.

NYE PARTNERE
Som jeg har nevnt flere ganger i dette innlegget så er det viktigste at foreldrene har det bra slik at barnet kan komme gjennom sorgen uten at de ekstrabelastning og dermed videre med sitt liv. Mange lurer i den forbindelse på når det er riktig å introdusere nye partnere og kjærester.
Det er vanskelig å tidfeste når det vil være riktig, men man må rett og slett kjenne etter dersom man skulle havne i en situasjon som tilsier en introduksjon. Kjennes det riktig ut, eller er for tidlig? Er barnet fortsatt i sorg eller har det kommet videre. Bruk intuisjonen og vær ærlig med deg selv, ta hensyn til at barnet trenger tid.

Min erfaring med slike tilfeller er at et halvt til ett år er en nødvendig tid før et barn kan klare å ta inn nye mennesker i sitt liv. Selv da vil barn kunne reagere med fiendtlighet overfor den nye partneren og oppføre seg deretter. Mye kommer an på hvor langt barnet har kommet i sin sorgprosess.

Igjen handler det om hvordan du har det. Ser barnet at du er lykkelig sammen med den nye personen kan det være gunstig at relasjonen er der. Fanger barnet opp trekk hos den andre som kan true ditt velvære vil de instinktivt reagere negativt. Igjen er det mange faktorer som spiller inn. Du vil ha god bruk for din egen intuisjon i slike tilfeller. Stol på den og lytt til dine barn og innholdet i det de sier.

Muligheten for at barnet igjen skal kjenne lykke etter en skilsmisse bestemmes i stor grad av hvordan du som forelder har det.
Er du og din ekspartner lykkelige er som oftest barnet det også.
Vær tålmodig med barnet. Det kan ta lang tid før barnet blir lykkelig igjen etter et brudd.

TVIL
Ikke så rart om du tviler på om barna vil tåle en skilsmisse, eller du selv for den saks skyld. Så er det da heller ingen enkel beslutning du tar i løpet av en kveld eller to. Det er lurt å bruke tid hvis du kan det og planlegge godt for egen del slik at ting er så gjennomtenkt som mulig, når beslutningen tas og barna skal involveres.

Å bli i en nedbrytende relasjon kan også ha store skadevirkninger på barna, så det er ikke noen optimal løsning. Sørg for å gå den veien du kjenner du må gå og gjør det i kjærlighet til deg selv. Det vil på sikt gavne barna også. Vanskelig å se mens det står på fordi du ikke får svaret på hvordan barna kommer ut av det før mange år senere.

…og for å svare på spørsmålet om hvordan barna egentlig har det i en slik prosess:
De færreste barn har det bra i en slik prosess. Flere kommer godt ut av det enn før og noen får det mye bedre enn før skilsmissen. Du kan gjøre mye for at dine barn skal havne i siste kategori.

Ønsker alle dere som er i en slik prosess lykke til.

Snillhet og generøsitet i relasjoner

2. januar 2015Uncategorizedavhengig, avhengighet, bitterhet, ekte, forventning, frykt, glede, illusjon, jeg, kommunikasjon, offer, psykopat, selvstendig, skuffelse, smerte, styrke, tydelig, uroDialoggruppen

Følgende artikkel på norsk i sterkt forkortet versjon og engelsk i originalversjon peker på viktige elementer som bestemmer om en relasjon er liv laga over tid. I artiklene snakkes det om snillhet og generøsitet som vesentlige egenskaper.
Jeg vil i denne sammenhengen se på de alternative driverne på disse to egenskapene og hvordan det kan slå ut om man er i den ene eller andre kategorien.
Et annet moment er at man i undersøkelsen har målt stressnivået hos de to typene mennesker som kalles mestere/masters og katastrofer/disasters. Dette er helt forskjellig, og langt høyere hos katastrofer/disasters, selv om de utad har helt lik adferd.
Det er dette som peker på at det her ligger to typer drivere på det som utenpå kan se ut som samme adferd.

Falsk eller ekte snillhet og generøsitet?

Det som styrer hvorvidt adferden er ekte eller falsk er våre holdninger og hva som preger den. Sagt på en enkel måte så vil graden av stress henge på om vi i utgangspunktet kjenner smerte og frykt eller om vi kjenner glede og styrke når vi utfører snillhet og generøsitet. Første kategori medfører mye stress. Siste det motsatte, mer ro. Første kategori strekker seg for å være snille/generøse, ofte på bekostning av seg selv. Andre kategori gjør det helt naturig fordi de føler det i hele seg.

Å se forskjell med det blotte øyet er nærmest umulig da mennesker som har mye smerte/frykt i seg skjuler det godt. De det gjelder er sjelden klar over det selv også. Det fører derfor fort til konflikt når de samme forsøker å uttrykke seg. Smerten/frykten blander seg inn og kommer ut i ord som dessverre handler om at den andre skulle, kunne gjort/sagt noe annet enn det som faktisk skjedde. Ofte i bebreidende klagende form. Dermed er det i gang. Hvis begge parter da kjenner på smerte/frykt så blir det alt for krevende å kommunisere.

Den andre kategorien snakker i større grad ut fra seg selv og sin egen glede/styrke og snakker dermed mer i jeg-form. Det blir tydeligere og langt lettere for mottaker å forstå. Om den andre parten da er av første eller andre kategori er dermed underordnet.

Å bevege seg fra den ene til den andre kategori handler om å frigjøre seg fra smerte/frykt og bli fri. Det medfører større uavhengighet fra om ting er si eller så og dermed mindre behov for at andre skal bøte på smerten/frykten for deg. Så fortvil ikke om du i utgangspunktet er den som kjenner på smerte/frykt og sliter med relasjonen. Dette går an å gjøre noe med. Gode relasjoner må for de aller fleste læres.

