Stikkordarkiv: fikse

Ansvarsfordeling og høstens aktiviteter

Med høsten og skolestart så starter også alle andre aktiviteter som en familie med barn og/eller ungdom er involvert i. Kabalen skal gå opp og ting skal planlegges. Det klassiske er at ansvaret for denne kabalen havner i fanget på en av de voksne i familien.

Det er lettere å løse det selv enn å involvere flere i gjennomføringen.

Dette oppgis som den vanligste årsaken til at man sitter igjen med ansvaret for å få den daglige kabalen til å gå opp. Dette får flere sekundære virkninger.

Man gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste ved å
signalisere at barna ikke trenger å gjøre det selv

Med det menes at ved å kortsiktig spare energi ved å unngå frustrasjoner over at ting ikke fungerer og kabalen ikke går opp, så kan det på sikt føre til at:

  • Barna blir vant til at noen ordner opp for dem
  • Barna sliter med å ordne opp selv når de blir så store at de må det
  • Oppgaver som krever energi og tid går på bekostning av egen tid
  • Du blir bebreidet den dagen kabalen ikke går opp
  • Ingen tar tak i situasjonen hvis du ikke er der
  • Ingen takker deg for at du gjør det, men tar det som en selvfølge

Sagt på en annen måte så mates barnas avhengighet av at noen ordner ting for dem. Det kan fort bli til skuffelser når det viser seg at omgivelsene forøvrig ikke gjør det.

er et godt tidspunkt for å gjøre endringer på dette området.

For å stimulere barnas egen evne til å løse slike oppgaver så kan du for eksempel forsøke å si følgende:

«Når jeg ser over alle aktiviteter som skal foregå fremover så ser jeg at det kan bli utfordrende å få organisert og gjort alt sammen. Før har jeg brukt mye tid og energi på å få alt sammen til å fungere.
Jeg skjønner at jeg dermed har gitt inntrykk av at det er min oppgave.
Det er jeg glad for at jeg skjønner / sint på meg selv for at jeg har gitt inntrykk av. (Si en av de eller begge)
Heretter har jeg ikke tenkt å ta på meg den oppgaven. »

Vent og se om du får noen reaksjoner eller om noen tilbyr seg. Hvilke reaksjoner du får forteller deg noe om i hvilken grad barna og kanskje også ektefellen har noen tanker om at du faktisk har gjort dem en tjeneste før og at de dermed bør ta over oppgaven. Blir det bare helt stille så tyder det på at ingen føler seg hjulpet av deg eller kallet til oppgaven.
Da har du to alternativer:

  • Det ene er å la alt være opp til de andre og bare vente å se hva som skjer. Du bare lar saken ligge.
  • Det andre er å sette i gang de andre med å lage en plan for hvordan de forskjellige aktivitetene kan løses i tiden fremover. Husk at du primært skal være tilskuer gitt det du sa i avsnittet over.

I begge tilfeller vil de bli nødt til å finne måter å få det til på. Det blir god trening i planlegging og problemløsing. Står de fast så vent med å gripe inn til de spør om hjelp. Begrens hvor mye du hjelper til, til å si noe om hva du ville gjort. Ikke instruer de i hva de bør gjøre. Valget skal ligge hos dem.

Belønningen for dem er at de vil føle mestring og tilfredshet over å ha løst det selv.

Belønningen for deg er at du sparer tid og energi som du kan bruke på deg selv.

Lykke til med oppstart av høstens aktiviteter.

OBS: Pass på at du ikke går inn og fikser når det skjærer seg. Det er da læringspotensialet er størst for de som eier problemet.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Tar du for mye ansvar?

Denne artikkelen i Aftenposten beskriver noe som de fleste en eller flere ganger kjenner på i større eller mindre grad. 

Mange av de som kommer til mitt kontor har dessverre gått i denne ansvarsfellen og fått symptomer som forteller om overbelastning og utbrenthet. I dette innlegget skal jeg skrive litt om hva som egentlig som oftest foregår når dette skjer. 

Mennesker som tar mer ansvar enn de strengt tatt bør er som regel drevet av frykt for skyld eller skam. Det trigger et behov for å unngå skammen med tiltak som øket innsats og ansvarstagen, ofte med påfølgende berøm fra andre som gir en styrking av den delen av egoet som handler om å være flink. Mønsteret stammer fra tidlig i livet.
Skyld og skam blir opplevd som skremmende på et tidlig stadium i livet fordi det som regel har medført ytterligere følger i form av avvisning fra omgivelsene, les foreldrene. Mønsteret er et unngåelsesmønster og den delen av hjernen som holder på med dette inneholder ingen vurderingsevne. Det handler kort og godt om å overleve. Med andre ord sterke krefter som slippes løs.

Skal det vurderes om mengde og tidsbruk er riktig så må du på banen. Du må vurdere hensiktsmessighet.

For å kunne vurdere hensiktsmessighet så må du ta kontakt med din gode egoist og spørre vedkommende delpersonlighet hva du har lyst til. Den vl sannsynligvis si at; du må ta det mer med ro. Dermed sitter du i jeg’et ditt med et dilemma og må velge mellom å ta det mer med ro, med den skyld og skamrisiko, det innebærer og det å fortsette å ta ansvar for alt mulig og miste energi.

Et krevende valg som krever ny og annen metodikk enn før. Dette bør foregå på to nivåer som kan være følgende:

  • Holdning: Selektiv. 
    Det betyr i praksis å velge bort det som rent formelt og praktisk ikke hører innunder din funksjon på jobb. 
  • Handling: Slippe taket
    Det betyr i praksis å slippe taket i de tingene som ikke er ditt ansvar og som ikke blir gjort når du ikke gjør det lenger. Dette er det motsatte av ansvar i denne situasjonen. Påregn dog at det kan bli nødvendig å informere om at du ikke lenger tar de oppgavene, hvis omgivelsene har blitt vant til og forutsetter at du gjør det.

Dette er vanligvis en krevende øvelse som nettopp krever at du bevisst gjør disse valgene. Tren på de litt enkle tingene først og kjenn etter hva det gir deg når du får det til. Med trening så blir du etter hvert god til dette. Lykke til!