De snille og generøse er i mindretall.

Det betyr at veldig mange som kjenner smerte/frykt mestrer det å være sammen med et annet menneske gjennom hele livet. God lesing.

Familiedilemma

13. desember 2014Uncategorizedansvar, avhengig, avhengighet, barn, bitterhet, foreldre, forventning, frihet, kommunikasjon, lyst, narsissisme, offer, skuffelse, skyld, tydeligDialoggruppen

En leser sendte nylig inn følgende spørsmål:

Min gamle far, på 85, har blitt svært dårlig det siste året. Vi tre barna er der så godt vi kan med praktisk hjelp, samvær og omsorg. Delvis via å kommunisere med hverandre om hvem som gjør hva, delvis uten.

Relasjonen mellom storesøster og storebror har lenge vært litt anstrengt. Hun synes han er sarkastisk og regner sjelden med han i familiesammenhenger. I motsetning til storesøster og jeg som har et veldig nært søskenforhold. Det er vondt å se når hun dytter han ut ved å unngå å involvere han i forhold som gjelder særlig mamma og pappa. Dette tror jeg bidrar til at han også slenger litt skarpe kommentarer til henne. Jeg opplever ikke at han er sånn mot meg. Han kan være sosialt krevende, men ikke direkte mot meg. Så tenker jeg at storebror på flere måter ikke har vært så heldig i livet. Der vi to søstrene har fått vår dose av oppmerksomhet gjennom jobber og liv har han mer vært den anonyme storebroren. Men i kulissene ser jeg at han besøker mamma på sykehjemmet ofte og lenge. Han besøker pappa ofte og lenge, men hverken med å poste det på facebook eller fortelle om det. Så til livet nå:

Pappa har denne uken bestilt et 3 ukers opphold på rehabilitering i Spania for å hente krefter og varme i februar.

Storesøster spurte pappa om han ønsket besøk og det ville han veldig gjerne. Så spurte hun om jeg ville være med nedover og det vil jeg også gjerne. Når jeg da sier at det vel er naturlig at vår bror også blir spurt, vil ikke hun det.

Selv tenker jeg at det der og da er fint for oss som familie (uten hverken samboere eller barn) å ha noen dager sammen. I et litt lengre perspektiv er det å vite at vi stod sammen for og med pappa i hans sist leveår ev verdi i seg selv.

I samtale med pappa om reisen og en mulighet for besøk av sine barn reagerte han veldig positivt. Han hadde nok ikke sett det som en mulighet, men gjentok flere ganger at det hadde vært fantastisk. Så er han for gammel til å ta del i dette søskenforholdet og vil nok ikke skjære gjennom og si at han vil ha besøk av alle sine tre barn om de vil og kan.

Så kommer jeg til ubehaget der jeg står foran følgende valg: Storesøster ringte meg i går kveld og sa klart og tydelig at dersom storebror blir spurt om å bli med vil hun ikke reise. Da får han og jeg reise ned på et annet tidspunkt enn henne og hun reiser uansett sier hun. Hun sier hun er voksen nok til å stå opp for seg selv og fire dager med spydigheter vil hun ikke utsette seg selv for.

Jeg har noen alternative valg som alle innebærer tap:

1. reise med storesøster og ikke spørre storebror. Han blir da stående utenfor et prosjekt eller få høre at han i praksis ikke er velkommen.

2. la være å reise i lojalitet med storebror. Da reiser storesøster og mottar alles applaus som den rause datteren som besøker far på rehabilitering.

3. reise med storebror og la storesøster stå for sitt valg. Da vil det bli en skikkelig test på søsterforholdet.

Uansett hvilket valg jeg tar er det tapere; pappa taper et fellesskap med sine tre barn, storebror taper om jeg reiser med min søster, som taper om jeg velger å spørre storebror og reise med han. Min integritet taper om jeg ikke står opp for broren min.

Etter en grublete natt og en god prat med min samboer har jeg kommet frem til at jeg må stå opp for meg selv og det jeg ønsker å stå for. Jeg har et nært forhold til min søster og det kommer til å bli ubehagelig. Men er det nært tåler det vel det? Så er det samtidig så stusselig å gjøre dette uten å stå samlet som søsken. Alt dette vet jeg jo at hun også vet og ser.

Selv vet hverken pappa eller min bror om dette dilemmaet -ennå. Men det vil vel komme frem uansett hvilket alternativ som velges.

Hva tenker du at jeg bør gjøre?

Svar:

Å stå i slike dilemmaer kan for mange være krevende, nettopp fordi ingen alternativer synes å være optimale. Noen vil kunne bli såret og valget blir ofte derfor mellom flere onder, i en situasjon som i utgangspunktet skulle være noe positivt.
Det gode i situasjonen blir ofte lidende under enkeltmenneskers uhensiktmessige tankemønstre. Så også her hvor du står overfor en bror og en søster som viser tydelige offermønstre versus hverandre.

Det som er viktig å ha i bakhodet er at offermønstre og sårbarhet bygger på avhengigheter og uforløste smerter. I så måte så er dine søsken i selskap med veldig mange andre. Situasjonen er således klassisk og svaret på hva man kan og kanskje bør gjøre kan følge samme mal hver gang. Jeg vil med bakgrunn i ditt dilemma gå gjennom hvilken prosedyre du kan følge for å komme frem til hva som er riktig for deg å gjøre.

Først og fremst er det viktig å kjenne etter hva ditt egosistiske behov er rent personlig. I dette tilfellet vil jeg tro, som du også sier, at det er å besøke din far i Spania og ikke minst ha det hyggelig mens du er der slik at ditt samvær med ham blir best mulig for dere begge.
Neste skritt er å kjenne etter hva slags holdning du har overfor mennesker, her dine søsken, som ikke klarer å forholde seg til hverandre på en voksen, respektfull og avklart måte. Hvis du når du kjenner etter, og klarer å unngå å selv bli et offer for dine søskens uoverenstemmelser, kjenner avsky og/eller empati så har du i utgangspunktet fått kontakt med viktige ståsteder for å bestemme hva du gjør videre.
————————————————————-
De to foregående punktene er grunnlaget for hva du gjør videre, Hvilken av dine søskens adferd, med strek under adferd, du kjenner avsky for og hvilken av dine søsken du kjenner empati for forteller noe om hva du intuitivt vet om dem. Avsky forteller om at vedkommende burde ha evne til å vite bedre og endre adferd, mens empati trekker i retning av at vedkommende ikke er i stand til det i særlig grad. Uansett hva du kjenner av de to alternativene så har du muligheten til å la begge vokse på sitt ståsted. Deres utgangspunkt er imidlertid forskjellig. Du har muligheten til å velge utfra en totalkunnskap om hva de er i stand til å håndtere på en for dem hensiktsmessig måte.
————————————————————
Det valget du har tatt allerede er i tråd med ovenstående behovsøvelse og dekker opp begge nivåer. Sannsynligheten for at det blir nærmest det du ønsker for opplevelsen er relativt stor. I dette punkt 3 er det allikevel viktig å gå innom hva du skal si til dine søsken om saken hvis du skal si noe når de tar det opp, eller om de ikke selv tar det opp. Dersom du blir enig med deg selv om å si noe må det formuleres tydelig og empatisk slik at du kan inspirere til kanskje å møte hverandre på en mer optimal måte.

Øvelsen jeg skisserer kan med fordel brukes på det meste. Klarer du å være ærlig med deg selv så ender du som oftest opp der du gjorde. Valget ditt stemmer godt med bakgrunnen du redegjør for. Masse lykke til og godt tur!

Parforhold og ønske om oppmerksomhet

3. desember 2014Uncategorizedaksept, avhengig, avhengighet, bitterhet, forventning, illusjon, kommunikasjon, lyst, narsissisme, offer, parasitt, skuffelse, tydeligDialoggruppen

Følgende spørsmål er sendt inn av en leser:

Han ønsker seg mer oppmerksomhet. Er han for kravstor?

Vi er et par som har bodd sammen i ca. 10 år. I de siste årene har jeg en følelse av at forholdet blir tatt som en selvfølge fra hennes side. Hun vil knapt ha et seksualliv, og jeg har en følelse av at hun ikke ser meg i det hele tatt. Hun er heller ikke spesielt omtenksom eller snill. Jeg mener at det i et forhold er viktig at man tar litt på hverandre, og viser kjærlighet mot hverandre også i det daglige. Hun er en rolig type som liker seg hjemme. Hun er innadvendt og sier ikke så mye om ting som skjer i hverdagen eller ting hun tenker på.
De siste årene opplever jeg at forholdet har kommet inn i en vanskelig fase. Jeg har etter hvert kommet til et punkt hvor det å ha et seksualliv med henne ikke gir meg noe, fordi jeg vet at frem til neste gang blir jeg ikke sett eller berørt. For å bevisstgjøre henne på betydningen av at et forhold også trenger annen næring, har jeg snakket med henne om disse tingene mange ganger. Og da har hun innrømmet at han kanskje ikke er flink nok til å vise kjærlighet i hverdagen. Dette gjør at heller ikke jeg er så opptatt av henne lenger, og at det blir vanskeligere å gi henne oppmerksomhet – som en konsekvens av avstanden som har oppstått mellom oss. Jeg sagt til henne at hun driver meg vekk fra seg slik som forholdet mellom oss er.
Etter hvert har jeg begynt å tenke at det kanskje er jeg som er for kravstor, fordi det er jeg som tar opp ting som ikke fungerer. At det er normalt at ting går litt på autopilot etter hvert? Når ting er blitt så fastlåst, ser jeg at også hun blir frustrert, og at hun er mye sur og misfornøyd. Og slik som det er nå, vet jeg ikke helt hvordan vi kan få forholdet på rett kjøl igjen. Selv om vi med tiden har bygget opp en felles plattform som vi begge er redde for å miste, gir det oss ikke så mye å fortsette. Jeg håper du kan si litt om hvordan man kan holde liv i et forhold, og hvilke forventninger man kan tillate seg å ha. Har ikke alle behov for å bli sett, selv om man er godt etablert som par?

Svar:

BAKGRUNN
Før jeg svarer på spørsmålene dine er det relevant å se på skilsmissestatistikken og legge til et anslag for alle samboerskap som ikke blir langvarige. Tallene er høye hva gjelder forhold som avsluttes etter relativt få år nå sammenlignet med for 60 år siden.
Fra et årlig antall skilsmisser på 2000 i 1952 og i mange år etter det ble det en markert stigning fra 1972 opp gjennom åttitallet opp til 10000 pr. år fra 1990 og årlig fremover til i dag med noen årlige variasjoner. (Kilde: SSB)
Forskere og statistikere har ment mye om hvorfor uten at jeg skal ta med noe av det her. Slik jeg ser det skjedde det mye de siste årene frem til 1972, de fleste har vel hørt om 1968’tterne blant annet. Kulturelt ble samfunnet friere rent moralsk, noe som utvilsomt har vært med å utgjøre en påvirkning. Samboerskapsfrekvensen har økt betydelig de 20 siste årene og antall brudd likeså.
Det jeg forsøker å si med dette er at folk ikke nødvendigvis hadde det bedre før, de tvang seg derimot til å holde ut bare. Terskelen for samlivsbrudd rent moralsk var langt høyere før enn etter 1972. Dagens tall gir derfor et langt riktigere bilde av det som ditt innledende spørsmål handler om, at man ikke blir gitt ønsket oppmerksomhet.
Før holdt man det ut og lærte seg å leve med det, mens man nå går fra hverandre når oppmerksomheten bortfaller.

FORVENTNINGER OG ILLUSJONER
Ordet i seg selv handler om at man har noen optimistiske ønsker om at noe skal være på en viss måte. I en relasjon som du viser til ligger en forventning om at hun skal være på en viss måte etter mange års relasjon. Denne forventningen viser seg i dette tilfellet å være en illusjon og skuffelsen er et faktum. I kjølvannet av det er det fort gjort at du blir et offer for din egen illusjonsbrist og dermed føler deg sviktet.
Her starter nedturen.

Du føler deg sveket og blir et offer som bebreider. Dette fører til avsky hos henne over tid.

Sagt med andre ord så fører dine forventinger og krav til at det blir umulig for henne å føle tiltrekning. Det typiske er at menn som blir ofre er veldig lite tiltrekkende for voksne kvinner og lysten forsvinner til å gjøre tilnærminger. En del kvinner fortsetter dog å prøve tilnærming, men for hver gang hun sitter igjen med følelsen av at det ikke er bra nok eller at mannen ikke er tilfredstillt, så øker hennes avstandstagen. Mannen i relasjonen merker på sin side at hun ikke er helt til stede i det hun gjør og nærheten blir halvhjertet for begge to. Fristelsen til å tilnærme seg på nytt blir dermed mindre. Paret er inne i en ond sikrel som fører dem gradvis fra hverandre slik som du skisserer i ditt spørsmål.

HVORDAN HOLDE LIV I ET FORHOLD ETTER MANGE ÅR?
Forutsetningen for å holde liv i et forhold etter mange år er at man som partner er attraktiv for den andre parten. Det handler imidlertid ikke om å pynte seg, kjøpe seg plastiske operasjoner, trene hardt eller slanke seg. Kropp blir mindre og mindre viktig. Det indre derimot, mennesket deg, blir viktigere og viktigere. Det handler primært om at du tar vare på deg selv og er deg selv i størst mulig grad. Dyrker dine interesser og er ærlig på hvem du etter hvert egentlig er blitt innerst inne. Hva du står for og hva slags fremtid du ønsker for din del. Alt dette må formuleres empatisk og uten bebreidelser overfor den andre, det vil si tydelig, og med jevne mellomrom hele veien som en lystdrevet deling av dine ønsker for ditt liv. Følger du på med en innbydelse til henne om å bli med på det er du godt i gang. La henne fritt velge uten mer påvirkning.
Å dele er det motsatte av å kreve. Det gir i ditt tilfelle henne mer rom til å finne ut hva hun ønsker. Det at du setter henne fri til fritt å velge deg samtidig som du tilkjennegir hvem du er og hva du ønsker er et godt grunnlag for å få svar på om relasjonen er liv laga. Svaret kan du bruke som informasjon om hvor langt fra hverandre dere står.

HVILKE FORVENTNINGER KAN MAN TILLATE SEG Å HA?
Svaret er ingen, hvis det er snakk om å ha det til andre. Du skal ha forventninger til deg selv og gjerne også fortelle om dem og ikke minst praktisere dem. Hvis du allikevel har forventninger til andre så hold dem for deg selv og pass på at du tåler at de ikke innfris. Forventninger blir hos henne i eksempelet ditt til krav og dermed lystdrepende fordi de blir uttalt.
Si gjerne noe om dine ønsker fra en partner på generelt grunnlag, men vær veldig nøye med at de blir uttalt med frihet fra at det må være slik.
Her er grensene for når det blir et krav marginale så du skal ikke trå mye feil før partneren hører klaging.

Du har en jobb å gjøre med å rydde i egne illusjonsbrister om at relasjonen din til henne skulle bedres av seg selv fordi du påtaler manglene. De kvinnene som er villig til å være både mødre og elskerinner er i 2014 mangelvare. Du må derfor frigjøre deg ved å tilgi deg selv for å ha vært naiv, beklage overfor henne at du har klaget på henne og stilt krav til henne, bli voksen og selvstendig slik at du som mann blir mer attraktiv. Den indre styrken du da utstråler er det modne kvinner vil ha. Muligheten for at dine forventninger da innfris øker betydelig i takt med din frigjøring. Hvis du samtidig klarer å se henne i større grad, spørre om hennes behov og innfri de har du tatt et langt skritt i riktig retning for en varig god relasjon resten av livet.

Lykke til!

Glede og selvavvisning

16. november 2014Uncategorizedansvar, avhengig, barn, foreldre, forventning, frykt, illusjon, mindreverd, narsissisme, skam, skyld, sykdom, trettDialoggruppen

Skrev i juli et innlegg om savn og selvavvisning hvor jeg viste sammenhengen mellom å savne noe og ta sorgen over å ikke få det man savner, på forskudd.

Mennesker som har vokst opp under vanskelige forhold har ofte problemer med å kunne tillate seg å kjenne glede. En viktig årsak til dette er mønsteret som handler om selvavvisning.
For det første så blander disse menneskene som de fleste andre sammen lettelse og glede og derav fortolkes lettelsen som glede. Lettelsen forsvinner fort, ikke bare fordi omgivelsene tilfører ny smerte, men også fordi lettelse i seg selv er flyktig og kortvarig. Når lettelsene historisk sett både var sjeldne og ikke varte spesielt lenge så ble det en sannhet at glede og gode følelser ikke varer.

I disse førjulstider så er det mange som ikke klarer å glede seg til jul. Ovennevnte gruppe er en slik. Med en gang julegelden uttrykkes av omgivelsene og gleden sniker seg på fordi den smitter, slår selvavvisningen inn og sier at det ikke er noen vits i å glede seg til det som kommer fordi det sikkert blir en dårlig opplevelse. Slik sett blir førjulen og julen gledesløs og det blir gjennom flere år med gjentagelse en tradisjon at det skal være slik. Det er frykten for den gamle smerten som styrer dette og dermed er behovet for å være forberedt utløst hvorpå selvavvisningen kobler inn fordi det er tryggest å være forberedt.

Å løse opp et slikt mønster handler om å skille lettelse og glede. Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen av mønsteret over og kjenner at det stemmer for deg så er tiden inne til å erkjenne at det har vært slik. Neste punkt er å akseptere at du ikke har forstått at glede er noe du må velge. Viktig at du klarer å mene at det virkelig er greit. Hvis du får til denne selvaksepten vil du sannsynligvis utløse en del restsmerte og vemod over at det har vært slik.

Neste punkt er å kjenne etter, som jeg skrev om i God Jul?, hva du egentlig har lyst til å bruke høytiden og fridagene til. Jul er et eksempel på selvavvisning som er spesielt tydelig nå om dagen. Mange av de som kommer og snakker med meg begynner med å grue seg allerede når sommeren er over. La meg ta følgende eksempel fra gutt på 10 år som har en kronisk sykdomm som medfører kontinuerlige smerter og bekymringer. Han sa følgende nylig:

Jeg gleder meg ikke til jul fordi jeg som regel får vondt når det bli kaldere. Jeg burde egentlig reise et sted som er varmere på denne tiden av året.

Når jeg spør om han har sagt dette til sine foreldre så sier han følgende:

Nei, da ville de bli lei seg. Jeg lager gavekalendere til mamma og pappa så de ikke skal merke at jeg gruer meg…

Tankevekkende er ikke et dekkende ord. Selvavvisning i praksis fra et ungt menneske som mentalt har modnet raskt på grunn av sin sykdomsopplevelse. 10 åringen vil minst av alt påføre omgivelsene sin smerte da han opplever at de har mer enn nok og at han opp gjennom sin korte historie ofte har vært til belastning. Som oftest fordi omgivelsene på en eller annen måte har gitt uttrykk for det. Mye skyld å bære for en ung mann. Vanskelig å velge glede på tross av disse omstendighetene. Lite tradisjon å støtte seg på.
Selvavvisningen finnes og mange har det i større eller mindre grad. Det å våge å kjenne og definere sine egne behov, si de høyt og avvente omgivelsenes tilbakemelding krever mot.

Kanskje er det julegaven du skal gi deg selv i år.

Tørt kjøttstykke

15. november 2014Uncategorizedangst, avhengig, avhengighet, depresjon, forventning, illusjon, lav energi, mindreverd, rus, skuffelse, sykdom, trettDialoggruppen

ANDERS EVENRUD

KAPITTEL 1

«This mode is incredible.
It’s out of
This world. Too bad I must always leave it, But that’s life»

(Corey Taylor)

Max gikk på vandring i sett eget hodet. Han hadde ikke vandret her på en stund. Han visste ikke helt om han egentlig klar var for det, men situasjonen hadde gjort det slik. Det var kommet til å bli en nødvendighet. Hans ytre verden var fylt av varselsignaler og hans ytre selskap hadde gitt uttrykk for at han strengt tatt måtte gjøre noe som ihvertfall ville virke konstruktivt. Ellers ville han ikke nødvendigvis ha så mye selskap lenger. Max likte vanligvis helst å holde innsiden på avstand og var mer på vakt for utsiden selvom han var avhengig av den. Han pleide å holde sitt indre seg utenfor bevisst rekkevidde der hvor det ikke sto i veien for hverdagen selv om det på mange vis gjorde det. «Tanker» tenkte han paradoksalt mens han tok en slurk av glasset. «Hva er egentlig vitsen?»

Rebecca hadde sagt til ham mange ganger at han måtte gå å snakke med noen, men han var fast bestemt på at han skulle «ordne opp selv». Ikke visste han helt hva han skulle ordne opp i. Det gikk for det meste ut på å la dagen gå og enten tenke mindre over saken eller mer over saken. Sakene kunne ha jo tenke på ettersom de kom på løpende bånd. Like viktige og tidskrevende hver gang. Selv om den forrige var glemt da han kom til den neste og var den forrige egentlig noen gang løst? Og hva var nå egentlig «saken» i det hele tatt? Ingen av strategiene hadde gitt han spesielt gode resultater så langt. Stemmene hans som han privat kalte dem var ikke spesielt hyggelige. Når han forsøkte å ta til tanke i mot endte han som oftest opp med å stå i løse luften i tale mot sine indre fiender.

Han hadde nesten snakket høyt i mot mens han ventet på bussen. «Nei, jeg er ikke idiot» var tanken han fektet med som våpen mens kroppen hadde snudd seg brått før han hadde blitt selvbevisst på hvor han faktisk befant seg. På et busstopp. Sammen med med mennesker. Med «zombier» hadde han tenkt. De stirret nå ihvertfall tomt rundt seg og noen gned seg litt i hendene, ungikk blikkkontakt eller så ned i telefonen. Andre var mer glade og smilte for seg selv, enten det var av en sms eller noe de så ut til å tenke på som gjorde dem harmoniske. Må være merkelig å ha så hyggelige stemmer. «Er det så stille i hodene deres?» hadde han undret seg surt. Han kunne jo ikke stå der og være noe dårligere, så for å unngå mistanke om at det faktisk var total krig i hodet hans hvor han var i desidert undertall så etterlignet han de «normale». Så godt han kunne hvert fall. Stirre litt rundt, holde litt pusten, kanskje på tide å se litt utålmodig ut, gni seg litt i hendene, skifte stilling i måten han holdt hendene på. Det ble ganske klaustrofobisk til slutt. Å være normal var passe hardt arbeid om man var langt i fra det. Når man måtte passe på om det var på tide med litt ventende plystring eller ikke. Det kunne jo hende det ikke falt i smak hos forsamlingen. At de ikke hadde sansen for hans stressende og upassende toner som hadde steppet inn som dekke for hans virkelige stemningsleie.

Bussen hadde heldigvis kommet og han kunne forlate plassen som hadde alt for få spilleregler. Ikke at bussturen var bedre, men han var ihvertfall nærmere målet. Selv om han såvidt kunne huske hvorfor han skulle ta bussen etter slike mentale øvelser. Han likte ikke de stedene der hvor han hele tiden måtte gjette på hva som passet seg. Der man kunne gjøre det som passet han. Det ble for mye ansvar. Ingen hadde fortalt han hvordan man skulle se ut når man ventet på bussen eller hvordan man skulle gå i store folkemengder. Hva med tempo? Hvor langt fra hverandre skulle beina være? Var det upassende å gå ved siden av noen? Skulle man stoppe og la de gå forbi? Gå fortere? Saktere? Ikke visste han, men det var slitsomt å gjette. Uansett visste han at dette ikke var sunt å tenke på. Det var et av varselsignalene hans. Planleggingen for hvordan han skulle prestere å gjøre helt normale hverdagslige ting i helt allminnelige situasjoner. Det hadde blitt så ille at han helst holdt seg hjemme. Om han nå måtte ut eller på jobb så var det så fort som mulig hjem igjen. På jobben var det egentlig ikke noe problem for han kunne spille en rolle som han hadde fått tildelt. Han trengte ikke å være denne «ingen» eller i verste fall «noen» med forventninger til, som bare stod og ventet på bussen. Det var en oppgave som skulle utføres lydig og han kunne alle triksene han trengte. Ingen syns det var rart om det hørtes rutinemessig ut. Kundeservice var egentlig midt i blinken for denne tilstanden. Det var de beste samtalene han hadde om dagen med fremmede. Og de eneste egentlig. Så lenge de ikke gled over i noe «spontant» fra motparten selvsagt. Da var det klinkende klart for vedkommende at han satt fast og muligens var tindrende gal.

Ikke bare fremmde hadde blitt et problem, men det sosial nettverket hadde krympet inn. Det verste var faktisk å møte på bekjente eller de han ikke hadde møtt på veldig lenge. Om det var vanskelig å være normal rundt mennesker som aldri hadde kjent han var det et helvete å være den personen han hadde pleid å være. Glad, morsom, direkte og ærlig. Nå hadde personligheten skrumpen inn til et lite nølende vesen som prøvde å skvise ut en eller annen imitasjon av hva han nå trodde de forventet. Øynene måtte viljestyres opp for å møte blikket til den bekjente så ikke hodet hans automatisk bare skulle trille synet hans rundt ansiktet for å unngå blikkkontakten. I tillegg hørte han ofte ikke hva de sa. Ordene bare forsvant forbi ham og berørte ingenting på innsiden. Der var det alt fullt. «Ja» og «Nei» var ordene han brukte mest. Noen oppfølgninger var det ingen steder å hente fra. Når samtalen omsider hadde endt så visste han innerst inne at han sto litt lenger fra vedkommende, han nettopp hadde møtt, enn om han aldri hadde møtt på dem og bare husket dem fra en fjern fortid. Forestillingen var nemlig alltid lett gjennomskuelig, forvirrende og ikke minst dypt ukomfortabel for begge parter. Det verste var etterpå. Når pulsen hadde gått litt ned og han innså hva slags forsøk han hadde gjort. Det var sjeldent et pent minne selv om han aldri egentlig gjorde noe skikkelig galt. Det var bare det at det var så hinsides falskt.

I visse kjente miljøer som med Rebecca eller med kompisen Richard gikk alt også over til en ny verden. Pulsen gikk ned og adrenalinet forsvant. Han var Max igjen, i samtid. Ikke lenger denne «ingen» eller «noen» som prøvde å finne ut hva i helvete alle de der ute ville med ham. Hvordan han skulle oppføre seg eller hvordan han skulle være. Han kunne le med Rebecca og være delvis spontan. Ingenting var tenkt ut kvelden før og alt var bare som det skulle være. Likevel hadde livet på utsiden gjort han noe irritabel og han kunne bli litt mye der hjemme. Oppmerksomheten han aldri etterspurte der ute ble kompensert for hjemme og Rebecca som hadde jobb i klesbutikk, en venninnegjeng og et generelt stort nettverk hadde fått mettet seg nok på sosial omgang. Som han savnet å være et midtpunkt igjen.

Han vandret tilbake til ungdomskolen nå. Der hvor han hadde feid over kantinen med sin egen tilstedeværelse. Vitsene som fikk jentene til å le. De kloke og vittige kommentarene som kom til riktig tid. Og alt helt av seg selv. Men mest av alt savnet han det å bare ha kontakt med mennesker. Han husket nesten ikke hvordan det var lenger. Det å føle at noen var der. Kjenne på det. Følge opp i en samtale. Assosiasjonene. De vanlige tingene savnet han. Det var et sterkt savn der. Et savn etter energien som hadde sprunget ut mens han var elev i det store sosialiseringsprosjektet som kaltes skolen. Nå hadde han liksom inntrådt i verden.

Han så ned på glasset sitt. Det var ikke mye igjen i det. «Heldigvis har jeg mer» tenkte han automatisk. Alkoholen hadde det blitt mer av de siste årene. Det var nettopp på ungdomskolen han hadde tatt i mot festkulturen med åpne armer. Hans eget personia hadde vokst til høyder han aldri kunne trodde han kunne nå og han hadde inntatt en verden der man kunne erobre sosialt enda mer en før. Og mye fortere på enda bedre vis hadde det føltes som. Med det hadde sagt stopp. Rusen fungerte ikke lenger som den pleide og han hadde nesten blitt like kjedelig på fest som han var i hverdagen. Men han var langt verre enn kjedelig i hverdagen. Han var redd. Og han visste ikke helt for hva, men han mistet alt fortere en han så ut til å reagere. Han mistet venner som ikke lenger fikk den kontakten de kjente ham for. Ikke bare mistet han vennskap han hadde, men han mistet vennskap han kanskje kunne få hver eneste dag. Ikke bare mistet han dem, men han flyktet motvillig fra dem og om han presset seg for å nå dem kom det nølende, men samtidig med intens stemme. En stemme måtte presse seg forbi hva det nå enn var som var så livredd i ham. Ting kom også på feil tid, de kom ikke fra rett plass og ordene han sa hadde ikke noe annet enn byrde i seg uansett hva slags bokstaver de besto av.

Max så på glasset igjen. Syndebukken så på syndebukken. Han hadde byttet ut solskinn, jenter om våren, småprat, stillhet, ro og alle andre ting han pleide å glede seg over med dette han «heldigvis hadde mer av». Han var blitt et kjemisk laboratorium hvor glede, ro, humor og prat måtte fremstilles gjennom alkohol. Og selv den hadde begynt å svikte han. Alt han var nå var et tørt kjøttstykke som vandret rundt. Eller mer presist et tørt kjøttstykke som satt og drakk. Kjøttstykket manglet kjemikaliene sine. Han fylte glasset sitt og dro alt ned med engang før han la seg ned på sofan i sterk rus. Det var helt fantastisk.

Flukten fra hat og avsky

9. november 2014Uncategorizedaggresjon, avhengighet, avsky, bitterhet, forventning, hat, illusjon, narsissisme, offer, skuffelseDialoggruppen

Kulturelt sett er følelsene hat og avsky betraktet som ikke ønskelige. Slik har det vært en stund. Allikevel er følelsene utbredt og i sin verste utgave forårsaker de terror og krig.

I Norge finnes, til tross for at vi har det bedre enn de fleste, også disse følelsene, men heldigvis i mildere utgaver. Få vedkjenner seg at de kjenner disse og overlater dermed fortolkningen av følelsene til sin egen automatikk og tradisjon.

De fleste oppfatter hat og avsky som smerte/sorg.

Grunnen til dette er at følelsene ofte er blandet med smerte. Smerten oppstår som en følge av at man blir rammet av omstendighetene i form av at noen andre gjør noe som sårer. Smerten som følger av dette som for eksempel skuffelse, bitterhet eller avmakt blir, dersom den ikke aksepteres vekk, blandet med avskyen og hatet. Dersom man skulle klare å akseptere vekk smertedelen så vil man kunne kjenne at avsky og hat inspirerer til enten å ta avstand eller bekjempe.

I sin rene form blir dermed avsky og hat til rettferdig sinne mot en selv i den form at man finner styrke til å tåle og bekjempe eller ta avstand fra omstendighetene man først ble rammet av.

Hat og avsky er dermed nødvendige følelser som må være der for at vi skal klare å styre unna en stadig økende likegyldighet og sløvhet med hensyn til hvordan vi forholder oss til virkeligheten. Følelsene trenger vi for å ta stilling, kanskje for å¨kunne overleve på den planeten vi lever på et stykke inn i fremtiden.

Utfordre deg selv og tillat deg selv å kjenne etter hva du egentlig synes om en del ting. Pass bare på at du slår av smerten og frykten din før du gjør noe konkret ut av meningen din.

God jul?

1. november 2014Uncategorizedansvar, avhengig, barn, foreldre, forventning, illusjon, jul, offer, skuffelse, sliten, stress, trettDialoggruppen

Hvorfor feirer vi jul egentlig? Eller sagt på en annen måte, hvilke følelser og behov får oss til å kjøpe gaver til hverandre, pynte og stresse for denne langhelgen som julen er? Hvorfor i all verden skrive om julen i starten av november?

Julen er tema for veldig mange allerede fra 1.november, for mange lenge før det.

Dette omfatter ikke bare de som synes julen er vanskelig. Også de som gleder seg til jul havner i denne gruppen. I min jobbhverdag treffer jeg dog flere av første kategori.

Det å få gaver er et symbol, og har til alle tider vært det, på at vi er verdsatt av andre. Med andre ord en bekreftelse på at vi er inne i varmen. Trygghet gitt oss utenfra i en gavesymbolikk i stedet for eller i tillegg til gode ord. Dette er vel og bra og kanskje bare et tegn på at vi er mennesker som trenger disse bekreftelsene med jevne mellomrom.

Størrelsen på gavene sier imidlertid mye om giverens motiver. Hvis motivet var å glede så skulle det egentlig ikke så mye til. Hvorfor da kjøpe så dyrt og så mye som vi gjør. Joda, som du kanskje allerede har tenkt. Det handler om å være størst og flinkest. Penger er det fremste symbolet på makt i vår kultur og dermed vil en dyr gave gi giver en bedre posisjon enn en billig gave. Vi kjøper oss med andre ord posisjon hos mottaker.

Hvem er nå jeg som skal være en slik gledesdreper da. Jul er jo bare koselig og høytiden over alle høytider? Hvorfor helle malurt i begeret?

Poenget er ikke noen av delene. Det jeg ønsker med å skrive dette er at du som begynner julestresset allerede nå skal tenke gjennom hvordan du aller helst kunne tenkt deg å ha det før jul og i julen. Hva ønsker du deg av gaver og hva har du egentlig lyst til å gi til andre. Finn det ut på egen hånd og pass på at du kjenner på behov, uten å tenke praktisk og realistisk i denne omgang. Lag deg ditt eget ønskebilde.
Når det er gjort kan du ta en runde med dine nærmeste og høre hva slags jul de ønsker seg. La de beskrive det fritt og bruk det du hører kun som informasjonsgrunnlag for å se hvor langt fra hverandre dere egentlig står. Er avstanden stor så er det grunn til ettertanke på årsakssammenhenger og historikk. Du skal ikke se bort fra at du kan ha vært med på å lage visse tradisjoner hos for eksempel dine barn. Legg spesielt merke til en ting når de er ferdige med å beskrive sin ønskejul:

Om noen spør deg om hva slags jul du ønsker deg?

Hvis de gjør det så vet du at noen faktisk er interessert i dine behov også, og det er jo hyggelig. Hvis ikke så er jo spørsmålet hva årsaken kan være til det?

God jul!

Tiltrekning mellom personer av samme eller motsatt kjønn

25. oktober 2014Uncategorizedavhengig, avhengighet, foreldre, forventning, kommunikasjon, lyst, mindreverd, narsissisme, selvstendig, sex, tiltrekning, tydeligDialoggruppen

Spør av og til folk om hva de tilrekkes av hos andre. Av og til spør jeg også mennesker jeg snakker med i mitt arbeid om hva de tror gjør dem tiltrekkende generelt eller for en spesiell type andre mennesker. Et svar som går igjen er:

Det har jeg aldri tenkt på.

Hva svaret er, er individuelt, heldigvis, ellers så hadde vi alle sammen vært mer eller mindre like. Tenk hvor kjedelig det ville vært… I dette innlegget skal jeg forsøke å belyse bakgrunnen for hva tiltrekning bygger på og hvordan tiltrekning kan endre seg gjennom livets faser og forandringer.

BARN
Som små barn så søker vi primært trygghet og tiltrekkes dermed av det som gir oss trygghet. i det barnet sonderer litt utenfor familien så søker barnet fortsatt det samme. Gradvis kommer det hos noen større grad av trygghet og nysgjerrigheten på det som er annerledes øker. Bekjentskapskretsen og variasjonen øker dermed. For de som fortsatt søker trygghet så er det det kjente som gjelder. Ofte finner de dermed venner som er mest mulig like dem selv. Når barn kjenner på forelskelseshormonene, det skjer, handler det ofte om at de menneskene de forelsker seg i fyller dem med trygghet, og dermed skaper en reaksjon basert på at dette mennesket gjør dem lykkelig.

UNGDOM
Ungdom som begynner å fylles med kjønnshormoner har mye mer komplekse tiltrekninger å hanskes med. Seksualitet blir et moment som har stor innvirkning. Igjen kan ungdommen deles i to hovedgrupper, de som fortsatt søker trygghet og de som søker det ukjente nye og spennende.
Førstnevnte gruppe vil vanligvis gå forsiktig frem. Blir de tiltrukket så er trygghet viktig, ja nærmest en forutsetning. Dersom det samtidig slår inn forelskelseshormoner så kan langvarige relasjoner avtales og innledes relativt tidlig og i mange tilfeller holde livet ut. Forutsetningen er det kjente og trygge.

De fleste velger en som ligner på forelderen.

Sistnevnte gruppe derimot går friere ut og finner nye miljøer, forelskelse oppstår og relasjoner utvikles, men sjelden til å bli langvarige da denne gruppen hele tiden søker videre. Denne gruppen venter ofte lenge med å binde seg og få barn. Hvis du synes det høres ut som er en trend i samfunnet i dag så er jeg enig med deg i det. Vi blir tryggere og tryggere med all velstanden i vårt samfunn og kan tillate oss å leke og eksperimentere litt mer enn man kunne før. Hvor lenge man skal bruke begrepet ungdom kommer mest an på modenhet og mindre på alder. Mange velger helt annerledes enn det som ligner på foreldrene.

VOKSNE
Hos voksne kommer det inn ytterligere momenter. Foruten momentene som ungdommen har så har de voksne med seg erfaringer og i det ofte smertefulle erfaringer fra relasjoner som gikk i stykker. Den smerten som der samler seg opp er også med å påvirke tiltrekningen.
Igjen deler gruppen seg i to. De som søker tilbake til det trygge og kjente som de fikk hjemme, som de etter hvert mistet i relasjonen de nylig var i, men allikevel tror de kan finne hos en ny partner. De leter derved etter en ny trygg partner. De finner dermed en som er mest mulig lik dem selv og er så i gang med en ny syklus som de har gjentatt før. Etter hvert som alderen stiger blir det seksuelle underordnet og tryggheten og forutsigbarheten blir enda mer dominerende.

Hos den andre gruppen som er vant til å være litt mer eksperimentelle så er antall samboerskap og brudd høyere enn i den førstnevnte gruppen. Med smertefulle opplevelser vil tendensen til å bringe inn trygghet som moment øke. Oppsummeringsmessig så er det ihvertfall hevet over tvil at tiltrekning er sammensatt og det finnes innenfor hovedtrekkene et utall nyanser. Ønsker du å se på deg selv i detalj i slike sammenhenger kan kanskje ovenstående være retningsgivende som et utgangspunkt. Lykke til.

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette:

Share this:

Lik dette: